Prosa 3-2005: Leder ved Halvor Fosli

Drømmen om heltidsforfatteren

Årsmøtet i NFF ble avholdt i Oslo søndag 3. april. Det var preget av en stor og kanskje noe kunstig enighet. All varig idyll er falsk, har noen klokt påpekt.

Det er ca. fem prosent av medlemmene som møter på årsmøtet. Foreningen har ingen tradisjon for turbulente årsmøter med mange benkeforslag, ideologiske debatter eller annen strid.

Lenge var jeg blant de aller yngste på årsmøtene. Med mine 43 år tror jeg faktisk jeg er blant de yngste fremdeles. Da er det noe galt. Før årsmøtet satte særlig avisa Klassekampen søkelys på problematiske sider ved NFFs stipendpolitikk. Oppfattes vi som en organisasjon som gir (stats)pensjonister litt ekstra å rutte med? Som kanaliserer formalrettslige rettighetspenger tilbake til sine produsenter? Som topper ferielønnen til lærebokforfattere? Eller blir foreningen vår primært sett på som en kompromissløs, solidarisk og kulturpolitisk ansvarlig forsvarer av og støttespiller til den profesjonelle faglitterære skribent (forfatter og oversetter)?

En lederartikkel bør være generell, men her kan kanskje mitt eget eksempel være opplysende. Da jeg debuterte som faglitterær forfatter med boka Kristianiabohemen i 1994, var det helt uaktuelt å tenke at NFF kunne muliggjøre en karriere som heltidsforfatter. Med studielån, huslån og to barn ble NFFs stipendprogram nokså uinteressant som annet enn en oppmuntring (reisestipend) eller som delfinansiering (prosjektstipend). Nesten fire år ble brukt på boka om Kristiania-bohemen (en magistergradsavhandling om emnet lå i bunn). Høsten 1994 ble jeg bl.a. spurt av et forlag om å skrive bok om bevegelsen Mot Dag. Det ville kreve to til fire år. Ingen hadde konkrete planer om hvordan jeg kunne få til det. Et annet forlag ville ha en biografi om Christian Krohg. Samme problem der. Og hvor var NFF? På sidelinjen, kanskje med begeistrede tilrop, men ikke med noe reelt tilbud.

Finansieringen av skribentlivet mitt på 1990-tallet ble svært oppstykket, og noe sammenhengende og stabilt faglitterært forfatterskap kan jeg i dag ikke se tilbake på. I mitt tilfelle kan altså NFFs betydning summeres opp slik: for lite, for seint. Flere har nok lignende historier. Jeg sutrer ikke over dette, men disse tankene har slått meg i lys av debatten om stipendpolitikken i det siste.

Forholdene er bedre nå. Av særlig betydning er innføringen av de toårige arbeidsstipendene. Denne ordningen håper jeg blir utvidet. Og at det kan skje samtidig med at NFF holder fast på den brede rekrutteringen og at en god andel av stipendmidlene fortsatt er tilgjengelig for flest mulig.

Vi har fått et faglitterært forfatterstudium. Vi har debutantstipend. Vi betaler et sakprosaprofessorat i tre år. Vi har et faglitterært tidsskrift. Det vi åpenbart mangler, er flere profilerte heltids faglitterære forfattere. Dersom NFF prioriterer sine egne heltidsforfattere, tror jeg også staten i neste omgang lettere kommer oss i møte. Vi disponerer få statlige stipend nå. Og det er muligens litt fortjent; vi har for få selvsagte mottakere i forhold til våre «konkurrenter» i kultur- og kunstnerfeltet.

Også selvjustisen og skamfølelsen bør stimuleres. Vederlagsmidlene støtter seg ikke alene på kommersiell eller legal tenkning, men er uttrykk for kulturpolitiske målsettinger. Ingen bør toppe en ellers god lønn med stipendmidler, selv om det er «lovlig». Poenget med stipendmidlene er at de skal munne ut i bøker som ellers ikke kunne blitt skrevet og utgitt. Min solidariske oppfordring er derfor: Søk om prosjektmidler når du trenger det, og da skal du med frimodighet søke – og med realisme forvente – et relevant antall månedsverk.

God sommer!

 

   
forrige side
© Prosa - Faglitterært tidsskrift. Utgitt av Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening.
Uranienborgveien 2 - 0258 Oslo. Tlf.: 22 12 11 58 - Faks: 22 12 11 50. E-post: halvor.fosli@nffo.no