2-2005: Stilprosa

Maria Alnæs

Sluttproduktets mysterium

Det er lørdag ettermiddag og en bunke hefter ligger tungt på bordet. De nasjonale prøvene har lagt ut på vandring og forflyttet seg. De finnes ikke lenger i avisspaltene, i radioens sprakende høyttalere og fjernsynets billedrekker. De ligger på bordet i stuen min, sammen med brillene og den røde pennen.

Kristin Clemet har testet førsteklassen min i lesing. Jeg skal ha mer kunnskaper om elevene etter å ha rettet denne prøven. Og hele nasjonen skal ha mer informasjon om de videregående skolene. Det holder ikke med eksamensresultater, snittkarakterer og omdømme. Nei, testene skal kartlegge hvor vi ligger, angi hva som er blindpunktene våre, vise retning for framtiden.

Det skumrer ute, jeg tenner et stearinlys. Lyset spiller mot vinduet, lager glitter i regndråpene som glir nedover på utsiden. En kameratgjeng i leiligheten over ser på tippekampen, med jevne mellomrom hører jeg fotballbrøl trenge gjennom betongveggen.

Jeg åpner en besvarelse. Den er anonymisert, men jeg har nøkkelen. C5 = Eivind. De første spørsmålene gjelder et søylediagram. Ut av dette skal man tyde hvilke to typer lesestoff som viser størst kjønnsforskjell i 2003 og 2004 – riktig svar er tegneserier (gutter) og ukeblader (jenter). Så skal man gi begrunnelser for hvorfor man tror det er slik. Eivind har svart: «Jeg ser ingen grunn til at det skal være slik at gutter leser mer tegneserier enn jenter.»

Hm, nei, i grunnen ikke jeg heller, tenker jeg. Hvorfor er det slik? Er det forårsaket av kompliserte sosiale strukturer? La oss se i veiledningen. Et svar som Eivinds gir 0 poeng. Svarer man derimot «gutter er mer barnslige enn jenter», blir man belønnet med 1 poeng. 0 poeng til Eivind. Bedre å servere en gammel myte, enn å stille seg undrende. Det er moralen bak mang en test.

Jeg blar videre. I oppgaven er det noen tekster om ulver i USA. Her var det mye informasjon, om utrydding, freding, fanging, forgifting. Spørsmålet lyder: Det står beskrevet tre ulike måter menneskene behandlet ulven på. Nevn disse tre måtene. Eivind har lest teksten og svarer: 1) menneskene utryddet ulven fra 48 stater, 2) ulven ble fredet, 3) den ble flyttet fra Canada til Montana.

Svaret er riktig så vidt jeg kan forstå. Men nei, det var ikke disse tre tingene testmakerne tenkte på, og fasiten sier noe annet. Riktige svar er nemlig at ulven ble jaktet på, tatt som kjæledyr og man la ut forgiftet bisonkjøtt.

Men hva skal jeg gjøre når jeg er uenig med fasiten? Jeg leser veiledningen om igjen. Bruk skjønn, står det. Ålreit, jeg bruker skjønn, ikke for første gang denne kvelden.

Kaffen er blitt kald. Hmm… jaja, ikke så skeptisk, det gjelder å være entusiastisk. Vi lærere har jo fått vite at det gjelder å være entusiastiske overfor det nye, ikke minst overfor konsekvenstenkningen. Er nasjonale prøver en del av konsekvenstenkningen? Det må jeg spørre noen om.

For et par uker siden var vi lærere på kurs om nasjonale prøver. En dag uten undervisning, med kurs. Det er i alle fall prøven verdt, en skoledag mindre for elevene. Og læreren er en pliktoppfyllende yrkesgruppe. I lunsjpausen snakket vi om hvordan vi kunne trene opp elevene slik at de ville gjøre det bedre på slike prøver. Inntil vi begynte å lure: hva i pensum skal ut, til fordel for å trene elevene i å lese busstabeller og søylediagrammer? Jeg satt og undret på om ikke elevene må lese mer, hvis de skal bli bedre i lesing. Ja, kanskje fra de er små?

Men skolene vil vel ha best mulige resultater, slik at de blir konkurransedyktige i markedet for skole og læring. I Korea, som gjør det bra i slike tester, marsjerte elevene inn i store saler, mens hornmusikken spilte. Kanskje vi kunne leie det lokale janitsjarorkester, og smitte elevene med entusiasme? Vi kunne drille elevene i ukevis før testingen. Om flere skoler tenkte slik, ville alle etter hvert gjøre det bedre på de nasjonale prøvene. I departementet ville man så klappe hverandre på skulderen, spise bløtkake og gratulere hverandre: «Ja, norsk skole er blitt bedre! Tenk, allerede gode resultater.»

Regnet tiltar, jeg åpner vinduet og undrer på hvorfor man ikke heller gjør et vitenskapelig forsøk, om man vil vite hvor norsk skole står. Jeg blir våt, lukker vinduet og setter meg ned igjen. En novelle, en forbrukerrapport, en artikkel om lakrisspising. Riktig svar på spørsmål 6 forutsetter riktig på spørsmål 5, spørsmål 23 viser tilbake til svaret på 20, det samme med spørsmål 33. Eivinds originale og etter mitt skjønn riktige svar gjør neste spørsmål meningsløst. Er det slik en test bør konstrueres?

Jeg blar opp neste besvarelse og kjenner igjen skriften. Det gjør du gjerne når du er lærer, og særlig når du er klassestyrer, unnskyld elevansvarlig, nei, jeg mener kontaktlærer. Forteller denne testen meg noe jeg ikke visste fra før, Clemet? Eller vet jeg forlengst mer enn den? Jeg vet at Lise ikke er så flink til å sette komma, jeg vet at Kristian er reflektert og har et grublende sinn. Han holder seg ikke alltid til oppgaven, jeg trekker ham ofte litt for det, men ikke alltid. Testen gir meg ikke hans profil, profilen hans har jeg lest meg til gjennom ordene, stil etter stil, gjennom klasserommets diskusjoner, gjennom levende liv.

Du skulle vært her forrige uke. Da holdt han foredrag om Agnar Mykle, og mot slutten ville han lese høyt fra Sangen om den røde rubin. Han ble hummer-rød da han leste opp de erotiske skildringene. Hele klassen fniste, og de fleste vil senere huske hva Mykle ble mest kjent for.

Bjørn er en liten kverulant. På to av spørsmålene har han laget en vinkelparentes og skrevet: «disse spørsmålene er meningsløse». Jeg smiler for meg selv. Null poeng dessverre. Senere skal jeg kode de null poengene på Internett og sende dem til Kristin Clemet. Bjørn går inn i de tause tall for «null forståelse, null mestring» av dette spørsmålet.

Jeg kunne også fortelle dere at Truls er forelsket i jenta foran seg, at Jorunns familie er i oppløsning og at hun har gjort det svakt på alle prøver og stiler de siste par månedene. Jeg kan fortelle at Sofie er kreativ, men distré. Men her teller et reflektert eller kreativt svar ikke mer enn et akseptert svar, 1 poeng eller 0 poeng. Inn i maskinen med dem. Se å få evaluert dem, og se hva slags sluttprodukter norsk skole kan skilte med.

Målet mitt nå om dagen er å få dem interessert i Fuglane, Kristin Clemet. Jeg skal bruke all min beste vilje og entusiasme. Det blir vanskelig, de skjønner ikke hva «stikkene» og «vanlagnad» betyr, de synes språket er krøkkete. Men tenk, i andre kapittel forstod de ospenes symbolske betydning. Hvis de etter hvert blir virkelig fanget inn av boka, 2 poeng til dem, 1 poeng til meg. Vi skal få til noe i dette klasserommet med 26 ulike mennesker, 16 og 17 år gamle. Kan vi diskutere og respektere hverandre, selv om vi er forskjellige? Kan vi skape noe sammen?

Stearinlyset har brent ned. Jeg henter et nytt lys til staken, og en øl til meg selv. Nytt brøl fra leiligheten over. Jeg skrur på TV’n, ser målet i reprise og heier med, selv om jeg ikke aner hvem som spiller. 

 

   
forrige side
© Prosa - Faglitterært tidsskrift. Utgitt av Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening.
Uranienborgveien 2 - 0258 Oslo. Tlf.: 22 12 11 58 - Faks: 22 12 11 50. E-post: halvor.fosli@nffo.no