Prosa 4-2005: Bokanmeldelse

Hanne Andrea Kraugerud

Dristig språkutøvelse

Olaug Nilssen: Hybrideleg sjølvgransking

214 sider
Det Norske Samlaget 2005

Hybrideleg sjølvgransking er et utvalg av tekster Nilssen har publisert de siste syv årene. Som tittelen indikerer, dreier det seg om en hybrid, sammensatt av tegneserier, artikler, internettblogger og bokanmeldelser, inndelt i temaene «ung og overmodig», Gud, kvinnekamp, målsaken og skjønnlitteratur og anmelderi. Hybrid er dessuten betegnende for samlingens overordnede sammenheng, i den grad det er mulig å snakke om noe sånt når det gjelder Nilssens tekstprodukter. Bare noen få sider ut i boken spør jeg meg om det kan finnes ett uttalt mål for denne samlingen, én enkelt helhetlig tilnærming en stakkars anmelder kan klamre seg til. Sannelig om jeg vet.

Årsaken til dette inntrykket kan være det faktum at selve temaene stadig forblir i bakgrunnen, mens Nilssens form hele tiden spiller hovedrollen. Dette er først og fremst Olaug Nilssen som skriver, med en personlig, selvgranskende, intens språklighet som gjør at tekst og uttrykksmåte gjennomgående blir avgjørende for hva vi skal mene om budskapet. Når du leser Olaug Nilssen, er du i dine litterære responsmekanismers vold. Ikke slik å forstå at tekstene ikke appellerer til intellektet; de er fulle av kløkt og refleksjon. Men sprangene er lange og uforutsigbare, grepene barnlige, spontane, poetiske og idiosynkratiske. I sin lek med grensene for en sakprosatekst er Nilssen så fri og udogmatisk at avgjørelsen om hvorvidt det man leser er idioti eller genialitet, barnslige påfunn eller nettopp det det norske essaylandskapet trenger akkurat nå, stadig overlates til en ikke helt kontrollerbar indre instans som først og fremst formidler seg i tegneseriens utrop: «Ah!», «Grrr», «Hoho» eller «Snøft.» Slik utøver Nilssen språket overfor leseren, påvirker meg umiddelbart, nesten fysisk, ved nærmest bokstavelig å kaste ord ut, i stedet for å snakke eller argumentere.

Dette er kjente toner for dem som kjenner Nilssen som skjønnlitterær bokanmelder. Samlingen rommer da også utvalgt anmelderi fra Nilssens penn. I denne boken er det likevel i drøftingen av kristendom, kvinnekamp og nynorsk at Nilssen imponerer mest. Nilssen har en særegen evne til å levendegjøre disse temaene. Tidvis glemmer leseren totalt det traurige og/eller korrekte som iblant hefter ved Distrikts-Norge, nynorsk, kvinnekamp og religionsrefleksjoner. Nilssens delvis uttalte visjon er da også å være kvinne, bruke nynorsk, elske salmer «utan å gjere noko vesen av det», uten store ord og hissige taler, men med personlighet, intensitet og humor.

Aller best lykkes hun i delen «Gud er ‘Gud’». Olaug Nilssen elsker altså salmer, og skriver kjærlighetsfullt og selvironisk om fascinasjonen. Sin bibelkunnskap bruker hun blant annet til å plukke morsomme sitater fra den hellige teksten og diskutere dem med andre på bloggen sin på Internett. Utdraget fra bloggen er strålende vittig. Samtidig som humoren ikke gjør religionen verdiløs, men tvert imot understreker den respekten og nysgjerrigheten overfor religionen som Nilssen etterlyser, oppfatter vi en kulturradikal religionsproblematisering. Den samme originale tilnærmingen til kristendommen dukker opp i hennes kritikk av ateistartistene som synger på Frelsesarméen-cd og fortolker organisasjonens livsyn slik at det blir spiselig også for gudsfornektere. Nilssen kommenterer: «[E]g er ikkje sikker på om eg er samd i at ein som ateist skal hevde sin rett til å få legge inderlege kjensler oppå songstemma si og synge truvedkjennande tributtar til folk som utøver kjærleik i namnet åt ein dei ikkje trur på.»

Ærlig undring som dette gjør Nilssen til en forfatter som er hundre prosent tilstede, reflekterende og morsom. Enkelte av passasjene om nynorsk er uslåelige i så måte. I en livsbejaende, selvsikker kjærlighetserklæring i en hinsides-ironi-stil som jeg vil påstå preger en del mennesker født på slutten av sytti- og begynnelsen av åttitallet, forteller Nilssen historien om da hun og venninna kjøpte nynorskeffekter: «Eg elskar ‘Nynorsk er tøft!’-klistremerket eg har på skapet (...), eg elskar ‘Nynorsk til meg, takk!’-koppen min, og eg elskar ‘Hald bokmålet i sjakk’-sjakkspelet i børsta stål som eg hadde så frykteleg lyst til å kjøpe.» Slik bør den låte, den moderne, udogmatiske nynorskkampen! Det er kraftfullt og rasende festlig, og har ingenting med den delen av målsaken å gjøre som kommer i form av hatske, reaksjonære angrep på bokmål og anglifisering.

Også i kvinnesak mestrer Nilssen i stor grad rollen som offensiv språkutøver snarere enn dogmatisk prediker. Hun analyserer barnebøker hun leste som lite barn. Hun morer seg med at dersom du klarer hennes litteraturtevling, «får du ein gulltallerk». Denne blandingen av glede, humor og avstand overfor det barnlige, kvinnelige eller tradisjonelle er typisk for Nilssen og eksemplifiserer en type sjarme, spontanitet, naivitet og selvironi som kvinner kanskje mer enn menn både mestrer og bekjenner seg til, men som ofte undervurderes som privat eller uforståelig. Nilssen lar seg derimot ikke affisere. Hun synger salmer, hun er kvinne, skriver nynorsk og har utviklet sin egen anmeldersjanger. Hun har sin verden, og viser den frem med en styrke og en insistering som gjør henne til et viktig forbilde.

Dette betyr likevel ikke at Nilssen gjennomgående lykkes i sine personlige iscenesettelser. Til tider blir tvilen for sterk, andre ganger sikter engasjementet for bredt eller blir i overkant følelsesladet. I begynnelsen av kapitlet om nødvendigheten av å være usaklig imploderer Nilssens selvransakelse i total intellektuell selvdestruksjon, der intet standpunkt kan inntas uten å knuses i samme sekund. Da hjelper det heller ikke at hun selv karakteriserer det hun skriver som «keisamt, sjølvopptatt og uinteressant». Denne kommentaren blir bare en ekstra omdreining i den selvransakende skrustikka. Det hele blir pubertalt filosofisk, før Nilssen snur på flisa og avslutter med en historie som talende nok sier minst like mye om usaklighet som det en tørr argumentasjon er i stand til.

I kapitlet om kvinnesak og nynorsk er det i tillegg passasjer der Nilssen anlegger en for generell, ukontroversiell stil som står langt tilbake for bokens mange høydepunkter. Dialogen mellom hovedstadsmennesket og bygdemennesket er pinlig, defensiv, fordomsfull og signaliserer mindreverdighetskomplekser. Jeg tviler ikke på at Nilssen har et humoristisk blikk også på dette, men i teksten blir det bitre bygdeengasjementet for fremtredende og sporene av humor for svake. Det samme gjelder de generelle avsnittene om kvinnediskriminering som, etter denne anmelderens smak, blir vel fulle av ideologisk agg.

Nå antyder Nilssen selv at hun ikke liker å skrive slik, verken om nynorsk eller kvinnekamp. Hun innser at hun fremstår «sjølvrettvist sutrande», som det står å lese på vaskelappen. Men setningene står der nå engang. Innrømmelser til tross, Nilssen slipper ikke unna det faktum at de mindre dogmatiske, mindre harmdirrende, mer offensive og livsbejaende eksemplifiseringene av det å være nynorskskrivende kvinne fungerer utrolig mye bedre enn generell raljering, ikke bare litterært, men også som del av Nilssens langt på vei vellykkede prosjekt om å synliggjøre og styrke de to sidene ved hennes egen identitet.

Olaug Nilssens Hybrideleg sjølvgransking er en tvilende, original, naiv, spontan, humoristisk, selvreflektert og engasjert essaysamling. Hvis det finnes noe som forener disse egenskapene, er det kanskje deres potensial for både det pinlige og det geniale. Nilssen tangerer begge ekstremer, men befinner seg i det store og det hele godt over på den riktige siden av skalaen. Tekstsamlingen gir mange unike poenger, store øyeblikk av hysterisk begeistring hos leseren, og særegne, progressive innspill til litteratur og tenkning. Et og annet sted truer teksten med å flomme over, språklig og kognitivt, eller implodere i ord, usikkerhet, emosjoner og raljering. Skal vi nyte godt av Nilssens levende, originale univers, er dette likevel en trussel vi må leve med. For nettopp i en slik risikofylt eksperimentering med tekst og synspunkter ligger dristigheten og prestasjonen i Olaug Nilssens prosjekt.

 

   
forrige side
© Prosa - Faglitterært tidsskrift. Utgitt av Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening.
Uranienborgveien 2 - 0258 Oslo. Tlf.: 22 12 11 58 - Faks: 22 12 11 50. E-post: halvor.fosli@nffo.no