Prosa 2-2004: Leder ved Halvor Fosli

En ny "prosa"?

Professor Arne Melberg ved Universitetet i Oslo har reist en interessant debatt om grensene mellom skjønn- og faglitteratur.
Etter studier av reiselitteratur, Montaignes essayistikk og Nietzsches aforistiske forfatterskap, har Melberg lansert tanken om at den vanlige distinksjonen mellom sakprosa og fiksjonsprosa er utdatert. Det gamle grenseskillet tar ikke hensyn til nyere tendenser. For det første har dagens sakprosa stundom skjønnlitterære elementer. Et kjent eksempel er Åsne Seierstads Bokhandleren i Kabul, som bl.a. med sin skjønnlitterære fortellerteknikk skapte en omfattende debatt. Den andre tendensen er eksperimentering med romansjangeren, der fiksjonskontrakten med leseren blir satt under tvil: Dag Solstads 16.07.41 eller Tove Nilsens Kretadøgn kan være eksempler.
I lys av denne utviklingen foreslår Arne Melberg fellesbetegnelsen prosa for det som «fanger opp de bevegelser som pågår og som kan avleses i slike romaner og i reiselitteraturen, i essayistikken som i den biografiske og historiske fortellingen» (Dagbladet 28.2.).
Jeg syns det er positivt at Melberg også tar sakprosaen som tekst på alvor. Men det virker som om skjønnlitteraturen har definisjonsmakten. Det er bred enighet i dag om at faglitteraturen er verdifull på linje med skjønnlitteraturen.
Det er ikke bra om sakprosaen må fiksjonaliseres før den blir tatt opp i det gode selskap under fellesnavnet "prosa". Mange bastardsjangrer fungerer best på skjønnlitterære premisser og dårligst på faglitterære. Det har noe med faglitteraturens krav til intersubjektivitet, virkelighetsforpliktelse og etterprøvbarhet å gjøre. Vi må for all del ikke ende opp med en innkjøpsordning for verdifull sakprosa som f.eks. inkluderer spekulerende og ukritiske biografier og historiske fortellinger, mens de vitenskapelige og kildebaserte monografiene blir holdt utenfor.


Meiningars mot

I liberale demokrati som vårt er det lett å gløyme at også her kan det koste noko å uttrykke seg fritt og frimodig.
Det er sjeldan at staten opptrer som ytringsfridomens fiende i Norge. Meiningars mot kan derimot møtast med latterleggjering, utdefinering, utestenging, forvrenging, stakkarsleggjering og mistenkjeleggjering. Dette er ikkje legale eller statlege maktmiddel, men sivile og sosiale hersketeknikkar. Å kvitte seg med slikt, er nok fåfengd. Men det er greit å vere merksam på mekanismene.
Og så bør vi også erkjenna at den som blir stempla som latterleg i dag kan bli sett på som klok i morgon. Eller omvendt. Både sjølvsagt doxa og innlysande dumskap endrar seg. Det bør gjere oss audmjuke. Folk som ikkje tar seg sjølv altfor alvorleg, lever enklare liv.
Sjefredaktør Einar Hålien formulerte seg slik i spalta «fra glasshuset» i Bergens Tidende 29.2.: «Uansett kan det være grunn til å minne om den gamle dyd at meninger bør møtes med meninger, ikke med fortielse eller fordømmelse.»
God påske! God vår!

 

   
forrige side
© Prosa - Faglitterært tidsskrift. Utgitt av Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening.
Uranienborgveien 2 - 0258 Oslo. Tlf.: 22 12 11 58 - Faks: 22 12 11 50. E-post: halvor.fosli@nffo.no