Prosa 3-2005: Reportasje

Anne Synnøve Simensen

Krig, kjærlighet, reiser og kokekunst

Hva slags sakprosa blir oversatt og utgitt i Norge? Hvordan er forlagenes prioriteringer? Hva selger? Hva tenker forleggerne som jobber med oversatt sakprosa om tingenes tilstand? Denne reportasjen er et forsøk på å gi en viss oversikt.
For en utenforstående er det lett å gå seg vill i mylderet av definisjoner av ulike typer bøker og tekster i bokbransjen. Men i forlagene brukes normalt betegnelsen «generell litteratur» om sakprosa som ikke er fagbøker eller lærebøker. Den oversatte sakprosaen som denne artikkelen omhandler, er generelle bøker i en essayistisk, fortellende eller resonnerende form, skrevet for et allment publikum. Viktige sjangrer er essayistikk, biografi, reiseskildringer, populærvitenskap og dokumentarlitteratur.
Det viste seg vanskelig å få tak i gode og bearbeidede statistikker om oversatt sakprosa. Men gjennomgående melder alle ledd om et økende salg de siste årene.

Kokebøker og erotikk
Før jeg går over til den mer essayistisk orienterte sakprosaen, er det verdt å peke på nordmenns voldsomme interesse for kokekunst de siste årene. Dette påvirker de høye omsetningstallene, fordi kokebøker faller inn i kategorien «oversatt sakprosa». Ved å gå inn og se på bestselgerlisten på Bokhandlerforeningens hjemmesider nå i uke 9, finner vi at hele fem av ti titler på lista for «generell litteratur» er kokebøker, hvorav tre er oversatte (Kinesisk – den lille kokebokserien, Tapas – verdens beste oppskrifter og Wok – den lille kokebokserien)
Også bøker om kjærlighet, og da spesielt erotikk, har vært populære i den senere tid, noe alle bokhandlere jeg har snakket med bekrefter. Et eksempel på en opplagsuksess er bøkene til britiske Tracy Cox. Hot sex (Aschehoug, 2001) har hittil solgt i underkant av 40 000. Også Hot Love og Superflirt har hatt stor appell blant nordmenn.
Hvorfor er Cox så populær?
– Cox har en veldig direkte måte å skrive om sex på – real og saklig. Det er ujålete og direkte, og blir ikke pinlig for leseren. Hun skaper trygghet og er en veileder som vekker engasjement, sier forlagssjef i Aschehoug Fakta, Kari Spjeldnæs.
Sexlitteratur har vært i vinden en stund, og om disse bøkene skal defineres som «populærvitenskap», «håndbøker» eller noe annet, er et diskusjonsspørsmål.
– Det finnes gode sexbøker og det finnes dårlige sexbøker, kommenterer redaktør Marianne Bjørndal i Pax. Forlaget har opp igjennom årene utgitt flere bøker som er seriøse innen feltet, og som kanskje har bidratt til mange kvinners seksualfrigjøring og økte bevissthet rundt egen kropp og nytelse. Lyst på sex av Paul Joannides (2004) er den nyeste. Kvinne, kjenn din kropp av Birgitte Rode Diness er en klassiker, og den har kommet i mange utgaver siden 1970-tallet. En helt nyskrevet utgave kom sist høst, sier Marianne Bjørndal.

Krig i skuddet
– Bøker fra den andre verdenskrig slutter ikke å fascinere, sier Jan Swensson, redaksjonssjef for generell avdeling i Damm forlag. – Her kommer man ikke utenom Antony Beevors Berlin: nederlaget 1945, som solgte over 30 000 eksemplarer i 2003 og hittil 10 000 i pocket.
Andre Damm-titler av samme forfatter er Mysteriet Olga Tsjekhova (2004) og Paris etter frigjøringen (2005). Damm har satset mye på historiebøker fra krigen i det siste. En utgivelse som fikk mye oppmerksomhet i fjor, var I Hitlers bunker av Joachim Fest (opplag 7000). Dette er boka som ligger til grunn for filmen Der Untergang. Ifølge Swensson begynte jungeltelegrafen å virke lenge før filmen kom til Norge. Damm satser hovedsakelig på oversatt generell litteratur fra angelsaksiske land og Tyskland, men vil satse mer på norsk generell litteratur i tiden fremover, sier Swensson.
Også andre forlag har hatt historisk orienterte krigsbøker på listene i det siste, noe som kan henge sammen med 60-årsjubileet. Ifølge «verdens første sakprosaprofessor», Johan L. Tønnesson, er det en tendens i tiden at historikere skriver for bredere lesergrupper. Han viser til at nettopp historikere har høstet flere faglitterære Bragepriser de siste årene – senest for Norsk innvandringshistorie i 2003.
– Det er mye som tyder på at vi har fått en ny interesse for historisk litteratur, og ikke bare om Norge skrevet av norske historikere. Det er allerede noen år siden Peter Englunds Poltava gikk sin seiersgang blant historieinteresserte skandinaver. Interessen for en historisk høyaktuell roman som Sebalds Austerlitz peker i samme retning. Dette er en gledelig utvikling, for her er det ikke snakk om bøker som gir lettvinte og flate framstillinger av vanskelige temaer, sier Tønnesson og nevner også Beevors Stalingrad og Applebaums Gulag, som ble relativt raskt oversatt etter å ha vakt stor internasjonal oppsikt.
– Hvordan kan slike mursteiner bli så populære hos et allment publikum?
– Forfattere som Antony Beevor klarer å skape engasjerende beretninger der han også går tett inn på enkeltmennesker, nesten som i en roman. Da når man nye lesergrupper. Enkelttitler som får mye oppmerksomhet, får opp øynene til folk, som vil lese mer av denne typen litteratur, forklarer Kari Spjeldnæs, i Aschehoug.
Aschehoug står bak en utgivelse som har fått mye medieoppmerksomhet: Anne Applebaums Gulag. Historien om fangeleirene i Sovjetunionen 1917–1951 (2004). Applebaum er den første forfatter som har gått systematisk gjennom de historiske arkivene som forteller den dramatiske historien om de sovjetiske arbeidsleirene. Forfatteren veksler mellom å skildre fangenes situasjon og dagligliv og beskrive Gulag-leirene i Sovjet. Og kanskje er det nettopp det som kjennetegner disse historieskriverne, at de er gode til å veksle mellom det lille mennesket og de helt store perspektivene?
En moderne krigsmotstander er amerikanske Michael Moore. Dumme, hvite menn (Aschehoug, 2003) er trykket i over 30 000. Samtidsforfatteren Moore treffer norske lesere med sin innenfrakritikk av USAs utenrikspolitikk og skriver seg rett inn i den antiamerikanske stemningen som har preget landet siden Irak-krigen.
– Moore bruker dessuten humor, noe som er en god innfallsvinkel til å vekke engasjement, sier Spjeldnæs. Moore har også utgitt Hjelp, hvor er landet mitt? (2004) og Brev fra krigssonen (2005).

Reiseskildringer – en sjanger i vekst
I tillegg de tre k-ene – krig, kjærlighet og kokekunst – er det en fjerde kategori som har vokst mye de siste årene: reiselitteratur. Reisebøker er et stort satsingsområde for de fleste forlag i dag.
– Reiseskildringer er jo den klassiske generelle litteraturen, sier Marit Naumann, daglig leder i ARK bokhandel på Egertorget.
– Vi har solgt utrolig mye reiselitteratur de siste årene, både reisehåndbøker på originalspråket og spesielt pocketversjoner på engelsk. I tillegg går det mye av de mer litterære reiseskildringene. Alt fra den seriøse dansken Carsten Jensen til de mer humoristiske skildringer av den amerikanske journalisten Bill Bryson går veldig godt, sier hun.
Forlagene har ofte egne reiseserier. Damm har sin Vagabond-serie, og Aschehoug satset seriøst med SPOR-serien i 2000. Asbjørn Øverås, redaktør for SPOR-serien, forteller at da de startet for fem år siden, fantes det knapt denne type litteratur i Norge. Reiseskildringer har dype røtter spesielt innenfor engelsk litteratur. På 1960- og 70-tallet kom de store klassikere som Patrick Leigh Fermors Gavenes tid (oversatt til norsk i 2004) og senere sveitseren Nicolas Bouvier Bruken av verden (oversatt til norsk i 2001). Men reiseskildringen som sjanger har utviklet seg.
– Reiseskildringer i dag er en sammensatt sjanger som også kan ta i bruk skjønnlitterære virkemidler. Den økte populariteten henger sammen med veksten av såkalt «cross-over» i andre kulturformer, sier Øverås. De siste årenes eksplosive reiseinteresse, våre økende individualiserte reisemønstre og de mange reiseprogrammer på radio og fjernsyn, spiller også inn, sier han.
SPOR-serien er nå oppe i 20 titler, og kommer med to til fire titler hvert år. Seriens forfattere er fra alle verdensdeler (ingen fra Norge), og var stort sett ukjente for nordmenn flest før serien startet. De mest populære bøkene er William Dalrymples I skyggen av Bysants og nederlandske Cees Nooteboom Omvei til Santiago. Førstnevnte er en fortelling på to historiske plan (i dag og om en bysantisk munk på 600-tallet) i tillegg til å være en bok som inneholder mye historisk kunnskap. Disse to bøkene har hatt et opplag på 5000 hver, men et opplag på 2000 er også «veldig bra» for SPOR-serien, ifølge Øverås.
Bestselgere har det likevel ikke blitt mange av i SPOR-serien, til tross for at bøkene har fått gjennomgående gode anmeldelser. Øverås tror at noe av årsaken ligger i at mange lesere ennå ikke kjenner sjangeren og ser hvor mangfoldig den kan være.
– I likhet med annen utenlandsk litteratur kan bøkene slite i konkurransen med mer mediefokuserte bøker skrevet av norske forfattere, sier han.

Forlagenes prioriteringer
– Reiseskildringer er en sjanger i sterk vekst, sier Ida Berntsen, forlagssjef for generell litteratur i Cappelen. Ifølge henne ønsker forlaget å satse på norske forfattere innenfor denne sjangeren, fordi det er interessant at forfatteren har samme kulturelle briller på seg som leseren.
Cappelen er forlaget som per i dag satser mest på litteratur i kategorien «oversatt generell litteratur». I forlaget bruker de betegnelsen «litterær sakprosa». Forlaget har hatt en sterk vekst i antall oversatte sakprosatitler fra 2001, en økning fra to til elleve titler.
Stasiland av Anna Funder har fått mye oppmerksomhet. Den blir av forlaget definert som en «reiseskildring». Boka er skrevet av en australsk journalist, og handler om mennesker som på ulike måter var berørt av Stasi, det østtyske hemmelige politiet. Gjennom en rekke intervjuer viser forfatteren hvordan systemet påvirket, kontrollerte og manipulerte innbyggerne.
– Utenlandske titler som passer spesielt godt inn i vår utgivelsesprofil, er debattbøker og populariserte naturvitenskapelige bøker, sier Berntsen, og nevner Irshad Manjis Hva er galt med Islam? og Ulf Danielssons Stjerner og epler som faller som eksempler. Forlaget satser ellers på historie, biografier, reiseskildringer, satire m.m., og oversetter primært fra engelsk, svensk eller dansk.
Til sammenlikning planlegger Gyldendal Litteratur i 2005 sju nye titler innen oversatt sakprosa, der de ifølge redaktør Ingrid Ryvarden knytter store forventninger til Jung Changs store Mao-biografi og Bill Brysons nyeste tittel En kort historie om nesten alt. I 2004 ga forlaget også ut sju titler i denne kategorien, der to av selvbiografiene hadde særlig høye opplagstall: Isabel Allendes Mitt oppdiktede land (6500 eks. i opplag) og Ulla-Carin Lindquists Ro uten årer (10 000 eks. i opplag). Den ene debattboken var Oriana Fallacis Fornuftens styrke, som ble trykket i 4000 eksemplarer; for de andre oversatte sakprosatitlene ligger opplagene mellom 1500 og 3000 eksemplarer.

Gyldendal har lenge prioritert norskutviklet sakprosa.
– Generelt har vi hatt en ganske norskdominert liste de siste årene, men dette har vært mer tilfeldig enn et ønske om å nedprioritere det oversatte feltet. I 2005 har vi en større andel oversatt sakprosa enn på flere år. Hvorvidt dette er en tendens, er mer tittelavhengig enn en konkret strategi for årene som kommer, sier Ingrid Ryvarden.
Men hva med Pax? Var ikke Pax forlaget som opprinnelig skulle være den store formidler av oversatt generell litteratur her til lands?
– Pax satser i dag mest på oversatt skjønnlitteratur, men har også fortsatt med å utgi oversatte generelle bøker, kommenterer Marianne Bjørndal, redaktør i Pax.
Antall oversatte sakprosatitler i 2004 lå på omtrent ti, og det har ligget stabilt de siste årene. Pierre Bourdieu og klassikerne går jevnt og trutt, ifølge Bjørndal. Akkurat nå går Fornavnet mitt er Ronny av Ronny Ambjörnsson svært godt. Forlaget satser sterkest på kulturhistoriske utgivelser, men har også politikk og psykologi. Og som et lite notabene til alle som er gått lei kokebøker: Innvandrerkjøkken er eneste kokebok hos Pax!

Ingen standardoppskrift
Selv om kokekunst, krig, kjærlighet og reiselitteratur er det leserne i særlig stor grad kjøper for tiden, finnes det ingen tematisk standardoppskrift for suksess, skal man tro de som jobber i bokbransjen.
– Det er ikke noe tematisk mønster. Bøker med mange ulike tema kan slå til. Det er ofte mer avhengig av tittel enn tema, sier Ida Berntsen i Cappelen. Hun følger en «tittel-kresen» linje med hensyn til antagelser. For henne handler det mer om den spesifikke bokas kvaliteter, litterært og innholdsmessig. Ståsted er viktig, mener Berntsen, og påpeker at det var en viktig grunn til at hun valgte Hva er galt med Islam? Boka framfører islamkritikk sett innenfra, og ikke av hvem som helst, men av en troende muslim, som også er en lesbisk, ung kvinne.
Flere av de andre redaktørene jeg snakker med, bekrefter utsagnet om at «mye er uforutsigbart i forleggeri».
– Vi forsøker å velge bøker som er viktige i tiden. Vi ser på det som vårt ansvar å bringe det beste av utenlandsk litteratur til Norge, de mest spennende forfatterne og emner som fortjener belysning, er Damms Jan Swenssons generelle kommentar om utvelgelsesprosessen.
– De mest populære bøkene hos oss er sterke dokumentarfortellinger med en tydelig forfatterstemme som treffer med originalitet og intensitet, sier Ryvarden i Gyldendal.
– Noen bøker lar seg vanskelig realisere med norsk forfatter. Det har med forfatterens ståsted og kompetanse å gjøre, sier Ryvarden og nevner Fests Hitler-biografi fra 1973 (ny utgave kommer i vår) som et eksempel. Berntsen støtter opp om at den type litteratur som blir valgt ut, preges av at «spesialkompetansen er i utlandet».
– Når det gjelder astrofysikk, for eksempel, har vi et mindre fagmiljø i Norge og derigjennom færre fagpersoner som kan formidle et slikt stoff til et allment publikum. Den type hensyn virker også inn når vi velger en bok fra utlandet, sier Ida Berntsen.
– Noe jeg har observert i det siste, er at forfatteren er blitt viktigere og viktigere. Det handler om å ha de gode formidlerne. I dokumentarfeltet, som for skjønnlitteraturen, er det slik at lesere i større grad oppdager forfattere de liker, og holder seg til dem. En god formidler kan skape interesse for nesten hva som helst, sier Kari Spjeldnæs i Aschehoug Fakta.

Jakten på boka
Hvordan velges bøkene ut? Ingen av forlagene jeg var i kontakt med, har egne redaktører som kun jobber med å velge ut oversatt generell litteratur. Forlagene kommuniserer med litterære agenter i utlandet, som holder dem orientert om sin portefølje via e-post og telefon. I tillegg møtes de på bokmesser. London i mars og Frankfurt i oktober er de viktigste. De største forlagene benytter seg av scouts eller speidere. Cappelen har en scout i New York og en i London. Scoutenes oppgave er å informere forlaget om hva som skjer på det internasjonale bokmarkedet for skjønn- og generell litteratur. De kjenner forlagets utgivelsesprofil godt, og tipser dem om relevante prosjekter, manus og bøker. Scoutene er profesjonelle informasjonssamlere og -formidlere i bokbransjen, og fungerer som sil for forlagene. De tipser for eksempel når internasjonale kontrakter inngås, iblant lenge før det finnes et manus på bordet. Scoutene har flere klienter i ulike land, men de arbeider kun for ett forlag fra hver nasjon.
I tillegg innhenter de norske forlagsredaktørene og forlagssjefen informasjon om interessante prosjekter gjennom utenlandske tidsskrifter og publikasjoner, gjerne via nettet. Det er med andre ord et omfattende system bak det å velge ut ei god bok.
Men er det vanskelig?
– Nei, det er ingen stor prestasjon, kommenterer forfatter og sentral sakprosaanmelder Espen Søbye.
– Forlagene plukker opp bøker som alt er internasjonale suksesser, som for eksempel Anne Applebaums Gulag. Selv om dette er en bra bok, kreves det ikke noe særlig teft for å plukke den opp.
– Er det de beste bøkene som velges ut?
– Mitt inntrykk er at det som blir oversatt til norsk ikke nødvendigvis er det beste. Det er mye bra sakprosa som vi går glipp av. Dette var bedre dekket tidligere gjennom Pax-bøker, gjennom Fakkel-serien og Lanterne-bøker og andre liknende serier av oversatt kvalitetsprosa ved de andre forlagene. Men dette opphørte, og kort fortalt henger det sammen med den apolitiske verden vi gikk inn i på midten av 80-tallet. Samfunnsvitenskapelige og populærvitenskapelige debattbøker solgte mindre. Når samfunnsinteressen er mindre, slutter etterspørselen etter den type seriøs litteratur, og disse bøkene blir borte i samfunnet. Forlagene i dag er passive. Det er bare bestselgerforfattere som kommer på oversattlista nå, sier Søbye, som etterlyser en større dristighet hos forlagene.

Medieomtale er viktig
Alle jeg har intervjuet, sier at medieomtale spiller en viktig rolle for hvilke bøker som blir populære.
Det hersker generell enighet i forlagene om at oversatt generell litteratur får mindre medieoppmerksomhet enn tilsvarende norske bøker. Ifølge Even Råkil, informasjonssjef i Aschehoug, er det «nærværsmetafysikken» som virker inn. Forfatteren bør helst være til stede og snakke om boka. Det hender at forlagene betaler flyturen for forfatterbesøk fra utlandet. Redaktørene jeg intervjuet, sa at de kunne ønske seg noe mer medieoppmerksomhet rundt oversatt sakprosa.

Også professor Tønnesson er enig i dette:
– Jeg savner mye mer omtale av denne typen litteratur i mediene. Det er ikke nok at det omtales i for eksempel Morgenbladet, sier han.
– Kan du gi et eksempel på en type bok som du mener burde blitt omtalt?
– Ta for eksempel boka Hverdagslivets metaforer av George Lakoff og Mark Johnson (Pax, 2003; den engelske versjonen fra 1980 heter Metaphors We Live By). Det er en bok som har betydd mye innenfor språkvitenskap og allment for tenkningen om forholdet mellom språk og virkelighet. Boka systematiserer den innsikten at vi tenker og lever igjennom metaforer. Det er en uhyre viktig bok innenfor kognitiv lingvistikk som allerede har fått mange viktige oppfølgere.
– Hva skal til for at denne typen litteratur skal få mer medieomtale?
– Vi som interesserer oss for slike bøker, må bli flinkere til å få dem på dagsorden. Kulturredaktører må bli flinkere til å aktualisere stoffet.
– Hvordan?
– Ta nå mitt eksempel med Hverdagslivets metaforer. Da den ble oversatt til norsk, ga dette påfallende lite oppmerksomhet både ut ifra bokas viktighet og målt etter betydningen den har hatt i mange fagmiljø. Mediene kunne aktualisert den ved for eksempel å trekke fram en av de sentrale grunnmetaforer som boka opererer med: «diskusjon er krig». Den avleder mange andre metaforer som: «Jeg vinner over deg i diskusjonen …», «han forsvarte seg med …». Hvordan ville verden sett ut hvis vi betraktet diskusjon som dans? spør Lakoff og Johnson. En slik diskusjon om metaforer kan være interessant å bringe rett inn i politisk debatt.

Cathrine Sandnes, kulturredaktør i Dagsavisen, kommenterer dette slik:
– Jeg er litt uenig med Tønnesson her. Generelt sett får sakprosa stadig større plass i norske medier. De store redaksjonene satser mer på anmeldelser av sakprosa nå enn bare for fem år siden. Oppmerksomheten rundt politisk litteratur, for eksempel, viser en åpenbar forandring, sier hun, og nevner bøkene om globalisering og islam som eksempler på hva mediene har kastet seg over.
– Hva med boka Tønnesson trakk fram som eksempel på ei bok som med fordel kunne blitt aktualisert?
– Han har rett i at oppmerksomheten rundt dette feltet er uhyre svak. Det gjelder det meste innenfor filosofi og språkforskning. Medievirkeligheten er såpass tabloid at hvis du skal få oppmerksomhet rundt smalere uttrykk, må du ha en form for sterk aktualitet knyttet til det. Og desto større avstanden er til forfatteren, desto verre blir det.
– Hvordan velger dere i Dagsavisen ut oversatt generell litteratur?
– For oss har politisk litteratur vært viktig. For eksempel politiske debattbøker og bøker om globalisering. Naomi Klein, Carsten Jensen (han er lettere for oss skandinaver å markedsføre) er eksempler på forfattere som har fått mye omtale hos oss, sier Sandnes, som for øvrig sier at hun mener at Beevor er konservativ.
– Beevor er oppskrytt. Hobsbawn er mye mer spennende! sier hun.

Engelsk – en trussel?
De fleste bøker som blir oversatt, oversettes fra engelsk. Vil behovet for norske oversettelser forsvinne etter som nordmenn blir bedre og bedre i engelsk? Nei, tror de fleste jeg har snakket med. Til tross for større tilgjengelighet og lave priser, for eksempel gjennom nettsteder som Amazon, vil det være behov for norske utgivelser. Bokhandlerne selger stadig flere bøker på engelsk, men de intervjuete tror ikke det vil true de norske oversettelsene.
– For eksempel solgte Dumme, hvite menn av Michael Moore svært mye på engelsk før den ble utgitt på norsk. Vi i bokhandelen tenkte først at nå har Aschehoug vært litt sent ute, men den gang ei – også den norske versjonen av boka solgte i fleng, sier Inge Pommerel, seksjonsleder for historie og samfunnsfag ved Norlis bokhandel i Universitetsgata i Oslo.

Hos redaktørene hersker det stort sett enighet om at oversettelser vil fortsette å være viktige.
– Det å oversette til norsk handler ikke bare om å gi boka norsk språkdrakt, det handler om å nå ut til leserne på det norske bokmarkedet, sier Bjørndal i Pax. Hun tror ikke at folk vil slutte å lese bøker på norsk, selv om det er en økende tendens til at aviser anmelder engelske bøker.

Sakprosaprofessor Tønnesson er opptatt av å holde det norske språket ved like:
– Det er svært viktig med oversettelse av denne typen seriøs litteratur, nettopp for å holde det norske språket i hevd. Et mangfold av språk betyr også et mangfold av tenkemåter. Også for den som kan lese engelsk er det verdifullt også å lese engelskspråklig litteratur i norsk oversettelse. I Danmark har vi sett en debatt om dette, blant annet har man her bekymret seg for at det ble skrevet lite forskningslitteratur på dansk, og at det også i et fag som tysk publiseres mest på engelsk og ikke på tysk språk, sier professor Tønnesson.
– Det er viktig å opprettholde en balanse mellom to former for internasjonalisering: Den ene går ut på at alle lærer seg å kommunisere på engelsk, den andre at man dyrker mange språk og oversetter mellom dem. Oversettelser kan sees som en teknisk nyttig sak med tanke på lesere som ikke kan kildespråket, men det kan også sees på som en kulturell kjernevirksomhet, sier han.

Egen innkjøpsordning?
Det finnes per dags dato ikke innkjøpsordninger for oversatt generell litteratur.
Men ingen regel uten unntak: Anton Fjeldstad, rådgiver på avdeling for litteratur i Kulturrådet, kan fortelle at de opererer med nokså «liberal» definisjon av skjønnlitteratur. Forlag kan for eksempel søke støtte til oversettelser av en type sakprosa som ligger nær definisjonen av «oversatt skjønnlitteratur». Som et eksempel på bøker som har fått støtte, nevner han Aschehougs SPOR-serie. Den type litteratur som får støtte, er som regel den som har en «essayistisk skrivemåte», ifølge Fjeldstad.
– Hvor mange får støtte per år?
– Vi har ikke noe fast tall, kanskje én til fire per år. I så fall blir 500 eksemplarer kjøpt og spredt til bibliotekene. Ordningen omfatter både klassikere og moderne litteratur, sier han.
Forlagene har i det siste kjempet mye for innkjøpsordningen for norsk sakprosa. Kanskje er det årsaken til at relativt få av de redaktørene jeg har vært i kontakt med, sterkt har etterlyst innkjøpsordninger for oversatt sakprosa? 

 

   
forrige side
© Prosa - Faglitterært tidsskrift. Utgitt av Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening.
Uranienborgveien 2 - 0258 Oslo. Tlf.: 22 12 11 58 - Faks: 22 12 11 50. E-post: halvor.fosli@nffo.no