Prosa 1-2003: Bokanmeldelse

Ane Farsethås

Ukontroversielt om Ibsen

Atle Kittang:
Ibsens heroisme
Frå Brand til Når vi døde vågner

383 sider
Gyldendal 2002

 

Øystein Rottem anmeldte i Dagbladet 29.09.02 Atle Kittangs Ibsens heroisme under den for meg overraskende tittelen «Kontroversielt om Ibsen». Etter å ha lest boken ble jeg ikke først og fremst rystet i min Ibsen-forståelse, snarere satt jeg igjen med spørsmålet om hva som er ambisjonen med verket: Er det å gi en oppsummering og en syntese av Ibsen-forskningen så langt? Eller et selvstendig nytt perspektiv på en gruppe Ibsen-dramaer? Forunderlig nok lykkes boken, som i tittel og forord fremstiller seg som et forsøk på nyfortolkning av Ibsen, bedre med det første enn med det siste.
Kittangs problemstilling er i utgangspunktet prisverdig klar: «For å formulere det svært enkelt er spørsmålet om vi kan tolke Ibsen ut frå ein føresetnad om at skådespela hans tar personane sine på alvor og ønskjer at vi og skal gjere det, eller om vi tvert imot skal gå ut frå at personane blir observerte med mistankens blikk […] Dreier det seg om heroisme eller parodi?» Han tar utgangspunkt i at det sentrale premisset for moderne Ibsen-lesere er «det dobbeltmotiverte utsagn»: at verken personene i stykkene eller det de sier, kan tas for pålydende – noe som igjen har ført til at Ibsens figurer i stor grad blir lest som eksempler på inautentiske levemåter. Kittang sier at han vil vekk fra en for snever fortolkning av Ibsens personer som en samling selvbedragerske livsløgnere, og forsøker å lese inn en sterkere og mer positiv identifikasjon med de «heroiske» prosjektene til en Brand eller en doktor Stockmann.
Man kan, som Rottem også gjør, tolke dette som en motsatt bevegelse av det man finner i Kittangs Hamsun-studie: I Luft, vind, ingenting påviste Kittang (blant mye annet) hvordan Hamsuns tekster selv demonterer det ideologiske innholdet mange har ment å finne der. I forhold til Ibsen, der en slik ikke-identifikasjon mellom forfatter og litterære figurer har vært tatt for gitt, må Kittang gå motsatt vei. Men det viser seg etter hvert vanskeligere for Kittang å rekonstruere Ibsens heroisme enn det var å dekonstruere Hamsuns.
Boken vil komme til å «egge til debatt», skriver Rottem, fordi Kittang trekker frem sider ved Ibsen som ikke har vært «politisk korrekte». Med det menes først og fremst Ibsens dragning mot det Kittang kaller en «Nietzsche-tidig» elitisme og individualisme – det kontroversielle her skulle da være at Kittang tegner et bilde av Ibsen som er noe mindre sosialdemokratisk og humanistisk enn det man i nasjonsbyggingens navn tidligere ønsket å se. Den eventuelle debatten dette skulle avføde, måtte eventuelt foregå i et akademisk vannglass: For det første fordi påvirkningen slike «Nietzsche-tidige» idealer hadde på det skandinaviske åndsliv, herunder Ibsen, på slutten av 1800-tallet, er et anerkjent faktum. For det andre fordi Kittang med sine mange forbehold og nyanseringer legger seg på en linje så langt unna den polemiske stillingtagen som det vel er mulig å komme. Kittangs tekst gir ikke den kontroversielle omvurderingen av alle Ibsen-verdier som Rottem gir inntrykk av, men en kontinuerlig rekke nyanseringer av ørsmå gradsforskjeller i synet på forholdet mellom dyrking av og ironisering over de «heroiske» idealene.
«Det heroiske» defineres ikke klart, men er, som tilknytningen til Nietzsche antyder, knyttet til en vitalistisk drøm om kraft og handling, og en lengsel etter overskridelse av småborgerlige normer og vanetenkning. «Det heroiske» manifesterer seg gjerne i en storslått Idé, som Brands underordning av alle hensyn under sitt kompromissløse kall, eller Rubeks under sin kunstnergjerning. Kittang forsøker særlig i bokens første del å gå inn i det «eksistensielle alvoret» bak slike livsprosjekt. Men det blir fort klart at heller ikke Kittang klarer å betrakte f.eks. kallstematikken eller doktor Stockmanns tese om at «den stærkeste mand i verden er han som står mest alene» uten å se ironien og kritikken som rammer de ideale fordringene. Bokens andre del dreier seg om Ibsens senere dramaer, som Byggmester Solness og Når vi døde vågner. Sterkest her er kapittelet om John Gabriel Borkmann, der Kittang går langt i å skape en helteskikkelse ut av en figur Ibsen-resepsjonen ellers har vært nokså hard med. Men ellers er det ikke til å unngå at et sterkt innslag av desillusjon på maktviljens vegne også blir sentralt i Kittangs lesninger av alderdomsstykkene.
Tanken bak bokens todeling er at del 1 skal bygge opp Ibsens heroisme og del 2 vise hvordan Ibsens dramaer etter hvert utvikler et mer kritisk blikk på de samme idealene. Men når del 1 er heroisme + ironi og del 2 har vekten på de alderdommelige heltenes ambivalente heltestatus, blir hovedinntrykket som formidles, mye av den samme «mistankens hermeneutikk» overfor dramatiske figurer som «heile tida pendler mellom bedrag og sjølbedrag», som han hevder andre forskere har hatt i for stort monn.
Som Kittang selv skriver, ønsker han å gi «eit litt meir nyansert blikk» på problematikken, og det er akkurat det vi får: En nyansert fremstilling av Ibsens ambivalente beundring for og kritikk av «de sterke menn», dramaenes kontinuerlige både-og-svar på utgangsspørsmålet om hvorvidt det dreier seg om heroisme eller parodi. Snarere enn en hanske for fremtidig Ibsen-debatt, er studien, med sitt fokus på dramatekstens ambivalens, tvetydighet og perspektivsime noe av det mest litteraturvitenskapelig korrekte man kan tenke seg. Skulle tittelen stått til innholdet, burde den derfor ha vært «Ibsens tvetydige heroisme» – men en så forbeholden tittel har nok verken forlag eller forfatter ønsket seg.
Boken inneholder en mengde detaljrike drøftelser av situasjoner og personer i dramaene: Hilde Wangels forhold til Solness, Rebekka Wests forhold til Rosmer, forskjeller og likheter mellom Solness og Rosmer osv. Relasjonene forfølges med skarpt blikk for stadige forskyvninger i maktforhold mellom personene, som viser nettopp den dramatiske mangetydighet som Kittang gang på gang understreker. Personene tolkes på flere nivåer: som objekter for psykoanalytisk fortolkning, som tekstfigurer eller retoriske konstruksjoner og som symbolske manifestasjoner av mer abstrakte ideer som skyld og soning, heroisme og desillusjon osv. Jeg skal her ikke gå inn i de teoretiske problemstillingene rundt det å fortolke litterære figurer psykoanalytisk (som Kittang denne gangen gjør uten særlige metodologiske overveielser), men bare forholde meg til det som i denne sammenheng er det mest relevante, nemlig de fortolkningsmessige konsekvensene: Får Kittang noe produktivt ut av å la Ibsen møte Freud?
Det som er underlig er nemlig at det tross det massive tolkningsarbeidet som her foregår på så mange ulike nivåer, likevel oppstår så få minneverdige fortolkningsøyeblikk. Relasjonene er komplekse og mangetydige, ja vel – og dette betydningsmangfoldet viser Kittang frem i stykke etter stykke. Men underlig få av Kittangs detaljanalyser er egentlig sterke nok til å tre frem i forgrunnen som spesielt minneverdige (med et hederlig unntak for Borkmann-lesningen). Tolkningene blir litt for ofte ikke mer enn et svevende nettverk av komplekse relasjoner mellom dramaenes figurer og abstrakte idéstørrelser, der klarheten svekkes fordi intet perspektiv trekkes frem på bekostning av andre. Det er interessant å vandre i Ibsens labyrint av figurerer som inkarnerer forskjellige krefter og motkrefter – men jeg tar meg i å ønske meg et kart i større målestokk og en tydeligere veiviser.
Fortolkningene dreier seg i svært stor grad om de enkelte karakterers relasjoner og symbolske innhold. Når Kittang beveger seg opp fra dette detaljnivået til mer generelle fortolkninger av verkene, går de overveiende i retning av å anse stykkenes essens som «ambivalens» og «tvetydighet». Kittang oppviser stor oppfinnsomhet i forsøket på å finne nye begreper for det flertydige, som for ham er kjernen i Ibsens dramaer: «tvisyn», «ambiguitet», «dobbel optikk», «kaleidoskopikk», «dobbelteksponering», «det dialektiske spelet», «det multimodale», «den multiforme perspektivismen», er bare noen av de ordene Kittang mønstrer for å beskrive sitt syn på Ibsens kvaliteter.
Spørsmålet er hvor dette fører oss: De nitide tekstgjennomgangene er solide og grundige. Men Kittang trekker få og forsiktige konklusjoner ut av sine detaljerte utlegninger om tekstenes kaleidoskopiske strukturer. Analysens sluttresultat er at utgangstesen om Ibsens heroisme nyanseres og balanseres med ironi: «Ved nærmare ettersyn oppdager vi korleis forsoningsmønsteret er undergreve og utydeleggjort av ulike former for ironiske rørsler.» Kittang ender dermed opp i den gyldige, men egentlig også litt likegyldige, konklusjon at Ibsen er en stor dikter fordi han skrev ambivalente og uutgrunnelige verk. Ved å ha som hovedtese at det som kjennetegner Ibsens stykker er «det gåtefulle og motseiingsfulle», gjør Kittang seg også uangripelig: Hvem kan vel være uenig i at stor kunst viser viktige saker fra mange sider? Dette er et kjennetegn ved Kittangs stil som her trer mye tydeligere frem enn i Hamsun-studien, som til tross for en viss bruk av liknende strategier også bød på sterke og motsigelige lesninger, som har provosert og utfordret mange til videre tenkning og motsvar. En liknende skjebne er det vanskelig å tenke seg for Ibsen-studien.
Et påfallende trekk ved utgivelsen er at forlag og forfatter i løpet av bokens tilblivelsesprosess synes å ha utviklet noe forskjellige intensjoner med boken: Forlaget presenterer boken som første utgivelse i en ny serie av forfatterskapsstudier, Pegasus-serien, «som rettar seg både mot det utrøyttelege fagmennesket og den nysgjerrige lystlesaren». Kittang gjør derimot i forordet et poeng ut av at han har ønsket å beholde et akademisk fagspråk, som han mener har skjulte og viktige «dygder». Boken lever opp til dyder som etterrettelighet i den omfattende bruken av kildemateriale og grundighet i analysen, samt vilje til også å se flere sider ved en sak enn bare dem som støtter hovedtesen. Dessverre mangler den enkelte andre akademiske dyder, så som den presise og oppsummerende konklusjon etter en resonnementsrekke. For hvert Ibsen-stykke som analyseres trekker Kittang frem en mengde detaljer for belysning, men er lite villig til å trekke andre konsekvenser av disse enn at de igjen er eksempel på Ibsens «dobbelteksponering» osv. I praksis synes påberopelsen av «fagteksten» her å fungere som begrunnelse for at det ikke gjøres særlig innsats for å trekke ut essensen i det enkelte resonnement – for leseren kunne mye hvert vunnet ved en klarere hierarkisering av ideene og en tydeligere disposisjon innad i hvert kapittel. Om forlagsarbeid sies det ofte mye ubegrunnet – dette er jo et arbeid som skjer i lukkede rom og ikke i full offentlighet – men jeg klarer ikke la være å mistenke at Kittang her har møtt svakere motstand enn en mindre erfaren forfatter ville fått.
Boken skal ifølge presentasjonen være tilgjengelig for «et leselystent publikum». En kan ikke laste Kittang for at forlaget skriver dette. Men uansett om forfatteren ikke deler forlagets syn på bokens tenkte lesergruppe, kan en hvilken som helst tekst tjene på å forsøke å definere teoretiske begreper som danner basis for dens selvforståelse. Kittang nevner for eksempel flere ganger at vi trenger en «fenomenologisk lesning» for å belyse Ibsens verker i sin fulle dybde. Men hva som er forskjellen på Kittangs «fenomenologiske lesning» og alminnelig nærlesning, berøres ikke med et ord. Dette er ikke bare et begrep en må anta er temmelig ukjent for den «leselystne» som ikke tilhører de humanistiske fagmenneskers rekker. Også innad i det litteraturvitenskapelige miljøet hersker det usikkerhet og store fortolkningsmessige forskjeller i oppfatningen av hva en «fenomenologisk» innstilling til litteratur innebærer – en klargjøring av dette ville derfor virke ikke bare redelig overfor «den nysgjerrige lystleser», men ville også ha en nyttig definitorisk verdi for andre fagfolk som interesserer seg for hvordan en autoritet som Kittang bestemmer en så åpen term – særlig siden dette synes grunnleggende for Kittangs teoretiske posisjon. Slike avklaringer finnes her verken i «tilgjengelig» eller «faglig» form.
Det er i hovedsak et litteratursyn i forlengelsen av nykritikkens autonomiestetikk som ligger under denne studien, med et klart fokus på det spesifikt estetiske, og knapt en eneste referanse til forfatter, leser eller verden utenfor de litterære tekstene. Det seneste tiårets litteraturteoretiske nykomlinger – de allerede svekkede postkolonialisme- og nyhistorisme-teoriene – har ikke satt et eneste spor hos Kittang. I det hele tatt er det overraskende lite litteraturteori her. Tidligere følgesvenner som Derrida og de Man kommer også ytterst sjelden til orde, selv om den tidligere påvirkningen fra disse selvsagt ligger under. I den grad han benytter teori, er det videre kulturteori og filosofi: Nietzsche, Freud og Heidegger. På mange måter er det befriende at Kittang ikke skjuler seg for mye bak begrepsmettet litteraturvitenskapelig teori, at han setter sin egen lesning i fokus – selv om man av den som står alene, kanskje også kunne forvente noe mer kraft og styrke i lesningene.
Det finnes imidlertid et kort teoretisk midtparti mellom de to hovedbolkene, hvor Kittang fremstiller sin hovedinspirator Freud på en kortfattet og lettfattelig måte som i større grad enn resten av boken lever opp til Kittangs ry som formidler. Denne forklaringsviljen skulle man ønske han også ville ha latt omfatte sin bruk av filosofiske begreper. Det er ikke selvinnlysende hva som er forskjellen på «hantologiske» og «ontologiske former for Dasein» hos Heidegger – og det blir ikke lettere forståelig av at det hintes til Derridas videreutvikling av begrepene uten at dette forklares nærmere.
Påberopelsen av fagspråkets dyder virker også som et forsvar for en mindre personlig stil enn det vi er vant til fra f.eks. den engasjerte Hamsun-studien – og det er et savn. I stedet skjuler Kittang denne gangen sine egne investeringer i den freudianske analysen bak en tilsynelatende mer «nøytral» stemme som bare oppdager mønstre som «stig fram» fra teksten. Mønstrene og formene er tilsynelatende noe som eksisterer i seg selv. Hvor mønstrene kommer fra eller hvordan fortolkeren får tak på dem, problematiseres i liten grad.
Kittang beskjeftiger seg med tradisjonelle problemstillinger innen Ibsen-forskningen – og gir et tradisjonelt litteraturvitenskapelig forsvar for tekstens ambivalens mot alle forenklende og reduserende fortolkninger. Er det så noe problem? I og for seg ikke. Jeg tror nemlig at både jeg og Øystein Rottem og Atle Kittang (og svært mange andre Ibsen-lesere) er ganske enige om at en hovedtematikk i Brand er hvorvidt hovedpersonens kompromissløse «intet eller alt» er beundringsverdig eller kritikkverdig. Jeg tillater meg også å tro at vi alle på et eller annet vis har som en felles forutsetning at Ibsens dramaer i seg selv gir et både-og-svar på dette. Det er derfor ikke selve gyldigheten eller «sannhetsverdien» av Kittangs fokus på Ibsens «ambivalente heroisme» som først og fremst er mitt ankepunkt mot denne studien.
Spørsmålet blir for meg: Hvorfor skal jeg lese dette? Hva slags kunnskap tilfører denne boken? Så vidt jeg kan se, må svaret bli at Kittang utlegger problemstillingen i mye større detalj enn det som før har blitt gjort i en samlet fremstilling, samtidig som han med sine mange henvisninger til tidligere forskning indirekte leverer en nyttig oversikt over Ibsen-forskningens hovedlinjer. Men er det nok? Hvis målet hadde vært å gi en drøftelse av forskjellige posisjoner i forhold til problemstillingen heroisering vs. ironisering, ville jeg ha svart ja. Men som et selvstendig forskningsbidrag blir selve fortolkningshypotesene her for vagt formulert, for skjult i den utydelig disponerte fremstillingen, og ikke minst for lite dristige til å forsvare bokens påstand om å representere et nytt perspektiv på Ibsen. Av selve inkarnasjonen av norsk litteraturvitenskap forventer jeg noe skarpere, noe mindre akademisk-diplomatisk, enn et 380 siders belegg for den nykritiske tesen om at dramaet er et nettverk av indre spenninger.

 

   
forrige side
© Prosa - Faglitterært tidsskrift. Utgitt av Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening.
Uranienborgveien 2 - 0258 Oslo. Tlf.: 22 12 11 58 - Faks: 22 12 11 50. E-post: halvor.fosli@nffo.no