Prosa 4-2005: Bokessay

Anne Eriksen

Guidebøkenes evige stad

Vis meg din reiseguide, og jeg skal si deg hvem du er...

Reisehåndbøker er motsetningsfylte tekster. I utgangspunktet er de skrevet for folk som vil oppleve noe morsomt, nytt, avvekslende. Bøkene skal gi praktisk hjelp i jakten på disse opplevelsene, enten den nå foregår på stedet som beskrives, eller hjemme i lenestolen. Men sammen med dette lystfylte og lekende går det normative og disiplinerende, skriver professor i kulturhistorie ved Universitetet i Oslo Anne Eriksen i dette bokessayet.

Reisehåndbøker er en formanende og ofte svært streng genre. «Gå dit!» sier de. «Du må ikke gå glipp av ...!» «Legg endelig merke til ...!» De forteller hva man skal gjøre, hvor man skal gå, hva man skal se og til en viss grad hva man skal føle. Mange reisehåndbøker forteller dessuten også hva man ikke skal gjøre, og hvor man ikke skal gå. «Pass på vesken! Ikke vift med store sedler. Legg ikke fotoapparatet på kafébordet. Og gå for all del ikke alene i parken etter mørkets frembrudd.» Verden er fremmed og full av farer, men reisehåndboken gir beskyttelse og redning. Det bringes lister over de ti største severdighetene, de ti beste restaurantene, de ti smarteste butikkene. Stjerner i margen markerer severdighetenes grad av autentisitet, originalitet, tilgjengelighet osv. Her er ikke rom for tvil. Reisehåndboken vet best, og gir deg den beste ferien, de fineste opplevelsene og de beste bildene.

Spenningen mellom det normative og det lekende druknes i eksakt informasjon. Det er den som autoriserer teksten og danner basis for reisehåndbokens selvbevisste tale. De lekre bildene og de formanende oppfordringene ledsages av kart, adresser, priser, ordlister, opplysninger om åpningstider, lokal kommunikasjon, lekeplasser, handicapvennlighet og en hel masse annet. Og disse opplysningene må stemme. Det betyr ikke bare at forfatterne av reisehåndbøker bør motstå fristelsen til å dikte opp nye severdigheter og sende sine lesere av gårde på jakt etter attraksjoner som ikke eksisterer, og ved hjelp av transportmidler som går helt andre steder. Det betyr også at utgivere av reisehåndbøker ofte finner det nødvendig å gjøre leserne oppmerksomme på at faktaopplysninger i boken var riktige da boken ble trykket, og at forlaget ikke påtar seg ansvaret for senere endringer. En diskret tekst om dette, plassert bakerst i boken, viser at forlaget er sitt ansvar bevisst. Men i tillegg er dette et av genrens selvautoriserende grep. Den lille teksten formidler et budskap om stor seriøsitet. Dette er alvor.

En vekstnæring
Med dagens (masse)turisme er reisehåndbøker vekstnæring. Enhver velassortert bokhandel har en hylle med slike bøker, der ikke bare all verdens reisemål er representert, men der man også kan velge mellom ulike bøker om samme sted, de fleste med glanset omslag og mange bilder. Dessuten produseres mer temaorienterte bøker, rettet inn mot barnefamilier, homofile, litterært interesserte, damer eller andre som en kvikk forlagssjel har funnet ut at vil ha særskilte behov og interesser
i ferien. Men selv om bøkene i sin nåværende form har oppstått sammen med moderne turisme, med 1800-tallets britiske Murray og tyske Baedeker som genrehistoriske fyrtårn, er reisehåndbøker ikke noe nytt påfunn. Tidligere var de først og fremst knyttet til pilegrimsferder og la vekt på det en pilegrim kunne trenge å vite. Hvor er det trygt å ta inn? Og hva slags avlat gir de ulike kirkene?

Romas reiselitteratur
For Romas vedkommende ble middelalderens «mirabilia» etterfulgt av reiseskildringer fra «The Grand Tour»’s velstående herrer. På 1500- og 1600-tallet var en slik reise gjennom Europa til Italia en del av unge, nord-europeiske aristokraters utdanning. En dannelsesreise av det klassiske slaget tok fra ett til tre år og var kostnads- og utstyrskrevende. Roma representerte både kronen på verket og reisens vendepunkt. Med på turen fulgte gjerne en lærer eller veileder, og ofte var det han som førte dagbok over ruten. På 1700-tallet fikk de lærde, noe eldre og noe mindre velstående herrer, en viktig plass blant de reisende. Dagbøker og brev hjem ble skrevet med tanke på publisering, og fungerte deretter som reisehåndbøker for senere reisende. Goethes Italienske reise (1816–17) og Stendhals skildringer fra Roma, Napoli og Firenze (1826) har veiledet mang en reisende, og samtidig formet både opplevelser og fortellingene om dem.

Blant dagens norskspråklige reisehåndbøker om Roma er de fleste oversatte. Her skal vi se nærmere på Aschehougs Rett på Roma, oversatt fra den engelske KeyGuide Rome, og deres Turen går til Roma, som opprinnelig er dansk. Begge er oversatt av Dag Biseth. Schibsteds Smartguide har en britisk original og er oversatt av Eli Høydalsnes. Damms reisehåndbøker skiller seg ut ved å ha norske forfattere; den om Roma er skrevet av Pål Bang-Hansen.

Disse fire bøkene er nokså forskjellige, både i lay-out, opplegg og etter min mening også i kvalitet. Rett på Roma er en reisehåndbok av den sorten det er blitt mange av de siste årene. I Norge har Gyldendal en tilsvarende serie. Disse bøkene har mange bilder, tykt, blankt papir, plastomslag og gjennomgående korte tekster. Du finner dem – med ulik tittel og på ulike språk – i kiosker, bokhandler og på flyplasser verden over. Omslaget er prydet med bilder av stedets mest særpregede severdigheter, for Romas vedkommende er det Colosseum. Likevel er bøkene så like at man må se nøye etter for å få med seg den riktige.

Rett på Roma
Om Rett på Roma sier forlaget at boken har moderne design og mange kart og bilder, noe de utvilsomt har rett i. Om serien også er markedets mest brukervennlige reisehåndbøker, slik forlaget mener, stiller jeg meg derimot mer tvilende til. Kartene i boken er mindre brukbare enn forlaget antyder. Muligens for å oppnå et ryddig visuelt inntrykk er mange gater uten navn. Særlig gjelder dette i de tetteste og mest kronglete områdene av Romas historiske sentrum, der mulighetene for å gå seg bort faktisk er helt reelle og man trenger et godt kart. Men i tillegg er boken med sine 336 sider tykt papir både stor og tung, 575 gram på min kjøkkenvekt. Ikke særlig praktisk å ha med seg i en veske sammen med vannflaske, paraply, fotoapparat og andre turistremedier. En viktigere innvending er likevel måten stoffet er disponert på. Hovedkapitlene innledes med en oversikt, deretter kommer en alfabetisk del. Dette fører til gjentagelser og krysshenvisninger og gjør boken større enn nødvendig. Alfabetiserte lister er dessuten ikke det mest praktiske når man er på tur i en fremmed by og leter etter et museum eller et sted å spise. Da er det viktigste å kunne finne ut om det man leter etter, befinner seg i nærheten, uavhengig av hvilken bokstav det begynner på. Alfabetiseringen er basert på italienske navn, noe som forsåvidt er tillitvekkende, men som også innebærer at norske turister må vite f.eks. at Tiberøya står under I for Isola Tiberina og utsiktspunktet Monte Pincio under G for Giardino del Pincio. Det kan bli mye blading av slikt.

I tillegg er Peterskirken plassert under B for basilika, noe som gir den en fin plass først i boken, mens basilikaene San Giovanni in Laterano og Santa Maria Maggiore mer beskjedent står under S sammen med alle andre kirker som har navn på Santo eller Santa. Boken inneholder også informasjon som strengt tatt er overflødig. Kapitlet om transport fyller 13 sider. En gjennomillustrert bok er hyggelig å bla i, men er det nødvendig med syv bilder av romerske busser? Også bildene av busstoppskilt, billettautomater, taxiskilt osv. kan virke noe unødvendige. Kjekt å være forberedt på hvordan slikt ser ut i utlandet, selvfølgelig, men likevel? Detaljerte beskrivelser av hvordan man går av og på en buss virker også overflødig, på samme måte som informasjonen om at det ikke er tillatt å reise uten gyldig billett. Kapitlet om planlegging bakerst i boken fyller 20 sider, og følger opp med gode bilder av eurosedler og minibanker, et kjekt oppsett om fotgymnastikk under flyreiser samt en omregningstabell fra tommer, ounce og gallon til desimalmål. Uvurderlig når man skal reise mellom Norge og Italia, to land der desimalmål er enerådende. Det blir fort en fyldig reisehåndbok av slikt, og sikkert nokså enkelt å produsere nye bøker over nye steder, med samme type opplysninger og oppsett.

De mer stedsspesifikke kapitlene dreier seg blant annet om dagens Roma, byens historie og selvfølgelig dens severdigheter. Her står det mye morsomt. Fremstillingen er anekdotisk og lett, men språket ville kunne holde Per Egil Hegge i arbeid langt inn i overskuelig fremtid. Om de til tider eiendommelige formuleringene skal tilskrives Dag Biseths oversettelse eller originalteksten, vet jeg ikke, men jeg gjetter på en kombinasjon.

Vi får vite at Pantheon opprinnelig ble oppført i 27 f.Kr., «men det eneste som står tilbake av bygningen, er inskripsjonen på fasaden». Litt bedre har det gått med Colosseum, selv om boken med mildt understatement forteller at «de innvendige delene har blitt sterkt medtatt med årene». Skulpturen Apollon og Daphne i Galleria Borghese er «et perfekt eksempel på Berninis geni», mens hans verk Proserpinas rov er enda mer fantastisk: «Når man ser gruppen fra ulike vinkler avsløres forskjellige deler av myten.» Imponerende er også Peters stol i Peterskirken, som «er laget slik at man kan se gjennom den». Muligens sikter dette til vinduet som inngår i Berninis tronstolarrangement, og som omtales senere i teksten. Man kan også glede seg over den positive romerske samfunnsutviklingen. Dagens romere er nemlig «ikke bare de velkjente, Fellini-aktige stereotypiene, for de siste årene har det kommet tusenvis av innvandrere til byen».

Mens disse formuleringene kan være underholdende på sin måte, er den utstrakte bruken av adjektiver mer irriterende. Her kjemper herlige og sublime arbeider om plassen med bemerkelsesverdige og triumferende kunstverk som vibrerer av energi, hvis de da ikke er prakfulle, fredfylte eller ypperlige – for å hente ut noen av karakteristikkene som er samlet i en enkelt tekst nederst på side 108. Disse vurderingene kan sikkert være riktige nok, det dreier seg om noen av den vestlige verdens mest betydelige kunstsamlinger. Men det hadde likevel vært mer instruktivt om boken fortalte mer presist hvor disse mesterverkene befinner seg. Formuleringer som «gå ikke glipp av!» eller «du vil trolig få øye på» er til relativt liten hjelp når man står lamslått, forvirret og antagelig nokså utslitt i en av Vatikanmuseets mange saler og lurer på hva man egentlig ser, eller når man forsøker å finne ut av mengden av ruiner på Forum.

I kapitlet om Romas historie er mangelen på språklig presisjon så stor at fremstillingen nærmer seg det feilaktige. En guidebok skal ikke leses som en historisk avhandling, men opplysningene som gis bør være korrekte, også om de er kortfattede. Forlagets vanlige lille tekst om at «forholdene forandrer seg kontinuerlig» gir mindre backing her. Garibaldi inntok ikke Roma i 1870, det var Vittorio Emmanueles italienske tropper som gikk inn i byen. Vatikanet var ikke pavens residens fra 1417, han holdt til i Quirinalpalasset, som dermed umulig kan ha vært «offisiell kongeresidens fram til Italias samling». Kunnskap om at pavestaten (før Italias samling) og Vatikanstaten (i det samlede Italia) slett ikke er samme sak, ville antagelig hjulpet både forfatter, oversetter og leser. Da hadde det også vært mulig å unngå anakronistiske formuleringer som «den reaksjonære Vatikanklikken» i omtale av maleri fra 1600-tallet. Når alt dette er sagt: Så langt jeg kan kontrollere, er bokens praktiske informasjon korrekt. Og opplysningene om hoteller, restauranter, butikker og utesteder er rikholdige, med egne kart over shoppingområder og åpningstider for hver eneste butikk.

Turen går til Roma
Men hvis jeg trengte en reisehåndbok for Roma, ville jeg uten tvil valgt en annen av Aschehougs utgivelser, nemlig den lille Turen går til Roma, på 168 sider og i et veske- og brukervennlig format. Her har dessuten Biseth gjort en helt tilfredsstillende jobb med oversettelsen. I tillegg har denne boken faktisk en forfatter, den er skrevet av Alfredo Tesio, romer, journalist og medarbeider i Danmarks radio. Forlaget og Kjersti Lervik har sørget for tilpasning til norske forhold, noe som bl.a. innebærer et lite avsnitt om norske kunstnere i Roma.

I gamle dager, dvs. første gang jeg reiste til Roma, fantes bokserien Turen går til ... bare på dansk. Bøkene var små og tynne, med rødt og hvitt omslag og illustrasjonene begrenset til noen sparsomme strektegninger. Selv akademikere syntes de var kjedelige. Nå er design og layout modernisert. Bøkene har fått farvebilder og et mer tiltalende utseende. En variant av det rød-hvite omslaget er imidlertid beholdt, og i mengden av glorete guidebøker skiller serien seg stadig ut med et nøkternt og tilforlatelig utseende. Viktigere likevel: Dette er faktisk en bruksbok. Kanskje ikke tingen hvis man vil sitte hjemme og drømme om Roma, men en fin bok å ha med på reise. Kartene er bedre, med både oversiktskart og detaljkart over kvartaler og bydeler etter hvert som de presenteres. Den innledende delen om bakgrunn og historie er kortfattet og presis, delt mellom løpende tekst og tematiske oppsett. Her er mye informasjon på liten plass. Hoveddelen av boken er ti kapitler som tar for seg de ulike bydelene og deres severdigheter. I tillegg kommer et kapittel om Romas omegn. Enkelte av kapitlene har også temadeler om bl.a. shopping, fotball og Barberini-slektens historie. Til forskjell fra Rett på Roma, som hadde egne kapitler om dette, er imidlertid informasjon om hotell, restauranter og uteliv samlet i relativt kortfattede lister i kapitlet «praktiske opplysninger» bakerst i boken.

Boken har en tydelig profil. Her dreier det seg om Romas severdigheter, byens kultur og historie – ikke om ferieliv og andre lettsindigheter. Den praktiske informasjonen er fullt ut tilstrekkelig, men hvis man reiser til Roma på jakt etter de heftigste motebutikkene og nyeste utestedene, er ikke dette boken. Et annet spørsmål er jo også om dette er særlig gode grunner til å reise til Roma. Design og mote er bedre i Milano, og selv om Romas uteliv ikke lenger er like sterkt preget av at byen faktisk er det religiøse sentrum for verdens katolikker og huser residensen for den katolske kirkes overhode, er det nok stadig ikke helt det samme som i andre storbyer.

Smartguide
Det fortelles om den danske billedhuggeren Bertel Thorvaldsen, som oppholdt seg i Roma det meste av sitt liv, at da en nyankommen skandinav en gang spurte ham om hvor lang tid man trengte for å se byen, svarte han at «det må De spørre noen om som har vært her lengre enn meg, for jeg har bare bodd her i 29 år». Og selv etter alle disse årene lærte han stadig noe nytt.

Thorvaldsen ville antagelig ikke likt Schibsteds Smartguide. Den starter friskt med turforslag for det «klassiske Roma», fordelt over hele to dager. Her får man med det meste. Dag én er viet Campo dei Fiori, det historiske sentrum, moderne design samt besøk på piazza Navona og i Pantheon. Dette er før lunsj. For ettermiddagen anbefales de to museene på Capitol samt Forum og Colosseum. Dag to har også mange høydepunkter, her starter man med den spanske plass og trapp, Borgheseparken med Galleria Borghese og lunsj i parken. Ettermiddagen brukes på Peterskirken, Vatikanmuseet og Castel sant’ Angelo. Dagen avsluttes med besøk på jazzkafe. Tross stadige forslag om å forfriske seg med den nye, norske drikken latte (bestiller du dette i Italia, får du ofte det du ber om, nemlig melk. Prøv caffè latte i stedet), er dette programmet en kraftprestasjon av de sjeldne, og jeg tviler på om det lar seg gjennomføre. Men ingen skal kunne si at en turist som forsøker seg på dette opplegget, ikke er seriøs.

I tillegg til turforslagene inneholder Smartguide to fiffige «pop-up»-kart samt små kart over Vatikanet og området fra Capitol til Colosseum. Den er også utstyrt med et lite kompass og en penn. På mitt eksemplar hadde kompassnålen satt seg fast og virket ikke, men ideen er god. Selve byguiden er på 64 små sider, delt inn i severdigheter, shopping, underholdning, spisesteder og praktisk informasjon. Historie og bakgrunnsinformasjon er utelatt. Også her består hovedkapitlene av alfabetiserte lister. Informasjonen er nødvendigvis kortfattet, men boken er likevel mer innholdsrik enn formatet skulle tilsi. Profil og opplegg er av samme type som i Rett på Roma, men boken er både mer håndterlig og mindre pretensiøs. Språket er også vesentlig bedre, selv om kravet om knapp fremstilling enkelte steder har skapt en slags språklig handlingslammelse. Det er ikke lett å beskrive Forum med få ord, men å bruke plassen på å si at det er et område «fullt av steinruiner og bygningsrester etter triumfbuer, basilikaer og templer» er kanskje å gi opp litt for lett? Om Trevi-fontenen brukes de tilmålte linjene til å fortelle at det var her Anita Ekberg kastet seg uti i Fellinis «La Dolce Vita» (mye tyder på at det ikke er mulig å skrive en Roma-guide uten å nevne dette), noe de fleste antagelig vet. Derimot fortelles ikke hvem som har laget fontenen. Mer forunderlig er likevel omtalen av en del antikke bygninger og anlegg. Om Neros Domus Aurea får vi vite at dette enorme palasset var kledt med gull og veggene innvendig dekket med perlemor og fresker og utsmykket av keiserens favorittkunstner. Det lyder ganske flott. 30 av rommene er restaurert, mens 300 er stengt for offentligheten, leser man. At palasset i dag bare er noen murrester i en av Romas mindre trivelige parker, og at de 300 rommene i beste fall inngår i et arkeologisk utgravningsområde, nevnes derimot ikke. Tilsvarende gjelder Caracallas termer, Hadrians villa i Tivoli og Trajans marked. I disse tilfellene er ruinene større og mer tiltalende å se på, og kanskje er heller ingen turister optimistiske nok til å regne med at slike bygninger fra antikken er intakte. Noe mer presis informasjon om hva man faktisk får se, ville likevel ikke vært av veien.

Roma
Hvis Aschehougs Turen går til Roma er den beste av bøkene som omtales her, er Damm og Pål Bang-Hansens Roma den morsomste.
Forlaget presenterer bokserien som et supplement til vanlige reisehåndbøker, og det har de nok rett i. Selv om Bang-Hansens bok ligner mye på en vanlig guidebok, bl.a. i opplegg og disposisjon, har den også en del særegenheter som gjør den mer underholdende enn egentlig bruksvennlig. Dessuten er også denne boken altfor stor og tung til å dra rundt med (vekten viste 720 gram). En umiddelbar fordel er at også denne boken så tydelig har en forfatter. Den eplekjekke autoriteten som rent generelt kjennetegner guidebøker, er lettere å holde ut når den faktisk har en stemme. Bang-Hansen forteller om de samme severdighetene og feller dommer på samme måte som de øvrige bøkene, men det er aldri tvil om at dette er hans meninger og hans råd. Ikke reis til Roma i august, sier han. Og ikke tro på dem som sier at et hotell ved Peterskirken ligger sentralt. Ikke kjør bil i denne byen. Farvesterke likører smaker vondt. Kjøp en ordbok, ikke en parlør, og dessuten – ikke sov lenge om morgenen. Her blir han direkte insisterende og legger til: «Her må du faktisk stole på meg.» Og begrunnelsen har mye for seg: Ligger du lenge og spiser frokost sent, rekker du knapt noen severdigheter før de stenger for lunsj. Når du har lyst på lunsj, er alle restauranter stengt for siesta. De åpner ikke før tidligst syv, og ingen romere med respekt for seg selv spiser før langt senere. De eneste som sitter på restaurant klokken syv om ettermiddagen, er dumme turister som ikke har fått lunsj (s. 26f).

Det er mye fornuft i Bang-Hansens råd, og mang en Roma-farer vil kunne nikke både gjenkjennende og samtykkende til hans anbefalinger. Den slentrende og småpludrende tonen er hyggelig og morsom, selv om 187 sider av den kanskje blir litt mye. Dessuten gjør den seg bedre når Bang-Hansen skriver om mat, vin, barer, småturer i byen eller italiensk film, enn f.eks. når han skal redegjøre for fascismen. Også rent generelt er de delene som tydelig er basert på forfatterens egne erfaringer og synspunkter, langt bedre enn tekstene med bakgrunsstoff om romersk historie, om nordmenn i Roma osv. Dette virker som pliktløp med lange og litt tilfeldig valgte sitater fra andre forfattere. Typisk er det kanskje at de mest instruktive delene i omtalen av Vatikanmuseet ikke er beskrivelsen av ulike kunstverk, men heller forfatterens ikke helt diskret budskap om at man kanskje skal vurdere å droppe dette museet. Han omtaler det som et «slags Disneyland for kulturbevisste», der noen av salene kan minne om Besserud en Holmenkollsøndag. Flåsete, men ikke aldeles galt.

I tillegg til delene om historikk, bakgrunn og praktiske opplysninger, er også denne boken organisert i kapitler som beskriver ulike områder av byen. Fremstillingen har likevel fått et noe tilfeldig preg. Ikke bare finner man matoppskrifter i kapitlet om spisesteder, men omtalen av Goethe-museet ved Piazza del Popolo dukker opp i kapitlet om Via Appia Antica, antagelig fordi forfatteren kom til å tenke på at Goethe likte seg godt her ute. Beskrivelsen av ankomst til byen på Stazione Termini sporer ut i en beskrivelse av Diokletians termer, kirken Santa Maria degli Angeli og soluret der, før den fortsetter med en advarsel mot piratdrosjer. Morsomt å lese når man sitter hjemme og planlegger eller minnes ferien, men temmelig frustrerende når man er på reise og trenger konkrete opplysninger.

Hvem vil du være?
Reisehåndbøker er turistens kjennetegn og varemerke. I 1800-tallets reiseskildringer fra Roma harseleres det over turistene som driver i strie strømmer oppover Corsoen med nesen i sine små røde bøker. De er så opptatt av det som står i bøkene, at de ikke legger merke til hva som foregår rundt dem, de ledes av stjernene hos Baedeker istedenfor dem på Romas himmel.

Harselasen skaper en kontrast til de ekte romerne, som bruker promenaden langs Corsoen til å se og bli sett, men også til reiseskildringenes forfattere, som oppfatter seg selv som de ekte reisende på jakt etter dypere forståelse og mer autentiske opplevelser (se Buzard 1993, Eriksen 1997).

I dag er det snarere de forskjellige reisehåndbøkene selv som brukes for å markere denne type forskjeller. Både Lonely Planet og Rough Guide-seriene presenterer seg selv som bøkene for den ekte reisende: antituristen på jakt etter enkle overnattingssteder, kontakt med de innfødte og opplevelser som ikke er tilgjengelige i masseturistens tilrettelagte hotellverden. Seriene har ingen direkte parallell på norsk, nærmeste slektning må være Turen går til-serien. Disse bøkene har i stor grad bidratt til at ryggsekkturister og andre som er ute i verden på egen hånd, i stor grad havner på de samme pensjonatene og gjestehusene og treffer hverandre på de samme togene, bussene og kafeene. Reisehåndbøker skal forsyne turister med praktisk informasjon, men de har også en betydelig symbolverdi. De gir signaler om hva slags turist man er – eller vil være. Alle bøkene som er omtalt her, inneholder store mengder korrekt, praktisk og nyttig informasjon, anrettet på noe forskjellig måte. Den største forskjellen er kanskje: Hvem av dem vil du bli sett sammen med i Roma?

 

   
forrige side
© Prosa - Faglitterært tidsskrift. Utgitt av Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening.
Uranienborgveien 2 - 0258 Oslo. Tlf.: 22 12 11 58 - Faks: 22 12 11 50. E-post: halvor.fosli@nffo.no