Prosa 6-2005: Bokessay

Aslak Nore

Den Lille Røvern
Øyvind Holens forsøk på å beskrive det gjennomtrengelige

Øyvind Holen: Groruddalen
En reiseskildring
308 sider
Cappelen 2005

1
I et av de mange folketomme kjøpesentre i satelittbydelene rundt Oslo, på et av de mørke vannhullene (ofte sentrenes eneste overskuddsforetak kan det virke som) kunne stamgjestene se en høyst uvanlig ansamling mennesker ta plass ved et langbord. Desember 2002. Kombinert julebord og stiftelsesmøte for Oslo Byforum. Når jeg minnes dette så tydelig, er det nok mye fordi jeg har båret med meg en romantisk idé om at denne kvelden, med sine fasthamrede dekreter og storslåtte visjoner, skulle bli begynnelsen på noe stort. Jeg mener, hvilken politisk aktivist har ikke tenkt slik? At kommende historikere skal nikke å si: Så det var der det begynte, det var der Oslo Byforums «Granma» la til havs på vei mot revolusjonen. Det var altså der og da en politisk avantgarde la fundamentet for vår tids viktigste politiske bevegelse. Jeg minnes julematen som høyst middelmådig og stadige skåler i akevitt. Pubens fasade vendte mot en stor terrasse som hang utover en bratt åskam.

Vi gikk ut for å se på utsikten og ble stående tause langs rekkverket. Under oss: opplyste motorveier, endeløse rekker av biler, vag trafikklarm. Vi hevet blikket langsomt og så nettverket av opplyste veier bli avløst av dunkelt opplyste industri- og lagerområder. På andre siden av dalsøkket strakte nye blokker seg opp, over østmarkshorisonten. Vår leder, Erling Fossen, trådte fram, lente seg mot rekkverket, stirret ut over Groruddalen og sa, innbitt, men lavt til ham å være: «Vinner vi Romsås, vinner vi hele Oslo.»

• • •

2
Den norske sakprosaoffentligheten kjennetegnes av en vedvarende mangel. Det skorter slett ikke på ambisiøse anslag til kultur- og ideologidebatt, det finnes en vedvarende strøm av skribenter som skriver intetsigende bøker beregnet for den kommersialiserte middelkulturen, men det er få som kombinerer og angriper lavkulturen med kritiske ambisjoner og tilstrekkelig intellektuell ballast. (Kjetil Rolness får ha meg unnskyldt.) Reiselitteraturen er et delvis unntak. Noen av landets skarpeste penner, med Morten A. Strøksnes og Aage Borchgrevink i spissen, har de siste årene skrevet god reiselitteratur. Reiseskildringen er en litterær gren som kombinerer fortelling med analyse, som kan blande anekdoter og empatiske personkarakteristikker med kunstneriske representasjoner og skarpe politiske analyser. Felles for det store flertallet av norske reisebokforfattere er derimot at blikket vendes utover, mot andre land og steder. Intet galt i det, tvert imot.

I en tidvis nærsynt norsk offentlighet er dette bra og nødvendig.

• • •

3
Øyvind Holen, journalist,musikkskribent og forfatter av fjorårets Hiphop-hoder, har nylig utkommet med bok om sitt hjemsted, nettopp under tittelen Groruddalen. En reiseskildring. Holens idé er en av de beste jeg har sett på lang tid. Ved å reise gjennom sin barndoms dal kan han blande lokalhistorie med feature, kritisere de hegemoniske forestillingene om Groruddalen og holde drivet gjennom sin utmerkede rammefortelling, reisen langs dalførets to T-banelinjer.

Tidlig i boka skriver Holen: Jeg kjøper en cortado, og tenker på over hva jeg begir meg ut på. For det første skal jeg reise hjem, til drabantbyen Lindeberg hvor jeg vokste opp. For det andre skal jeg ut på oppdagelsesreise, på seightseeing til steder jeg vet null og niks om og som ikke er omtalt i noen turistguide. Hvorfor? (s. 12)

Holens prosjekt er med andre ord todelt. En reiseskildring må nødvendigvis ta for seg noe fremmed, samtidig kan det Odysseusianske hjemkomstmotivet tilføre fortellingen en eksistensiell nerve. Hva slags begrepsapparat har Holen tatt med seg på T-banen?

I første kapittel introduseres leseren for sosialantropologen Benedict Andersons teori om forestilte fellesskap («imagined communities»), et begrep som visstnok «passer som hånd i hanske på Groruddalen». For Holen utgjør ikke dalføret først og fremst et geografisk, men et forestilt fellesskap. Media, leser vi videre, er en viktig arkitekt bak denne typen fellesskap, og i Groruddalen er det lokalavisene som har spilt rollen som symbolsk maktprodusent. Denne lesningen av Anderson er imidlertid diskutabel. Sosialantropologens teori, som helt korrekt tillegger massemediene en avgjørende rolle, er uløselig knyttet til medienes rolle i frambringelsen av moderne nasjonalstater. Det forestilte fellesskapet er først og fremst nasjonalt, og vokser fram som en følge av at blant annet medier, boktrykkerkunst, museer og andre kulturelle fenomener skaper en idé om noe som er vårt, som er felles for mennesker som ikke kjenner hverandre.

Det er imidlertid svært liten grunn til å tro at det er lokalavisene, og ikke for eksempel NRK, VG eller andre riksmedier, som definerer det primære forestilte fellesskapet for folk i Groruddalen – like lite som noe annet sted i Norge. I den grad et slikt stedsspesifikt fellesskap finnes, dersom folk i dalen er mer groruddøler enn nordmenn, er det heller på tross av medienes framstilling av dalen enn på grunn av noen ubetydelige lokalaviser. Og paradoksalt nok: Det er i skildringen av den intellektuelle eliten og medienes (det reelle forestilte fellesskapets) fordomsfulle og kunnskapløse behandling av Groruddalen boka har sin store styrke.

• • •

4
Julebordet på Den Lille Røvern i 2002 var ikke første gang jeg besøkte Romsås i regi av Oslo Byforum. Første utflukt fant sted i mai samme år, og jeg minnes vår felles fascinasjon for bydelens borettslagsinndeling. For på Romsås, kunne vår omviser fortelle, var ikke identiteten knyttet til bydelen, men til de forskjellige borettslagene. Men senteret er og blir det store problemet, fortalte borettslagsformannen da vi stod i en tilnærmet tom korridor som var ment å utgjøre senterets handlegate, og stemmen gav ekko i de grå veggene. Vi – et fantefølge av studenter, lokalpolitikere og skribenter – kikket forsiktig rundt. Det heftet noe absurd ved vårt besøk på Romsås. Jeg husker Fossens siste formaning noen dager før avreise: «Pensum før Romsås-turen er Dag Solstads Forsøk på å beskrive det ugjennomtrengelige!»

At Solstads evner som forfatter står i grell kontrast til hans samfunnsanalyser, er veldokumentert, og få steder kommer dette tydeligere til uttrykk enn i nettopp Forsøk på å beskrive det ugjennomtrengelige, romanen om AG Larsens møte med norsk drabantbyliv på Romsås. Sammen med forhenværende mestertenker Dag Østerberg får Solstad æren av å spille skurk i Holens beretning om Groruddalen. Forfatterens prosjekt er å avdekke fordommer og kunnskapsløshet om «folket» hos kultureliten på den politiske venstresiden. Dette er et mye debattert tema, men ikke mindre prisverdig i et land der de intellektuelle leser Solstads Dokka-foredrag fra 1980 med samme nidkjærhet som Zhdanovs kunstteori ble til del i 1930-årenes Sovjet.

Jeg leser Holens hovedinnvendinger mot Solstad og Østerberg på to plan. For det første kritiseres deres manglende evne til å forstå den lavkulturen de finner så representativ blant Groruddalens innbyggere, der folkets kulturelle preferanser begrenser seg til «i høyden» besøk «i Oslo nye teater» (Østerberg) eller, enda verre, forkjærlighet for amerikanske actionfilmer på video (Solstad). Disse synspunktene, som Holen riktig antyder vil la seg bekrefte empirisk, gjøres så om til en normativ dom over groruddølenes kulturkonsum. For det andre, og nært beslektet, synes de to å operere med en deterministisk idé om at menneskers tankesett kan kausalforklares med de materielle strukturene som omgir dem. Men det som «forekommer» Solstad fullstendig ugjennomtrengelig, og som for Østerberg representerer «ikke-steder», fylles overbevisende med mening i Holens bok. Et eksempel: Mens Østerberg, med referanse til Sartre, presterer å betrakte en t-banetur som en «ikke-reise», viser Holen med teft og humor hvordan t-banereisen har sin egen æreskodeks, skildret i avsnittet «Skikk og bruk på T-banen» (s. 16–21). Kanskje burde Østerberg og Solstad ta lærdom av paragraf a der Holen gir råd om lesning på banen under vignetten «T-baneaktiviteter»:

Her er det meste lov. Bare husk at folk ser hva du leser (siden de sjelden leser selv), så pass på at det ikke er for lowbrow (pornoblader, Donald-blader eller kioskromaner) eller for highbrow. Da den ikke akkurat lettleste Ulysses av James Joyce kom ut i norsk utgave, tok jeg daglig samme T-bane som tidligere AKP-topp Pål Steigan. Hver morgen satt han med Ulysses så høyt i været at alle de andre passasjerene ikke kunne unngå å se hva han fordrev tiden med (s. 21).

• • •

5
At Groruddalen skulle fostre nærmere halvparten av landets ledende forfattere, er like sannsynlig som at stammen i det argentinske fotballandslaget skulle utgjøres av spillere fra Barrio Freud. Groruddalen er et unikt område. Man skal ikke lenger enn til Rosengård i Malmö eller Rinkeby i Stockholm for å se resultatene av en feilslått drabantbypolitikk, der nyankomne innvandrere har fylt opp hele områder uten å balansere innflyttingen med en allerede eksisterende bosetting. Stikkordet for Holens Groruddal er derimot mangfold, i etnisk, klassemessig og kulturell forstand.

Én måte å vise dette mangfoldet på er å blande lokalhistoriske anekdoter med featurejournalistikk. Slike partier danner et av fundamentene i Holens bok, og flere av dem er svært gode. Forfatteren viser i det hele tatt et betydelig talent for vittig kuriosa, empatiske personskildringer og tidvis stilige essayistiske hopp mellom nåtid og fortid, eller mellom intervjuobjektene og jeg-fortelleren. (Analogien mellom «kryssingen» av Groruddalen og Columbus’ kryssing av Atlanterhavet kunne riktignok med fordel vært luket ut.) Visste du for eksempel av det i 1986 var flere tilskuere på Bjerkebanen enn på samlet antall kamper til Oslos fotballklubber? Har du smakt oksecarpaccioen på Linne hotell mellom Vollebekk og Linderud? Vet du egentlig hva striden mellom entreprenøren Olav Selvaag og Arbeiderpartiledelsen gikk ut på? Kjenner du historien om hockeyspilleren Bjørn «Botta» Skaare? Og hvorfor kastet egentlig Kjærstads romanhelt Jonas Wergeland opp av skrekk første gang han så sitt hjemsted fra lufta? Svarene, i den grad noe slikt eksisterer, finnes i rikt monn i Øyvind Holens bok. Dette er lærerike og viktige poenger for å forstå den moderne Groruddalen, politisk som mentalitetshistorisk.

Et par bemerkninger her: Det kan, dersom vi tar fjorårets hiphop-bok med i betraktningen, virke som undergrunnsconnaisseur Holen er svakest der han presumptivt burde være best. I møte med subkulturer på kanten av loven forsvinner forfatterens kritiske distanse fullstendig – igjen står en underdanig og nesegrus fan. I kapittelet om crewet Warlocks får vi blant annet høre at de er opphavsmenn til VOT. Hva skjuler seg bak denne forkortelsen? Vi gir ordet til Holen: «VOT er en forkortelse for The Valley of Terror, bedre kjent som Groruddalen» (s. 181). I en bok som har som uttalt mål å bryte ned fordomsfulle stereotypier om Groruddalen, kan det derfor virke påfallende at forfatteren over et kapittellangt intervju ikke tar seg bryet med å stille et eneste kritisk spørsmål om en slik selvoppfatning.

Terrordal eller ikke; det er langt fra taggerhuene i Warlocks til Erik Fosnes Hansen. Som forfatter og skjønnånd, som sønn av en sentralborddame på Grorud og en NSB-ansatt, som fett gasjert bestselgerforfatter bosatt på Frogner, er Fosnes Hansen et vandrende paradoks. På sitt forfinede riksmål raser han mot markedskreftenes rasering av kulturtilbudet i dalen og den østerbergske nedvurdering av folkets «smak», alt fra sin stol på kaffebaren Consenzo på Solli plass. På en empatisk måte klarer Holen å balansere Fosnes Hansens åpenbart spissborgerlige sider med en tenksom og genuint sympatisk mann. Dette er en vanskelig balansekunst, noe den drevne featurejournalisten Holen viser han behersker til fulle.

Det aller mest interessante ved Holens samtale med Fosnes Hansen er likevel skjebnefellesskapet Holen tegner opp mellom de to forfatterne: «Både Erik og jeg utviklet oss til sære gjøkunger i drabantbyens rede, mer opptatt av bøker og piano enn øl og fotball» (s. 87). Nå er det vel bare Fosnes Hansen (og tydeligvis Holen) som ser noen motsetning mellom fotball og bøker. Likevel: Det er forfatter-jeget og dets forhold til sitt hjemsted Holen her er inne på. For reisen er ikke bare en underholdende featurereportasje over tre hundre sider. Øyvind Holen skal hjem.

• • •

6
Det sies ofte, noe forenklet, at reiselitteraturens moderne mester Ryszard Kapuscinskis enestående evne til å skildre en postkolonial verden skyldes hans evne til å leve seg inn i skjebnene han beskriver, en egenskap som i stor grad tilbakeføres til hans opphav. Som sin landsmann Joseph Conrad har polakken Kapuscinski selv følt ekspansiv imperialisme på kroppen, sier enkelte, som igjen gjør han i stand til å føle med de undertrykte.

Hvor diskutabel denne tesen enn måtte være, viser den like fullt hvor viktig det indre motivet er i reiselitteraturen, eller rettere, i litteraturen om reisen. Den beste reiselitteraturen skrives av mennesker med noe grunnleggende eksistensielt på spill. Eksilet kan utgjøre én slik mulighet. Hjemkomsten er en annen. Holens hjemkomstmotiv er åpenbart. I borettslaget Asken i Lindebergåsen vokste han opp, et sted hans far fremdeles bor. I kapittel 15 tas leseren med på «rekkehusmiddag med marinert kylling på menyen» (s. 242).

Hjemkomstscenen framstår som et stort antiklimaks. Etter å ha fått vite at farens første tur til Lindeberg forandret både hans liv og familiens, sies lite om hvordan denne forandringen gav seg utslag i Holens eget liv, rent bortsett fra å danne de geografiske rammene for hans oppvekst. Jeg krever å få vite mer om hvordan årene i Groruddalen formet Øyvind Holen. Hvor er refleksjonene rundt hva som gjør Holen annerledes enn sine venner fra andre steder? Hvor er den gamle kioskdama som drar kjensel på Holen? Hvor er barndomskameratene som valgte en annerledes livsvei? (De besøkes enkelte steder i boka, men paradoksalt nok ikke når den dramaturgiske fortellerstrukturen innbyr til det.)

Slike poenger kunne, og burde, Holen benyttet seg av når den overordnete tematikken kretser så tydelig rundt ideen om hva det vil si å komme hjem. I stedet følger han opp med en defensiv retrett: «Kanskje er jeg som Roy Jacobsens groruddøler, med et brennende ønske om å komme meg videre? Til villa eller herskapsleilighet. Jeg er ferdig med Lindeberg. Dersom far flytter, vil jeg neppe sette min fot her igjen» (s. 248). 

    

• • •

7
Utover i boka blir de utmerkede essayistiske partiene med blanding av lokalhistorie og feature gradvis svekket til fordel for Holens avdekking av sitt eget uforløste forteller-jeg. Stadig oftere tenkte jeg at forfatteren løy om sitt opphav i Groruddalen. At han egentlig var kunstig befruktet i Media Thule, klonet av sin redaktør Stian Bromark for å bistå sistnevnte i hans utrettelige kamp for en «uren historieskriving» om et flerkulturelt Norge.

Poenget er dette: Holens beskrivelser av innvandrerkulturen i Groruddalen har mye for seg på et teoretisk nivå. Når Holen beskriver den framvoksende cricketkulturen på Stovner, vil den ukyndige multikulturalist strekke hendene i været og juble over «diversiteten». Holen jubler med, og nikker bifallende til argumentasjonen om at det store problemet i Oslo-idretten er mangel på cricketbaner, og til hans pakistanske informants påstand om at mennesker fra det bengalske subkontinent ikke er interessert i fotball. Dette er, i tillegg til å være det reneste sludder rent empirisk, nok et eksempel på at den multikulturalistiske ideen om å dyrke «særpreg» kommer i direkte motsetning til den livsviktige sosiale integrasjonen fotball i Groruddalen innebærer, og som cricket aldri vil innebære. At Øyvind Holen gjør knefall for Steffen Sørums «balltreslag» (s. 150) om å gjøre cricketstadion av Bislett, er ikke bare en pubertal og undermåls pinlighet i skriftlig form. Det er også et farlig eksempel på feilslått og naiv multikulturalisme.

Et reflektert forhold til det flerkulturelle Oslo må nødvendigvis hvile på et teoretisk og politisk fundament som ikke løsrives fra praktiske erfaringer. Enhver som er oppvokst blant innvandrere, nærer et ambivalent forhold til «de andre». Vi har, i tillegg til de flerkulturelle prinsippene som hamres inn i oss i det norske skoleverket, også hatt venner, lagkamerater og vaktmestere fra fremmede land. Men vi har også fått juling, og kjent redselen ved å møte 12 mørkhudete byvankere i en dunkelt opplyst bakgate. «[M]en det hadde jeg nok blitt uansett hudfarge når vi snakker om 12 unge menn,» (s. 163) legger Holen til. Så enkelt er det nok dessverre ikke.

Det Holen gjør i dette sitatet, er å forveksle hvordan han ønsker virkeligheten skal være, med hvordan virkeligheten faktisk er. For mens hodet vårt stadig repeterer den flerkulturelle utopi, kjenner kroppen vår frykt i møte med «den andre». Det er i det hele tatt slående hvor abstrakte og lite selvopplevde Holens partier om «innvandrerdalen» framstår. For selv om forfatteren i det store og hele har rett i sitt lett optimistiske syn på det flerkulturelle Norges framtid, og selv om de fleste valgkretser i Groruddalen har rødt flertall, har Fremskrittspartiets innvandringskritiske politikk like forbannet truffet en sentralnerve. Men denne dalen, Einar Lonstads dalføre, så langt unna rockefabrikker, jazzkafeer og fritidsklubber som det går an å komme, blir ikke annet enn gjenstand for en vag bortforklarende apologi – «det [blir] feil å kalle dalen for en Frp-bastion» (s. 114).

Denne politisk korrekte mangelen, sammen med det uforløste hjemkomstmotivet, trekker ned helhetsinntrykket i en ellers formsikker og svært interessant bok. For om Holen ikke har noe internasjonalt snitt over språket sitt – han durer av gårde i grei journalistisk normalprosamodus – så besitter han et åpenbart talent for å gripe fatt i aktuelle temaer og omforme dem til en lesverdig fortelling. Så får det heller være at reiseskildringen, som begynner med beina trygt plantet i t-banevognas midtgang, ikke ender opp hånd i hånd med kjæresten langs elven Alna, slik Holen selv hevder, men derimot i den naive multikulturalismens ytterste stratosfærer.

• • •


En liten hemmelighet, nå på tampen. Det var jeg som introduserte Oslo Byforum for Den Lille Røvern. Et års tid tidligere, på en expat-bar i Latin-Amerika hadde jeg møtt et par karer fra Romsås. Dette var på samme tid som arbeiderklasseungdommen fra BI hadde begynt å flanere nedover Thorvald Meyers gate på Grünerløkka og den urbane kultureliten trengte nye demarkasjonsmarkører. Derfor vendte de (eller skal jeg si vi?) blikket mot drabanten. Natt&Dag sjekket nattelivet i Oslos drabantbyer. Og som vi diskuterte Groruddalen i Oslo Byforum! Vi kranglet om høyhus og fortetninger og kjøpesentre og kollektivtrafikk og trafikkregulering og ghettofisering og kebabnorsk og kulturelitesafari og den alltid like munnrappe Erling Dokk Holms veddemål om at Romsås ville bli Oslos hippeste bydel i 2030.

Kvelden i Latin-Amerika endte med en lovnad om å vise meg Romsås’ natteliv. Jeg festet med Bønna og Siggen og en kar på 2.06 meter som jeg har glemt hva heter. Et par måneder senere stod jeg som fersking blant de store gutta i Oslo Byforum. Etter omvisningen i Romsås’ borettslag kunne jeg ikke dy meg.

«Blir du med på Røvern?» dulta jeg kameratslig borti Fossen. «Røvern?» lurte sjefen. «Den Lille Røvern. Beste puben i byen.»

I ettertid har jeg tenkt en del på dette forslaget, og jeg har kommet til at jeg angrer. Ikke forstå det dit hen at vi hadde det utrivelig der vi satt og drakk, eller på julebordet noen måneder senere. Nei, Fossen var oppriktig oppstemt, og snakket konstant om Oslokommunen og samspill mellom offentlige myndigheter og privat næringsliv (med samme intensitet, og det overrasket meg). Men det som på avstand fortonte seg som en morsom og ironisk spøk («haha, vi tar julebordet på Røvern») var uhåndgripelig på nært hold. Romsås er ugjennomtrengelig for kultureliten, tror jeg, like mye som Solstads drabantbybeskrivelse framstår ugjennomtrengelig for dem som bor der. 

 

   
forrige side
© Prosa - Faglitterært tidsskrift. Utgitt av Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening.
Uranienborgveien 2 - 0258 Oslo. Tlf.: 22 12 11 58 - Faks: 22 12 11 50. E-post: halvor.fosli@nffo.no