Prosa 5-2003: Leder ved Halvor Fosli

Sidemålsstilen

Jeg tror den obligatoriske sidemålsstilen bør bort. I praksis betyr det at bokmålsfolk skal slippe å lære å skrive nynorsk, mens nynorskelever trolig bør lære begge deler.

For oss som vokste opp med nynorsk, var bokmålet både et enkelt og matnyttig fag. Men vi må forstå at det fra bokmålshold ikke er like enkelt eller matnyttig å lære å skrive nynorsk. Det er mye vanskeligere å lære nynorsk for en bokmålsbruker enn omvendt. Dette bør nynorskingene forstå – uten å gjøre seg vittig over tungnemme, dumme byfolk e.l. Bokmålet er så dominerende i Norge – i dagligtale og i mediene – at de fleste lærer seg det uten den tunge veien om slit og pugging. I tillegg er det alltid mer motiverende å lære et majoritetsspråk enn et lite minoritetsspråk; å bruke tid og krefter på noe man aldri vil få bruk for, er en pedagogisk utfordring skolen i dette tilfellet bør få slippe.

Når ikke engang de vestnorske byene har nynorsk som hovedmålform, har nynorsken tapt kampen om å (for)bli et allment, nasjonalt skriftspråk. På sikt vil nynorsk forsvinne, tror jeg, eller på et eller annet tidsspunkt smelte sammen med bokmålet, som også vil endre seg. Jeg tror ikke det er så farlig. Både nynorsk og bokmål har forandret seg mye det siste århundret. Jeg forstår ikke dem som gjør nynorsk-bokmål-konflikten til en norsk variant av religionsmotsetningen i Nord-Irland. Å pugge skriftlig nynorsk sprer ikke glede og entusiame over norskfaget generelt eller nynorsk spesielt. Evnen til og gleden over å lese nynorsk kan sikkert mest effektivt ødelegges ved å tvinge unge mennesker til å lære å skrive nynorsk. Det er til og med mulig at nynorsken vil leve lenger og i alle fall under større entusiasme ved å fjerne sidemålsstilen. Jeg tror ikke dagens situasjon gagner Det Norske Teatret, Syn og Segn, Dag og Tid, Det norske Samlaget eller andre av nynorskens institusjonelle bastioner.

Det var nasjonalromantikkens dyrking av fjell- og fjordbøndene i Vest-Norge som førte nynorsken fram til et nasjonalt, sidestilt skriftspråk. Nynorsk ble sett på som en kjær, nasjonal skatt på linje med Osebergskipet, Jotunheimen og sagalitteraturen. Dagens åndsklima kunne aldri produsert det nynorske prosjektet, som unektelig er en grov favorisering av visse geografiske områder av landet.

Vi deler ikke dialekter etter grad av norskhet lenger. Her, som på mange andre sosiale områder, har hierarkiene brudt sammen. I 1890 var en bonde på Voss språkpolitisk sett verdt mer enn ti sagbruksarbeidere i Sarpsborg. Men nå vil det være ufint å si at en staut lærer i Vinje teller mer enn ti småpludrende sykepleiere i Porsgrunn. Dersom nynorsken med troverdighet skal framstå som folkets egen språkform, må man ha en radikal utvidelse av målformen – i regionale varianter. Dagens nynorsk er basert på det rurale Vest-Norge. De øvrige dialektgruppene kunne også utviklet sine skriftvarianter i pakt med argumentet om språklig demokrati, slik at vi fikk f.eks. en trøndernynorsk og en østfoldnynorsk. Det ville tatt det folkelige aspektet ved nynorskprosjektet på alvor. Men et regionalisert nynorsk ville vel i alle fall vist det absurde i sidemålsstilen?

 

   
forrige side
© Prosa - Faglitterært tidsskrift. Utgitt av Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening.
Uranienborgveien 2 - 0258 Oslo. Tlf.: 22 12 11 58 - Faks: 22 12 11 50. E-post: halvor.fosli@nffo.no