Prosa 6-2005: Bokanmeldelse

Erle Marie Sørheim

Hanne Andrea Kraugerud: Gi meg ditt hjerte

Anmeldt av Erle Marie Sørheim

Hanne Andrea Kraugerud: Gi meg ditt hjerte
På jakt etter kjærligheten
174 sider
Kagge Forlag 2005

Det er et modig valg Hanne Andrea Kraugerud tar i sin første bok når hun velger å skrive om den lykkelige kjærligheten, emnet Dag Solstad hevder man utfordrer skjebnen ved å skrive om (s. 17). Men Kraugerud er fri for både skjebnetro og ironisk distanse når hun går inn for å forsvare kjærlighetens posisjon og verdi i vår tid.

I Gi meg ditt hjerte. På jakt etter kjærligheten er det ingen entydige definisjoner som søkes, her åpnes det opp for et stort og pluralistisk kjærlighetsbegrep. Det er det «å forstå og forsvare den romantiske kjærligheten som en ekte, varig kraft mellom to mennesker» (s. 13) som er målet, og spørsmålet om hvordan denne drømmen om kjærligheten kan virkeliggjøres, blir et hovedtema.

Dette er allikevel ingen håndbok, ingen «Kjærlighetens ABC», snarere er det et forsvarsskrift som bejubler kjærligheten, og som samtidig peker på alt det som motarbeider den, det være seg inni oss eller i samfunnet rundt oss.

Kraugerud deler de forelskede grovt inn i to hovedtyper «Drømmeren» og «Planleggeren». Drømmeren blir tildelt det første kapittelet, og her blir litteraturen en viktig leverandør av stoff. Stendahl og hans bok Om kjærlighet blir hyppig referert. Her idealiseres det romantiske i kjærligheten så mye at den blir umulig å realisere, hevder Kraugerud. Hamsuns tragiske beskrivelse av kjærligheten mellom løytnant Glahn og Edvarda i Pan brukes også som et bilde på denne Drømmerens kjærlighet. Nabukovs Lolita benyttes derimot som et eksempel på de glidende, farlige overgangene som finnes mellom den virkelige kjærligheten og rene perverse legninger. For dette mener Kraugerud er en svakhet ved Drømmerens syn; han tar ikke avstand fra de lidelser og bestialiteter som kan følge i kjærlighetens spor, og kan derfor fort miste sitt moralske gangsyn. Jeg makter ikke helt å følge Kraugerud i dette resonnementet, særlig ikke tatt i betraktning at hun ser på Drømmerens visjon som nettopp det – en visjon, en uoppnåelig drøm.

Men at man i dagliglivet kan ha behov for å få satt dette svermeriske idealet litt mer ned på jorden, har jeg stor forståelse for. Derfor går Kraugerud over til Planleggerens posisjon i kapittel to for å se om denne har større sjanse for å oppnå gode, mer varige forhold. Men der Drømmerens kjærlighet skildres med gripende, lidende følelser, har Planleggerens kjærlighet noe mer klinisk over seg. Man teller sammen de positive egenskapene på den ene siden og de negative på den andre, og så ser man hvilken side som blir lengst til slutt. Dette illustreres av de fornuftige rådene unge muslimer får om forelskelse og forhold på islam.no, og gjennom tanker rundt dagsavisenes kontaktannonser og realityprogrammer som «Jakten på kjærligheten».

Men verken Drømmeren i sin estetiske drøm eller Planleggeren med sin kalkulator virker som særlig realistiske posisjoner. Bildet av de to motpolene er litt for oppkonstruert til at behovet for å skape «en middelvei imellom de to ekstreme synene» (s. 84) oppfattes som prekært. Det er derimot ikke sagt at bruk av slike arketyper er totalt unyttig, men i en bok som vil oppfordre en til å dyrke kjærligheten, fører et slikt grep mer til avstand enn til innlevelse og engasjement i problematikken.

Kapittelet om Planleggeren er derimot ikke helt klinisk; historiene fra et beduinersamfunn er fascinerende. Her skildrer Kraugerud hvordan en kvinne med kjærlighetssorg blir latterliggjort av de andre stammemedlemmene når hun klager over sin ulykkelige kjærlighet, men når den samme lidende synger om sorgen i en sang, får hun deres fulle støtte og sympati. Den kunstneriske fremstillingen av lidelsen har altså mye sterkere gjennomslagskraft enn den faktiske. Kanskje er det derfor vi trenger den estetiske drømmen om kjærlighet også?

Kraugerud kommer inn på dette, om enn på en litt annen måte, når hun slår et slag for den romantiske komedien. Spesielt er det de siste tiårenes new romance-filmer som vektlegges, slike som «Pretty Woman» og «Notting Hill». Kraugerud mener at disse filmene evner å formidle «håp og virkelighet side om side», og at de derfor har en oppbyggende funksjon for vår tro på kjærligheten (s. 92). «Og her kommer eventyret om kjærligheten inn. Kanskje er ikke Eventyret, som så lett kan latterliggjøres i de romantiske komediene, noe annet enn den samtidige folkekulturens symboler på den lille kjæresteheten.» (s. 114) Disse «hverdagsmiraklene» som hollywoodfilmene formidler, bør vi fra tid til annen også realisere i våre egne forhold, selv etter at den første romantiske forelskelsen har lagt seg. Sant nok, men teksten blir her dessverre så klam og personlig at jeg som leser distanserer meg fra den:

«Så vagt det enn defineres: Hvis jeg måtte sette ‘støtte’, ‘tillit’ og de andre ‘vennskapelige’ fenomenene opp mot drømmen om å være kjærester, ville det satt meg i et nesten uløselig dilemma. Til tross for kjærestehetens diffuse og uforutsigbare natur ville jeg ikke uten videre valgt den bort til fordel for de veldefinerte gode verdiene. Kanskje ville jeg, og flere med meg, valgt å stå igjen med kjæresteheten.» (s. 116)

Det kan nok hende. Men dette valget er jo helt urealistisk, og hva forfatteren i så fall hadde valgt, forblir meg likegyldig. Teksten er her ikke god nok til at leseren engasjeres i den.

Forsvaret av den romantiske komedien og dens mulige innvirkning på virkelige forhold blir viet stor plass i boken. Dette går på bekostning av andre tema hvor Kraugerud i mye sterkere grad evner nettopp det å engasjere.

Hennes synspunkter på kjærlighetens vilkår i vår tid er nemlig både skarpsindige og til tider kontroversielle. Hun trekker frem redselen for intimitet og sentimentalitet i vårt samfunn. Det er ikke lenge man kan hengi seg til lykken og sveve på rosa skyer før noen finner det på sin plass å dra en ned på jorda igjen og snakke en til fornuft. Denne motstanden mot det romantiske og banale inntar mange forskjellige former i vår tid, både privat gjennom «konkurrerende» grupper som vennegjengen, arbeidsfellesskapet osv., men også gjennom de ideologier og verdier som blir forfektet i moderne, vestlige kulturer. Frigjøringsidealenes paradoks kaller Kraugerud dette. Det er ikke lenger sosialt akseptert å bli i et forhold av hensyn til trygghet, økonomi eller kameratskap, nei, våre moderne idealer krever at kjærligheten skal være byggesten nummer én. Men samtidig gjør disse idealene det mye vanskeligere å opprettholde et langvarig forhold, de forfekter kjærligheten, men ikke nødvendigvis den tosomme.

Kraugerud trekker her noen morsomme paralleller til den forsmådde kjæresten i Jonas Åkerlunds Tilsammans fra 2000 og til Solstads mange tragi-komiske kjærlighetsskildringer fra AKP(ml)-bevegelsen. Det er interessant å se hvordan kjærlighetsforholdets private karakter støter sammen med den offentlige, likhetsfremmende ideologien. En annen slik ideologi er feminismen, og Kraugerud er en original og frisk kritiker av den. Hennes tankespring under Gudrun Schymans besøk i Oslo i regi av kvinnegruppen OTTAR er virkelig lattervekkende når hun undrer:

«[hva om jeg] ikledd rosa neglisjé skakket på hodet mens jeg smattet frem, mellom lipglossglinsende lepper, det håpløst romantiske spørsmålet: Men hva med kjærligheten? (…) Jeg er her som Romantikkens representant, og derfor er jeg litt bekymret for at den radikale feministiske visjonen vil undergrave de tradisjonelle, kjærlighetsfremmende figurene – denne kjæresteheten som holder to mennesker sammen» (s. 145).

Bare så synd at Kraugerud ikke turde å gjøre dette i virkeligheten, det hadde vært virkelig interessant å høre hvordan de hadde reagert! For kan feminismens harde krav til likestilling og likebehandling forenes med kjærlighetens dyrking av forskjellene og den seksuelle betydningen (i heterofile forhold) av disse ulikhetene? Kan feministene bare godta én kjærlighet, den hvor alt deles 50-50 og begge parter jobber og vasker akkurat like mye? Kraugerud avslører her feminismens tendens til ensretting og dens manglende fleksibilitet: «Romantikken oversvømmes av symboler, som i feministenes verden representerer det undertrykkende patriarkatet» (s. 144).

Derfor kan de altså ikke godta disse symbolene overhodet, selv når de ikke har noen undertrykkende funksjon. Selv er jeg ikke enig med Kraugerud i alle hennes synspunkter angående kjønn og rollemønstre, men jeg har stor sans for hennes vektlegging av pluraliteten, av at ulike mennesker må ha rett til å utvikle ulike kjærlighetsforhold uten at noen kan komme og si at deres kjærlighet er gal eller mindreverdig. Dette rammer all fanatisme – radikal feminisme så vel som ekstrem religiøsitet; ingen kan komme med en mal og si at «slik skal kjærligheten være». Den skapes nemlig på nytt av hvert par, i det de skaper seg «parets logikk», som Kraugerud kaller det.

Gi meg ditt hjerte. På jakt etter kjærligheten er spekket med sitater i margen på nesten hver side. De speiler som oftest innholdet i hovedteksten, men mange av dem har også stor egenverdi, slik som Antoine de Saint-Exupérys vakre sitat: «Å elske er ikke å se på hverandre. Det er å se sammen i samme retning» (s. 58). Disse sitatene kunne derimot ha vært litt mer varierte. Pet Shop Boys blir for eksempel sitert fire ganger, noe som må ses på som en ganske sterk overrepresentasjon, særlig tatt i betraktning det vell av gullkorn man har å velge fra i musikkhistorien.

Teksten hadde også vunnet på større variasjon. Ord og vendinger repeteres svært ofte, samtidig er det en altfor hyppig bruk av spørsmålstegn. Mange steder står opptil ti spørresetninger etter hverandre, hvilket igjen lukker leseren ute fra teksten; ingen kan forholde seg til så mange spørsmål på en gang! Det er overraskende at en debutant ikke har fått mer korrekturhjelp av forlaget.

Kraugeruds bok starter altså med en spennende skildring av den romantiske kjærlighetens litterære uttrykk, og ender opp i en til tider svært opplysende analyse av kjærlighetens vilkår i dagens samfunn. Men imellom dette er det for mye pjatt og rotete resonnementer til at man kan følge den eventuelle røde tråden. Jeg synes Kraugeruds prosjekt er spennende, men jeg synes hun burde ha rendyrket det mer, og lagt større vekt på det kritiske blikket hun har på samtiden, for det er da hun er mest interessant og har noe nytt å komme med.

 

   
forrige side
© Prosa - Faglitterært tidsskrift. Utgitt av Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening.
Uranienborgveien 2 - 0258 Oslo. Tlf.: 22 12 11 58 - Faks: 22 12 11 50. E-post: halvor.fosli@nffo.no