Prosa 1-2003: Bokanmeldelse

Christine Myrvang

Et land gjennom en mann

Ivo de Figueiredo:
Fri mann
Johan Bernhard Hjort. En dannelseshistorie

440 sider, illustrert
Aschehoug 2002

 

Selvsagt går det ikke an å skrive et lands historie gjennom én manns historie. Langt på vei insisterer likevel Ivo de Figueiredo på å gjøre nettopp det. Johan Bernhard Hjort reflekterer mye av Norges historie i sin levetid, og også ut over denne, skriver forfatteren (s. 15), naturligvis klar over at disse historiene filtreres via én mann. Gjennom Hjort streifer de Figueiredo innom en perlerekke av temaer knyttet til norsk samfunnsutvikling i det forrige århundret. Det har blitt en imponerende og briljant biografi, men hva slags nasjonal fortelling er det blitt?
Tilspisset kan man si at Johan Bernhard Hjort var en reaksjonær besteborger med tvilsomme sympatier, men som kom ut av det med vettet og æren i behold. Slikt blir det spennende historie av. Men det som først og fremst gjør boka så god, er det grundige forskningsarbeidet som ligger bak, kombinert med en innlevelse og en formidlingsevne som enhver historiker kan misunne forfatteren. Det er en elegant og intelligent bok, skrevet med autoritet og ydmykhet. Med boka Fri mann etablerer brageprisvinner Ivo de Figueiredo seg som en av landets fremste biografer. Uten at dette på langt nær er en perfekt biografi, etter min smak. Til det er den nesten for friksjonsfri – og kanskje også vel forførende.
Hvem var så Johan Bernhard Hjort? Han var høyremannen og juristen som på konsulentbasis belærte de borgerlige partiene på 1920-tallet om «fornuftig» (les: stram!) budsjettpolitikk, og som samtidig ergret seg over disse partienes manglende evne til å demme opp for den framstormende arbeiderbevegelsen. Kombinasjonen av borgerlig impotens og den kapitalistiske verdenskrisa i 1929 førte den i utgangspunktet så pertentlige Hjort over i høyreaktivismen. Sammen med Quisling ble han en hovedmann bak opprettelsen av Nasjonal Samling i 1933, men partiet ble for lite (og det var bitte lite) for de to romslige egoene (og de var temmelig store). Hjort tapte maktkampen mot Quisling – noe som i historiens lys smaker mer av en seier – og kom dermed ut av NS i 1937. Altså med god klaring til krigen, men uten at det lå noe ideologisk oppgjør i det hele. Han var fremdeles anti-egalitær, nasjonalist og jødehater da styrkene fra hans andre fedreland rullet over hans første. På morssida hadde Johan Bernhard nemlig røtter i Tyskland; den prøyssiske Wanda Maria von der Marwitz, av god adelsfamilie, var den anerkjente norske havforskeren Johan Hjorts utkårede. I neste omgang strandet foreldrenes ekteskap, da mor Wanda ble dumpet til fordel for farens unge sekretær.
Kontaktene i Tyskland skulle vise seg gode å ha under krigen. Etter å ha terget både den gamle rivalen Quisling og okkupasjonsmakten, ble Hjort arrestert og deretter sendt til Tyskland i 1942. Her fikk han og familien sone i standsmessige omgivelser ved slottet Gross Kreutz, hvor de (spesielt datteren Wanda) etter hvert skulle utrette mye for norske og danske fanger i Tyskland. Om de bekymret seg like mye for de norsk-jødiske fangene, får vi høre mistenkelig lite om. De Figueiredo skriver at halvparten av de norske fangene som endte sine dager i tysk fangenskap, var jøder (s. 271), men dette gjøres ikke til et tema i forhold til Hjorts innsats. Jødene var da også hovedsakelig plassert i Polen og mindre tilgjengelige for hjelpearbeidet.
Da freden kom, landet Hjort med begge beina på jorda. Nå etablerte han seg som framstående skrankeadvokat og en toneangivende rettsstatsliberal systemkritiker. Standhaftig og heltemodig forsvarte han enkeltmenneskets rett, det være seg homofile eller kommunister – eller pikante kunstnere som Agnar Mykle. Det var nemlig Hjort som førte saken om den røde rubin.
Så langt det biografiske resymeet, som selvsagt blir et blodfattig ministreif gjennom den drivende gode fortellinga som boka kan by på. Og de Figueiredo er ikke bare en god beretter. Ispedd er også tyngre ideologiske analyser og synliggjøring av interessante paradokser og kontinuiteter i historien. De Figueiredo serverer en unik fortelling fra det liberalkonservative norske borgerskapet. Slike analyser bør vi få flere av. Spesielt påfallende er det hvor håpløst utdatert Johan Bernhard Hjort må ha vært på slutten av 1920- og begynnelsen 30-tallet. Han tok til orde for gjennomgripende reformer i statsbudsjetteringen, men i den økonomiske politikken var oppskriften nærmest banalt enkel: sparing, sparing og enda mer sparing. Og ingen ville følge ham hele stykket på veien når det gjaldt budsjettkuttene han gikk inn for. De var rett og slett for dramatiske.
Den fundamentalistiske sparelinja var i Hjorts tilfelle ikke kombinert med en modernisering i produksjonen, slik for eksempel Fedrelandslagets Joakim Lehmkuhl gikk inn for. Hjort var innom laget i forkant av NS-tida, men her må han ha vært en kuriøs turist hva angikk den økonomisk-teknokratiske ideologien. Som de Figueiredo påpeker, kan ikke Hjort ha matchet Lehmkuhl særlig godt. Oppsiktsvekkende er det imidlertid når den økonomiske verdenskrisa synes å ha transformert Hjort fra økonomisk liberalist til proteksjonistisk autarkist (selvstendighetsdyrker og selvbergingstilhenger) over natta. I 1932 var høyremannen blitt en anti-industrialist som snakket varmt om selvforsyning, naturalhushold og samling om nasjonens oppgaver.
I de seinere åra er det gjort mye forskning på både høyre- og venstresidas teknokratiske og planøkonomiske tilbøyeligheter i mellomkrigstida, og da spesielt på forholdet mellom politikk og vitenskap. Boka hadde vunnet på å forholde seg til denne forskningen. Ikke at Hjort nødvendigvis ville ha blitt en annen, men det ville beriket analysen og fått hans spesielle ståsted enda klarere fram. NS ønsket for eksempel å ordne samfunnet i en korporativistisk modell, med et faglig og strengt hierarkisk riksting som skulle «avlaste» Stortinget (s. 146–47). Korporativismen skulle oppheve konfliktene i arbeidslivet og innføre en ny orden basert på en gjennomgripende laugsstruktur. Uten at forfatteren gjør noe poeng av det: Hjorts omfangsrike, men upubliserte manus Veien ut av kaos fra 1934, hvor han skisserer den nye forfatningen, ble skrevet året etter høyreteknokraten Lehmkuhls Norges vei og sosialistene Colbjørnsen og Sømmes En norsk 3-årsplan. I hvilken grad kan Hjorts autoritære og elitistiske korporativisme leses som et svar på disse? De Figueiredo kunne eksplisitt ha koplet de tre tekstene, og mer allment diskutert korporativismen både som forfatningsprinsipp og organisasjonsideologi, gjerne i lys av den teknokratiske diskursen. Han nøyer seg med kort å konstatere at Hjort ikke delte de andres moderniseringsentusiasme og planøkonomiske tilbøyeligheter (s. 159).
Fortellinga er dessuten fattig på analyser av den internasjonale situasjonen da NS ble dannet. Hva Hjort mente om den tyske utviklinga, får vi heller knapt med innsyn i. Selv om mannen jo var halvt tysk. Og hvor sto mor Wanda? De Figueiredo opplyser at Hjort var i Tyskland flere ganger på denne tida. «Disse reisene ga ham et innsyn i Nazi-Tyskland gjennom hele tredvetallet, som få andre av Tysklands venner i Norge,» skriver forfatteren (s. 169). Nettopp derfor er det påfallende at vi får høre så lite om Hjorts ideologiske analyser av omveltningene i Tyskland. Opprettelsen av NS blir forklart ut fra en strengt nasjonal kontekst. Kort får vi f.eks. vite at Hjort var henfalt til antisemittismen, men ikke til nasjonalsosialismen (s. 152). Stort mer får vi ikke høre om den saken.
Også Hjorts snuoperasjon fra offensiv liberalist til resignert autarkist i den økonomiske politikken hadde fortjent et større bakteppe. Forfatteren kunne ha løftet fram ting som den tyske krisedebatten, NSDAPs forsvar av underskuddsbudsjettering, korporativismens og politikkens plass i økonomien samt utviklingen mot en tysk nasjonalistisk – men ekspansiv – selvbergingspolitikk
i en autaktistisk verdensorden. Hvor sto Hjort i disse debattene? De Figueiredo skriver han ville at NS skulle holde sin egen kurs, uavhengig av den tyske nazismen. Men likefullt hadde en refleksjon rundt Tyskland og Hitlers maktovertakelse samme år som NS ble etablert, fortjent en større plass.
Et gjennomgangstema i boka er Hjorts syn på forholdet mellom individ og kollektiv. Det er først og fremst her de Figueiredo søker å formidle Hjorts skiftende posisjoner. Forfatteren tar utgangspunkt i Hjorts organiske samfunnsbilde, en metafor som for så vidt ikke er særlig original på denne tida. Det å se på samfunnet som en organisme var på borgerlig side et billedlig grep som blant annet stemplet opprør og revolusjoner som naturstridige. Hjort gikk ifølge de Figueiredo fra et liberalt menneskesyn i 1920-åra, til et «frihet under ulikhet»-standpunkt i 1930-åra, for så å falle tilbake til en individualistisk liberalisme etter krigen. I sin høyreradikale fase søkte juristen å forene individualismen med den kollektive organismen, ved å snakke om en organisert og naturlig ulikhet: «Full frihet får den enkelte derfor kun i et samfund som på en rettferdig måte organiserer ulikheten under full hensyntagen til den begrensning som solidariteten tilsier,» skriver Hjort i Veien ut av kaos fra 1934 (s. 154).
Dette knytter de Figueiredo videre til norsk elitisme: en demokratisk elitisme under embetsmannsstaten, som ble videreført under arbeiderpartistaten etter krigen, en marginalisert form for aristokratisk elitisme knyttet til 1905-generasjonens utålmodige borgerlige som stilte seg kritiske til det parlamentariske demokratiet, samt en autoritær elitisme, som Fedrelandslaget og NS falt inn under. De Figueiredo plasserer Hjort under den artistokratiske elitismen, som går opp i en aristokratisk fascisme. Aristokratibegrepet kan være godt billedlig sett, men den aristokratiske elitismen mangler samtidig aristokratiets fremste kjennetegn, nemlig at posisjoner oppnås gjennom arv og eiendom. De Figueiredo abstraherer aristokraten i stedet til en tilhenger av en «gudegitt orden» (s. 155). De som fortjener posisjoner i denne samfunnsordenen, har spesielle egenskaper som passer seg for en styrende elite. Også her ville det være vel så interessant å ha vurdert Hjorts elitisme opp mot den samtidige teknokratiske strømningen, altså en ideologisk retning som forfektet et teknisk-vitenskapelig fagstyre hevet over politikken. Hjort var verken teknokrat eller positivist, skriver de Figueiredo (s. 159), men hadde vel likevel tanker om faglighet i politikken? Det er noe uforløst over disse passasjene i boka. Stoffet ligger der, men potensialet er ikke uttømt.
Det er i første rekke i framstillinga av Hjorts juridiske posisjon i etterkrigstida, altså da han har forlatt partipolitikken, at mannen blir vurdert i lys av sin profesjon. Blant annet går han opp grensene mellom politikken og jussen, og taler varmt for Høyesteretts autonomi i forhold til politikken. På Stortinget skulle politikkens glade amatører sitte og stelle med lovgivning, bevilgninger og de lange politiske linjene. Men over både storting og regjering lå en høyere, universell rett forvaltet av sakkyndige menn, som skulle sikre stabiliteten (f.eks. den private eiendomsretten?) og ikke være værhaner i et trekkfullt politisk landskap. Det var domstolen som skulle sikre balansen mellom stat og individ, skriver de Figueiredo (s. 358), og Hjort opphøyer Høyesterett til en selvstendig og objektiv statsmakt.
Ivo de Figueiredos beskrivelser av etterkrigstidas juridiske Hjort er spennende stoff, og et tilsvarende systematisk profesjonsinntak til mellomkrigstidas Hjort hadde løftet det hele enda noen hakk. Riktignok berører forfatteren en rekke steder forholdet mellom juss og politikk, men en mer eksplisitt og gjennomgripende profesjonsanalyse hadde fortellinga tålt. Juristenes rolle som mellommenn, kulturfortolkere og virkelighetsprodusenter, er i det hele tatt et uhyre interessant tema som denne boka bidrar til å kaste lys over. De Figueiredo sier tidlig at han har valgt ikke å skrive en advokatbiografi, selv om han i stor grad ender opp nettopp der etter krigen. Disse analysene av Hjorts advokatpraksis hvor han forsvarer enkeltindividets rett overfor staten, får imidlertid relativt liten plass i boka. Historien de Figueiredo i første rekke ønsker å fortelle, er knyttet til Hjorts politisk-ideologiske reise, og mer indirekte følger juristen Hjort med på ferden.
Fri mann er en utpreget politisk biografi, hvor privatlivet er godt innvevd i historien. Spesielt er Johan Bernhards problematiske forhold til faren Johan, og det romantiske forholdet til kona Anna Cathrine, skildret på en vakker måte – uten at det blir for nært og klamt. For det de Figueiredo i stor grad gjør, er å løfte fram kildene og la dem tale for seg. Kombinasjonen av et godt materiale og forfatterens diskré og tilbaketrukne posisjon, hvor han med sine språklige ferdigheter beriker materialet uten å invadere det, gjør dette til god lesning.
Men denne beskjedne posisjonen er samtidig ikke uproblematisk. Fortellerstemmen er tidvis humørfylt, men alltid konservativ og dannet – som om den er kledd til middagsselskap i det hjortske hjem. Den går gjerne medstrøms og utfordrer hovedpersonen i liten grad. Visst stiller den spørsmål og peker på paradokser og inkonsekvens, men Hjort hadde både trengt og tålt mer motstand. Selv føler jeg meg ganske raskt forført. Det er som om jeg er blitt lokket med opp i Hjorts utkikkstårn. Og der står vi – Johan Bernhard, Ivo og jeg – og speider etter nasjonale katastrofetegn som budsjettunderskudd og kommunistpakk. Men i det jeg får øye på noe i kikkertløpet, går det et stikk i meg. Det er mulig at Johan Bernhard og Ivo finner det upassende, men jeg må bare spørre en gang til: Hvorfor står vi her igjen?
Dette er nemlig norgeshistorie gjennom et patriarkalsk blikk fra høyre øyekrok, uten at det heri skal ligge noen beskyldninger om at forfatteren løper noens ærend. I kulissene lusker fortellingas bad guys, nemlig den revolusjonære arbeiderbevegelsen (før krigen) og arbeiderpartistaten (etter krigen). Og det fins bare én egentlig good guy. På hollywoodsk vis vingler han og trår feil underveis, men innerst inne er han god og rettferdig. Slik blir historien om landet Norge, sett gjennom mannen Johan Bernhard Hjort, via fortelleren Ivo de Figueiredo.
Fortellerstemmen er inviterende og diskré, men samtidig er den autoritær. Det får vi spesielt smake i slutten av boka, i det siste avsnittet som har fått tittelen «Vi har ham nå». Her får vi høre om venstrevridde historikere knyttet til tidsskriftet Kontrast som på 1960-tallet denger løs på den rakryggede høyesterettsadvokaten. De grafser rundt i hans brokete fortid og stiller det vonde til skue. Og ikke nok med det: De hekter fascismebegrepet ved det etablerte borgerlige samfunnet som sådan, det samfunnet de vil til livs. Ivo de Figueiredo raljerer høflig over denne generasjonen historikere, og boka (før epilogen) slutter med følgende setninger: «Kontrast-generasjonen kunne forsøke å ringe ham inn som best de kunne. De fikk ham aldri helt.»
Og det har han vel rett i. De Figueiredo distanserer seg fra forrige generasjons historikere, men nekter samtidig å plassere seg selv. Det er fristende å minne om at også han representerer en generasjon som skriver om fascismen og nazismen på sin måte. Men i Fri mann er han den allvitende fortelleren, han befinner seg trygt innenfor sjangeren i så måte. De Figueiredo polemiserer ikke mot navngitte forskere i teksten, her får den interesserte gå til notene. Sjelden eller aldri er han i åpen dialog med tidligere framstillinger, og kanskje er det lurt, for det ville utvilsomt ødelegge den finstemte nærheten og samtidigheten i teksten. Det mest åpenlyse unntaket er nettopp oppgjøret med 68-erne, men disse gjøres samtidig til en del av Johan Bernhard Hjorts livsløp som er på hell, og det blir en del av den nasjonale fortellinga.
Det er helt klart at Ivo de Figueiredo rehabiliterer Hjort i denne biografien, og på mange måter er det gode grunner til å gjøre det. Men er det slik at vi skal tro at vi endelig «har ham» nå?

 

   
forrige side
© Prosa - Faglitterært tidsskrift. Utgitt av Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening.
Uranienborgveien 2 - 0258 Oslo. Tlf.: 22 12 11 58 - Faks: 22 12 11 50. E-post: halvor.fosli@nffo.no