Prosa 5-2005: Bokessay

Kjetil Rolness

Skikk og bruk ... og kast!

Aner vi i dag en ny interesse for manerer og etikette, disse ordene som nesten er gått ut av språket? To unge menn har nylig lansert to svært ulike håndbøker i sjangeren. Kjetil Rolness viser hvordan trendguiden og vestkantverten ender med å dyrke det samme småborgerlige snobberi.

Erik Lundesgaard (med fotograf Fredrik Arff): Skikk & bruk
223 sider, illustrert
Cappelen 2005

Per Sundnes: Chic og bruk i storbyen
216 sider, illustrert
Damm 2005

Til selskapslivets mindre påaktede gleder hører de små tabber. Forutsatt at andre begår dem. For litt siden var jeg i et lite, hyggelig middagsselskap av den uformelle sorten. Før hovedretten ba vertinnen en av sine venner, en romanforfatter i førtiårene, om å hente risen på kjøkkenet. Han greide å skrape kjelen og sette en skål ispedd godt brent bunnfall midt på bordet. Vertinnen ba han skyndsomt, men smilende, om å gjøre noe, hvorpå forfatteren begynte å plukke de sorte bitene bort med fingrene, i alles påsyn. Ved hans side satt en godt voksen engelsk kvinne, med nobel nese, dyrt silkeskjerf og meget korrekte manerer. Hun var stum et øyeblikk, før hun utbrøt: «Marvellous!» Gudene vet om hun var åpent sarkastisk, eller simpelthen fant opptrinnet festlig sjarmerende. Selv trøstet jeg meg med tanken: Dét ville ikke jeg ha gjort. (Heri inkludert skraping såvel som håndplukking.) Mot slutten av måltidet reiste en annen av gjestene seg, en norsk forlagsmann nær de femti, og holdt en improvisert, men velformulert takk-for-maten-tale på tilnærmet oxford-engelsk med alt oppgaven krever av komplimenter og morsomheter. Da tenkte jeg noe annet: Dét ville ikke jeg ha greid.

Slik er det: Vi beundrer og misunner dem som tilsynelatende ubesværet behersker sosial takt og tone, og undres eller gremmes over dem som ikke hører forskjell på rent og falskt. Vi vil helst tilhøre første gruppe, men mange av oss mangler både sikkerheten og ferdighetene som naturlig følger med oppvekst i miljøer der kultur og penger er akkumulert gjennom generasjoner. Og er det noe du ikke finner i godt møblerte hjem (i alle fall ikke på hedersplass i bokhyllen), er det skikk og bruk-bøker. Det man har i blodet, trenger man ikke lese seg til. Noen regler skal være uskrevne.

Skikk og bruk-bøker er følgelig en grunnleggende småborgerlig sjanger, dyrket og pleiet av folk som streber etter innpass i en varme som ikke er skapt for dem. Som pugger navn, fakta og oppskrifter selv om intet avslører deres utenforskap mer enn nettopp den pedantiske tilnærmingen. Og nye småborgere fødes hver dag, selv om de gjerne tror seg å være både moderne, radikale og ukonvensjonelle. Hvorfor skulle ellers aviser, ukeblader og bokhandler være overfylt med råd og tips om rett og galt på alle mulige områder fra borddekking og drinkmiksing til husvask og hjeminnredning? Men kanskje all denne opplysningsvirksomhet har fått en slagside: Vi blir stadig flinkere i forbruk og stadig dårligere i folkeskikk. Vi vet hvordan man lager en mojhito, men ikke hvordan man bestiller en. Spør hvilken som helst bartender hvordan nordmenn oppfører seg natt til søndag, og du vil få en sørgelig rapport fra dyreriket.

...

Men aner vi en ny interesse for manerer og etikette, disse begrepene som nesten er gått ut av språket? Er det nytt håp for en sakprosasjanger som ikke er blitt tatt ordentlig alvorlig siden den klassiske Skikk og bruk fra 1960, mursteinen som nå koster mellom ett og to tusen på antikvariat?

Med bare noen ukers mellomrom utkom i høst to helt nye norske bøker om emnet, begge skrevet av unge menn. Samtidig ga bladet Elle Interiør råd til «den perfekte vertinne», og spaltist Torgrim Eggen listet opp 31 regler for «den gode gjest». Også septembernummeret til Elle Decoration (det mer sofistikerte moderorganet) viet to sider til Simon Fanshawe, forfatter av den ferske boka The Done Thing: Negotiating the Minefield of Modern Manners (2005): «Vi strever med å finne regler vi kan enes om i en ny verden der forandring og usikkerhet hører til levemåten og det personlige ansvar har forfalt til tidenes bunnivå.»

Fanshawe vil ikke tilbake til tiden der etiketten sto over loven og den minste skjødesløshet kunne frata deg all ære. Poenget er ikke hvordan du bretter servietten og holder spisekniven, men hvordan du prinsipielt forholder deg til andre – om du åpner dører for andre enn deg selv, viser mobilvett i offentligheten, vet hvor tyggegummi skal spyttes (nei, ikke på nye Karl Johan) og har med en vinflaske til middagsselskapet. Det handler om å være høflig, oppmerksom og hensynsfull, slik at samkvemmet glir lettere og alle føler de behandles med respekt. Å bli utsatt for et brautende, brutalt medmenneske kan ødelegge humøret for resten av dagen, mens en uventet gest eller oppmerksomhet kan gi fornyet tro på menneskeheten.

Dette kan de fleste skrive under på. Så lenge vi trenger sosiale kjøreregler for å kunne bevege oss offentlig, vil skikk og bruk aldri gå av moten. Og nettopp når moter og mangfold truer gamle vaner og tradisjoner, øker interessen for klassiske holdepunkter. Dette er tradisjonsoppløsningens velkjente paradoks: Når regler ikke lenger følges av ren selvfølgelighet, gjør vi et ekstra nummer av dem. Med en stadig mer refleksiv holdning til oss selv og våre omgivelser (selve kjennetegnet på den senmoderne livsfølelse, ifølge flere vidgjetne sosiologer), kommer også en økt følelse av ambivalens overfor kutyme-regler. Er de en rettesnor som frigjør oss fra usikkerhet, eller en formalistisk tvangstrøye vi bør bære så sjelden som mulig? Er etikette et uttrykk for sivilisasjon, for et menneskelig fellesskap hevet over dyrestadiet, eller snarere et effektivt redskap til å heve seg over andre mennesker og påføre dem skam for deres uvitenhet og uvaner?

...

Det har de intet klart svar på, de to nye norske skikk og bruk-forfatterne, som noen av oss kjenner fra både utelivet og TV-skjermen. De har flere ting til felles. Begge er ganske unge menn. Begge er ganske kortvokste, men temmelig ovenpå i sosiale sammenhenger. Begge smiler mye og virker mer enn gjennomsnittlig fornøyd med seg selv. Begge er svært omhyggelige i klesveien, og ikke redde for å se jålete ut. Men der stopper likhetene. Klassisisten Erik Lundesgaard har skrevet en ærgjerrig praktbok, beregnet for «hvert et hjem», ifølge ham selv. Modernisten Per Sundnes (popfaglig sidekommentator i «Store Studio») har skrevet en håndbok med harelabb som would-be-hipstere kan ha i lomma når de besøker enda hottere steder enn Grünerløkka.

Hva er så den ellers ubeskrevne 25-årige cand.mag. Erik Lundesgaards kvalifikasjon for å skrive «et omfattende verk med regler for sosial omgang»? En artikkel i dette tidsskrift! I Prosa 4/2003 sukket han tungt over skikk og bruk-bøkenes forfall siden mursteinen fra 1960, redigert av Waldemar Brøgger. Særlig refset han Randi Bratteli for å nedtone forfengeligheten til fordel for sosialdemokratisk puritanisme og Toppen Beck for å dyrke intetsigende forstadsromantikk. Artikkelen endte i en høystemt etterlysning:

«Vi trenger en frelser. Vi trenger et bokverk som viderefører Waldemar Brøggers ånd, som knytter hans visjoner til vår tid, som gir oss et kompass i tåkeheimen, som bringer oss ut av vår rådvillhet, som gir oss hjelp til selvhjelp, som definerer det kunstige som det naturlige, som frigjør oss fra våre kvaler, som lærer oss notene før vi kan improvisere og la tonene løpe fritt.»

Intet mindre. Bønnen ble hørt hos J.W. Cappelens Forlag, som skjønte at bokessayet var jobbsøknad. Siden har Lundesgaard reklamert for boka i enhver sosial sammenheng, og har fortalt Dagens Næringsliv at han vedder en kasse champagne på at den selger minst 50 000. Fallhøyden er dermed stor.

...

Hva var så gamle Brøggers visjon? Å snu opp ned på moderne fordommer om hva som er kunstig og naturlig i sosial omgang:

«Det verk som her legges fram for allmennheten, tar ikke sikte på å øke den oppmerksomhet som bør vies omgangsformene. Tvertimot! (...) Verkets motto er: Gjennom kunnskap om formene blir vi frigjort fra dem (...) I vår opptreden overfor andre mennesker er vi som musikere: først når vi kan notene utenat, kan vi hengi oss til foredraget og slippe vår personlighet fri. Muskelstramninger, løsninger, ansikt og stemme får liv. Vi blir naturlige.» (Fra forordet, ikke paginert.)

Dette minner om Richard Sennetts hovedbudskap i den sjelsettende kulturstudien The Fall of Public Man fra 1974: For å kunne være «oss selv» trenger vi upersonlige ritualer. Forkaster vi formene og gestene, frarøver vi oss uttrykksmidlene som gjør oss personlige og spontane. Derfor kan økt beherskelse av skikk og bruk kanskje fungere som kur mot vår tids overdrevne psykologisering og intimisering av alle livsforhold. Eller hva sier «frelseren» Lundesgaard?

Ingen verdens ting. Han prøver ikke engang å relatere bokas emne til det mye omtalte intimitetstyranniet. Han gjør seg heller ingen refleksjoner om etikette i lys av en postmodernitet der formløsheten og forvirringen er langt mer prekær enn på Brøggers tid, samtidig som den bevisste sansen for masker, lek og spill åpenbart har økt. I forordet gjentar han formuleringene fra Prosa og føyer til at skikk og bruk «gir oss mulighet til å mestre ulike sosiale arenaer med selvsikkerhet og komfort». Men hva med ulike sosiale miljøers ulike kutymer, som dagens nordmenn i langt større grad må forholde seg til, både på utenlandsreise og i sitt etter hvert fargerike hjemland? Kunne det ikke være på sin plass med noen linjer om sosiale kjøreregler i et arbeidsliv som inkluderer folk med ulik etnisk og religiøs bakgrunn? Tydeligvis ikke. «Velkommen inn i skikk og bruks verden,» sier Lundesgaard, og mener egentlig vestkantborgerskapets salonger, bare med litt mindre høytidelighet, for å unngå ufrivillig komikk i et nytt årtusen. «Jeg har søkt det tidløse og klassiske,» sier han, og tråkker lydig ned i Brøggers fotspor. Den selverklærte frelser blir en blek disippel.

Dermed får vi en ytterst konvensjonell bok om overleverte konvensjoner – for presentasjon, bekledning (selvsagt inkludert slipsknuter), selskapelighet, uteliv og protokoll på slottet (som Lundesgaard kjenner som omviser). Det hele fram-står som et pliktløp, der leseren geleides mellom selvfølgeligheter og omtrentligheter: «Formelle drakter kan være passende for kvinner som arbeider på kontor.» Javel, men skal man lære bort bordskikk, kreves det større presisjonsnivå. Skal en formell skål avsluttes med en liten hilsende bevegelse med glasset, eller er dette en misforstått norsk vane, slik en venninne av meg (husvarm i kongehuset) påstår? Lundesgaard nevner ikke engang problemet, som ofte skaper usikkerhet rundt festbord. Derimot opplyser han at vi ikke trenger å følge den søreuropeiske skikken å kaste glassene i bakken etter skålen. Og takk for det, sa verten.

Et verre eksempel: Mannen skal som regel slippe kvinnen foran seg, men når gjelder unntakene? Det eneste Lundesgaard nevner, er at mannen tradisjonelt skal gå først i smale trapper for å unngå å se kvinnens ankler. Burde vi ikke heller få vite at mannen bør gå først hver gang han er vert? Den som har bestilt bord på restaurant eller billett på kino, skal følge sin(e) gjest(er) til bordet eller plassene. Dette har også med beskyttelse å gjøre: Det er ikke særlig galant å sende daten sin først inn døren på Theatercaféen. Vet ikke Lundesgaard dette, eller har han fortapt seg i kuriositeter fra viktoriatiden?

Mengden av irrelevante og utdaterte opplysninger følger av Lundesgaards ambisjon om å tilby et bredt kunnskapsverk om dannelse og ikke bare en oppslagsbok. Men det kulturhistoriske stoffet lukter leksikalt oppgulp, språket mangler liv og snert, og de få forsøkene på litt bevingede ord blir – som forfatteren skriver om utstående lillefinger under skåling – «heller mer velmenende enn vellykket».

Skuffende er også fraværet av personlige opplevelser og erfaringer. Lundesgaard hevder i intervjuer å ha fått etikette inn med blodet, som oldebarn av admiral Urban Jacob Rasmus Børresen, en av Hydro-grunnleggerne, bridgekamerat av kong Haakon og Norges nest rikeste mann! Og arvingen gjør i dagliglivet et visst nummer av sin bakgrunn. Som 23-åring fikk han en Nerdrum-elev til å male et gigantisk bilde av seg selv under tittelen Portrett med hvit hatt. Lundesgaards tanke er visstnok å bygge opp en samling av ulike kunstneres tolkning av sin egen person, noe som unektelig er en kostelig provokasjon i en sosialdemokratisk beskjedenhetskultur. Så hvorfor kunne ikke oldebarnet av Urban og barnebarnet av Barbara Ring ta sin forfengelighet helt ut og heller skrive En håndbok i dandyisme, som en tragisk, umulig protest mot en forflatet tid der mange føler de deltar på kostymeball bare de må gå med slips?

Det beste med 2005-utgaven av Skikk & bruk er utseendet, som med det meste på vestkanten. Eivind Stoud Platous design og Fredrik Arffs fotografier bærer preg av klassisk, diskret eleganse, med friskheten i behold. Etter hvert stjeler imidlertid modellene oppmerksomheten. Vi ser etterkommerne av diverse bohem- og raddiskjendiser i sirlig besteborgerlig positur, deriblant Guro Fløgstad og Nora Nerdrum, begge studenter ved UiO. Og jammen skåler ikke Attac-leder Magnus Marsdal med nypresset dress og stivt smil på et bilde! (Ryktet forteller at boka ville inneholdt flere billedbevis på ungsosialistens høyreavvik, hadde han bare vist seg mer fotogen.) Er det ny-borgerligheten som her får sin utilslørte feiring av en generasjon lei av politisk korrekt formløshet? Jeg tipper heller at forfatterens venner knisete har deltatt i et anakronistisk ritual, arrangert av en mann med et kompleks: familieformuen er skrumpet, kulturkapitalen er devaluert, og den eneste måten å døyve deklasseringen er å blåse liv i de formene som han tross alt kan bedre enn de fleste.

...

Om Lundesgaard er på vei ned, er den metroseksuelle kosebamsen Per Sundnes på vei opp: «Jeg er et levende bevis på at selv en stutt-tjukk liten bodøværing uten så mye som ei krone i medfødt kulturell kapital kan framstå som en verdensmann.» Sundnes har investert i nåtidens mest relevante kulturkapital: Eksponering på fjernsyn. Omgang med kjendiser. Ordentlige verdensstjerner. Sundnes får faktisk lønn av staten for å treffe og småprate med Madonna, Bono og sånn. Dessuten vet han at timer krumbøyd over livsstilsmagasiner eller poserende foran garderobespeilet er gode investeringer. Det han ubeskjedent kaller «den nå så omtalte Sundnes-stilen», fungerer som døråpner i en verden som dyrker individualitet, bare den er overflatisk og trendriktig.

Men mer enn noe er Sundnes en innflytter som har sett Lyset i byen: «Jeg elsker å bo i Oslo. En perfekt start på min dag er når jeg hører trikken suse forbi slik at det rister i bygården. Jeg lengter etter en forfriskende smoothie på Bagel & Juice idet jeg står i dusjen. Jeg tar turen innom Kaffebrenneriet og gafler i meg dagens blodferske aviser mens jeg nyter en cortado fra en baristas kjærlige hånd.» Og slik fortsetter det, uten at den ellers humørfylte forfatteren skjønner at han nærmer seg parodien. Om noen trenger en karikatur på den nyfrelste «urbane livsnyter», har de den her, inkludert råfersk sushi-entusiasme.

Blendet av byens lys ser ikke Sundnes noen av urbanitetens negative sider, ei heller det nettverk av fysiske, symbolske og økonomiske skiller som utgjør byens sosiale geografi: «Brune puber og trendy barer går hånd i hånd. Alle er velkomne overalt.» Javisst, de forhutlede sliterne som røyker utenfor Malik’s på St. Hanshaugen går titt og ofte innom Java og Pascal oppi gata for å diskutere siste Astrup-Fearnley utstilling, pensumendringer på sosialantropologi og hvorvidt norske soulartister har livets rett. For ikke å snakke om vice versa.

Hvem er målgruppa for denne boka? Bønder i byen som ikke vil være bønder i byen. Sundnes forklarer i detalj hvordan man skal unngå å framstå som «Ola Dunk» eller «amatør», og tipsene er ikke overvettes originale: «Når du er på storbytur, må du styre unna alt som lukter turistmagneter.» Så enkelt er det å nekte seg åpenbare gleder som utsikten fra Eiffeltårnet eller Empire State Building. Sundnes virker i det hele tatt lite interessert i tings verdi ut over hiphetsfaktoren: «Ingenting er kulere enn å invitere til fest og ha den siste hotte martinien som velkomstdrink.» Du må skjønne at «drinker er blitt en del av livsstilsbyggingen», og at man bør forlate baren et kvarter før stengetid for ikke å ødelegge godviljen du møysommelig har bygd opp hos bartenderne i løpet av kvelden. Sundnes får en tur på byen til å høres ut som en øvelse i selvovervåking og selvkontroll. Finnes det ikke morsommere måter å være unorsk på?

Bare i Norge kan noen skrive en Bluffers Guide to Urban Culture og ta Alt Som Er Kult fullstendig på alvor. Skulle det uhippe navnet Vebjørn Sand dukke opp i en konversasjon om kunst, skal du ifølge Sundnes si: «– Vebjørn hvem?» Om überkule Bjarne Melgaard skal du derimot si: «– Melgaard har et unikt rebelsk uttrykk med sterke referanser til Fabrice Hybert. Hans solide posisjon i norsk samtidskunst er absolutt fortjent.» Du må hete Harald Eia eller Bård Tufte Johansen for å få slike replikker til å fungere.

En hvilken som helst notis i Natt&Dag har bedre språk og større vidd enn noe som står i denne boka. Annet er det kanskje ikke å vente når verket innledes med følgende sitat, gjengitt på en helside: «‘Jeg er en by’, Anne Grete Preus.» Direkte utlagt: «‘Jeg er en dust’, Per Sundnes.» Man får heller ikke tiltro til en mann som umotivert, midt i bykapitlet, begynner å ramse opp leve-reglene til «min gode venninne Inger Ellen Nicolaisen», den mediekåte Nikita-sjefen: «Ha tro på deg selv. Selvtillit er sunt og sexy.» «Godta at motgang er en del av gamet, og lær deg å like problemløsning.» Og så videre. Det er fristende å løse problemet med å legge bort boka.

Igjen skulle jeg ønsket en mer offensiv og underholdende bok fra samme mann: en subjektiv skild-ring av medieproffens kjendiserfaringer, med arbeidsmetoder, glimt fra kulissene, sladder osv. Sundnes skryter av at han drakk te med Madonna mens Stockholm-fiffen ventet henne på Café Opera. Begge deler er ham vel unt! Men jeg leser heller inngående skildringer av slike seanser (vel og merke om journalisten kan skrive), framfor side etter side med trivielle tips om alt fra hotellbooking til sit-ups med korsryggen i gulvet. Slikt har vi dameblader til.

...

Mens Erik Lundesgaard skrider rundt i for store lakksko (Waldemar Brøggers størrelse), stepper Per Sundnes avgårde i overhippe joggesko, fordi han har oppdaget at Bono og Joss Stone kan snakke om skotøy i timesvis (ja, hva skal man ellers snakke med Bono om?).

Slik sett blir det liten forskjell på vestkantsossens blådress og bodøhipsterens treningstøy. Begge klasseposisjoner og -baner fører lukt inn i småborgerligheten. Forfatterne møter den anerkjente kulturen – henholdsvis det gode borgerskap og det urbane jetsettet – med ukritisk ærbødighet, og praktiserer dens leveregler på skolemessig vis. Her er intet ønske om å lære eller nyte noe for dets egen skyld, bare et sterkt behov for å vise en «bevisst» holdning – enten det dreier seg om å være «oppdatert» (Sundnes) eller forvalte det «tidløse» (Lundesgaard).

Samtidig nyter forfatterne den spissborgerlige glede ved å irettesette andre: «Albuene på bordet er lite stilfullt.» «Det er helt feil med samlinger som Café Del Mar, de brukes kun av amatører.» Dette er innstillingen til snobben, det motsatte av genuin kulturinteresse og sosial omtanke. Som allerede Brøgger minnet om: «Regler for omgang er ikke lenger knyttet til ønsket om å være ‘fin’ – et ønske som forøvrig aldri har vært fint.» Det samme kan sies om ønsket om å være kul og trendy. Årets skikk og bruk-bøker gir meg hverken lyst til å danse polonese i Den Gamle Losje eller bli venn med personalet på Bar Boca. Jeg griper meg heller i å savne Kaffistova på Bondeheimen slik den var før forvandlingen til minimalistisk kaffebar.

 

   
forrige side
© Prosa - Faglitterært tidsskrift. Utgitt av Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening.
Uranienborgveien 2 - 0258 Oslo. Tlf.: 22 12 11 58 - Faks: 22 12 11 50. E-post: halvor.fosli@nffo.no