Prosa 6-2005: Stilprosa

Runar Døving

VG – Norges beste avis

Forestillingen om at VG er uredelig, full av feil, sprer rykter og virker fordummende, er komplett nonsens. Det motsatte er tilfellet: VG er uten sammenligning Norges beste avis, hevder forbruksforsker Runar Døving i dette entusiastiske og poengterte essayet.

«Det har jeg aldri sagt, det må du ha lest i VG!» siteres et intervjuobjekt på i Dagens Næringsliv, og desken blåser setningen opp. Som om det er en kjensgjerning at VG er full av feil, og at vi sammen kan glede oss over det. Jeg vokste selv opp med en forestilling om at VG var for bikkjer med dysleksi. Men etter tretti års erfaring som avisleser og etter hvert også som forsker, intervjuobjekt og synser, vil jeg mer enn tilstå at jeg har tatt feil.

I målinger om avisers troverdighet svarer hele 80 prosent at de ikke stoler på VG, mens Aftenposten motsatt har en troverdighet på oppunder 70 prosent. Det er mer enn et interessant paradoks at Aftenposten, NRK og Dagsavisen anses som mer redelige enn VG, samtidig som det er nettopp disse som oftere både blir anmeldt og dømt av Pressens Faglige Utvalg (PFU), og det selv om VG dekker utrolig mange flere problematiske saker og langt flere egne saker enn sine konkurrenter.

For det er ingen tvil: VG graver mest, er grundigst, er best informert politisk, har den bredeste dekningen av klassiske nyheter og har langt mer presis desking og framfor alt et langt mer redelig forhold til kilder.

Det er statistisk bevist at VG er den beste avisen. De graver fram egne saker og holder seg til PFUs retningslinjer. Hvordan kan da VG ha en så dårlig troverdighet, og hvordan kan forestillingen om uredeligheten vedvare? Årsakene er mange og merkelige. Den akademiske VG-forakten bygger både på middelklassens generelle avsky for det folkelige og en motvilje mot alt det strafferettslige stoffet som VG har. En årsak kan også ligge i journalistenes interne misunnelse og forestillingen om at volum ikke lar seg kombinere med kvalitet.

Kjendisfokuset gjør også at man overser VGs grundighet. En vanlig misoppfattelse er å sammenligne avisen med Se og Hør. Det er helt riktig at VG er Se og Hørs viktigste konkurrent, men Se og Hør fabrikkerer saker og manipulerer bilder uten å gjøre leseren oppmerksom på det. Det ville aldri VG gjøre. Personlig liker jeg å holde leseren våken ved bevisst å legge ut feil, lage falske nyheter og slikt, men VG vil ikke engang delta i avisenens tradisjonelle 1. april-spøk.

Det er særlig som kilde i featurejournalistikk at jeg har merket VGs grundighet. Der andre aviser er lemfeldige og kun intervjuer én kilde og trekker hårreisende konklusjoner på tynt grunnlag, bruker VG mer tid og sørger for å sjekke uttalelsenes gyldighet.

Hvis man brifer journalister om ulike problemstillinger som er mulige for en sak, hvem de burde kontakte og hva som er fellene i saken, kan man likevel risikere dagen etter å lese et oppslag som er basert på bare en selv som kilde, ofte med et normativt tilsnitt. Jeg har mange ganger blitt tillagt utsagn som «norske kvinner drikker for lite melk, sier forbruksforsker», akkurat som jeg bryr meg om det. Klager man, får man til svar at «i aviser har vi så dårlig tid». Slikt skjer aldri med VG. Har man så dårlig tid at man ikke får sjekket en sak, skal det ikke være en sak. Det er journalistisk elementært. VG sender også sitatsjekk uten at man ber om det. Som kilde er VG faktisk den eneste avisen jeg stoler på, og dermed stoler jeg selvsagt også på den som leser. Aftenposten rangerer jeg på bunn.

VG bruker også flest kilder, slik at journalisten sjekker fra ulike kilder om det er hold i saken, og i motsetning til andre medier har de tydeligvis råd til å la være å trykke saker som det ikke er hold i. En rimelig årsak til det høye presisjonsnivået i VG kan være at man generelt har hatt høyere krav i kriminaljournalistikken, og at dette har smittet over til de andre redaksjonene.

Forsidens estetikk
Det er mange som synes VGs forside er stygg. Men det er, slik jeg ser det, et imponerende faglig arbeid som ligger bak VG, og særlig VGs forside.

VG har utvilsomt den mest avanserte forsiden som lages; den er på et høyt internasjonalt nivå. VG har opptil 20 ulike lag på den siden. For den som søker å forstå grafisk dybde, anbefaler jeg et forsøk på å kopiere en slik side. Det er ytterst komplisert, likevel klarer de å få alle elementene på plass på en slik måte at man stadig kan se ved siden og oppleve mer, og det på noe så forgjengelig som en avis. Aftenposten med sin stakkarslige annonse på siden av logoen, eller Dagbladets flate sider, blir amatørmessige i forhold. Eller Morgenbladet, som står med sin ubehjelpelige forside en hel uke ved siden av den proffe og aktuelle. VG har skapt en typografisk identitet som er imponerende. Deres grafiske avdelinger er overlegne andre avisers, men også innholdsmessig holder grafikken et høyt presisjonsnivå. Å se ned på VG vitner for min del bare om at man ikke leser avisen.

For oss akademikere er tekst avgjørende, men lengde har aldri vært et kvalitetskriterium i seg selv. VG klarer for eksempel med sine «spørsmål og svar» å få fram essensen av kompliserte saker. Kommer det en ny politisk reform, er det ikke tvil om at VG er den avisen som klarer å forenkle budskapet best. VG er saks- og informasjonsorientert.

VG og rasismen
Da det ble laget et jakkemerke med noe i retning «VG-rasismen øker mest», svarte de med å gå i seg selv og ta sin samfunnsplikt. Mens Aftenposten helt ukritisk er talerør for det antimuslimske grumset, er VG sitt ansvar bevisst uten å henfalle til det politisk korrekte eller servile.

VG er i stand til å snu når de ser at Human Right Service og Hege Storhaug misbruker sin makt. VG kan både sette fokus på den forferdelige omskjæringen, få fram at den er kulturelt og ikke religiøst betinget, og at de norske velmenende institusjoner ikke alltid er til å stole på. VG følger sak. Det er derfor ikke tilfeldig at politikere er den gruppen som har størst sans for VG. Når politikere skal kjøre en sak, er VG avisen de ønsker å bruke. Det er ikke bare fordi den er størst, men fordi den er saksfokusert.

Forakten for det enkle
Forakten VG blir utsatt for i både journalistiske og akademiske kretser, er et interessant fenomen. 

For meg er VG-forakten like infantil som politikerforakten. At Aftenposten og Dagbladet har flere lesere blant kultureliten og akademia enn VG, blir derfor en gåte. Jeg er overbevist om at ved å lese VG vil man være langt bedre informert enn ved å lese Dagbladet og Aftenposten til sammen. Det står mye rart i VG (og de har altfor lite utenriksstoff), men det er ikke feil – slik det ofte er i Aftenposten. VG har til og med begynt å oppgi kildene sine, slik at man kan gå til SSB eller en bok for å finne ut mer.

Aviser er ekstremt vanedannende, og det tar lang tid å venne seg av med en avis. Jeg brukte lang tid på å få Aftenposten helt ut av systemet. Å lese felles aviser gir også felles referanser og felles samtaleemner. Og man må kanskje derfor også forsvare hvorfor man leser en avis, med å forakte en annen. VG står da lempelig til for hogg. Det er påtagelig at VG er folkets – i den klassemessige betydningen «folk flest» – og politikernes organ, mens middelklassen leser de fem store regionavisene samt Aftenposten og Dagbladet, og tror de gjør et godt valg.

Forestillingen om at VG er så stor fordi de appellerer til kikking og nedrighet, er gal. Dette kan passe for Se og Hør, men VG er store fordi de er gode.

Norge trenger langt færre aviser
«Norge er verdens mest avislesende land,» kan både dustete journalister og like korttenkte ledere få seg til å si, helt uten å definere begrepet avis. At mange leser aviser som i grunnen bare er menighetsblader med bilder av barna som konfirmeres, opplysninger om kirkemøter, intervju med naboen og referat fra lokal idrett, skaper ingen solid offentlighet eller et kunnskapsrikt folk. Man skal ikke sidestille Fredrikstads Blad med skikkelige aviser som The Times og VG. Hva er vitsen med at det er 120 akkrediterte norske pressefolk til Quartfestivalen og til kongens bursdag? Er det noe å være stolt av at et slapt journalistkorps får privilegier som de besvarer med servilitet?

Det største problemet i Norge er snarere at det er for mange journalister. Med en subsidiert presse har vi langt flere enn vi behøver. Vi er få i dette landet, men vi har altfor mange aviser. Vi har nok innbyggere til la oss si maks ti aviser. Det betyr at 150 burde dø. Da kan vi kanskje få noen bra, med en økonomi som tillater en skikkelig utenriksdekning også. Så i stedet for å gi avisene momsfritak, burde man avgiftsbelegge dem, slik at avisdøden skjer så raskt som mulig. Da vil bare de beste aviser og journalister overleve. Når det nå viser seg at den beste avisen i dag også er den mest kommersielle, burde den politiske beslutningen være enkel og ukontroversiell.

I befolkningen er journalistforakten sterkere enn politikerforakten. Med en presset avisøkonomi, vil kanskje også noen finne ut at graving i pressens egne overtramp kan være en lønnsom nisje?

 

   
forrige side
© Prosa - Faglitterært tidsskrift. Utgitt av Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening.
Uranienborgveien 2 - 0258 Oslo. Tlf.: 22 12 11 58 - Faks: 22 12 11 50. E-post: halvor.fosli@nffo.no