Prosa 3-2005: Bokanmeldelse

Morten A. Strøksnes

Danske på damejakt

Tor Nørretranders: Det generøse menneske
En naturhistorie om at umake gir make
Oversatt av Knut Johansen
333 sider
Aschehoug 2004

«Velkommen til en bok om øl, fitte og hornmusikk. Ja, det vil si: Kanskje mest om å få seg et nummer og hvordan man får det. Oppskriften er enkel: Det handler om å gå etter det motsatte. Man får det ikke ved å tenke på det. Man får det ved å tenke på alt mulig annet, ved å gjøre seg umak med noe man er flink til, enten det er fiolinspill, vennlighet eller verdensfrelse.»

Slik innleder Tor Nørretranders boken Det generøse menneske. En naturhistorie om at umake gir make.

Bokens forside prydes av en påfuglfjær, og boken er utstyrt med et eget kapittel egnet til påfuglens mysterium. Hvordan kan det ha seg at påfuglhannen overlever med sin praktfulle, men tilsynelatende unyttige hale? Rovdyr kan se den påfallende fjærprakten på to mils avstand. Naturen, som generelt fungerer ganske strømlinjeformet og rasjonelt, har vel da tabbet seg ut for å frembringe noe så idiotisk? Likevel lever påfuglen i beste velgående, omgitt av fiender. Nørretranders og fagbiologenes svar på mysteriet er enkelt: Overdådigheten er ikke et problem, men en løsning. Hanner som overlever og flyr rundt til tross for det sterke handikapet halen utgjør, må ha de beste genene. Dette skjønner hunnene per instinkt, og lar seg først kurtisere av hannene med de mest overdimensjonerte halene. Umake, anstrengelse og utilpasshet gir altså en klar fordel innenfor påfuglenes seksuelle seleksjon.

Innenfor påfuglbiologi er dette en uproblematisk forklaring på et iøynefallende problem. For Nørretranders ble imidlertid innsikten det samme som veien til Damaskus ble for Paulus. Han ble fullstendig frelst. Så frelst at han med utgangspunkt i påfuglenes seksuelle seleksjonsmekanisme satte seg ned for å skrive en omfattende teori om menneskenes kultur og samfunn. Alt handler om å få seg dame, og den beste strategien for å få seg dame er å gjøre seg umake. Ved å gjøre seg umake viser mannen eller hannen at han er en plussvariant, et overskuddsmenneske som ikke skyr unødvendige kostnader, og som det derfor er verdt å pare seg med. Som en lekmannspredikant sprer Nørretranders sitt evangelium. Alt vi menn foretar oss er dypest sett motivert av ønsket om å bringe våre gener videre. For å få snøret i bånn må vi gå lange omveier, men heldigvis vet Nørretranders akkurat hvilken kurs vi bør velge for å lykkes. Den skal vi komme tilbake til.

For la oss ikke slippe påfuglen riktig ennå. Påfuglen lever i bestemte nisjer. De største er sterke og raske nok til ikke å bli utryddet, og deres haler er et frikort for formering. Det er imidlertid lett å finne eksempler på at dette ikke er en universelt vellykket strategi, både fra dyrenes og menneskenes verden. Fossile funn av den irske kjempehjorten viser at et handikap raskt kan bli akkurat det, uansett hvor flott det måtte ta seg ut. Kjempehjorten utviklet større og større gevir, og til et viss trinn fungerte dette utmerket. De største jålebukkene fikk flest hunnhjorter. Til slutt ble imidlertid kjempehjortens gevir helt urimelig stort, det ble for tungt og upraktisk å drasse på. Hjorten som satset for mye på ett evolusjonært kort, ble livsudugelig, og arten døde ut.

Mennesket går det langt bedre med, men kanskje ikke av de årsaker Nørretranders tror. For er det virkelig slik at det er de som gjør seg mest umake, de flinkeste og mest generøse som vinner damenes gunst? Tenk tilbake til ungdomsskolen og gymnaset, og svaret burde gi seg selv. Generøsitet er ikke det mest kostbare av alle signaler man kan sende ut, slik Nørretranders hevder. Ulydighet, bajaseri, vågale stunts, ureddhet i slåsskamper og tilsynelatende selvdestruktiv adferd viser et større overskudd, og dermed større tiltrekningskraft på det annet kjønn – om man nå skulle argumentere mot Nørretranders med utgangspunkt i hans egne premisser.

Premissene er i seg selv tvilsomme. Seksuell seleksjon er åpenbart viktig i en kultur der man har sex for å få barn. I dagens Norge og Danmark utøves seksualitet som oftest ikke motivert av forplantning. Seksualiteten er i utgangspunktet basert på biologisk drift, med artens reproduksjon som formål. I en moderne verden er imidlertid seksualitet i like høy grad et kulturelt fenomen, der vi ikke følger primalhjernens anvisninger. Vi eksperimenterer, lar oss påvirke av seksuelle moter og handler ut fra diverse valg. Forholdet mellom kåtskap og den menneskelige psykologi er åpenbart mer komplekst enn det tilsvarende forhold blant påfugler og andre dyr.

Mens man leser Nørretranders bygger innvendingene seg opp i dominoeffekt. Et sted siterer for eksempel Nørretranders forskning som viser at mange kulturelle ytringer er sterkest i den alderen da paringsvalget står på dagsordenen. Malere, jazzmusikere og forfattere presterer mest i slutten av tjueårene, sier Nørretranders. Han siterer annen forskning som viser at det samme gjelder for vitenskapsmenn. Er ikke dette bevis for at de nedarvede seksuelle føringene, altså ønsket om å tiltrekke hunner, ligger bak deres aktivitet? Nei, det er det ikke. Man kan tenke seg en lang rekke andre forklaringer. Kunstnere og vitenskapsmenn ser sine felt med friskere blikk før de er blitt fullt ut sosialiserte inn i en tradisjon eller et paradigme. Derfor har de større mulighet til å skape noe originalt i ung alder. For i det hele tatt oppnå en karriere innenfor sine respektive felter, må de arbeide hardere enn når de er anerkjente medlemmer av et faglig fellesskap. Man kunne ramset opp en rekke andre forklaringer. I tillegg kunne man vist at selv om  kunstnere og vitenskapsfolk presterer mest i ung alder, så produserer de best som godt voksne. Nobelprisvinnere er som oftest tørre bak øra, for å si det forsiktig.

Nørretranders bygger mye av sin bok på skillet mellom Homo Economicus og Homo Generosus. Det økonomiske mennesket er i litteraturen, skrevet av økonomer og pessimistiske filosofer, fremstilt som egoistisk og fornuftig i sin konstante jakt etter å maksimere sin egen vinning, gjerne på andres bekostning. Problemet med å fremstille mennesket på denne måten er at den stemmer dårlig med virkeligheten. Eksperimenter innenfor psykologi og spillteori, samt antropologiske observasjoner, har bevist dette en lang rekke ganger. Mennesket har en tendens til å opptre langt mer generøst enn det burde. Årsaken er ikke at mennesket har et gen for dumsnillhet, men at det ikke lønner seg å være egoistisk. Samarbeid og tillit er mer lønnsomt, både i et evolusjonært perspektiv og i konkrete sosiale situasjoner der «spillerne» kan velge om de vil være egoistiske eller vennligsinnede. Folk skjønner dette, nærmest intuitivt.

Nørretranders legger derimot frem slike oppdagelser som om han selv fikk sjokk når han oppdaget dette, og derfor måtte revurdere hele sitt menneskebilde. Men innsiktene er i fullstendig overensstemmelse med religion, folkevisdom, kunst og nesten hele den vestlige filosofiske tradisjon. Aristoteles og en hel kongerekke av filosofer etter ham har sett mennesket som et sosialt og politisk dyr. Riktig nok finnes det en parallell tradisjon, fra tenkere som Augustin og Hobbes, som tegner et langt mørkere bilde av menneskenaturen. Men langt de fleste anerkjenner menneskets grunnleggende sosialitet og generøsitet. De fleste vanlige mennesker vil nok trekke på skuldrene av Nørretranders «oppdagelser» fordi de er trivielle, og de inderlig godt vet at mennesket ikke kan reduseres til en egoistisk, nyttemaksimerende einstøing.  

Noen vil trekke på skuldrene også av andre årsaker. For mesteparten av Nørretranders bok er i hovedtrekk svært lik Matt Ridleys The Origins of Virtue (1996, året etter utgitt på norsk, Dydens opprinnelser). Den engelske evolusjonærbiologen Ridley viser at samarbeid og arbeidsdeling er en biologisk og samfunnsmessig oppskrift for suksess – og at den egoistiske og «umoralske» Homo Economicus er en urealistisk konstruksjon. Et meget høyt antall av de eksempler Ridley benytter i sin bok, fra fagfelt som biologi, spillteori, filosofi, økonomi og antropologi, finnes også i Nørretranders’.

Nørretranders holder seg stort sett side om side med Ridley, noe som ikke skal forstås som en påstand om at Nørretranders kopierer eller skriver av Ridley direkte. Men i de to siste kapitlene letter Nørretranders som et romskip, mens Ridley blir stående igjen med begge beina på bakken, måpende. Ridley motstår fristelsen til å hevde at menneskets sosiale instinkter kan benyttes til å utforme en politisk filosofi. Om noe, er hans budskap pessimistisk, siden han påpeker at tillit, omsorg og ansvar fungerer best i små enheter, og helst der folks sosiale egeninteresse mobiliseres av privat eiendom. Fellesskapet brytes raskt ned hvis sanksjonsmulighetene og kontrollmekanismene utvannes.

Nørretranders er på den annen side en biologistisk utopist. Hans budskap til menneskeheten er at generøs oppførsel er den eneste løsning på dine og verdens problemer. Imperativet stammer, som vi har sett, ikke fra moralfilosofiske funderinger eller revolusjon, men fra evolusjonsbiologien og den seksuelle seleksjon. Generøsitet lønner seg i et evolusjonært perspektiv, derfor bør du lytte til dypet av dine gener. Du vil bli lykkelig og rik på fitte.

Men dette blir for lite ambisiøst for Nørretranders. Verden skal også frelses. For mot slutten presenterer han en global strategi for en lykkelig og harmonisk verden ved systematisk utnyttelse av det generøse menneskets egenskaper. Vi er ifølge Nørretranders «på vei inn i et samfunn preget av enorm overflod av materielle goder og informasjon». Denne rikdommen bør, nei må vi dele med den tredje verden og skape global velferd, insisterer Nørretranders. Vi må donere enorme gaver til verdens fattige. At en slik strategi i mindre skala har vært prøvd ut i to generasjoner og skapt korrupte og passive mottagerkulturer, streifer ikke den danske samaritan. Hans innstilling er lettvint til det fornærmende overfor både giver og mottager, fordi han overser de enorme strukturelle forskjellene som skiller den fattige og rike verden.

Det er lett å latterliggjøre Nørretranders, men samtidig umulig å la være. Hva skriver han for eksempel om roboter? Jo, etter at det glade budskap er sunket inn i hjernebarken på skandinaver, og våre land utgjør spydspissen i den generøse verdensrevolusjonen, vil nye økonomiske nisjer åpne seg. Vi vil innse at roboter har dårlig karma, fordi de ligner for mye på Homo Economicus. Løsningen må ifølge Nørretranders være å lage roboter som er mest mulig lik mennesker, som går i barnehage og har empati og et seksualliv. De må lære seg generøsitet. «Roboter må oppdras, og ingen vil være bedre til det enn førskolelærere … I fremtiden vil de sørøstasiatiske rikmennene ha morgenjuicen sin servert av en hyggelig robot. De vil derfor lete etter varemerket From Scandinavia with love.» Tro meg, dette er ikke ment ironisk fra Nørretranders side. Enkelte steder høres han rett og slett ut som en ledelsesfilosof på syretripp under et Bill Gates-sponset seminar tilegnet den vidunderlige nye verden. Han fremstår i tillegg som en postdemokrat. For det er ikke regjeringer som skal redde verden, det kan like gjerne være generøse enkeltmennesker som slår seg sammen i nettverk. «I samme takt som landets regjering nedprioriterer den sunne, globale fornuft, vil vi kanskje se folkelige bevegelser vokse fram. Decent Danes kunne vi jo kalle oss når vi ikke lenger vil være bekjent av vår nasjon, og derfor tar saken i egen hånd.»

Nørretranders sosiobiologiske modell har sin forløper i den unge Freud. Tidlig i karrieren utviklet Freud en monokausal teori om at alle kulturfrembringelser har sin rot i sublimert seksualitet. Gjennom fortrengning, projeksjon, forskyvning og andre mekanismer tildekker vi på et ubevisst plan de erotiske røttene for vår adferd. Freud hadde ikke for vane å korrigere seg selv, men på dette punktet gjorde han faktisk det. På 1920-tallet innførte han en teori om at kulturen ikke utelukkende er Eros-drevet. Han var forbløffet over at han ikke hadde sett det tidligere. For det bor to sjeler i menneskets bryst. Ved siden av den kreative kjønnsdriften, representert ved Eros, står dødsguden Thanatos. Dette er menneskenaturens mørke kilde, og frembringer aggresjoner, fiendtlighet, selvdestruksjon, krig og diverse kulturelle nevroser.

Nærmere hundre år etter kommer en dansk vitenskapsjournalist og gjeninnfører seksualiteten som eneste kilde til kultur og sivilisasjon. Ikke nok med det, menneskets gener er mer enn noe tilpasset for å belønne umake. Ikke den umake diktatorer, mafialedere eller massemordere har gjort seg – selv om de mest bestialske massemordere i USA alltid får store mengder frierbrev fra kvinner som har falt pladask og vil gifte seg og ha barn med vedkommende. Nei, selv om også disse har gjort seg stor umake, har de gjort seg umake på feil måte. Dermed blir deres eksistens oversett av Nørretranders, i likhet med kjensgjerningen om at verden også består av kamp og konkurranse. Hans ønsketenkning aksepterer bare de former for umake som han selv tror vil gjøre verden om til noe som ligner på et dansk konditori. «Er du med på å være generøs overalt hvor du kommer, i soveværelset, i stemmeboksen, i seilklubben? Er du med på å være storsinnet, large, romslig, kreativ, fellesskapsfølende, verdensfrelsende, visjonær fremadrettet, modig, givende, delende, grundig?» Du kan gjerne svare «nei», sier Nørretranders. Men gjør du det, «får du ikke nok av det-du-vet,» altså fitte. Helt til sist gir han også leseren «noen enkle spilleregler for tilværelsen», i form av ni bud. Siste bud er naturligvis: «Frels verden – få fitte.»

Drømmen om damer er ifølge Nørretranders det som beveger verden. Årsaken til vår gjøren og laden er ufravikelig låst fast i biologien og genetikken. Men Nørretranders er samtidig selektiv i sin bruk av biologien. For til tross for sin generelle reduksjonisme og monokausale modell, snakker han ellers som om mennesker har full frihet til å velge seg selv og sin egen skjebne. For å være attraktiv må man vise talent, man må være åpen og sprudlende, ha overskudd og generøsitet. Men hvorfor skulle ikke evnen til å vise slike egenskaper også være arvet? Pussig nok skriver Nørretranders heller ingenting om det mest åpenbare trekket ved menneskelig seksuell seleksjon. For kvinner kaster seg ikke først over de mest generøse mennene, eller vice versa. Adferdsbiologien har vist at det er andre egenskaper som skal til for å få hormonene til å dampe. Disse er egenskaper som har med utseende å gjøre, som ansiktssymmetri, hud, skulderbredde og en lang rekke andre indikatorer på sunnhet og gode gener. Den seksuelle eliten består av de vakreste menneskene, av dem som har vunnet i genetikkens tombola og arvet skjønnhet og sunnhet. Det er disse som har størst seksuell valgfrihet. På denne måten minner vi litt om påfuglene. Heldigvis har vi andre også kjønnsdrift, og vi kan ha oss med hverandre, med dem som blir til overs. Nørretranders vet garantert alt dette. Men det passer ikke inn i hans biologiske frigjøringsteologi, og da snur han hodet en annen vei.

Hvis talent og evne til å gjøre seg umake er arvelig, i likhet med ytre skjønnhet, får plutselig Nørretranders argumentasjon et mer ubehagelig drag. Da er det bare å slå fast at de som har de mest talentfulle og umakelige genene, er de som arver jorden. Resten er annenklasses minusvarianter. Eller mener Nørretranders at vi har kontroll og valgfrihet til å velge vår egen skjebne (ontogenetisk), til tross for at nesten alt verdifullt vi foretar oss, er et resultat av det som er nedarvet i mennesket (fylogenetisk)? Hans deterministiske biologisme er ment å fremstå som en ressursfaktor, men bare med små justeringer blir den til et lammende knefall for våre egne genetiske tvangstrøyer.

Boken kan leses som et forsøk på å redde sosiobiologien fra sitt dårlige rykte. Det er et prisverdig prosjekt. For sosiobiologien, eller «adferdsøkologien» som mange foretrekker å omtale slik forskning nettopp for å unngå s-ordet, kan tilby mange innsikter. Mennesket er en hårløs sosial ape med en diger hjerne, og denne hjernen er et resultat av evolusjon gjennom mange millioner år. Vår adferd og kognitive egenskaper er knyttet til, og preget av denne evolusjonære tilpasningen. Skal vi forstå oss selv, kan vi ikke opptre som om vi er fullstendig frigjort fra vår biologiske forhistorie, slik den svermeriske venstresiden har hatt en sterk tendens til. Samtidig er mennesket den overlegent mest kulturstyrte dyrearten. Samspillet mellom arv og miljø hos mennesker kan sammenlignes med en kake. Etter at kaken er bakt, kan ikke ingrediensene skilles fra hverandre. Eller kanskje man kan si at arv og miljø er som et orkester, der musikken ikke lar seg redusere til ett av instrumentene.

Nørretranders messing om at alle våre kulturelle bestrebelser egentlig er resultatet av den seksuelle seleksjon er ikke vitenskap, men ren metafysikk. Hans forsøk på markedsføre de samme seksuelle seleksjonsmekanismene som menneskehetens redning, gjennom å presentere store mengder forskning som beviser at mennesket har nedarvede anlegg for generøsitet, er nesten oppsiktsvekkende tåpelig. For vi kan ikke begrunne våre politiske visjoner med biologi, selv om disse politiske visjonene er ekstremt velmenende, noe de er i Nørretranders tilfelle. Årsaken er enkel. Neste uke kan en biolog komme med oppsiktsvekkende nye «beviser» for at mennesket «egentlig» og dypest sett er mer aggressivt og egoistisk enn generøst. I forlengelsen av denne haltende logikken kan man hevde at krig er den mest naturlige tilstanden mellom mennesker.

Gjennom flere bøker har Nørretranders vist at han er en av Nordens beste vitenskapsjournalister. Han har evnen til å framlegge kompleks forskning på en engasjerende måte, og er rik på kunnskaper og ideer. Stilen er personlig, metaforrik og ofte frivillig humoristisk. Han snakker direkte til leseren, med entusiasme og glød. Et par av kapitlene i Det generøse menneske – de som utgjør et forsvar for deling av industrielle, vitenskapelige og kulturelle ideer, mot tendensene til privat kopirett, hemmeligholdelse og markedsstyring – er direkte gode. Såpass generøs får man være.

Spørsmålet er imidlertid hvor mye fitte Nørretranders fortjener for å ha skrevet Det generøse menneske. Det var tross alt derfor han skrev boken. Undertegnede har riktig nok lite innflytelse over premieringen av Nørretranders. Men min klare advarsel til alle kvinner må bli: Ikke legg deg flat for denne karen. Han har ikke gjort seg nok umake med sin siste bok. Hvis han får spre sin sæd i øst og vest, risikerer vi at det kommer grus i maskineriet til den seksuelle seleksjonen.

 

   
forrige side
© Prosa - Faglitterært tidsskrift. Utgitt av Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening.
Uranienborgveien 2 - 0258 Oslo. Tlf.: 22 12 11 58 - Faks: 22 12 11 50. E-post: halvor.fosli@nffo.no