2-2005: Bokanmeldelse

Martine Aurdal

Med sex på hjernen

Bjørn Vassnes: Livets dans
Om kjønn, krig og kjærlighet
164 sider
Humanist forlag 2004

Feminister har ventet på denne boka som boksere venter på første slag fra motstanderen i ringen. De har prøvd å utdefinere ham tidligere, men han kommer igjen, og tidligere seire er ingen garanti. Motstanderen kan ha fått sterkere skyts siden sist.

Bjørn Vassnes er forskningsjournalisten som har kalt norsk kjønnsforskning for okkultisme og tatt til orde for å bruke biologiske forklaringer på sosiale forskjeller mellom kjønnene. Når han nå har nedkommmet med Livets dans. Om kjønn, krig og kjærlighet, insisterer han likevel på at den ikke er å lese først og fremst som noe kjønnspolitisk utspill. Vassnes vil, gjennom å framlegge det som på baksidereklamen omtales som «den viktigste og mest oppdaterte biologiske og psykologiske forskningen på kjønn», vise hvordan kjønnsforskjellene gjør oss til det vi er. Slik vil han fylle ut det gapet av manglende naturvitenskapelig tilnærming han mener preger kjønnsforskningen, samfunnsvitenskapen og humanistiske fag. Særlig er bokas skyts rettet mot postmoderne kjønnsforskeres syn på kjønnsroller som konstruert av samfunnet; der er i genene forklaringen ligger, mener forskningsjournalisten.

For Bjørn Vassnes er livet ganske enkelt. I alle fall alt som er «normalt» ved det. «Normalt» er både voldtekt, krig og utroskap – men ikke homofili, kvinner med killerinstinkt eller små pupper. Alt det normale plasseres inn i et enkelt skjema og har samme årsak: sex. Den dypest sett underliggende årsaken til at vi tenker og oppfører oss som vi gjør, er at dette over tid har vist seg å spre genene mest mulig effektivt. Kvinner og menn har ulike reproduktive strategier, som gir seg utslag i hvordan vi tenker, velger og handler.

Det dreier seg om sex. Vassnes støtter seg på psykologen Anne Cambell når han forklarer forskjellen mellom mennenes kvantitative reproduktive strategi (r-strategi) og kvinnenes kvalitative strategi (K-strategi). De biologiske minimumskostnadene ved en graviditet er større for kvinner enn for menn, og graviditet, fødsel og amming krever både mye tid og energi fra kvinnen. Så mye mer enn fra mannen, mener Cambell/Vassnes, at det gir seg utslag i ulik fysiologi og handlingsmønster. Fordi en kvinne bare kan bære fram og fostre et begrenset antall barn i sin levetid, antas hun å være mer selektiv i valg av partner og også være mer monogam enn menn. Fordi menn produserer millioner av sædceller og kan få et nærmest ubegrenset antall barn, antas menn å være mer opptatt av å spre genene sine til flest mulig og være oftere utro enn kvinner. Menn vil ha sex med flest mulig, kvinner vil ha sex med riktig mann. Og Vassnes går mye lenger. Fra å ha slått fast at vi er to kjønn med to ulike reproduktive strategier, slutter han at disse strategiene påvirker alt vi tenker, mener og foretar oss. Problemet er bare at vitenskapskritikken er helt fraværende og Vassnes flere steder framlegger uklarheter og feil.

Selv er Vassnes cand.philol. (sic!) med hovedfag i medievitenskap. Som feminist og samfunnsviter har jeg tidligere følt meg delvis truffet av Vassnes’ kritikk: Feminister har ikke engasjert seg nok i biologi. Mens kjønnsforskningen har vært med på å forme og etter hvert er blitt akseptert innen både samfunnsvitenskapelige og humanistiske fag, er det først de siste årene feministisk forskning har fått en plass i naturvitenskapen. Her er veien til aksept lang, og motstanden stor. Feministiske naturvitere utfordrer selve grunnlaget for objektiv vitenskap, i en tid der nettopp naturvitenskapen har gjort historiske framskritt. Derfor var det med spesiell interesse jeg satte meg til for å lese hva slags biologisk forskningsgrunnlag Vassnes baserer sine uttalelser på. Dessverre har han lite nytt å melde, utover gjengse sosiobiologiske påstander. Vassnes shopper empiri som andre plukker smågodt, og boka preges av alt annet enn vitenskapelig etterrettelighet og dyptgående drøftelser. Forskerne som presenteres som sannhetsvitner, er svært kontroversielle innen akademia. For eksempel baserer Vassnes et helt kapittel på sjimpanseforskeren Michael Ghiglieri, uten å nevne at han er en ultrakonservativ voldtektsapologet, hvis evolusjonære teorier er under sterk kritikk. Kontroversielle forskningsresultater framlegges som harde fakta i setninger som likner dem jeg selv brukte da jeg på ungdomsskolen bråkjekt slo fast at det ene og det andre var «vitenskapelig bevist». Og derfor uangripelig.

Likevel er nettopp denne formen med på å gjøre boka lett tilgjengelig og egnet for debatt – i kjønnspolitisk sammenheng. Vassnes mener at feminister jobber mot naturen; de burde spille på lag med den. Hva dette lagspillet egentlig skal gå ut på, er uklart. Men Vassnes mener i alle fall at det er fåfengt å oppnå likestilling ved å få kvinner og menn til å velge de samme yrker og utdanning eller forvente at partnere skal forstå hverandres reaksjoner fullt ut. Den nye kunnskapen vil gjøre det mulig for kvinner og menn å få realisert et liv som er mer i tråd med deres innerste drømmer og anlegg, skriver Vassnes. «Leve forskjellen!»

Endelig er menneskenes gener kartlagt, og Vassnes slår i forordet fast at vi derved har tilgang på selve «bruksanvisningen til å være menneske». Mennesker har siden tidenes morgen drømt om å stoppe krig og leve lykkelig sammen. Hvordan bli gode mennesker? Hvordan finne lykken? Nå kan vi slutte å drømme, mener Vassnes. Vi har  nemlig bedrevet ønsketenkning; vi har trodd at vi har stått over naturen, at vi kunne flykte fra vårt dyriske opphav. «Nesten all filosofi og nesten alle humanvitenskaper har hatt en naturfornektelse i bunnen, derfor er det så vanskelig å forstå hvorfor menneskets mørke sider stadig kommer fram,» skriver forfatteren.

Vassnes viser til Darwin og at det er naturen som har formet oss slik. Hjerneforskere og psykologer kan fortelle at evolusjonen har satt dype spor i hjernene våre. Mesteparten av det vi tenker, føler og gjør, foregår gjennom hjernestrukturer fra steinalderen og eldre. Disse må kjennes for at vi skal forstå oss selv.

Boka er et resultat av Vassnes’ reise inn i sitt indre. Etter å ha prøvd både magi og religion, gikk han til det som refereres til som «den aller nyeste vitenskapen om oss selv» – hjerneforskning, psykologi, atferdsforskning, evolusjonsbiologi, primatologi. Som feminist er det fristende å sette merkelappen sosiobiologi på alle Vassnes’ kilder, og flere av forskerne han siterer kaller seg da også sosiobiologer uten blygsel. Annen generasjon sosiobiologer – evolusjonspsykologene – stiller mange av de samme spørsmålene som samfunnsviterne, men bruker evolusjonen som forklaringsmodell på statistiske sannheter.

Denne framgangsmåten står i skarp polemikk mot feministers forsøk på å bruke sosiale forklaringsmodeller også i naturvitenskapen. Vassnes slår da også tidlig fast at mye i boka står i motsetning til hva kjønnsforskere og likestillingsforkjempere har fortalt oss. Blant annet mener han å vise at de psykiske og atferdsmessige forskjellene mellom kjønnene er langt større enn det har vært vanlig å mene.

«Kjønn er selve forutsetningen for vår eksistens. (…) fordi vi bare kan eksistere som ett av to kjønn. Det finnes ikke ‘mennesker’, punktum, bare menn og kvinner,» skriver Vassnes i bokas første kapittel.

Slik jeg leser Vassnes, er det evolusjonen som ligger bak de dypere mekanismene som får oss til å danse, musisere, lage bilder og skrive dikt. Indisiene finner vi hos sangfuglene; det er alltid hannene med de flotteste sangene som er favoritt hos hunnene. For de hannene som ikke når opp på kjønnsmarkedet, er det derfor naturlig å ty til vold, hevder Vassnes.

Oppbyggingen av boka blir slik en enkel argumentasjonsrekke: Vi er to og bare to kjønn, vi er grunnleggende ulike, har ulike reproduktive strategier og dette får oss til å tenke og handle ulikt. Vassnes karakteriserer dette som bra – med klar adresse til en rekke feminister.

Vassnes skriver i begeistret rus over kartleggingen av menneskets gener. Han framlegger et vitenskapssyn mange av leserne nok trodde døde i 1963 med utgivelsen av Thomas Kuhns The Structure of Scientific Revolutions. Kuhn viste jo nettopp at skifter i vitenskapelige paradigmer ikke kommer av nye teorier som kan bli bevist med noe enkelt vitenskapelig kriterium, men av en serie med faktorer. Likevel: Vassnes ser naturvitenskapene som den eneste sanne kunnskap, og omtaler vanlige folks og kulturvitere/samfunnsviteres forklaringsmodeller i samme åndedrag som umiddelbare og lite etterrettelige. Samtidig har han valgt seg et knippe feministiske forskere å referere til, særlig antropologene Sarah Blaffer Hrdy og Helen Fischer, primatologen Allison Jolly og psykologene Anne Cambell og Simon Baron-Cohen. Eneste nordkvinne i dette selskapet er Vassnes egen livsledsager, antropolog Tone Bleie, som med artikkelen «Evas kamp for kunnskapens tre: Betraktninger rundt feministisk forskning» i Kvinneforskning I-2003, startet en biologidebatt også innen norsk kjønnsforskning. Han tar ikke hensyn til feministisk forskning som direkte imøtegår den forskningen han selv framlegger, heller ikke norsk kjønnsforskning som baserer seg på biologiske forskjeller. Sannsynligvis ville Berit Ås og Bjørn Vassnes hatt mye til felles over kaffekoppen – som ulike og i troen på kjønnenes ulikhet.

Vassnes’ siste nytt på forskningsfronten er ikke så nytt at ikke feministiske forskere har beskeftiget seg med det i mange år allerede. Livets dans ville hatt godt av en mer konkret argumentasjon mot hans meningsmotstandere, siden boka tross alt virker som å være rettet mot nettopp disse.

I boka Primate Visions: Gender, Race and Nature in the World of Modern Science (1989) drøfter vitenskapsteoretikeren Donna Haraway primatologien som produsent av forklaringer på kvinners posisjon i Vesten, med utgangspunkt i teorier om den heterofile kjernefamilien som naturgitt enhet. Haraway tar opp sosiobiologien som feministisk vitenskapsfelt ved å presentere forskere og forskning fra feltet, noen forskere som på ulike måter defineres som feminister, og biter av empirisk forskning om hunnaper og hannaper og relasjonene mellom dem.

Haraway tar blant annet for seg en av Vassnes’ hovedkilder, Sarah Blaffer Hrdy. Hrdy mener at sosiobiologien gjennom sitt liberalistiske fokus på individers handlingsressurser, har muliggjort kvinnesentrerte fortellinger om primaters liv og en bedre forståelse av hunners betydning for vår evolusjonshistorie. Hrdy er feminist fordi hun jobber for at også hunnenes perspektiver skal være gjenstand for forskning, for å utfylle bildet av hvordan apene er. Men i motsetning til Haraway mener Hrdy fremdeles at hunnene er kvalitativt ulike fra hannene, og at dette underbygges av forskningen. Interessant blir Primate Visions fordi den viser forskjellene mellom fire feministiske primatologer, og at også disse har fokus og virkelighetsoppfatninger i delvis strid med hverandre. At denne typen perspektivering er helt fraværende hos Vassnes, svekker bokas argumentative kraft og gjør den mindre overbevisende enn for eksempel nevnte artikkel fra Tone Bleie.

Vassnes skriver i et heterofilt, vestlig perspektiv der alt handler om reproduksjon og der prevensjon er å lure genene. Et slikt perspektiv utelukker mye. I en fotnote tidlig i boka kommenterer forfatteren selv at han ikke har skrevet om homofile parforhold. For at boka skal være kort og enkel, har Vassnes valgt å begrense seg «til det som gjelder det store flertall». Men problemet er ikke bare at han ikke skriver om homofile parforhold. Han skriver heller ikke om transkjønnede, transseksuelle, guttejenter eller jentegutter, dem som ikke kan få barn eller dem som ikke lever i parforhold. Vassnes’ normalmann foretrekker kvinner med den klassiske timeglassfasongen, og forskningsjournalisten skriver at også dette har evolusjonære årsaker. Han karakteriserer kulturvitenskapelige forklaringer om skjønnhetsidealer som snevre, og sier fasongen signaliserer kvinnens fruktbarhet. Dette fordi det at midjen var slank i forhold til hoften skulle gjøre det lettere å føde. Hva en slank midje skulle ha å si for en lett fødsel, står ubesvart, og Vassnes ser heller ikke det samfunnsvitenskapen faktisk forteller oss: at det slett ikke er sånn at menn i alle kulturer, tider eller steder oppfatter timeglassfasongen som den mest attraktive. Faktisk kan bruksanvisningen på å være menneske vise seg å stemme på et så lite flertall at bruksanvisningen i seg selv vil være ubrukelig på grunn av variasjoner. Som leser sitter jeg igjen med spørsmålet om vitsen med å «for enkelhets skyld» snakke om hva genene gjør – når unntak og muligheter likevel er uendelige?

Men Nils Rune Langeland og Mads Larsen vil elske denne boka. Denne kan de slå i bordet med og si at «det er vitenskapelig bevist» at kvinnene har makta på kjøttmarkedet og velger bort menn som står tiggende igjen med sprengfull pung. Det ligger i mannens natur at han i en sånn situasjon tyr til voldtekt og krig, mens kvinnene blir opptatt av å beskytte barna.

Vassnes’ «store flertall» er for lite til at forskningen boka bygger på kan brukes som noen bruksanvisning for mennesker flest. For på tross av de biologiske forskjellene som eventuelt forårsaker våre ønsker, ideer og handlinger, er uansett variasjonene så store og unntakene så mange at de ikke rettferdiggjør de strukturelle forskjellene mellom kvinner og menn i samfunnet. Andre forklaringsmodeller må med for å skimte et bilde av hvorfor vi egentlig velger som vi gjør. Biologien kan ikke gi svarene alene. Alt kan ikke forklares med sex og vold.

Selv om Vassnes skulle ha rett i at det dypest sett var seksuell motivasjon som gjorde at Shakespeare skrev sonetter, er det ikke sikkert at det er det mest interessante aspektet ved at han skrev dem. Med mindre det blir brukt som argument for at ingen skulle la Shakespeares søster gjøre det samme. 

 

   
forrige side
© Prosa - Faglitterært tidsskrift. Utgitt av Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening.
Uranienborgveien 2 - 0258 Oslo. Tlf.: 22 12 11 58 - Faks: 22 12 11 50. E-post: halvor.fosli@nffo.no