Prosa 4-2002: fokus: Innvandring

Erling Fossen

Den sommeren Norge mistet dyden

Oppsummering av Shabana Rehman-debatten
11. september har skapt en paradoksal situasjon i Norge. Aldri har avstanden mellom etniske nordmenn og minoritetene vært større. Men for å lage bro over denne kulturelle kløften, har det for første gang i Norge vokst fram en multietnisk offentlighet som spriker i alle retninger. Aldri så vondt at det ikke er godt for noe.

Norge har i nesten hele sin historie vært et fattig bondesamfunn befolket av hvite restgermanere iblandet noen dråper lidderlig portugisisk sjømannsblod. Å lage en multietnisk offentlighet ut av dette materialet måtte bokstavelig talt koste blod.
Enhver utvikling har sin pris. I Goethes Faust må et eldre ektepar dø for at landsbyen skal reddes. For at Norge skulle få en multietnisk offentlighet, måtte to kvinner få banesår: Både Dagbladets spaltist Shabana Rehman og Aftenpostens kronikkskriver Marianne Gullestad ble båret bort etter at kruttrøyken etter den voldsomme skuddvekslingen i Akersgata lettet. Over hundre avisartikler ble avfyrt i løpet av en måned. Alle mediene har i ettertid vært villig til å selge sin mors sjel til Mefistofeles for at de to kamphanene skal møtes til forsoning hos dem. Men de døde vandrer fremdeles hvileløst i dødsriket.
Rehman vender ikke tilbake før hun får unnskyldning fra Gullestad: – Det kommer overhodet ikke på tale å møte henne før hun offentlig ber meg om unnskyldning for at hun skrev en direkte løgn om at jeg misbrukte min posisjon til å stoppe norsk selvrefleksjon etter Benjamin-drapet, som om det var mulig, og at jeg la skylda på drapet på innvandrerne selv. Dette er så alvorlig krenkende at hun får vær så god trekke dette tilbake.
Den vevre Gullestad på sin side har fått så mange slag og antydninger om at hun har driti på draget, at hun har utviklet en intellektuell Parkinson: – Fint at du vil oppsummere debatten i Prosa. Men ettersom jeg forsto at også din vinkling er polarisert og personfokusert, vil ikke jeg la meg intervjue i forbindelse med denne artikkelen, verken skriftlig eller muntlig.
Og i mellomtiden væpner de unge muslimske kvinnene seg for å ta den endelige kampen mot Knut Olsen og Per Ståle Lønnings spøkelser. Det var nemlig de som polariserte innvandringsdebatten for første gang da de stilte spørsmål til det norske folk på nivå med: «Er det er riktig at innvandrerne får lov til å stikke sugerøret ned i lommene på den norske stat, når opptil flere nordmenn har posttrauma-skader etter at faren deres uforberedt møtte en elg i Nordmarka som så ut som en neger?»

Fra negergutt til pakkiser
Det multietniske byborgerskapet i Europa, som baserte seg på handel, og som av den grunn så på fremmede som en mulig kilde til rikdom, kom aldri til Norge.
Det ryktes at Norges første innvandrer var en negergutt som ble brukt som tjener på Eidsvold i 1814 (Waage 1993:50). Han sto og sov inne i et skap og kom ut bare når fedrelandets kjemper skulle ha en konjakk til eller få klippet sigartuppene. Negergutten var i etterkant så utakknemlig at han tok sitt eget liv. Fram til 1970-tallet var det nordlendingene som gjorde nytten av å være negre i hovedstaden.
Det var først da de hvitløkluktende karribøndene fra Punjab-regionen i Pakistan kom i horder på 70-tallet at uroen begynte. Slike hadde vi ikke sett før. En gammel dame sa en gang til Walid al-Kubaisi: «Det er dere muslimer som er ansvarlige for den økende rasismen. På 1960-tallet kjente vi ikke til rasisme. Vi var sjokkerte da vi hørte hvordan amerikanerne behandlert de svarte. Men nå forstår jeg hvorfor nordmenn blir rasister» (1996:74).
Klassekampen skrev STENG GRENSENE med fete typer over hele førstesiden tidlig på 70-tallet. Norske arbeidere sto i fare for å bli utkonkurrert. Sosialistisk Venstrepartis egen høvding, Ottar Brox, skrev en lengre artikkelserie (Orientering nr. 24–27, 1970) der han skjønte godt dem som ville gjøre forholdene så ubehagelige som mulig for innvandrerne slik at de dro tilbake igjen. Senere har Brox opprettholdt sitt prinsipielle syn. Han er for innvandrere, men mot innvandring. Det samme synet som også sosialantropologen Unni Wikan målbærer i for eksempel Mot en ny underklasse (Gyldendal 1995). Norske myndigheter skjønte tydelig tegninga, og det gikk ikke mange ramadaner før grensene ble hermetisk lukket. Her skulle ikke en gang en svensk bladlus få slippe inn i det forjettede land. Men det fremmede pakket klorte seg fast og avlet barn i usømmelige mengder, slik at den pakistanske minoriteten i Oslo er på europapallen når den deles på antall innbyggere.
Det er disse jentebarna til de muslimske arbeidsinnvandrerne fra Sentral-Asia som nå står fram og klinker til både imamer, muslimske kjerringer, venstreintellektuelle, høyrepopulister, drosjesjåfører og sine egne brødre. Ikke vil de tilhøre en gruppe heller. De er individuelle talskvinner for en multietnisk offentlighet. Velkommen til Oslo og Norge 2002.

Ground Zero – 11. september
Det var en etnisk nordmann, riktignok en nordlending med okkulte interesser, som uforvarende utløste dommedag i Akersgata.
Midt i fellesferien, da TV2s daværende og nåværende debattledere lå og solte seg sammen med Carl I. Hagen på Mallorca og imamene lå i grotter oppe i de afghanske fjellene, skrev religionshistoriker Levi Nilsen en kronikk i Morgenbladet 12.07. Han påsto at 11. september representerte noe positivt for Vesten, for – som han skrev – hadde det ikke vært for bin Laden, hadde det ikke blitt stuerent i det politisk korrekte Vesten å si at «ressurssvake innvandrere i dårlig betalte jobber eller på trygd ofte har like mange fordommer og rasisme i seg som det vanlig filleproletære white trash». Det finnes også muslim trash. Levi Nilsen viste bl.a. til at det hadde vært begått en rekke æresdrap før 11. september, uten at det hadde rykket i noen journalistfingre.
Påstandene gjorde at ammetåka til professor i sosialantropologi, småbarnspappaen Thomas Hylland Eriksen, forsvant. I sitt motsvar (Morgenbladet 19.7) æreskjelte han Levi Nilsen. THE kalte kronikken for verdiløs, og han pekte på en rekke bøker fra norske intellektuelle, deriblant hans egen Veien til et mer eksotisk Norge
(Ad Notam 1991), som hadde vært kritiske til sider ved islam. Levi Nilsen ble redusert til et symptom for en herskende anti-intellektualisme. En uke senere (Dagbladet 28.7) tok Shabana Rehman – som heller vil gå på bar og prate med en elektriker enn å skrive kronikker i bl.a. Morgenbladet – opp denne debatten fra Morgenbladet, og under den talende tittelen «Geniene og idiotene» tok hun Levi Nilsens side og sparket løs på de venstreintellektuelle: «Thomas Hylland Eriksen vil bare vite mer, han vil aldri bidra til noen samfunnsendring.» Underforstått mente Rehman at hun kjemper i felten, de venstreintellektuelle ligger i kuvøse. Og at ærlig talt – hun trenger ikke norske femtekolonnister.

Dommedag var løs i Akersgata
Levi Nilsen utdyper synet sitt:
– Min påstand var ikke at ingen akademikere i Norge har skrevet om disse uheldige sider ved islam før 11. september, men at ingen av disse verkene om innvandring er blitt gjort om til folkeopplysning. Den akademiske debatten om innvandring er blitt en kjøpt og betalt scenekontrovers, hvis reiserute har gått fra det paradigmetrygge Blindern via Akersgatas tabloidkronikker til Per Ståle Lønnings talkshows, hvor det regisserte scenarioet har endt opp i et pro et contra plastikk-Colosseum, hvor kampen stort sett har vært Hagen versus antropologene. Eriksen er såpass mye preget av denne lukkede krets av aktører at han ikke greier å se seg selv i det spillet han er med i.
Når Norges demokrati bygger på representativitet, ville det vært merkelig om ikke 100 000 muslimer i Norge får sin plass, ikke bare i by- og kommunestyrer, men også i den bredere offentligheten. Før eller senere ville dette skjedd også i Norge, men det spørs om det ville ha skjedd så massivt og så raskt hadde det ikke vært for flystyrtingen mot Twin Towers 11. september i fjor. Men også her har prisen vært høy å betale.
Den nye lederen i World Islamic Mission, Amber Khan, fnyser av påstandene om at 11. september har vært positivt for Vesten: – De intellektuelle har alltid vært kritiske til deler av islam. At det finnes gode og dårlige folk blant muslimene, og at alle kulturer har både positive og negative sider, er trivielle opplysninger. Bombingen av Twin Towers har kun hatt negative konsekvenser. Det nye var at menigheter her i Oslo fikk tilsendt drapstrusler, og at mine venninner, som er født og oppvokst her, ble utsatt for sjikane.

Kvinneopprør?
Innvandringsdebatten har før denne sommeren foregått i all hovedsak mellom etniske nordmenn. Denne sommeren har unge kvinnelige muslimer tatt Koranen fra munnen for første gang.
Årsaken er veldig enkel. Det er de unge muslimske kvinnene som har vært taperne i de patriarkalske muslimske samfunnene her i Norge. Kvinnene har blitt underkastet det strenge familieregimet; de har blitt omskåret, tvangsgiftet og drept. Det er også de som ikke har tjent egne penger og har blitt fratatt herredømmet over sin egen skjebne. I et avisinnlegg (Aftenposten 16.8) skrev Zorica Mitic om de muslimske kvinnene, og påpekte at det er økonomisk uavhengige kvinner som kan begynne kampen for selvstendighet og frihet. Hun påsto at det er denne kampen vi nå ser begynnelsen på i de norske innvandrermiljøenes andregenerasjon. Dette er en psyko-sosial prosess som utvikler seg langsomt, i både kvinners og menns bevissthet.
Jeg møtte Sapideh Sadeghi på et InterCity-møte på Blindern. Der introduserte hun seg selv med å si at hun banker Klassekampens unge stjernejournalist Bendik Wold i alle debatter. Hvis noen kaller Sadeghi for en ny stemme, blir hun sur. Selv definerer hun seg som en gammel stemme, fordi hun gjennom snart ti år har jobbet med innvandrerkvinner. Sadeghi har røtter i Balochistan, på grensen mellom Irak, Iran og Pakistan. Hun kaller seg selv feminist, og jobber politisk dels gjennom SV og dels gjennom et eget kvinnenettverk. Foreldrene hennes er både liberale og radikale. Hennes mor er for selvbestemt abort. Hun spår et kvinneopprør:
– Så lenge foreldrene forventer én ting av sine sønner og noe annet av sine døtre, vil det snart eksplodere.
Hun er et stjerneeksempel på de mange unge, muslimske kvinnene som verken røyker, drikker eller har seg, og som får kjempehode og et boklig forsprang på jevnaldrende på størrelse med de ørten hundre bindene i Encyclopedia Brittanica. Det skaper problemer i forholdet til menn. Muslimske jenter tar utdannelse, muslimske menn boler og får store biceps og hjerne som en ert. Men likevel vil muslimske kvinner gifte seg med muslimske menn. Løsningen må da være å importere smarte muslimske menn fra utlandet, fordi utvalget her hjemme suger. Sadhegi erkjenner problemet, men gir foreldrene til de muslimske mennene skylden: – Foreldrene til mange av guttene vil ha lydige kvinner fra Pakistan, fordi de synes vi er for vestlige siden vi har tatt utdannelse. Norge er i ferd med å få en klasseforskjell mellom de høyt utdannede kvinnene og de lydige kvinnene fra hjemlandet. Guttenes familier reproduserer dermed de patriarkalske strukturene fra hjemlandet. Men det verste er at de muslimske mennene driter i kona si hjemme og gjerne har tre-fire norske kjærester ved siden av.
Men hun har ikke noe tro på en strategi der de unge kvinnene bryter med familien: – Husk at de vi eventuelt bryter med, er enten våre brødre og fedre, eller noen annens. Jeg tror mer på å hjelpe undertrykte eller utstøtte kvinner til å komme i dialog med sine foreldre. Å bryte med sine foreldre gir store medieoppslag, men utenfor medienes spotlight skaper et slikt brudd problemer for alle parter.

Ære eller vanære?
De muslimske guttene gliser med sitt fravær i debatten som tok dyden på den norske offentligheten.
De er opptatt av kampsport, fete biler og å rægge hvite damer. Schpaa. Noe de får i drøssevis, ifølge forsker Inger-Lise Lien fra NIBR, som har forsket på skoler i indre by. Det få har kommentert, er at hennes funn er knyttet til skoler der etnisk hvite menn er i mindretall, og således lite representative for osloskolene som helhet. Dessuten gjelder det ungdomsskoler, og gjengene brytes som oftest opp ved overgangen til videregående skole.
Vidar Veseth ved NOVA finner ikke denne type hierarki. Han har gjort feltarbeid på en ungdomsklubb, og der hersket det fred og fordragelighet: – Det var en kjønnsslagside siden det var få muslimske kvinner der, men det var ingen tegn på et hierarki mellom de etnisk hvite guttene og minoritetene. Framveksten av kebabnorsk, der man blander elementer fra flere språk, var framtredende, og de etnisk norske gutta kunne deler av pakistanske poplåter. Jeg tror det finnes en underkommunisert side om unge innvandrere. A- og B-gjengen får størsteparten av oppmerksomheten, men de aller fleste etniske minoritetene lever det Gullestad kaller et mellomliv. De er verken verstinger eller fundamentalister.
Verstingene kunne gjerne ha hatt litt mer kunnskap om æresbegrep. På Natt&Dags Oslopriskåring for to år siden kom jeg i snakk med en klubbeier som hadde tilbragt flere år i London. Han sukket og sa at det er langt tryggere å gå på gatene i London enn her i Oslo. I London er det en utbredt oppfatning blant ulike gjengmiljøer at man taper ansikt hvis man lager gatebråk. De gutta i Oslo som fyker rundt i dyre biler og skyter vilt på hverandre, ville ikke vart en dag i London, mente klubbeieren. Der var det strenge kodekser som regulerte samkvemmet gjengene imellom. Fyren mente at gjengene i Oslo fullstendig misbrukte æresbegrepet. I London er alle enige om at gjengbråk på åpen gate skader businessen; politiet blir mer aggressive, og mediene begynner å snuse.

Mellomliv
Mange av henvendelsene som har kommet til Marianne Gullestad under og etter debatten i sommer, har gått på at mange innvandrerkvinner vil leve det Gullestad kaller et mellomliv.
De har hatt en udramatisk oppvekst, har venner av alle nasjonaliteter, er lydige og respektfulle overfor foreldrene og lever et normalt liv uten lyst til å synliggjøres i mediene. Inger Aquilar ved Agenda X ved Antirasistisk Senter skriver (Dagbladet 3.8) at folk ikke klarer å skille mellom de horrible enkelthistoriene til Shabana, Jeanette, Kadra og Nadia og hvordan virkeligheten egentlig er. Brutalt sagt er de eneste minoritetene som slipper til, de som skal giftes bort eller er omskåret. Det er vanskelig å finne ut hvilke liv som er representative, men det er åpenbart at det er mange i den muslimske minoriteten som lever sine normale liv på samme måte som etniske nordmenn.
Men dermed blir det viktigere for mediene å skille snørr og barter når det gjelder innvandrerkvinnene. Det må være mulig å snakke om overgrep uten at man generaliserer. For det foregår overgrep blant de muslimske minoritetene. Amber Khan benekter heller ikke dette: – Det er viktig at enkeltskjebner som Nadia og Jeanette står fram med sine skjebner for å avverge slike situasjoner i framtiden. Tvangsekteskap skjer, og det er et problem, men det er ikke et stort problem, slik jeg kjenner det fra den pakistanske minoriteten.

Kultur eller religion?
På mange måter representerer kommunevalgkampen for tre år siden et vendepunkt i Oslos forhold til minoritetene.
Det var her Høyres stortingsrepresentant Afshan Rafiq presenterte seg for en bredere offentlighet. Det var denne høsten Frem- skrittspartiet gikk på en smell fordi de kjørte ensidig på innvandringsspørsmålet. Høyre ga Fremskrittspartiet en punjab, og FrPs parhester Sven Kristiansen og Eivind Lonstad ble malt opp og stappet ned i krydrede hvitløkpølser. På Høyres valgkampkontor hadde noen kloke hoder tatt fram kalkulatoren og funnet ut at det fantes 65 000 ikke-vestlige innvandrere i Oslo, hvorav den langt største minoriteten av disse var pakistanere, og hvorav den største majoriteten av pakistanerne kom fra Punjab. Hvorfor inviterer vi da ikke den pakistanske popgruppen Junoon hit til Oslo? Som tenkt så gjort.
Oslo konserthus var fylt til randen av etniske minoriteter som hadde kommet for å høre på sine superhelter. 9000 ville ha billett, 1400 slapp inn. Gutta oppførte seg som gutter flest. De hoppa og spratt og poga det de kunne. Kvinnene satt stort sett sammen og holdt seg i bakgrunnen. Sadeghi var også til stede på denne konserten og husker at hun og venninnene hennes var på vei fram. Da sa faren til en av venninnene at han ikke trodde det var så lurt: – Men det var moren hennes som bestemt satte foten ned, slik at vi måtte sette oss.
Nazneen Khan, den gang journalist i Aftenposten og med bakgrunn fra Flekkefjord Rockeklubb, satt ved siden av meg på konserten og så foraktfullt på de stillesittende damene. Khan, med familie i London og New York og aner tilbake til alle Khan-krigerhøvdinger fra Khyberpasset og omegn, kommenterte at hadde dette vært i London, hadde damene danset like mye. Problemet i Oslo er at de fleste innvandrerne kommer fra landsbygda i Pakistan, hevdet hun. Det finnes knapt noen liberale muslimer fra de store byene i utlandet her i Oslo. London og New York har fått alle de urbane byborgerne fra de muslimske landene, Norge fikk bøndene.
I dag mener Nazneen Khan, nå høyskolelektor ved HiO, at det er et blindspor å peke på de mange punjabske bøndene i Oslo: – Alle minoritetsgrupper blir reaksjonære i møtet med en fremmed kultur i vertsnasjonen de kommer til, og da særlig i møtet med den primitive norske kulturen. Men det som gjør meg mest opprørt, er at man ikke klarer å skille mellom kulturell islam og religiøs islam. Det står ikke i Koranen at kvinner ikke skal poge på rockekonserter. Det står ikke i Koranen at en far skal drepe sin datter hvis hun ikke gifter seg med den han har utpekt. Dette er kulturelle praksiser som bedrives i enkelte miljøer i enkelte muslimske land.
Amber Khan i World Islamic Mission er også klokkeklar når det gjelder denne forskjellen mellom kultur og religion: – Tvangsekteskap og æresdrap strider mot islams lære.

Per Ståle Lønning bør bli boksetrener!
I kjølvannet av Gullestad/Rehman-debatten har offentligheten fungert som etterforskere og nitid forsøkt å finne ut hvorfor innvandringsdebatten i Norge hittil har vært så polarisert og lite fruktbar.
Alle spor peker på mediene og da særlig TV2. Det hele toppet seg da Dagbladet den 25.9. smørte trynet til debattlederen av «Holmgang», Oddvar Stenstrøm, over hele førstesiden sammen med statsviter Erling Dokk Holms oppfordring om å få mannen av skjermen, fordi han spredde rasisme.
Kritikken mot medienes rolle har vært knallhard. Samfunnsviteren Jon Rogstad gikk ut i Dagbladet og påsto at konfliktene i de muslimske miljøene er konstruerte. Nazneen Khan er direkte opprørt over den generelle mediedekningen: – Jeg er ofte rystet over hvilke marginale problemstillinger som blir trukket fram, og hvilke stemmer de velger å profilere. Pressen omfavner folk som kun bekrefter egne verdier og fordommer.
Iraneren Sharam Alghasi tok for noen år siden hovedfag i sosiologi på hvordan mediene ser på innvandrere. Han tok for seg debattprogram på TV i perioden 1989 til 1997, og fant ut at innvandringsspørsmål i forskjellige varianter var den klare temavinneren med hele femti programmer. EU-spørsmålet kom deretter, elleve ganger hadde det blitt tatt opp til diskusjon. Alghasis fremste funn var vridningen av hvem som leverte premissene for kulturproduksjonen: – Det som skjedde i den perioden, var at kulturproduksjonen beveget seg fra universitetet til mediene. Da NRK var enerådende, diskuterte stort sett eksperter, riktignok etniske nordmenn, med hverandre. Men i tråd med at kulturproduksjonen skiftet retning, endret også NRK seg på slutten av 1980-tallet, ikke minst med Knut Olsen i «Antenne Ti». Denne dreiningen mot journalismen ble intensivert da TV2 kom på banen i begynnelsen av 1990-tallet. Folket slapp til og fikk prege programmene på en helt annen måte. Vi fikk en overgang fra en elitær til en populistisk diskusjon. Journalismen vant på bekostning av kunnskapen.
En viktig hendelse i innvandringsdebatten skjedde i et debattprogram med Per Ståle Lønning i 1994: – For første gang ble det trukket fram en innvandrer som var kritisk til deler av innvandringsmiljøet. Seansen endte med at Per Ståle Lønning henvendte seg til representantene for de muslimske miljøene og sa: hva sier dere til det her, dette kan ikke kalles rasisme, det er jo en innvandrer sjøl som sier det.
Alghasi sier at høyredreiningen i mediene skyldtes at høyrepopulisme og sensasjons-journalisme dannet en allianse om hvordan man skal snakke om innvandrere. Høyrepopulismen til Carl I. Hagen fikk monopol på å definere hva folkelighet var. Resultatet ble: – Debattprogrammene ble ofte konstruert ut i fra egenskaper hos et lite mindretall som plager en stor majoritet.
Men Alghasi er ikke imponert over utspillet statsviter Erling Dokk Holm kom med, der Oddvar Stenstrøm ble anklaget for å bedrive spredning av rasisme og derfor burde fjernes: – Pisspreik. Dette er klassisk venstremoralisme. TV-produksjon er banalitet satt i system. Program som «Holmgang» handler om å skape en stammeidentitet. «Holmgang» vil tiltrekke seg et spesielt publikum, og de skal vite hva de får. Folk ser på for å bli underholdt, de tror ikke programmet avspeiler sannheten.

Hvor forsvant Walid?
Når det gjelder Shabana/Gullestad-debatten, er Alghasi bare oppgitt: – Walid al-Kubaisi sa akkurat det samme på midten av 90-tallet som Shabana Rehman i dag, f.eks. i boka Min tro, din myte (Aventura 1996). Men han passet ikke inn i TV-mediet. Han var ikke deilig nok. Rehman er som en Hotell Caesar-episode, hun går rett inn i stua til de tusen hjem.
Kubaisi kommenterer direkte medienes håndtering av innvandrerspørsmål: «Dersom en følger innvandringsdebattene på TV, legger en merke til at innvandrerne som blir invitert stadig er de religiøse personlighetene i innvandrerspørsmålet (…) De samme personene blir stadig invitert slik at det blir rotfestet i nordmennenes bevissthet at disse er representanter for muslimene» (1996:83).
I Kubaisis bok fra 1996 anslås Rehmans tema veldig klart: «De fleste av Norges intellektuelle er likegyldige når det gjelder innvandrere» (s. 84). Walid al-Kubaisi dukker også opp her og der i Rehman/ Gullestad-debatten, dog som en biperson. Korsfarer Hege Storhaug sier at Kubaisi ble kritisert for å være kokosnøtt – brun utenpå og hvit inni (Dagbladet 30.8). I et annet innlegg kritiserer Øystein Loge (Aftenposten 23.8) Gullestad for kun å ha viet Kubaisi to fotnoter i sin bok Det norske sett med nye øyne, selv om Kubaisi leste Markens Grøde allerede før han kom hit, og har lest mer norsk litteratur enn de fleste nordmenn.
Antakeligvis er det deprimerende svaret at Walid var litt for tidlig ute og ikke deilig nok for TV-mediet. Siste sikre observasjon av Kubaisi er fra en debatt med Marianne Gullestad på Skjervheim-seminaret som ble avholdt nå i høst. Ingen av dem skal etter referatene ha snakket om Shabana Rehman.

Muslimer eller nasjonalister?
I president Bush’ hode og blant amerikanske høyrekonservative venter verden på et armageddon mellom Vesten og de muslimske land.
Problemet er at det ikke finnes noe enhetlig muslimsk miljø. Ikke i verden, ikke i Oslo. Riktignok jublet mange av somalierne på sin nå nedlagte stamkafe i Grønlandsleiret minuttene etter at CNN viste bildene av de to flyene som fløy rett inn Twin Towers, men det er liten interaksjon mellom de ulike muslimske nasjonalitetene.
Spør du hvilken som helst framtredende pakistansk muslim, vet vedkommende knapt om de andre muslimske nasjonalitetene. Amber Khan vet knapt om det finnes en somalisk moske her i Oslo. Det har både med språk og kultur å gjøre, ifølge Amber Khan: – Førstegenerasjonsinnvandrerne er født og oppvokst i en annen kultur, og det er naturlig at de tar med seg sine verdier der de kommer fra. For oss andregenerasjonsinnvandrere har det mer med språkbarrierer å gjøre. World Islamic Mission har rundt 5500 medlemmer i menigheten, de aller fleste av pakistansk opprinnelse. Dette har å gjøre med at imamen vår er pakistansk. Men for eksempel på bønnesamlingene våre finnes det flere nasjonaliteter.
Somaliske Kadra ved Primærmedisinsk Legesenter kjenner heller ikke godt til for eksempel den pakistanske minoriteten: – Jeg kjenner ikke til den pakistanske kulturen, men islam er én religion. Ikke to eller flere. Problemet er at i moskeen så snakker hver minoritet på sitt eget språk.
Amber Khan finner ikke entydige tegn på at muslimske ungdommer sekulariseres på samme måte som den vestlige, og at ungdom i Oslo blir likere hverandre fordi de lever i den samme sosio-materien: – I for eksempel Midtøsten og Nord-Afrika er det en tendens til at særlig overklassen etterstreber den vestlige kulturen. Men blant unge her hjemme er det veldig få som for eksempel ikke kaller seg muslimer, selv om de ikke praktiserer islam eller begår handlinger som strider mot islam. Men dette er et valg som hver muslimsk kvinne eller mann må ta.

Muslim trash
Kona mi er frilanser og oppsøkte det somaliske miljøet i en bakgård i Grønlandsleiret etter bråket om Kadra og omskjæring av somaliske damer. Flere der sukket og sa at norske medier kunne satt seg litt mer inn i forholdene i Somalia. Omskjæring praktiseres ikke i de somaliske byene, men er fremdeles vanlig praksis på landsbygda. Som i alle land finnes det også en kulturkollisjon mellom by og land i Somalia.
Kadra utdyper: – Jeg kjenner ikke til forholdene på landsbygda i Somalia, men omskjæring er nå forbudt ved lov i Somalia. Omskjæring var en tradisjon, men det var en dårlig tradisjon, og jeg vet ikke hvor den kommer fra.
Somalierne er de muslimske verstingene i Oslo. De har vært her kortest tid, mange av dem har en traumatisk krigsfortid, over halvparten av dem sier i levekårsundersøkelser at de er ensomme, bare rundt en fjerdedel livnærer seg og sin familie ved hjelp av eget arbeid og rundt en tredjedel av dem lever i familieforhold med enslig mor eller far.
Ikke minst eget arbeid er viktig for å bli integrert. Kadra er optimistisk på somaliernes vegne:
– Integrasjon tar tid, men jeg har merket store endringer bare de siste 3–4 årene.
Borgermesteren i London, Ken Livingstone, har vektlagt økonomisk integrasjon for å hindre etniske konflikter i London. Man glemmer fort at svært mange av de etniske problemene som har oppstått, skyldes klassebetingede årsaker. Det handler ikke så mye om religion eller kultur, men at alle skal ha rett til å leve av sitt eget arbeid, enten det er menn, kvinner, protestanter eller muslimer.

Oslojente eller norsk-pakistaner?
Det er åpenbart at det burde være en arbeidsdeling mellom dem som kritiserer norske fordommer og dem som kritiserer muslimske fordommer. Slikt sett er Marianne Gullestad (som gjør det første) og Shabana Rehman (som gjør det andre) komplementære størrelser. Når Gullestads fremste poeng i sommerens debatt er at Shabana ikke griper tak i norske fordommer, men velger å angripe de muslimske miljøene, er dette isolert sett riktig, men det blir galimatias å kritisere noen fordi de har et annet prosjekt enn en selv.
Det er like åpenbart at det vil eksistere et skille mellom «vi» og «dem» så lenge noen definerer seg som bærer av en bestemt kultur, enten det er en- eller to-kulturelle. Spør man en muslim som er født her, om hvilken identitet vedkommende har, vil svaret nesten alltid være norsk-pakistaner, norsk-iraker osv. På direkte spørsmål svarer både Amber Khan og Sapideh Sadeghi riktignok at de definerer seg som osloborgere, men det å være muslim og det å være norsk kommer foran. De er to-kulturelle. Her skiller Shabana seg klart ut. I et portrett (Dagsavisen 22.10.2000) sier hun: «Jeg regner meg som oslojente og i oppveksten følte jeg ikke at det var noen forskjell på meg og mine norske venner. Faktisk opplevde jeg at det var lettere å få venner blant de norske barna.»
Her ligger en burkha begravet. Rehman snakker ikke på vegne av de muslimske minoritetene, hun snakker på vegne av osloborgerne. Det er kanskje derfor etniske nordmenn trykker henne til sitt bryst, mens norsk-pakistanere tar avstand fra henne. Hun er en vanlig oslojente. Men den dagen alle som bor i Oslo ikke definerer seg som etniske nordmenn, annengenerasjons innvandrere eller norsk-pakistanere, bare osloborgere, den dagen eksisterer det ikke lenger et skille mellom «dem» og «oss». Da vil Oslo bare bestå av osloborgere som alle har lik rett til å bruke byen vår. Da er vi kommet dit Khalid Salimi har jobbet mot hele tida mens han var leder for Antirasistisk senter: At man ser «medmennesker som individer, ikke eksemplarer av grupper» (Dagbladet 3.10.94). Det er når individene tviholder på kulturen sin i møte med andre mennesker at konflikt oppstår. Unni Wikan går så langt som å si at alle som behandler innvandrere som kultur, i realiteten utøver rasisme (VG 2.10.95). Kulturer kan ikke møtes. Folk kan.
Trenden blant de største nordamerikanske byene er at de blir heteropoliser, byer som ikke lenger har noen etnisk majoritet. Det går saktere her i Oslo, men om noen tiår vil også Oslo bli en heteropolis der det ikke lenger gir mening å lage et skille mellom «vi» og «de andre». Vi er alle vanlige oslojenter eller oslogutter. Allah arbeider for oss.

 

Litteraturliste:
Aftenposten 1.8–23.8 2002
al-Kubaisi, Walid: Min tro, din myte, Aventura 1996
Alghasi, Sharam: Slik er de, slik er vi og slik er verden … En kultursosiologisk studie av «innvandring», fremstilt i aktualitets- og debattprogram på NRK og TV2 i tidsrommet 1989–1997, hovedoppgave i sosiologi, UiO 1999
Dagbladet 28.7–30.8.2002
Morgenbladet 12.7–9.8.2002
Lien, Inger-Lise: «Ære, vold og kulturell endring i Oslo indre by», Nytt Norsk Tidsskrift 1–2002
Waage, Peter Normann: Jeg, vi og de andre, Cappelen 1993
Wikan, Unni: Mot en ny norsk underklasse, Gyldendal 1995

 

   
forrige side
© Prosa - Faglitterært tidsskrift. Utgitt av Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening.
Uranienborgveien 2 - 0258 Oslo. Tlf.: 22 12 11 58 - Faks: 22 12 11 50. E-post: halvor.fosli@nffo.no