Prosa 5-2005: Kronikk

Nina Dessau

Kunnskapsløs repetisjon
En kritisk drøfting av arbeidskraftanalysen til Ottar Brox

Arbeiderklassens forhandlingsposisjon kan bare etableres gjennom arbeidskraftmangel, mener Ottar Brox. Dermed må innvandrere, som kan svekke arbeiderklassens markedsmakt, holdes ute. Den samme enkle, men feilaktige logikken ble brukt for å holde norske kvinner unna lønnsarbeid, minner Nina Dessau om i denne kronikken om den siste boka til en av nestorene i norsk samfunnsforskning.

Ottar Brox’ nye bok Arbeidskraftimport. Velferdsstatens redning – eller undergang? er «først og fremst bygd på et ønske om å unngå svekkelse av arbeidsfolks markedsmakt», skriver forfatteren (s. 130). Forlaget hevder i sin omtale av boka: «Det kan se ut som om allmennheten, og ikke minst norske akademikere og politikere, er ute av stand til å skaffe seg en rimelig grad av kunnskap om og innsikt i dette temaet.»

Brox’ bok bringer dessverre verken kunnskap eller innsikt. Jeg deler Brox’ «uro over ulikhetsskapende prosesser». Desto mer skuffende er det at boka er uklar eller misvisende når det gjelder å gi helt elementær informasjon om temaet, og at han simpelthen lar være å svare på motpartens argumenter.

En leser som har skaffet seg en bok med tittelen Arbeidskraftimport, bør i det minste kunne forvente å få en del elementær informasjon om arbeidsinnvandring, hvor mange det gjelder og hva de politiske kampene står om. Det får hun ikke. I det hele tatt er det uklart hvem forfatteren snakker om, til tross for at han i starten gjør et forsøk på å skille mellom innvandring og det han kaller arbeidskraftimport. Men hans resonnement kan gjelde for samtlige innvandrere, for «som vi skal se, virker sterke samfunnskrefter i retning av å få også visse kategorier av flyktninger og familiegjenforente til å fungere som arbeidsinnvandrere i norsk arbeidsliv» (s. 23). Gjennom hele boka veksler han mellom betraktninger som gjelder for arbeidsinnvandrere i ordets rette betydning, og betraktninger som gjelder for innvandrere/flyktninger i sin alminnelighet. Stort sett overlater han til leseren å finne ut av hvem han mener i hvert tilfelle. 

Like vilkår på arbeidsmarkedet
Brox informerer oss om at prinsippet om at «arbeidsinnvandrere får like gode lønns- og arbeidsvilkår som norske arbeidstakere», var akseptert av alle paneldeltakerne ved et møte i Oslo i september 2004 (s. 7). Videre forteller han at «mange» har forutsatt det (s. 65), og at prinsippet er «stort sett godtatt av den allmenne norske opinionen» (s. 87). Mer presis informasjon får vi ikke, til tross for at vi her er ved selve kjernen av problemet. Derfor vil jeg bruke noen avsnitt på diskusjonen om arbeidsinnvandring og kampen rundt spørsmålet om «like vilkår» eller ikke.

Hovedregelen i dag er at alle som ikke er norske, nordiske eller EU/EØS-statsborgere, må ha tillatelse for å kunne arbeide i Norge. For alle slike tillatelser gjelder følgende vilkår: «Det må foreligge et konkret arbeidstilbud, tilfredsstillende lønns- og arbeidsvilkår, og det må som hovedregel dreie seg om heltidsarbeid fra en arbeidsgiver. Lønn og arbeidsvilkår må ikke være dårligere enn gjeldende tariffavtale, regulativ eller det som vanligvis er normalt for vedkommende sted og yrke» .(note 1) Dette er det politisk konsensus om.

Men med etableringen av EU/EØS’ «frie arbeidsmarked» skal ikke dette prinsippet gjelde for arbeidstakerne fra de nye EU-landene. Fordi man fryktet massiv arbeidsinnvandring og sosial dumping, har EU/EØS-landene hatt mulighet til å etablere overgangsordninger, og det har Norge valgt å gjøre. Uten slike overgangsregler hadde arbeidstakere fra de nye EU-landene fått like dårlig formell beskyttelse som de norske arbeidstakerne som ikke er dekket av tariffavtaler eller regulativ – men med atskillig større motivasjon for å godta det. Et viktig skille (som Brox utelater totalt) er forskjellen mellom situasjonen til individuelle arbeidsinnvandrere på den ene siden og på den andre siden den såkalte «tjenestemobiliteten», altså situasjonen til arbeidstakere som er ansatt i bedrifter i hjemlandet og utfører tidsbegrensede oppdrag i Norge eller andre land.

For den første gruppen, individuelle arbeidstakere, er det for en overgangsperiode krav om «norske» vilkår. Men slike krav gjelder ikke for ansatte i bedrifter i hjemlandet som er «utstasjonert» i Norge. Disse kan få lønn og arbeidsvilkår basert på hjemlandets nivå, og ikke overraskende er det i denne gruppen man finner de verste tilfellene av sosial dumping. Det er ikke ulovlig for den utenlandske bedriften å betale en arbeider tyve kroner i timen (og for den norske oppdragsgiveren å tjene fett på det), med mindre den utenlandske bedriften inngår tariffavtale i Norge, eller driver virksomhet på et område som omfattes av en allmenngjort tariffavtale. På dette punktet er det norske arbeidsmarkedet mye mer sårbart enn for eksempel i Sverige, hvor avtaledekningen er bedre.

Men fagbevegelsen har fått til «en liten revolusjon» på området. (Note 2) Loven om allmenngjøring av tariffavtaler (som Brox burde ha hørt om, den ble vedtatt for ti år siden) ble brukt for første gang i fjor, og man har fått til vedtak om regionale tariffavtaler i blant annet byggebransjen. Problemet er, for å sitere forskningsleder i FAFO Line Eldring, at Norge «allerede i dag oppleves som et land der det er ganske fritt fram for underleverandører». (Note 3) Myndighetene må nå involvere seg i form av allmenngjøring, minstelønn eller andre tiltak.

I avsnittene ovenfor har jeg kort oppsummert lovregler og bestemmelser. De er bare en del av mer generelle problemstillinger rundt arbeidsinnvandring. Men det er nettopp disse problemstillingene den nye regjeringen ganske snart vil måtte ta stilling til, siden overgangsordningene som gjelder i dag, tar slutt våren 2006. Før mai 2006 skal EUs medlemsland bestemme seg for om de skal videreføre overgangsordningene som gir de enkelte medlemsland rett til å begrense arbeidsinnvandringen fra EU-landene i Øst-Europa. Uansett vil regjeringen måtte avgjøre om og hvordan arbeidsinnvandringen skal reguleres og organiseres. Brox’ bok gir ikke noe godt grunnlag for en bredere offentlig debatt om dette.

Inn- og utvandring, lovlig og ulovlig
Selv når det finnes både formell enighet om prinsipper og regler som skal sikre like arbeidsvilkår, betyr ikke det at reglene alltid blir fulgt opp i praksis. Tvert imot, vi vet at de ofte ikke blir fulgt. Det er et reelt problem som blant annet fagbevegelsen har vært opptatt av lenge – også her svikter Brox totalt.

Vi får heller ikke vite hvor mange mennesker importen av arbeidskraft kan komme til å gjelde. Jeg mener ikke at Brox skulle druknet oss i tall, men det eneste tall han formidler, er at «I løpet av det første året er 20 000 arbeidsinnvandrere fra de nye EU-landene kommet inn på det norske arbeidsmarkedet» (s. 89). Da skulle han fortalt at 18.000 av dem har dradd ut igjen, og at flertallet av disse arbeidstillatelsene gjaldt for mindre enn tre måneder. Leseren kan ellers lett få et galt bilde av omfanget. «Flommen» som ble fryktet etter EUs utvidelse, har uteblitt, «selv de mest forsiktige forskerne anslo at det skulle komme flere enn det faktisk kom til Vest-Europa» sier forskerne bak FAFOs nylige rapport om spørsmålet. (Note 4)

Det er ikke rart at så mange reiser ut igjen når det handler om midlertidige arbeidstillatelser. Men det er i det hele tatt stort gjennomtrekk i Norge. I fjor, for eksempel, var det opp mot to tredjedeler så mange utvandringer som innvandringer: ca. 23.000 utvandringer mot 36.000 innvandringer, altså en nettoinnvandring på 13.000. (Ser man bare på utenlandske statsborgere er nettoinnvandringen litt høyere, 14.000 – fordi det var en netto utvandring av nesten ett tusen norske statsborgere.) Slik har det vært i alle de siste årene: Mellom halvparten og to tredjedeler av dem som har innvandret på et eller annet tidspunkt, vandrer ut igjen. 

Det er all grunn til å anta at det er de mest ressurssterke som vandrer ut igjen. Det er imidlertid bare en antagelse. Mens det forskes og debatteres iherdig om «integrering» av dem som blir, vet vi svært lite om årsakene til at så mange mennesker forlater Norge, enda det åpenbart er viktig kunnskap både i forhold til «integrering» og til migrasjonsprosessene generelt.

Arbeidskraftmangel alfa og omega
Arbeiderklassens forhandlingsposisjon kan bare etableres gjennom arbeidskraftmangel, mener Brox. Dermed må innvandrere som kan svekke arbeiderklassens forhandlingsposisjon, holdes unna det norske arbeidsmarkedet.

Den enkle logikken i dette argumentet må absolutt ikke ignoreres, for den har allerede vist seg å ha påvirkningskraft: Det er den samme type tankegang som kvinner måtte bryte gjennom for å komme seg inn på arbeidsmarkedet. Mennene som var redde for at kvinnene skulle svekke deres egen posisjon, hadde et poeng: Det var riktig at kvinnene fant seg i lavere lønn – de hadde sjelden noe valg. Det er fremdeles slik at kvinner oftere er midlertidig ansatt, har deltidsarbeid og lavere lønn. Frykten for at kvinnenes inntog i et tidligere helt mannsdominert yrke skal føre til mindre gode arbeidsvilkår og mindre prestige for det yrket, finnes ennå, og den er ikke helt grunnløs.

Likevel vil ingen i dag bruke dette argumentet mot kvinner, og det kan neppe være noe tvil om at både menn og kvinner tjener på at dette er et forbipassert stadium. Ikke bare på grunn av helt elementær rettferdighet, men også fordi denne «enkle logikken» forutsetter et lukket og statisk system. Ethvert system kan oppleves som lukket og statisk, dersom man begrenser sitt perspektiv i tid og rom og ser på egne muligheter på meget kort sikt. Derfor har den «enkle logikken» påvirkningskraft. Men faktisk er økonomi og politikk ikke statisk og kan ikke være det. I Norge enda mindre enn i andre land kan det være et lukket system. Brox messer om og om igjen om «den konstante arbeidskraftmangelen» i etterkrigstiden, som skal ha skapt arbeidernes forhandlingsposisjon, men overser totalt den uavbrutte økningen av arbeidsstyrken som har funnet sted de siste tiårene, etter hvert som stadig flere kvinner kom inn på arbeidsmarkedet. Fram til midten av 1970-årene var fremdeles mindre enn halvparten av kvinnene i lønnet arbeid. Det er bare i de aller siste årene at økningen stabiliserte seg rundt sytti prosent. Den type økonomiske vekst vi har opplevd, ble ikke hindret, men faktisk muliggjort av en stadig tilstrømning til arbeidsmarkedet. Dette er ikke akkurat ukjente fakta – men Brox overser dem totalt.

Ved én anledning trekker han likevel en parallell mellom situasjonen til kvinner og innvandrere, med følgende ord: «Vi kan heller ikke regne med at det blir gjort forsøk på å undersøke om medlemmer av gruppene bakerst i køen kan ha individuelle kvaliteter som arbeidsgivere kunne finne attraktive. Etnisitet kan – som kjønn – bli skjebne, av slike banale (og i og for seg ikke-rasistiske) grunner som at arbeidsgivere som kan velge og vrake, prøver å redusere ansettelseskostnadene.» Dette er en helt fantastisk ansvarsfraskrivelse, på vegne av seg selv og samtlige arbeidsgivere.

Arbeidstakernes rettigheter og velferdsstaten generelt skyldes ene og alene arbeidskraftmangelen som Norge har levd med, mener Brox. Når han kan skrive at LO ikke engasjerte seg for alvor i spørsmålet før 1. mai 2004 nærmet seg, er det fordi han overser alt som ikke er direkte relatert til én eneste «løsning»: begrense maksimalt og helst få slutt på arbeidsinnvandringen (og som vi har sett, kan alle kategorier innvandrere, inkludert flyktninger, «fungere som arbeidsinnvandrere»). På samme måte ignoreres alt fagbevegelsen kan oppnå som ikke er direkte relatert til den samme «løsningen». Det er ikke bare fagbevegelsen, men mer generelt mulighetene for arbeidstakere til å påvirke sin egen situasjon, som Brox låser inn i denne ene ufruktbare løsningen.

Forakt for fagorganiserte
Brox avfeier i sin bok simpelthen muligheten for at fagorganiserte arbeidstakere kunne ha noe felles på tvers at etnisitet. Dette til tross for at svært mange innvandrere allerede i dag er fagorganiserte – i noe mindre grad enn de etniske norske, men med den samme type ønsker og prioriteringer.

Muligheten for felles interesser mellom arbeidstakere avvises først på følgende måte: «Også i Europa deles byer opp i vestkanter uten fattige innvandrere, der entusiastene for kulturelt mangfold bor, og østkanter, der de fremmede og de fremmedfiendtlige må dele området i gjensidig mistillit. Da er forutsetningene for felles kamp for bedre levekår neppe til stede.» Og det var det: Ingen forutsetning for felles kamp. Ikke overraskende er grunnlaget for en slik «konklusjon» svært tynn, og den føyer seg pent inn i en lang tradisjon av vulgær høyrepopulisme: Det er bare de som ikke omgås innvandrere, som «liker» dem … For øvrig viser all forskning og erfaring det stikk motsatte: Holdninger til innvandrerne er mer positive der hvor det faktisk finnes innvandrere, som for eksempel i Oslo enn i distriktene.

Brox nevner et konkret eksempel med tamilene i nordnorsk fiskeindustri: «Etter hvert har forresten noen filetdirektører blitt misfornøyd med de tamilene som har vært her lengst. De har lært seg norsk, og begynner også å bli integrert i den forstand at de kan bruke både fagforeningsmessige og arbeiderkollektivets uformelle ‘norske’ metoder i sin interessekamp mot ledelsen.»

Ja vel, så er jo kanskje forutsetningen for felles kamp til stede likevel …? Brox fortsetter imidlertid: «Det er jo fint, for integrasjon må vi ha. Men det synes tydeligvis ikke direktørene, og derfor reiser de kravet om å få nye grupper – som f.eks. desperate fattige russere – til å fylle opp de ledige plassene i filethallene.»

Hva mener Brox egentlig? At direktørene vil ha fattige russere istedenfor tamilene og hiver fagorganiserte tamiler ut fra hallene? Skulle det være grunnen til at det er «ledige plasser»? I realiteten har svært få tamiler hatt til hensikt til å bli værende i Nord-Norge. Det har vært en rullering hele tiden, inntil tamilene så sine innvandringsmuligheter kraftig redusert, og det ble slutt på påfyll av nykommere. Slik tamilene selv beskriver situasjonen, har nesten alle tamiler forlatt Finnmark. (Note 5) Men uansett hva man mener om Brox’ ene eksempel, blir resultatet at «felles kamp for bedre levekår» er håpløst, enten fordi forutsetningen ikke er til stede, eller fordi innvandrere er uønsket når de blir integrert! For sikkerhets skyld gjentar Brox dette lenger ut i boka: «Vi har sett eksempler på at det oppstår misnøye med tamilene når de blir integrert – i den forstand at de lærer seg å utnytte norske formelle og uformelle arbeidskampstrategier overfor bedriften» (s. 123). Ja, er arbeidsgiveren misfornøyd, er det vel ikke mer å si.

Brox nevner innvandrernes fagorganisering en gang til. Denne gangen som en eventuell hindring, noe som kan føre til at fagbevegelsen ikke vil engasjere seg sterkt nok mot arbeidsinnvandring, fordi «til en viss grad er det kanskje også slik at arbeidsinnvandrere kan bety potensielle nye medlemmer i forbundene, nye arbeidere som i sin svake stilling kan trenge fagbevegelsen til å ta vare på sine saker». Maken til nedlatenhet! Brox’ bunnløse og grunnløse mangel på respekt for alle fagorganiserte som også er innvandrere, kommer i en tid hvor organiseringen av innvandrerne egentlig er et spørsmål om å være eller ikke å være for fagbevegelsen. Det tok svært lang tid før LO maktet å forstå betydningen av kvinnenes deltakelse på arbeidsmarkedet og nødvendigheten av å forsvare deres interesser på like fot med mennenes. Da de omsider gjorde det, var fagbevegelsen splittet og de store kvinneyrkene organisert utenfor LO. LO har nå rettet på kursen, men det toget er gått, og splittelsen har nok svekket arbeiderbevegelsen. Det gjelder å ikke la neste tog passere – det er ikke sikkert at det kommer flere.

Brox viser forresten ikke særlig mye respekt for lavtlønnede generelt. Han bruker stadig ordet «tjenerskap» om lavtlønnede, for eksempel når han forklarer at arbeiderne «i andre roller, for eksempel som forbrukere, kan ha visse fordeler av billigere tjenerskap». Jeg vet ikke om noen andre enn Brox som ville kalle kassadama på Rimi eller pleieassistenten på sykehjemmet for «tjenerskap». Denne typen billig retorikk har ikke noe for seg.

«Glemmer» fagbevegelsens viktige saker
Det er ikke bare organiserte innvandrere som avfeies i boka til Brox. Mange av fagbevegelsens viktigste saker er direkte relevante til spørsmålet om sosial dumping og dermed til fagbevegelsens sentrale bekymringer om arbeidsinnvandring. Men det eneste som nevnes, og det svært upresist, er fagbevegelsens anstrengelser for å begrense arbeidsinnvandringen. Jeg har nevnt fagbevegelsens krav om allmenngjøring av tariffavtalene, det vil si at alle får rett til lønn etter tariffavtalen. Det viser seg at det ikke bare er et helt sentralt krav, dønn relevant til like arbeidsvilkår, men også et helt realistisk krav som allerede påvirker arbeidsinnvandringens realiteter. Brox nevner det ikke.

Brox nevner for så vidt at visse former for fleksibilitet svekker arbeidstakerens vilkår (s.109). Av en eller annen grunn går han til en tilfeldig svensk avisartikkel for å eksemplifisere sitt poeng, men det er nøyaktig hva den nye arbeidsmiljøloven skulle gjøre i Norge fra januar 2006, etter en lang prosess. Slik den nye arbeidsmiljøloven ble vedtatt av forrige Storting, skulle den gi generell adgang til korttidskontrakter, åpne for svært lange arbeidsdager og -uker og svekke stillingsvernet. Dette ville føre til at flere fikk en utrygg tilknytning til arbeidslivet, og at de som allerede er i en utrygg situasjon ville stå i en enda svakere posisjon. Dette ville ikke minst gjelde mange innvandrere. Fagbevegelsen har engasjert seg sterkt mot den nye loven, og er blitt hørt: Arbeiderpartiet, SV og Senterpartiet har lovet å endre loven. Slike problemstillinger er høyst relevante for bekymringene om «en ny etnisk underklasse».

Renhold og intellektuell slapphet
Fagbevegelsen har også arbeidet i lengre tid for bransjenes «seriøsitet» – strategier som skal sikre at de lovene og reglene som er vedtatt, følges i praksis. Det har blant annet Fellesforbundet gjort i byggebransjen, og i rengjøringsbransjen er det etablert et samarbeid med arbeidsgiversiden om en godkjenningsordning som skal gi de «seriøse» bedriftene fordeler overfor innkjøperne. For eksempel har det store rengjøringsselskapet ISS Norge og andre som sysselsetter mange innvandrere, forpliktet seg til blant annet å ha tariffavtale.

Dette er også høyst relevant til spørsmålet om sosial dumping, men gis ikke en linje i boka. Dette til tross for at Brox bruker renholdsbransjen som eksempel mange ganger. Måten han gjør det på, gir et godt eksempel på hvordan han bruker de samme få og isolert kildene om igjen år etter år. Brox har lest Ragnar Næss’ studie om renholdsyrket fra 1997 – han var jo redaktør for boka da den ble publisert. (Note 6) Denne studien fra 1997 har Brox sitert i Dagbladet i 1999, så igjen i Dagbladet i 2002, så i Dagsavisen i 2003, så i Klassekampen i 2002 og 2003, så to ganger i boka Gode formål – gale følger fra 2003 og hele fire ganger i den boka som omtales her. (Note 7) Det er ille at Brox siterer denne ene studien minst elleve ganger i løpet av åtte år, uten å nevne at Næss selv faktisk er helt uenig med ham – bortsett fra i den ene Klassekampen-kronikken fra 2003, hvor han polemiserer mot nettopp Næss.

Næss beskriver hvordan «firmaene kutter alle utgifter som det på noen måte er mulig å kutte, og renholdere har måttet yte mer for samme lønn». Men dette skjer ikke bare med renholdere, langt ifra. Det finnes faktisk en hel konsulentindustri som ikke lever av noe annet enn å kutte utgifter og få arbeidere til å yte mer for samme lønn – uansett bransje, og det gjelder ikke bare de lavtlønnede. Jeg regner med at de fleste Prosa-lesere vil kunne finne gode eksempler i sine nære omgivelser.

Har ikke Brox hørt om det mange kaller for «brutaliseringen» av arbeidslivet? I hvilken verden har Brox levd i det siste? Næss studerte en bestemt bransje for åtte år siden, og betakker seg for å bli brukt på denne måten. Hans arbeid gir ikke belegg for å si at «effektiviseringen» har ført til verre resultater i renholdsbransjen enn i andre bransjer – og det er det som er hele Brox’ poeng.

Når Brox ignorerer eller benekter muligheten for at arbeidere i samme land kan gå sammen i felles kamp, kan man ikke vente at han skal drøfte mulighetene på tvers av landegrensene. Men også det lille av faktainformasjonen han gir om det som skjer på europeisk plan, er feil eller i beste fall forvirrende, og mulighetene for at venstresiden kan vinne fram, er «glemt». For eksempel beskriver Brox feilaktig et forslag til EU-direktiv lansert av liberale krefter (s. 34f). Der nevner han så vidt at forslaget ikke er vedtatt, men lenger bak i boka skriver han: «Fram til lanseringa av Bolkestein- eller tjenestedirektivet (…) var det særlig vertslands- eller utplasseringsprinsippet fagbevegelsen kunne vise til. Dette bestemte at (…)» I realiteten gjelder det såkalte utplasseringsdirek-tivet den dag i dag, og alt tyder på at det vil gjelde neste år også. Brox har simpelthen regnet med at motkreftene til ultraliberalismen ville tape. Det er lov å være pessimist, men ikke å belære folk om «arbeidskraftimport» for å fore dem med denne type desinformasjon.

Ufruktbar virkelighet
I kapittelet «Mangler ‘vi’ arbeidskraft» nevnes så vidt det demografiske argumentet for arbeidsinnvandring som Peter Normann Waage formulerer slik: «Uansett Brox’ skepsis synes det som om den synkende fødselsraten i Norge som i det øvrige Vest-Europa gjør import av arbeidskraft tvingende nødvendig». (Note 8)

Brox avviser hele problemstillingen med at «om arbeidsgiveren er villig til å variere godtgjørelsen, er det bare nonsens å tale om ‘mangel på arbeidskraft’» (s. 42). «Det er ikke for få mennesker i Norge» slår Brox fast, og ferdig med det (s. 43). Men det er det ingen som har sagt. Det som påpekes er at det er for få arbeidsføre mennesker i forhold til en aldrende befolkning.

Det er ikke bare i Norge eller Vest-Europa at fruktbarheten synker, tvert imot. Spesielt ligger de tidligere østblokklandene svært langt under reproduksjonsnivå.I mange land utenfor Europa er antall barn per kvinne mer enn halvert eller redusert til en tredjedel av det det var i 1970-årene. For å ta noen av de landene som innvandrere i Norge kommer fra: I Sri Lanka, Thailand og Tunisia har fruktbarheten falt under reproduksjonsnivået på 2,1 barn per kvinne. I den islamske republikken Iran ligger fruktbarheten akkurat på reproduksjonsnivået.

På globalt plan var nedgang i fertiliteten nødvendig. Men når de fleste av verdens regioner opplever massive demografiske endringer i et slikt uhørt tempo, er både de økonomiske, de politiske og de sosiale konsekvensene nokså uoverskuelige. Selv tror jeg ikke som Waage at nedgangen i fruktbarheten er et ubetinget godt argument for større arbeidsinnvandring til Norge. Det forutsetter at man utelukkende ser på de nasjonale interesser til et land som vil oppleve mindre brutale demografiske endringer enn mange andre, og nok har bedre muligheter til å takle vanskelige overganger.

Uansett er det dummeste man kan gjøre, totalt å ignorere den demografiske utviklingen. Men det er nettopp det Brox gjør når han lar være å svare på et sentralt argument mot hans synspunkter. Det er kanskje ikke så rart at han kan slippe unna med dette, når en stor del av den såkalte «innvandrerdebatten» vedlikeholder forestillingen om ukontrollert fertilitet hos «de andre». Shabana Rehman anbefalte sterkt Oriana Fallacis bok, spredt gjennom bokklubb over hele Norge, hvor Fallaci skriver om muslimer som «formerer seg som rotter». (Note 9)

I år fikk innspillet fra «Honest Thinking»-Anfindsen med sine tyrkiske menn som får seks barn, atskillig mer oppmerksomhet enn den massive reduksjonen som finner sted i virkeligheten. Tyrkia er ikke blant de landene hvor fruktbarheten har falt mest brutalt, men antallet barn per kvinne er likevel mer enn halvert de siste tredve årene, fra mer enn fem barn per kvinne til 2,5. Det er ingen grunn til å tro at nedgangen vil stoppe der.

Brox usynliggjør utlendingers kompetanse
Stereotypien av «innvandreren» som ukvalifisert arbeidskraft vedlikeholdes gjennom hele boka. «Hos oss arbeider innvandrere knapt nok i konkurranseutsatte bransjer, men som reinholdere, drosjesjåfører, i handelen og andre skjermede virksomheter (…) unntaket er vel fiskeforedlingsindustrien,» skriver Brox (s. 58f).

Det stemmer at ikke-vestlige lønnstakere har en relativt høy andel i yrker uten spesielle krav til utdanning, at de er overrepresentert i hotell- og restaurantnæringen og mest av alt i rengjøringsbransjen. Mindre enn én prosent av hele den yrkesaktive befolkningen arbeider i rengjøringsbransjen, men hele seks prosent av ikke-vestlige innvandrere. Nesten en fjerdedel av ikke-vestlige innvandrere jobber i salgs- og serviceyrker – tre prosent mer enn for samtlige lønnstakere i Norge. Og over 20 % jobber i helse- og sosialtjenester – også tre prosent mer enn for samtlige lønnstakere i Norge. «Påstanden om at arbeidskraftimport er nødvendig for å vedlikeholde Norge som velferdsstat, er det ikke vanskelig å avlive,» påstår Brox, men det blir bare påstand mot påstand.

Etter en annen form for inndeling ser man at over en fjerdedel av ikke-vestlige innvandrere jobber i akademiske yrker og høyskoleyrker, kontoryrker og lederyrker (mot nesten halvparten av befolkningen generelt). (Note 10)

Ifølge OECD skal Norge ligge særdeles dårlig an når det gjelder å utnytte innvandrernes kompetanse. Det skulle egentlig være det stikk motsatte når arbeidsløsheten ligger relativt lavt. Det er også høyst relevant til spørsmålet om sosial dumping, når høytutdannede innvandrere ikke får bruk for sin kompetanse, men havner i lavtlønnede jobber. Blant innvandrere fra Polen, Filippinene, Russland, India og Iran er det atskillig flere som har høyere utdanning enn blant den norske befolkningen – allikevel risikerer altfor mange av dem å presses ned i en «underklasse». Jo større gjennomslagskraft stereotypiene om den ukvalifiserte innvandreren har, desto verre blir det.

I Brox’ enkle verden skjer det én ting når arbeidskraften er knapp: Lønningene går opp. I virkeligheten brukes det langt flere forskjellige løsninger: Arbeidsgiveren krever mindre kvalifikasjoner, og/eller bruker i praksis flere ukvalifiserte folk. Skoleungdom fristes inn i større grad. Det opprettholdes en meget høy formell pensjonsalder, samtidig som man forsøker å heve den reelle pensjoneringsalderen. Arbeidsoppgaver automatiseres i større grad. Og en rekke oppgaver blir rett og slett ikke utført (selvfølgelig har det lite å si hvor samfunnsnyttige akkurat de oppgavene er). Alle disse løsningene har vært tatt i bruk og har i sin tur konsekvenser.

Myten om enestående norsk velferd
Myten om enestående norsk velferd blir vedlikeholdt hver dag, og de færreste vil sjekke Eurostat (EUs statistiske byrås nettssider) for eksempel for å se hvordan det ligger an i virkeligheten. Nivået på sosiale overføringer er ikke spesielt høyt i Norge i forhold til Europa. Norge ligger omtrent midt på treet, og svært mange land i de femten «gamle» EU-land bruker en større andel av bruttonasjonalproduktet enn Norge på sosiale overføringer. For eksempel ligger den norske folketrygdens pensjon godt under gjennomsnittet for OECD-land, i forhold til lønna.

Det er ikke bare «gamle» EU-land som Italia, Spania, Tyskland, Frankrike eller Sverige som har bedre pensjon i forhold til lønna enn Norge. Også arbeidstakere i Polen, Tyrkia og Ungarn vil tape mindre enn nordmenn når de pensjonerer seg. I tillegg er det ikke bare den formelle pensjonsalderen som er svært høy i Norge. Den reelle pensjonsalderen er høyere i de nordiske landene enn i resten av Europa, ifølge Eurostat, selv om befolkningen i mange av disse landene nå lever lenger enn nordmenn. (Det var ikke tilfelle i 1970-årene.) Gjennomsnittlønna i Norge er imidlertid meget høy. Men ser man på hva som faktisk kan kjøpes for lønna, blir bildet annerledes: I Danmark, Belgia, Tyskland, Nederland, Sveits, Luxembourg og Storbritannia får en gjennomsnittslønnstaker mer for lønna si. (Note 11)

Hvordan kan flere store land i Europa i lengre tid ha hatt høyere arbeidsledighet, høyere innvandring og etter hvert fått leve lenger enn nordmenn? (Note 12) Det virker på meg opplagt at dette spørsmålet er tett knyttet til spørsmålene om velferd. Skulle man akseptere Brox’ forenklede forestillinger, ville man ikke engang kunne begynne å svare på dette spørsmålet.

Kan klasseforskjeller begrunnes med hudfarge?
«Vi godtar de voksende klasseforskjellene fordi de kan begrunnes med at vårt nye tjenerskap er mørkere i huden, snakker gebrokkent, tror på andre guder og ikke behersker de norske kodene,» skriver Brox. Akkurat den samme setningen kommenterte jeg i Klassekampen i april 2003, fordi den også finnes ord for ord i den forrige boka. Men da så jeg bare delvis hva Brox faktisk skriver: At voksende klasseforskjeller kan begrunnes med at innvandrere er mørkere i huden og tror på andre guder.

Men faktisk er det absolutt ingen som begrunner lav lønn og andre former for diskriminering på arbeidsmarkedet med hudfarge og religion. Diskriminering på arbeidsmarkedet har blitt forklart med rasisme, men klasseforskjeller, voksende eller ikke, har aldri blitt begrunnet på denne måten etter annen verdenskrig. Dersom noen prøvde på det, ville det ikke bli godtatt, heller ikke av Brox, som overhodet ikke mener å begrunne diskriminering med hudfarge eller religion.

Da må han også innse at det er ingen andre enn ham selv som har introdusert dette som mulig begrunnelse. Vi kan lese den velformulerte setningen uten å reagere, fordi vi vet at alle tenkelige hindringer for innvandrere har blitt begrunnet med «gebrokkent norsk» og mangel på forståelse for de famøse norske kodene. Dermed har vi uten engang å legge merke til det, fått den tanken med oss at klasseforskjeller også kan begrunnes med hudfarge og religion – selv om det bare er Brox som har sagt det.

Les setningen igjen, den må jo være gjennomtenkt fra Brox’ side når han velger å gjenta den i to bøker med et par års mellomrom. Brox skriver altså at «vi» (nordmenn) godtar klasseforskjeller fordi de kan begrunnes med blant annet hudfarge og religion. En ting er at ingen, som nevnt, ville våge å komme med en slik «begrunnelse». Men selv om det bare dreide seg om en forklaring og ikke en begrunnelse: Det betyr altså at «vi», nordmenn, er et folk som aksepterer diskriminering på grunn av folks hudfarge. (Det står for øvrig i motsetning til det Brox skrev, som jeg siterte ovenfor, om arbeidsgiverne som ikke vil undersøke søkere «bakerst i køen» av «banale og ikke-rasistiske grunner», som om køordningen var gudgitt.)

Det er ingen tvil om at hudfarge spiller en rolle når nordmenn i dag godtar at mange utlendinger behandles på måter som de ikke hadde akseptert for andre nordmenn. Men ellers har de som tjener på klasseforskjellene, alltid funnet argumenter og ideologier å støtte seg til. De trengte ikke hudfarge før, og trenger det for så vidt ikke i dag heller. For eksempel godtar nordmenn oppsikts-vekkende store forskjeller i helse og livslengde blant etniske nordmenn etter sosioøkonomiske kategorier. Dette er ikke engang et politisk tema.

For øvrig er inntektsforskjeller ikke det samme som klasseforskjeller. Man skulle kunne forvente at en tidligere professor i sosiologi kunne definere hva han mener med «klasse» og «underklasse», men også her er Brox forbausende uklar. Leseren som vet at avstanden mellom de rikeste og de fattigste øker i Norge, vil ikke stusse når Brox skriver om «voksende klasseforskjeller». Men dersom alt dette legges på etniske skillelinjer, tilsløres virkeligheten: voksende ulikheter rammer på tvers av etnisitet.

Man må bare beundre Brox’ standhaftighet når det gjelder å holde fast på eget verdensbilde. Men for å få kunnskap og innsikt om problematikken må vi gå et annet sted.  

    

Noter:
1. http://odin.dep.no/krd/norsk/tema/innvandring/innv/bn.html#5
2. Forskningsleder Line Eldring i FAFO.
3. «Krevende for arbeidsmarkedet», Ny Tid 24.09.05.
4. Sitat fra samme artikkel som over.
5. Etter forskningsleder Øyvind Fuglerud.
6. Ottar Brox (red.): De liker oss ikke, TANO 1997
7. «Bolig og klasse», Dagbladet 25.08.99; «Språket og virkeligheten», Dagbladet 21.02.02, «Arbeidskraftimport er klassekamp», Klassekampen 25.03.02; Dagsavisens artikkel «Arbeidsinnvandring vil føre til en underklasse», 16.02.03; «Et dårlig argument for en god sak», Klassekampen 13. 03.03; Gode formål – gale følger? Cappelen 2003, s. 41–42; Arbeidskraftimport, Pax 2005, ss. 30, 31, 105 og 111.
8. «Arbeid og rett», Dagbladet 02.09.05
9. Sinnet og stoltheten, Gyldendal 2003.
10. SSB 2005.
11. SSB 2005.
12. 10

 

   
forrige side
© Prosa - Faglitterært tidsskrift. Utgitt av Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening.
Uranienborgveien 2 - 0258 Oslo. Tlf.: 22 12 11 58 - Faks: 22 12 11 50. E-post: halvor.fosli@nffo.no