Prosa 3-2005: Bokanmeldelse

Kaja Schjerven Mollerin

Befriende om den største

Mike Marqusee: Muhammad Ali og frigjøringskampen på sekstitallet
Oversatt av Alexander Leborg
323 sider
Oktober 2004

I 1964 – samme året som Martin Luther King fikk Nobels fredspris og amerikanerne med støtte i Tonkin-resolusjonen for alvor engasjerte seg militært i Vietnam – vant Cassius Clay verdensmestertittelen i tungvektsboksing. Ved å slå favoritten Sonny Liston overskred den afroamerikanske 22-åringen både sine egne og ekspertenes forventninger.

Et i all hovedsak hvitt pressekorps ble imidlertid mer sjokkert over det som skjedde i kjølvannet av kampen: Clay offentliggjorde først sin tilslutning til den omstridte nasjonalistgruppen Nation of Islam, og fraskrev seg deretter alle forpliktelser overfor publikumet sitt: Jeg tror på Allah og på fred. Jeg tenker ikke å flytte inn i hvite nabolag. Jeg vil ikke gifte meg med en hvit kvinne. Jeg ble døpt da jeg var tolv, men jeg visste ikke hva jeg gjorde. Jeg er ikke lenger kristen. Jeg vet hvor jeg skal, og jeg kjenner sannheten, og jeg trenger ikke være det dere vil jeg skal være. Jeg er fri til å være hva jeg vil (s. 20).

Mike Marqusee har skrevet en glitrende bok om sekstitallsikonet Cassius Clay, mannen som ble kjent for verden under navnet Muhammad Ali – om de kontroversielle valgene han tok, og om den sammenhengen disse valgene ble tatt innefor. I likhet med andre av Marqusees bøker er også denne bemerkelsesverdig kontekstorientert. Paradoksalt nok vil det si at den i overraskende liten grad handler om Muhammad Alis karriere og biografi: Han betraktes først og fremst som et krysningspunkt for en rekke av sekstitallets strømninger – politiske, sosiale, religiøse, populærkulturelle – og disse bevegelsene gis gjennomgående en historisk og global dimensjon.

Ved slike bredt anlagte analyser er det ofte en fare for at en forfatter blir vel pratsom, noe som kan resultere i tekster uten samlende fokus. Marqusee styrer elegant unna denne fella. Muhammad Ali og frigjøringskampen på sekstitallet preges gjennomgående av grundige analyser, kunnskapsrike rekonstruksjoner og lite utenomsnakk. Det hele formidles på en lett tilgjengelig måte, uten at det omtalte dermed mister sin sammensatte karakter. Likevel tror jeg at dette formidlingsaspektet har skjøvet andre hensyn – jeg tenker særlig på ordentlig utarbeidede litteratur- og referanselister – til side. Men dette er mitt eneste ankepunkt mot boka. Særlig fordi Marqusee siterer flittig og hele tiden benytter seg av et enormt kildemateriale, ville et slikt apparat hatt en kompletterende, og ikke forstyrrende, funksjon. Samtidig ville det tilfredsstilt nysgjerrigheten til de eventuelle lesere som ønsket å pløye dypere ned i materien.
En side ved Muhammad Ali som Marqusee stadig vender tilbake til, er bokserens særegne retorikk. På samme måte som andre afroamerikanske ledere, for eksempel Malcolm X, hentet også Ali mye inspirasjon fra den lange og rike muntlige tradisjonen han tilhørte. Man kan lett gjenkjenne improvisasjonen og «call and response»-teknikken fra gospelsangen så vel som bluesen, samt det uhøytidelige selvskrytet – gjerne kombinert med fornærmelser mot andre – som i folkloren er kjent under betegnelsen «the dozens». I sine offentlige opptredener viste nemlig Ali seg som brautende, klovnete, spøkefull, selvforherligende og munnrapp. Kommentarer som «Jeg er den største» og «Jeg er altfor vakker til å bokse» var blant de vanligste i pressesammenheng. Marqusee påpeker imidlertid hvordan disse tilsynelatende flåsete opptredene ikke var uten brodd, alvor og taktiske vurderinger. Ved aktivt å fremvise sin egen tradisjon og kultur i møtet med en verden primært styrt av hvite krefter, ble han samtidig i stand til å overraske og utmanøvrere disse kreftene.
Slik formulerte Ali det selv:
Hvor tror dere jeg ville ha vært neste uke om jeg ikke visste hvordan jeg kunne rope og skrike og få publikum til å legge merke til meg? Jeg ville ha vært fattig, og jeg ville trolig ha vært tilbake i hjembyen min og vasket vinduer eller vært heisfører og sagt «yes suh» og «no suh» og kjent min plass. Isteden er jeg en av de best betalte idrettsmennene i verden. Tenk på det. En farget gutt fra sørstatene har tjent én million dollar (s. 66).
Det interessante ved dette fokuset på Alis retorikk er Marqusees evne til å forklare det egenartede ved Alis kommentarer, og samtidig vise det tidstypiske i dem. Dette er et ledd i forsøket på å gjøre Ali til en figur som kan bidra til nettopp å karakterisere og nyansere bildet av sekstitallet, et tiår som har lett for å bli fremstilt i klisjeer og stereotypier. I disse analysene er det særlig to av Alis punchlines Marqusee er opptatt av.
«Jeg er fri til å være hva jeg vil,» uttalte Clay på pressekonferansen etter første seier over Liston i 1964. Formuleringer av denne typen har etter hvert blitt så selvfølgelige, ja, nærmest klisjéaktige, at det er lett å overse hvor merkelig det må ha vært å høre ordene komme fra «en farget gutt fra sørstatene» på denne tiden. Riktignok var sekstitallet det tiåret raseopptøyene, frihetsmarsjene og kravene om like borgerrettigheter slo ut i full blomst, men det var også en periode hvor en rekke fremtredende afroamerikanske ledere effektivt ble luket ut av det politiske landskapet: Medgar Evers ble skutt og drept utenfor hjemmet sitt i Jackson, Mississippi, James Meredith mistet livet på sin «marsj mot frykt» fra Memphis til Jackson, og både Martin Luther King og Malcolm X led samme skjebne. På tross av at frihet og identitet var viktige stikkord i tiden, var det altså lite ved de faktiske politiske og samfunnsmessige omstendighetene som tilsa at unge Clay sto fritt til å velge sin egen identitet. Snarere tvert imot var Clay i aller høyeste grad en skikkelse som ble kategorisert og tvunget inn i roller: For de hvite var han svart, for de svarte var han leder og rollefigur, for boksesporten var han vekselvis elsk- og hatobjekt, for kapitalismen var han penger, for fansen var han idol og for sekstitallet et ikon.
Men Cassius Clay var også bokseren som kort tid etter pressekonferansen ble Muhammad Ali. Selv om denne navneendringen ble iverksatt etter initiativ fra Elijah Muhammad, den egenrådige lederen for Nation of Islam, kunne den ikke forstås som annet enn et konkret resultat av den retoriske motstanden Clay lenge hadde fremvist: Jeg trenger ikke være Cassius Clay – jeg er fri til å være Muhammad Ali. Ved stadig å transcendere de kategoriene andre hadde skapt for ham, viste han hvordan selv «en farget gutt fra sørstatene» var i stand til å skape og utvikle seg selv.
Med sitt særegne blikk for sammenhenger knytter Marqusee Alis stadig mer omfattende identitetskamp til den mer generelle motstandskampen på sekstitallet. Han fremhever dette som en av grunnene til at Ali vokste ut av bokseringen og ble et symbol på trass og motstand verden over. På denne måten demonstrerer Marqusee også hvordan den afroamerikanske borgerrettighetsbevegelsen i USA ikke kan løsrives fra de mer globale motstandsbevegelsene i perioden: panafrikanismen, koloniopprørene og antikrigsbølgene. Denne utvidede identitetskampen ser Marqusee klarest i Alis umiddelbare reaksjon på nok en gang å bli innkalt til militærtjeneste i Vietnam: «Man, I ain’t got no quarrel with them Vietcong.»
Etter hvert som Vietnamkrigen eskalerte utover sekstitallet, ble blant annet kravene til hærens intelligenstester senket. I 1966 ble derfor Ali reklassifisert som tjenestedyktig. For borgerrettighetsbevegelsen tok det lang tid før den våget å uttrykke motstand mot Vietnamkrigen – først og fremst av frykt for å få mindre gjennomslag for kravene sine – men et sentralt spørsmål lå hele tiden og ulmet: Hvorfor skulle afroamerikanere risikere sine liv for et land som ikke engang tilkjente dem de mest basale rettigheter? Det er dette paradokset Marqusee ser reflektert i Alis kommentar. Reaksjonen på innkallingen rommet ikke bare en klar formening om at Ali selv ikke hadde noe utestående med Vietcong – men at afroamerikanere generelt ikke hadde noe å dø for i Vietnams jungler:
På en tid da de fleste utdannede mennesker i USA støttet myndighetenes krigføring i Vietnam, og da enkelte av de mest kyndige akademikerne ved landets universiteter var opptatt av å finne mer effektive måter å gjennomføre den på, innså Muhammad Ali – denne bokseren som knapt kunne lese, denne eksentriske skrythalsen, dette enmannssirkuset – at noe var grunnleggende galt, og at dette på en eller annen måte berørte han selv og alle fargede mennesker, også utenfor USAs grenser (s. 193).
Alis valg om å avstå fra verneplikten i Vietnam fikk enorme konsekvenser – både for ham selv og for andre. Han ble fratatt passet, pålagt bøter og utestengt fra bokseringen i nesten fire år. Samtidig påpeker Marqusee at dette var innledningen til Alis utrettelige og eksplisitte engasjement i antikrigsbevegelsen spesielt og motstandskamper mer generelt. Vernepliktsaken viste en hel verden – hvis noen skulle være i tvil – at Ali ikke trengte å være den personen de hvite makthaverne ville han skulle være: En soldat langt hjemmefra med det amerikanske flagget på brystet. Ikke hvis han ikke ville.

Mot slutten av boka skriver Marqusee:
Alis reise gjennom [sekstitallet] illustrerer det innbyrdes forholdet mellom selvutfoldelse og kollektive handlinger, mellom det kulturelle og det politiske, mellom marginene og hovedstrømningene, mellom personlig identitet og global solidaritet. De eneste tolkningene som kan belyse denne perioden og fungere som veivisere for fremtiden, er de som kan redegjøre for disse innbyrdes forholdene, og for Muhammad Ali (s. 273).
Marqusees bidrag til bokfloraen om sekstitallet gjør nettopp det. Muhammad Ali og frigjøringskampen på sekstitallet er rett og slett befriende lesning.

 

   
forrige side
© Prosa - Faglitterært tidsskrift. Utgitt av Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening.
Uranienborgveien 2 - 0258 Oslo. Tlf.: 22 12 11 58 - Faks: 22 12 11 50. E-post: halvor.fosli@nffo.no