Prosa 2-2005: Bokessay

Espen Stueland

Drømmen om den gode kritiker

Hva skal til for å bli en god kritiker? Hvordan tilegne seg god smak? Hvordan unngå urettferdige kvalitetsdommer? Det er vanskelige, for ikke å si umulige spørsmål å besvare. Det gis ingen oppskrifter på hva som gjør den gode litteraturen god, men livserfaringer, skrivepraksis, skrivetrening, modning og utprøving er stikkord for hva som kreves.

Erik Bjerck Hagen: Litteraturkritikk
En introduksjon
204 sider
Universitetsforlaget 2004

 

Dette etterskriftet er skrevet 2-3 måneder etter at jeg skrev herværende presentasjon av Erik Bjerck Hagens bok, og det føles nødvendig å si noen ord før jeg kommer inn på boken hans, Litteraturkritikk, fra 2004. Jeg tror det dessuten er prinsipielt viktig å sette etterskriftet først, for det illustrerer noe av det mest konfliktfylte for en anmelder – at jeg har skiftet mening over tid.

La meg si det sånn: Bjerck Hagen har skrevet en god bok om litteraturkritikken. Jeg leste den og fikk mye ut av den. Det er en bok som er fin å lese fordi den går til kjernen i mange viktige problemstillinger. Man blir ivrig av å lese den. Det er umulig å være enig i alt han skriver; boken inviterer til diskusjon. Det er bra. Men som bok om litteraturkritikk må den også forstås som en poetikk: slik som dette skal eller bør det gjøres. I teorien.
Hva så med praksis?

Bjerck Hagen har fungert som anmelder i Morgenbladet høsten 2004, som om han ville utprøve sine egne teorier, teste gølvet, om gølvet holder byggverket. En slik intensjon må man (eller kan man) også berømme (eller beklage). Men anmeldelsene hans? De er grunnen til denne innledningen. Jeg er i liten grad overbevist av litteraturkritikeren Bjerck Hagen. Jeg syns anmeldelsene har lite av det rommet for refleksjon og tanke som boken Litteraturkritikk etterspør.

Hvordan kan det ha seg?
Det kan ikke jeg svare på.

Derimot skal jeg si et par ord om hva jeg finner mangelfullt ved Morgenbladet-kritikken.

Jeg skal ikke gå gjennom hele lista av hva han anmeldte i høst, og stiller meg ikke til doms over hans dommer; dette er utelukkende ment som et par konkrete innvendinger som belyser noen generelle inntrykk.

Det første eksempelet handler om kritikerens etos. Flere av dem som ellers stort sett stolte på kritikeren Øystein Rottem (fred være med ham), opplevde det som problematisk at han kunne skifte synspunkt underveis i en anmeldelse. Akkurat idet han hadde beskrevet en bok svært negativt og teksten nærmet seg slutten, hvor man forventet å finne en streng dom, slo han kontra og konkluderte på en måte som ikke var underbygget i det foregående: et strålende verk. Slikt skaper forvirring, irritasjon.

Liknende unoter syns jeg Bjerck Hagen har tilegnet seg. En altfor variert vurdering underveis i en anmeldelse gir ikke inntrykk av at en anmelder er nyansert, men av at hun kanskje har begynt å skrive anmeldelsen før hun har gjort seg opp en mening. Anmeldelsen blir preget av prosessen (hvilket kan være bra, men da hvis det er gjort noen grep som belyser metoden). Dermed henger ikke beskrivelse og konklusjon på greip. En anmeldelses overgang fra beskrivelse av verket til konklusjonen er det vanskeligste. Bjerck Hagen har ikke alltid løst dette dilemmaet så bra.

Andre ganger underslår Bjerck Hagen sin dømmekraft på en måte som slett ikke ærer boken og forfatteren, men heller sier noe om en overdreven respekt. Som for eksempel da han anmeldte de tre bøkene i Imperativs poetikkserie (Svein Jarvoll, Øyvind Berg og Tone Hødnebø), og kom til å skrive noe sånt som – sitert etter hukommelsen – at han ikke alltid forsto hva Tone Hødnebø skrev, man likevel vurderte det som godt.

Problemet med et slikt utsagn er ikke at han sier: Ok, når vi leser poesi, trenger vi ikke å forstå alt. Det ville være et greit synspunkt.

De fleste poetene vil sikkert kunne gå med på det. Problemet er holdningen – berøringsangsten, underdanigheten, som om poesi er noe hellig, noe man må ned på kne for. Og dernest at alt han ikke forstår (i hennes poesi) = godt. Godt blir uforståelig, ifølge denne alkymien. Hvis man har et så fryktfullt forhold til poesi, må det da være vanskelig å anmelde den? Hvordan kan vi stole på at Bjerck Hagen kan si ifra den dagen Hødnebø eventuelt skriver en dårlig samling?

Senere i denne anmeldelsen kommenterer jeg Bjerck Hagens kommentarer til et Hødnebø-dikt i boken Litteraturkritikk. Selv om Bjerck Hagen vil illustrere Hødnebøs storhet som poet, er det ikke noe spesielt godt dikt til å være henne. Det kan diskuteres, men jeg oppfatter det likevel som symptomatisk for Bjerck Hagens holdning til poesien hennes; hans problemer med å se godt og dårlig i den. Georg Johannesen snakket en gang om roskompetanse ……

Også i anmeldelsen av Jonny Halbergs roman Gå til fjellet syns jeg Bjerck Hagen gjør seg skyldig i noen temmelig inkompetente måter å løse en anmelders dilemmaer på: Hva gjør man når man ikke liker en roman man er satt til å anmelde? Han bruker rett og slett plassen på å skrive om Richard Ford i stedet, etter å ha forsøkt å frata Halberg all ære som forfatter. Han klarer heller ikke å gjøre rede for seg etter å ha mottatt to leserbrev fra henholdsvis Endre Opsahl og Øyvind Berg. Førstnevnte etterlyser begrunnelse for slakten. Bjerck Hagen mener boken er for uinteressant til å lete etter svakheter. Han ville gjenspeile sin lede og reaksjon, det at han da gikk og leste en annen bok. Greit nok at han føler lede; men hva har det med en anmeldelse å gjøre? Har det noe med saken å gjøre hvis en anmelder begynner å kjede seg under lesningen og heller besøker venner, lager god mat, jogger etc.? Lite. Det vedrører ikke saken. Saken er bokens svakheter.

Svakest er det at Bjerck Hagen i sitt «Svar til Opsahl (og Berg)» (Morgenbladet 14.–20. januar) mener at hans anmeldelse på ingen måte er å anbefale som «grunnlag for en allmenn litteraturkritisk metode». Nei. Hvilke anmeldelser ønsker seg egentlig et slikt blikk? Svar: De færreste. Man merker viljen til å gjøre seg usårbar. Enhver anmelder foretrekker nok å begå sine bommerter uten at det får noen voldsomme konsekvenser. At ingen legger merke til det. At ingen gjør oppmerksom på det i full offentlighet. Klart det er ubehagelig. Men kanskje burde nettopp Bjerck Hagen, som noen måneder tidligere utga en lærebok i temaet, gå foran som et lysende eksempel?

Enten det, eller korrigere teorien?

Ifølge læreboken er det dét som er forskning, i motsetning til idealisme: at man korrigerer hypotesen alt etter hva funnene og realiteten – dessverre! beklageligvis! heldigvis! tross alt! – består av.

Dette forefaller meg å være et glimrende utgangspunkt for en oppfølger.

Og her slutter etterskriftet.


Tiltrengt
Erik Bjerck Hagen (f. 1961) er ansatt på litt.vit. ved Universitetet i Bergen og har i løpet av de siste årene vært produktiv som akademiker.

Han har spesialisert seg på å skrive introduksjonslitteratur relatert til litteraturforskning og tilgrensende områder. Han er redaktør i tidsskriftet Norsk Litteraturvitenskapelig Tidsskrift, som han var med på å starte for sju år siden. I 2000 utga Bjerck Hagen Litteratur og handling med undertittelen Pragmatiske tanker om Ibsen, Hamsun, Solstad, Emerson og andre. I 2003 utga han en liten pamflett i «hva er...»-serien til Universitetsforlaget: hva er litteraturvitenskap. Og i 2004 utga han boken Litteraturkritikk.

På sitt beste kan partier i disse bøkene konkurrere med tilsvarende introduksjoner skrevet på f.eks. engelsk. Det er gode, informative bøker, ikke veldig tunge, men heller ikke lette å bli ferdige med. Bjerck Hagen er ikke plaget av andektig respekt for teorien – verken på den måten at den forsøker å unngå den eller bruker den på en altfor innforstått måte. Et spesialnummer er for eksempel presentasjonen av dekonstruksjonen, hvor få andre i det nordiske området matcher ham. Dekonstruksjonen med dyder og laster punkt for punkt får man i Litteratur og handling. Det han skriver, bærer klart preg av at han har brukt mye tid på å forstå teorien, og at han ikke lenger er bundet av den. Presentasjonene forløper uten floker.

Man kan si han representerer en form for pragmatisme, der navn som R.W. Emerson, S. Fish og William James er noen av de viktigste forgjengerne for ham. Posisjonen hans er preget av rundhet og en viss arrogant måte å se bort fra uenigheter og konfliktlinjer om de temaene han tar opp; man finner et distansert blikk mot samtiden, og den faglige tyngden blir stadig lettere jo nærmere han kommer samtidens litteratur.

Hva skal en som har studert litteratur, bli? De mange årene med studier viser seg ofte å være lite yrkesrettet, som det heter. Merkelig nok er det først i de senere årene at universitetene på alvor har tatt konsekvensen av det. I Oslo gis det fra høsten 2004 kurs i litteraturkritikk. Det er i denne sammenhengen Bjerck Hagens bok om litteraturkritikken bør leses, ved siden av at den utmerket kan leses av folk som allerede virker som kritikere. Boken kan være nyttig pensum ikke bare fordi den er enestående i sitt slag, men også fordi det er mye å diskutere i den. Selv er jeg kritisk til mye i boken.

Det er et langt sprang fra Arild Linnebergs bind II av Norsk litteraturkritikks historie 1848–1870 til den perioden Bjerck Hagen dekker, men det er fortsatt et luftig sprang fra Bjerck Hagens bok til vår samtid. Om dette skyldes at han ikke er tilstrekkelig interessert i den, eller at han ikke har tilstrekkelig nysgjerrighet eller oversikt, skal være usagt. Unnvikelsen virker delvis å være resultatet av et bevisst valg. Man aner en bestrebelse på å framstå som et alternativ til samtidskritikkens aversjon mot å diskutere begrepet kvalitet. Bjerck Hagen orienterer seg mer i retning av klassikerne og et allerede utprøvd begrepsapparat.

Sammenliknet med Tomas Forsers Kritik av kritiken (2002) blir Bjerck Hagens mer klassisistiske posisjon tydelig. Forser har mer nerve til å gå inn på anmeldelsesjangeren rent konkret, og han drøfter dens mediale premisser og vilkår – kort sagt tabloidiseringen – som Bjerck Hagen ganske utilfredsstillende nøyer seg med å kommentere som forvirret (som om vi ikke visste det). Bjerck Hagen kan skrive setninger som: «Det finnes ingen estetisk overklasse som bestemmer hvordan litteratur skal leses og skrives, intet repressivt smakspoliti som vil ha oss alle til å mene, tenke og føle det samme, ingen etablert rangordning mellom typer av litteratur.» Dette perspektivet er naivt og utilstrekkelig.

Det er mer politisk konfrontasjonsvilje i Forsers bok, hvor det for øvrig står mer om norsk resepsjon enn det som finnes i Bjerck Hagens bok til sammen. Forser skriver om Askildsen-resepsjonen og anfører et sted Georg Johannesen som et ideal på linje med Poul Borum. Betyr det at svenske lesere vet hva GJ står for? I så fall: Gledelig overraskelse. Perspektiver på estetiske klimaskifter (som Forser skriver om i forbindelse med Askildsen-resepsjonen), zlitterære moter, strømninger, mentalitetshistorie – den slags mangler hos Bjerck Hagen. Dét betyr ikke at Litteraturkritikk ikke er noen engasjerende bok. Det er faktisk tvert om.

This cat needs to be confused (Monty Python)
En kritikers følelse av å være forvirret tror jeg er det som kommer lengst opp på Bjerck Hagens versteliste.

Bjerck Hagen er kritisk til samtidskritikken, men treffer i mine øyne ikke særlig presist når han kritiserer den for «forvirring […] med hensyn til publikums forventninger, kunnskaper og interesser». Det første som slår en med Aftenpostens eller Dagbladets litteraturkritikk, er ikke forvirringen. Det som skaper forvirring er resultatet av en ønsket «linje». Ifølge Bjerck Hagen baler kritikere i dagspressen med dårlig samvittighet, som gir seg utslag i at de skriver for vanskelig, omstendelig, lett, kort, banalt, pretensiøst, uten å vite hvem leserne er, hva litteratur er. Når Bjerck Hagen benytter ordet «forvirret» her, blir det nesten mistenkelig hvordan han makter å undervurdere i hvilken grad dette er noe planlagt og overveiet. Han står igjen uten noe godt redskap til å analysere og kritisere det. Han velger å ignorere det han ser.

Ifølge Bjerck Hagen slipper man å forholde seg til denne forvirringen i «større og mer selvsikre kulturer». Bjerck Hagen siterer ofte kritikere fra amerikanske magasiner når han skal referere til autoriteter. Det påfallende er at disse magasinene allerede har valgt bort mye av den innovative litteraturen (skal vi kalle den det?), som for alvor skaper tvil om hva litteraturen er, hvor grensene går, hvordan den skal omtales og så videre, fordi den ofte skrives av forfattere som ikke er kanonisert. Samtidspoesien er i store trekk sjaltet ut av disse mediene.

Den amerikanske kritikeren Marjorie Perloff har beskrevet situasjonen i artikkelen «What We Don’t Talk About When We Talk About Poetry: Some Aporias Of Literary Journalism» som finnes på hennes hjemmeside. Særlig får Times Literary Supplement, New York Review of Books og New York Times Book Review unngjelde. Men det er disse magasinene Bjerck Hagen på sin side trekker fram som autoritative publikasjoner. Og det er de jo også, på sitt felt. Men de dekker ikke mangfoldet. Bjerck Hagen gjør heller ikke det. Dette skaper et temmelig unødvendig inntrykk av at han universaliserer sin egen estetikk. 1 I Criticism & Truth (1987/1966) skriver Roland Barthes om det å universalisere ens egne synspunkter, som er «... nothing but current usage, is faked: made up from an enromous quality of tics and refusals, it is nothing more than yet another particular language: it is universality appropriated by the class of property owners». «Uten et sterkt krav om allmenngyldighet ville ikke litteraturkritikk vært mulig som noe mer enn en serie rapporter om hva enkelte kritikere hver for seg liker,» skriver han. At han ikke har det obligatoriske forbeholdet om at han vet om mangfoldet, er et statement.

Perloff:

«My own sense is that [...] middle-class poetry public no longer exist, that poetics is now at least as specialized as is architectural discourse. [...] In the case of poetry, however, the rapprochement with the university may well be a fait accompli. And thus it is that the TLS or NYRB review may well be on its way toward becoming obsolete.»

Jeg er sikker på at Bjerck Hagen kjenner til denne kritikken, så godt som han er informert. Det er ikke bare Perloff som står for den. Bjerck Hagen unnlater å gå inn på slike kontroverser, kanskje fordi han mener det ville komplisere framstillingen hans. Faktum er snarere at eksklusjonen ikke har styrket framstillingen.

    

Bokens inndeling
Litteraturkritikk er delt i tre. Først en del om estetikk (med underavdelingene om kvalitet og smak hvor kapitlene eplekjekt heter f.eks. «Syv symptomer på litterær kvalitet»). Dernest en del kalt kritikere, som tar for seg dømmekraft og inneholder tre grundige portretter av amerikanske kritikere fra forrige århundre: F.R. Leavis, Edmund Wilson og Lionel Trilling. Den siste delen heter eksempler. Der diskuteres bl.a. seks norske dikt, to noveller av Johan Borgen og til slutt kommenteres norsk litteraturkritikk, med sju punkter om hva som kjennetegner den perfekte kritiker! Her kan man savne et åttende punkt eller mene at flere enn seks er overkill.

Betraktet som bok på snaue 200 sider syns jeg han rekker over tilfredsstillende mye. Det er åpenbart at Bjerck Hagen føler glede ved å diskutere smak og litterær kvalitet, som jo ikke akkurat er spørsmål som har opptatt mange i de senere årene. Dette smitter. Man får litt Harold Bloom-følelse.

Det skyldes også at mange av de litterære eksemplene er angloamerikanske: Samuel Johnson, Harriet Beecher Stowe (Uncle Tom’s Cabin), John Updike, Henry James, Hawthorne, Don DeLillo, D.H. Lawrence, Norman Mailer, Henry James, James Baldwin, Raymond Carver og naturligvis Jonathan Franzen. Den geografiske innsnevretheten er både en styrke og en svakhet. En styrke fordi han kjenner denne delen av litteraturhistorien inngående og kan omtale den med ønsket «selvfølgelighet» og «selvsikkerhet», han har inngående kunnskap om den tilhørende resepsjonshistorien. En svakhet er at framstillingen blir ensidig. Man savner et bredere eksempeltilfang, variasjon i språkområder, i sjangrer. Det ville gitt selvfølgeligheten et ballespark. Orienteringen er ganske prosafiksert. Poesien får riktignok også sitt, til slutt, i delen hvor han vil vise hvordan man kommer seg fra beskrivelse av verket til bedømmelse.

Godt, punktum. Dårlig, punktum
Noe som kjennetegner utviklingen i litteraturvitenskapen i de siste 20 årene, er at nyhistorisme, sosiologisk inspirert analyse av «det litterære feltet», bokhistorie, kulturstudier, postkoloniale studier, feminisme og så videre har krevd større plass. Bjerck Hagen kaller dette «estetisk pluralisme».

Tilstanden innebærer en stadig rullering av dagsorden, hierarkier og smak. «Dekonstruksjonen var mer skeptisk til spørsmålet [om kvalitet] – og så på kvalitet mest som et fenomen vi bruker til å beskytte oss mot den dekonstruktive tolkningen,» skriver han med referanse til Paul de Man. Nykritikken var derimot mer åpenbart hierarkisk og forsøkte å fortrenge andre måter å lese litteraturen på. At dekonstruksjonen likevel var hierarkiserende ved sin gjenbruk av de samme tekstene fra kanon (Mallarmé & Co), unnlater han å nevne. Han skriver at dekonstruksjon så på prioriteringen av kvalitet som et sidespor. Bjerck Hagen representerer i denne sammenhengen oppbrudd. Han tar bl.a. til orde for den baktalte innlevelsen; og i hans forestilling om kvalitet er fornyelse, originalitet, virkelighet, oppriktighet og fremmedhet sentralt.

Bjerck Hagens posisjon er en form for pragmatisme, med vekt på at kritikeren skal kunne si hva som er godt og dårlig – punktum. Den som vil vite mer om hva den pragmatiske posisjonen innebærer, bør lese hans Litteratur og handling. Jeg skulle gjerne lest mer om hvilke konsekvenser Bjerck Hagen selv tenker at et slikt litteratursyn kan ha.

Litterære interesser = litteraturinteressert?
Hva er egentlig en bok? Pragmatismen er en tryllestav som får en boks omgivelser til å fordunste.

Boken synes ikke å ha noen form for nettverk, bare to muligheter: en nøkkel til kanon, eller ikke. Boken framstår ikke som en tekst som langsomt, etter at mange lesere har diskutert den, pratet om den slik at et rykte oppstår, med tid og stunder gjør at offentligheten som til å begynne med overså den, fatter interesse og etter hvert kanoniserer den. Bjerck Hagens bok er heller ikke noe som befinner seg i en høy stabel på en bokmesse, med plakater av forfatterens ansikt, mens markedsavdelingen snakker seg varme om den og forleggere fra ulike land kjemper om å få den oversatt. Boken virker heller ikke å være skrevet av en forfatter som møter sitt publikum for å fortelle om hvordan den kom til, etterfulgt av signering og så videre. Heller ikke er boken skrevet av en som er opptatt av sin tid. Boken har ingen virkningshistorie. Boken har ikke hatt noen innflytelse, påvirket noen. Boken er ikke etterliknet i den grad at den selv etter hvert framstår som tam, en blek kopi av dens egen skrivemåte.

Dette til tross for at Bjerck Hagen tar høyde for det institusjonskritiske: «Det vil alltid være legitimt å kaste skeptiske blikk på litteratur med høy status: Hvem fastslo i sin tid at forfattere som Dag Solstad, Kjartan Fløgstad og Jon Fosse var gode forfattere? Når skjedde det? Hvordan skjedde det? Hvorfor?» Men dette er bare spørsmål. Spørsmål «man» kan stille. Spørsmål som er legitime. Spørsmål man ikke kan arresteres for å ha stilt. De er ikke noe Bjerck Hagen selv på alvor virker interessert i å følge opp.

Han berører riktignok denne typen kamp på bakrommet, off the record, når han skriver om Norman Mailers kritikk og bakvaskelse av sine samtidskolleger. Men det forfaller til anekdotisk stoff, det blir aldri en integrert komponent i undersøkelsen av litteraturens spekter av lesere og institusjoner. Det er som om kampen ikke foregår. Som om krigen ikke kriges. Skulle krigen vært omtalt? Dette er jo tross alt en bok om litteraturkritikk. En skal ikke kaste blår i øynene på folk.

I portrettene av de tre amerikanske kritikerne er det tidstypiske nesten en del av bildet, men det er likevel det «tidløse» ved dem som er interessant for Bjerck Hagen. 2 Bjerck Hagen har inntatt et klassisistisk standpunkt som innebærer at mentalitetsendringer som skaper grunnleggende endringer, blir beskrevet som parenteser. Det grunnleggende er seg selv likt, menneskets hjerte forandrer seg ikke; forfatteren Hawthorne – skriver han – kan vurderes likedan i dag som i 1850. Han hevder at lesningen av Hawthorne før og nå i liten grad har endret seg. Han vil vise at «kvaliteten i et forfatterskap som Hawthornes, bedre lar seg lese som en samling transhistoriske observerbare aspekter enn som et produkt av en for Hawthorne lykkelig suksesjon av svært forskjellige omstendigheter og støttespillere». Dette uhistoriske finner man også når Bjerck Hagen synes å ville gi modernismen mindre betydning enn den faktisk har hatt. I en omtale av James Baldwin skriver han om «asketisk og nå lettere datert modernistisk upersonlighetsestetikk». Er det så enkelt å sette en strek over modernismen? Er det dét som skal til for å få regnestykket – vekten på det transhistoriske, klassisismen – til å gå opp? Antakelsen om at grunnleggende verdier er uforandret av historiske omstendigheter, burde vært underbygget mer. Et annet sted karakteriserer han endringene i oppfatninger om smak «ved modernismens gjennombrudd» – en periode preget av «litterære skandaler» – som en tid da det «overordnede perspektivet» kom ut av fokus slik at vi «ledes til å tro at en mer dyptgripende smaksendring har funnet sted» enn det virkelig er grunn til å tro.

Likevel er Bjerck Hagens portretter forbilledlige ved at de får fram kritikeren som en person med idiosynkrasier. Sitatene er eksemplarisk lange og får eksemplifisert deres evne til å vurdere.3 Men selv om enkelte kritikere blir tegnet fram slik at de framstår som levende personer, fester likevel inntrykket av Bjerck Hagens uvilje mot samtiden seg mer markant. Han mener at man ved å se på det transhistoriske kan heve seg over «det som til enhver tid finnes av snobberi, markeringsbehov og maktkamp innenfor et gitt litterært felt. Sosiologiske analyser med utgangspunkt i Bourdieu og andre vil kunne avdekke mekanismene her». Han nevner som eksempel på at det litterære feltet er «usedvanlig demokratisk», at man kan lese samme tekst av Shakespeare som dronningen i sin tid gjorde i sin seng. Her savner man historikk rundt lesevaner, tilgjengelighet – det er jo ikke slik at alt var seg likt. Er bokstabelen i Frankfurt det beste eksempelet på «demokrati»?

Men han sier lite eller ingenting om hvilke betingelser de skrev under, hvordan de markerte seg, hvem de dannet front mot. De skrev – det er som om det kunne vært i middelalderen eller i Bysants. Det blir vanskeligere å stole på en framstilling jo mer ensidig den er.

Bjerck Hagen spør: «Er ikke den litterære interesse – interessen for litterær kvalitet – en særegen type interesse som kan gå på kryss og tvers av rase, kjønn, klasse, nasjon og historisk epoke? Og er det ikke grunn til å tro at selve denne litterære interessen varierer mindre i sin estetiske kjerne enn i sine mer overflatiske kulturelle endringer og innpakninger?»

Spørsmålet er påfallende ubesværet. Bjerck Hagen vet at det er mer kontroversielt enn han vil gi inntrykk av. Det er slike utspill som får meg til å tenke på ham som en etterkommer av Harold Bloom. Leserens/kritikerens litterære interesse er selvsagt mer variert og subtil enn at den kan kokes ned til «litterær kvalitet». Det er forståelig at han velger å se bort fra alle de individualistiske, sosiologiske etc. faktorene, som for mange er uunngåelige, politiske spørsmål i dag. Det er også greit nok at han opptrer så ahistorisk at han med nødvendighet skyver mange fra seg. Gjør bare det. Men problemet er at dette kan tjene som en unnskyldning for at kritikeren som person trer tilbake og forsøker å gjøre seg usynlig. De tre amerikanske kritikerne Bjerck Hagen skriver om, representerer humanistiske og skeptiske posisjoner, impresjonistisk og ekspresjonistisk kritikk, og de representerer melankoli og sensibilitet – men sett opp mot hva? Hva pokker er melankoli? Er det vakkert? Stygt?

Eksistensialisme eller dannelse
Det er noe ved Bjerck Hagens holdning som minner meg om dreiningen i Atle Kittangs sene forfatterskap. Én viktig forskjell mellom dem er at Kittang formulerer sitt kritiske ærend i eksistensialistiske termer. Når jeg leser Kittang, blir jeg hele tiden minnet om at det han sier, ligger ham nær på hjertet, at det betyr mye for ham. Bjerck Hagen er glattere og gir meg sjelden følelsen av at litteraturen er viktig. Hva man foretrekker her, er en smakssak. Selv får jeg tillit til Kittangs eksistensialisme. Jeg regner det som en temmelig stor styrke ved ham som essayist, slik det er med Henning Hagerup.

Det er en forbindelse mellom Kittangs Sju artiklar om litteraturvitskap i går, i dag og (kanskje) i morgon (fra 2001), der han hevder at litteraturvitenskapens etikk bør være «forplikta på den underlege menneskelege verksemda som vi kallar diktekunst»; det er derfor han mener det er på tide å «... slå det fast i paroleform: Tilbake til litteraturen!». Det er et personlig anliggende for Kittang. Han skriver: «Sjølv kjenner eg liten dragnad mot litteraturhistoria og dei kompliserte problema den byr på. For meg har dei antropologiske og fenomenologiske sidene ved ‘saka sjølv’, dei litterære tekstane, alltid vore tilstrekkeleg utfordrande – og mest presserande.» Og i et essay om Rimbaud: «å reise spørsmål om det litterære verkets historisitet er aldri risikofritt. Det opnar for dei største teoretiske gåter og lokkar oss stadig vekk med abstraksjonens freistingar». Det er her det brenner, vil jeg tro. 4. Det er denne argumentasjonsrekken Toril Moi går inn i i sin strenge anmeldelse av Kittangs Ibsens heroisme. Hun anmelder boken under den demoniserende tittelen «Menns titaniske streben etter transcendens» i Norsk Litteraturvitenskapelig Tidsskrift 1/03. Arne Melberg har en kritisk omtale av Sju artiklar om litteraturvitskap i NLT 2/01, der han kritiserer Kittangs beklagelse over at spørsmål om det sjangerløse «verkets» litteraritet fortrenges av samtidskulturens behov for «etniska, postkoloniella, genusbestämda ‘kulturstudier’». Førsteamanuensis Tore Rem, som har utgitt den Bourdieu-påvirkede antologien Bokhistorie, som ble slaktet av Arild Linneberg i Morgenbladet 12.–19. juni 2003, lar de fleste spørsmål relatert til bokhistorie hvile i sin tilstrebet humørfylte, men – nettopp – forvirrede, anmeldelse i Dagbladet .#

Bjerck Hagen skriver at kritikere er med på å forme lesningen og leserne av bøker:

«Ulike kritikere kan sees som en serie vitner det er vår plikt som lesere å undersøke troverdigheten til. Og denne troverdigheten svekkes mindre ved at kritikeren av og til ‘tar feil’ (alle gjør det) enn av at hun gjennomgående avdekker en mangelfull sensibilitet eller en uinteressant personlighet. Gode kritikere danner sine lesere til det nivået og den forventningen de må ha for å kunne fungere som publikum. God litteraturkritisk argumentasjon er en del av denne dannelsen, men argumentene kan like gjerne finnes i et komma eller et særlig inspirert ordvalg som i gode observasjoner og drøfting av større ideer.»

Slik er det. Det tar seg unektelig dårlig ut om en kritiker som er en elendig stilist med klønete setninger, priser en forfatter for å være en stor stilist med et sobert språk. Her er han inne på det som er kritikkens eksistensberettigelse – ut over det prosaiske at kultursidene skal fylles. Likevel hadde det vært ønskelig om han i forlengelsen kunne si mer om retorikken, sjargongen, utslag av flokkmentalitet. Ofte er det slik at hvis man gjenleser kritikk skrevet av en man hadde stor tillit til for noen år siden, ser man i hvilken grad vedkommendes litteratursyn var preget av sin tid og mer eller mindre skjulte sympatier og antipatier, at kritikken var gjennomsyret av problemstillinger «alle» måtte ta stilling til på den tiden, men som ikke var så viktige i litteraturen.

Kvalitet av 1., 2., 3., 4., 5., 6., 7. grad
Selve dommen, kvalitetsvurderingen, har hedersplassen i Bjerck Hagens forestilling om litteraturkritikk. Han uttaler seg normativt: «Litteraturkritiker kan den være som har sans for litterær kvalitet. Den gode kritiker er i stand til å skille mellom god, dårlig og middelmådig litteratur – og da ikke bare for seg selv, men også for den tid og den kultur hun skriver i. Hun må dessuten kunne gradere mellom avskygninger av godt, slik at hun ikke forveksler det aller beste med det nest beste og tredje beste.»

Spørsmål han stiller i forlengelsen av dette, er hvorvidt konsensus om et verks kvalitet er mulig å oppnå, om kritikeren taler på vegne av flere, hvordan kvalitet beskrives og hvordan dømmekraften skal utøves. Det er viktige spørsmål, men jeg syns ikke han greier å gi noen gode svar.

Han nevner sju symptomer på at vi har å gjøre med litterær kvalitet:

(1) Fysiske reaksjoner (at vi puster fortere, blir åndeløse, får gåsehud, får en bestemt følelse i mellomgulvet). Joda; men for min egen del er fysiske reaksjoner mer bastante og varierte når jeg leser noe dårlig. Kritikerens motoriske sansninger og fornemmelser er overvurderte, eller kritikerne er stort sett kjedelige når de snakker om kroppen sin. Kroppsreaksjonene er mindre interessante enn de som utspiller seg i meg som tilskuer på et sportsarrangement.

(2) Kvalitetsfølelse – «Det verket er godt som lar seg beskrive som godt», hevder han; en kantiansk pleonasme, ment som en vittighet? Oscar Wilde ville høstet trampeklapp for en slik åndfullhet.

Bjerck Hagen synes ikke å ha sans for litteratur som gjør kritikeren i tvil eller setter språket hennes ut av spill; det er derfor han vektlegger gjenkjennelse som estetisk kategori, setter likhetstegn mellom begrepet klassisk skjønnhet og kvalitet, samt vektlegger hvordan han føler seg «hilset av en fortrolig» når han leser. Hva skjedde med ostranenije, fremmedgjøring? Da jeg var litt.vit.-student tok det kaka. Hva med litteraturen som ikke vil være god: Céline, Larsson, Houellebecq? Eller ikke god etter klassiske kjennemerker? «Vi setter ikke et litterært verk høyt hvis dets ideer er umodne eller tåpelige eller i det hele tatt ikke på høyde med dets språklige pretensjoner.» Dette er diskutabelt. Hva med litteratur som går inn for det lavkomiske, hva med infantilitet som virkemiddel? Hva med promp-bæsj-og-tiss-humor, hos Aristofanes, i James Joyces Ulysses, som ble tatt for å være både pornografisk og et umodent hodes fantasifoster? Det var ikke på høyde med sine språklige pretensjoner. Henrik Wergeland ble avfeid som infantil. å støte den gode smak er altfor enkelt.

Det er farlig å spre fordommer i et læreverk. Og det er ikke nødvendigvis slik at en bok som har alt som skal til for å bli en klassiker på klassikernes premisser, er noen god bok. Tranströömers siste diktsamling er beskrevet som klassiker-kitch.

(3) Enighet kritikerne imellom. Hvis ingen andre liker det man selv liker, «kan det være et tegn på at vi har følt eller tenkt galt». Selvsagt, men det kan det også når man skryter av noe alle andre skryter av.

(4) God litteratur tåler gjenlesning. åpenbart. Det kan vaskes igjen og igjen, vil det noen gang blekne?

(5) Verket fortsetter å finnes i minnet etter at lesningen er over. Det er med på å forme våre ideer om kvalitet, konstituerer vår horisont. Enig også i dette; men også dårlige verk har en slik virkning.

(6) Verket gir en språkopplevelse, språkerfaringer. Selv om det er selvsagt, er påminnelsen fin. Derimot er jeg ikke enig i at det ikke finnes gode forfattere som er «dårlige stilister». God stilist er et vankelmodig begrep. En god forfatterinne kan være dårlig stilist målt etter kjennemerker man brukte før i tiden. Forfatterinnen kan ha vært den som ga nye målemerker.

(7) God litteratur gir et sjokk av annerledeshet. «Vi visste ikke at det var mulig å skrive helt på denne måten.» Erfaring tilsier at slik er det ofte. Dette kravet favoriserer innovativ eller avantgardistisk litteratur, som Bjerck Hagen ellers virker mindre begeistret for. Kravet står i motsetning til kravet om gjenlesning; man sjokkeres vel neppe igjen og igjen og igjen av et verk. Motsetningen fungerer utfyllende? Man leser for å se om sjokket inntreffer igjen? Eller for å oppdage andre kvaliteter? Er boken dårlig om sjokket uteblir?
Pøh.

Bjerck Hagen skriver at kvalitet har noe selvsagt ved seg, at den aldri er objektiv eller bevisbar. Forestillingen om det selvsagte syns jeg er kuriøs – og brukt i en lærebok tvilsom. Man bør opplæres til å tale sin sak, finjustere krangelen, diskutere og blottlegge seg i forsøket på å få inn gode slag. En kritiker bør alltid være parat til å krangle, forsvare sine meninger. Ellers ender man kanskje opp med «god smak», som ifølge Barthes også kan være et system av utstøtningsmekanismer, en retorikk for å utsile det usømmelige.

Noe av det vanskeligste i bedømming av litteratur, er veien fra beskrivelse til dom og vurdering. Som kritiker spør man seg om man tilstrekkelig har underbygget den vurderingen man etter hvert gir av et verk. Ingen seriøse kritikere kan unngå å spørre seg om deres egne vurderinger og dommer er plausible, framstår urettferdige eller unyanserte.

Eksempel 1: Rolf Jacobsen
Det er når Bjerck Hagen skriver om skjønnlitterære verker, og pro forma fortolker dem, at jeg for alvor merker hvor uenig jeg er i en del av det han sier.

Uenigheten ligger i sakens natur, verre er det at lesningene ikke er eksemplariske. Hva er en eksemplarisk lesning? Den bør i alle fall representere flere innfallsvinkler enn bare én. Dette er en lærebok, man bør forvente slikt. Bjerck Hagen leser bl.a. det kanoniserte diktet «Byens metafysikk» av Rolf Jacobsen fra Jord og jern (1933) og et dikt fra Tone Hødnebøs Stormstigen (2002). Jacobsens dikt:

Under rennestensristene,
under de skimlete murkjellere,
under lindealléenes fuktige røtter
og parkplenene:

Telefonkablenes nervefibre.
Gassledningenes hule blodårer.
Kloakker.

Fra østens skyhøie menneskealper,
fra vestens villafasader bak spirea
– de samme usynlige lenker av jern og kobber
binder oss sammen.

Ingen kan høre telefonkablenes knitrende liv.
Ingen kan høre gassledningenes syke hoste i avgrunnen.

Ingen kan høre kloakken tordne med slam og stank
hundrede mil i mørke.
Byens jernkledde indvolder
arbeider.

Men oppe i dagen danser jo du med flammende
fotsåler over asfalten, og du har silke mot navlens
hvite øie og ny kåpe i solskinnet.

Og oppe i lyset etsteds står jo jeg og ser hvordan
cigarettens blå sjel flagrer som en kysk engel
gjennem kastanjeløvet mot det evige liv.

Bjerck Hagen er positiv til første del av diktet (kraftfulle personifikasjoner, dynamisk formulering om kloakkenes torden), og kritisk til de to siste strofene: «sigarettrøyk stige[r] oppover og inn i en mulig religiøs eller iallfall åndelig sfære. Umiddelbart ser det ut som om diktet taper seg her. Den dansende kvinnen bli[r] liksom verken erotisk nok eller sanset nok.» Greit nok, men forventer man egentlig erotikk fra Jacobsen? Er det en gyldig forventning? Bjerck Hagen siterer Erling Aadland og kommer deretter med mer kritikk, noe mumlende: «diktet anstrenger seg i retninger som er dets vesen fremmed. Hele diktet blir en slags selvmotsigelse som muligens inneholder en erkjennelse [...], men som ikke gør det minste for å heve diktets kvalitet. Kvaliteten vedvarer heller å befinne seg i undergrunnen, som fortsetter å ta luven fra det som befinner seg over bakken.» De avsluttende strofene er «litt uforløste og forglemmelige».

Jeg er ikke noen Jacobsen-leser, men Bjerck Hagens lesning er så lite overbevisende at jeg blir sittende og lese diktet grundigere enn jeg ellers ville gjort, for å finne ut hvorfor hans tolkning ikke stemmer med min fornemmelse. Det virker som om han mener at diktet kunne vært godt hvis de to siste strofene liksom overskygget de foregående; hvis bevegelsen oppover virkelig var sterkere enn kraften nedover. Todelingen oppover/nedover er i seg selv kunstig, som å hevde at «Hälfte des Lebens» burde vært to dikt. Kontrært eller motsetninger?

Jeg leser diktet som en Walt Whitman-variant i lommeformat; jeget er uavgrenset og derfor svimmelt, materien er en forlengelse av kroppen. Vi var kyborger allerede i 1933. Diktet formulerer en naiv undring over telefonlinjene som er koblet til hele verden – på samme tid som også Marcel Proust undret seg over dette. Jern og kobber kan ha samme funksjoner som blodårer, øreganger og tarmer; og det kan man undre seg over. Det er ikke en forgyllet versjon, men en versjon som er klar over kroppens ubønnhørlige temporalitet, betinget av for eksempel sykdom (hosten er tuberkuløs), skitt, smitte: det er ikke så mye kloakk i norsk poesi. Diktet er tidstypisk i sin tillit til teknikken; dette er før kritikkens tidsalder, kulturkritikken, atombomben og så videre. Men det er mer sympatisk enn italiensk futurisme. Bruken av ordet «jo» er påfallende, det signaliserer – sammen med ordet «men» – kontrapunkt og vending.

Når dikt-jeget beskriver sigarettrøyken som en engel og utstyrer kreaturet med epiteten kysk, tror jeg at Aadland har rett når han hevder at «overskridelse oppover avvises ironisk», «de metafysiske ordene [er] ironiske tegn på at foretaket fremdeles er for stort». Bjerck Hagen forsøker å vise at Aadland har rett i akkurat dét, men tar feil på et mer overordnet plan: fordi versene om det som skjer under bakken vil «utfordre Aadlands tolkning» som går på at diktet vedgår at det tar «feil da det gikk i avgrunnen; byens vesen må søkes blant menneskene».

Den dobbelte dansen som beskrives er også en dobbel flamme; flammende fotsåler og sigarettens glo. Men dette er kanskje heller en metafysikk som ikke vil være metafysisk?

For øvrig: hva er «menneskealper»?

Eksempel 2: Tone Hødnebø
I Hødnebøs dikt fra samlingen i 2002 gjør behovet for et grønt, lysende exit-skilt seg gjeldende:

VI LØP nedover trappene,
og noen kom oppover
de trykket seg mot oss
men presset var like stort begge veier,
vi fikk ikke puste.

Da vi kom ned var det blitt lysere
og folk var forsvunnet.

Noen kom og tok oss i armen
og sa at vi var heldige;
vi kom akkurat tidsnok
til at krigen kunne begynne.

Vi kom akkurat tidsnok
til at krigen kunne begynne
for vi skulle vende oss mot fienden
og slåss tilbake.

Bjerck Hagen knytter diktet til det han kaller «angrepet på New York i september 2001». Diktet beskriver ifølge ham en tilstand «der noe skjer som ingen vil være i stand til å innse rekkevidden av, men det er intet åpenbart antikrigsdikt, noe som sannsynligvis bare ville gjort det til et lett offer for en hær av realpolitiske motargumenter. Likevel er dette et godt politisk dikt, siden dets egen halvt absurde logikk kan sies å avspeile logikken bak krigen, slik den i skrivende stund føres av Bush-administrasjonen.»

Jahn Thon har allerede kritisert denne tolkningen i sin anmeldelse: «Et dikt blir sjelden godt fordi logikken er god» (Edda 3/04). Jeg slutter meg til det. Jeg er tvilende til at dikt kan være gode politiske dikt hvis de ikke suverent hever seg over «realpolitiske motargumenter». Det er et dårlig diktvalg. Hødnebø er en bedre politisk dikter andre steder. Dette diktet leser jeg som en tam versjon av et typisk Hødnebø-dikt. Et dikt hun har skrevet flere ganger. Det mangler snert i avslutningen. Hun har ikke funnet det overraskelsesmomentet hun ønsker (jfr. det hun skriver i boken Skamfulle Pomeii). Diktet tenker seg om i gjentakelsen, men det er ikke energi igjen i fortsettelsen; det sto for lenge og nølte. Det vil alltid være noen som med glede roper «Velkommen til krigen», som en ironisk, men forutsigbar M.A.S.H.-parodi.

Bjerck Hagens resonnement indikerer en motvilje mot at politiske dikt blir entydige. Han frykter at slike dikt ville møte mye realpolitisk motstand. Mye kan sies om en slik holdning, denne estetikken, som han ikke gjør rede for. Ifølge ham skal man gjøre rede for seg.

Det er merkelig at Bjerck Hagen ikke følger opp det som var ankepunktet mot Jacobsen, han etterlyste konsekvens fra strofe til strofe. Her er spørsmålene «hvem er fienden?», «skal man stole på informanten?», «var den som tale om deres hell ironisk?», «blir de lurt til å krige?» relevante. Om ikke for annet så for å påpeke at det er et dikt som etterlater leseren utilfredsstilt. Bjerck Hagen bruker ordet uforløst om Jacobsens dikt, det er også passende her. Kanskje gir Bjerck Hagen så lett etter fordi han – som han skriver i anmeldelsen av Skamfulle Pompeii i Morgenbladet – godtar alt Hødnebø skriver, selv om han ikke skjønner det. Det trengs god optikk for å tåle å la seg blende.

Bjerck Hagen sier noe annet påfallende i omtalen av dette diktet: «Når opplevde vi sist en politiker omtale verdenssituasjonen med et minimum av sans for filosofisk tvil, eksistensiell angst, moralsk kompleksitet og egne begrensninger?» Hvis Bjerck Hagen ønsker dette fra politikere, hvorfor da ikke også fra litteraturkritikere? Hvis tvil er en kvalitet, burde den vært integrert i det han selv skriver?

En transhistorisk kvalitet
Det går ikke alltid slik man hadde trodd mens man leste boken, eller før man begynte å skrive. Jeg hadde ikke trodd at lesningen av Litteraturkritikk skulle bli så kritisk som jeg ser at den er. Jeg har tillatt meg å argumentere, ta oppfatninger og holdninger og lesninger på ordet, fordi jeg oppfatter min tekst mer som en dialog enn en anmeldelse. Jeg håper boken får mange lesere. Den er tydelig og sterk nok til at man kan være uenig med den, det er en bok det er morsomt å krangle med. Det er en udiskutabel kvalitet. Transhistorisk, kan man si.


Noter

1. I Criticism & Truth (1987/1966) skriver Roland Barthes om det å universalisere ens egne synspunkter, som er «... nothing but current usage, is faked: made up from an enromous quality of tics and refusals, it is nothing more than yet another particular language: it is universality appropriated by the class of property owners».

2. Bjerck Hagen har inntatt et klassisistisk standpunkt som innebærer at mentalitetsendringer som skaper grunnleggende endringer, blir beskrevet som parenteser. Det grunnleggende er seg selv likt, menneskets hjerte forandrer seg ikke; forfatteren Hawthorne – skriver han – kan vurderes likedan i dag som i 1850. Han hevder at lesningen av Hawthorne før og nå i liten grad har endret seg. Han vil vise at «kvaliteten i et forfatterskap som Hawthornes, bedre lar seg lese som en samling transhistoriske observerbare aspekter enn som et produkt av en for Hawthorne lykkelig suksesjon av svært forskjellige omstendigheter og støttespillere». Dette uhistoriske finner man også når Bjerck Hagen synes å ville gi modernismen mindre betydning enn den faktisk har hatt. I en omtale av James Baldwin skriver han om «asketisk og nå lettere datert modernistisk upersonlighetsestetikk». Er det så enkelt å sette en strek over modernismen? Er det dét som skal til for å få regnestykket – vekten på det transhistoriske, klassisismen – til å gå opp? Antakelsen om at grunnleggende verdier er uforandret av historiske omstendigheter, burde vært underbygget mer. Et annet sted karakteriserer han endringene i oppfatninger om smak «ved modernismens gjennombrudd» – en periode preget av «litterære skandaler» – som en tid da det «overordnede perspektivet» kom ut av fokus slik at vi «ledes til å tro at en mer dyptgripende smaksendring har funnet sted» enn det virkelig er grunn til å tro.

3. Men selv om enkelte kritikere blir tegnet fram slik at de framstår som levende personer, fester likevel inntrykket av Bjerck Hagens uvilje mot samtiden seg mer markant. Han mener at man ved å se på det transhistoriske kan heve seg over «det som til enhver tid finnes av snobberi, markeringsbehov og maktkamp innenfor et gitt litterært felt. Sosiologiske analyser med utgangspunkt i Bourdieu og andre vil kunne avdekke mekanismene her». Han nevner som eksempel på at det litterære feltet er «usedvanlig demokratisk», at man kan lese samme tekst av Shakespeare som dronningen i sin tid gjorde i sin seng. Her savner man historikk rundt lesevaner, tilgjengelighet – det er jo ikke slik at alt var seg likt. Er bokstabelen i Frankfurt det beste eksempelet på «demokrati»?

4. Det er denne argumentasjonsrekken Toril Moi går inn i i sin strenge anmeldelse av Kittangs Ibsens heroisme. Hun anmelder boken under den demoniserende tittelen «Menns titaniske streben etter transcendens» i Norsk Litteraturvitenskapelig Tidsskrift 1/03. Arne Melberg har en kritisk omtale av Sju artiklar om litteraturvitskap i NLT 2/01, der han kritiserer Kittangs beklagelse over at spørsmål om det sjangerløse «verkets» litteraritet fortrenges av samtidskulturens behov for «etniska, postkoloniella, genusbestämda ‘kulturstudier’». Førsteamanuensis Tore Rem, som har utgitt den Bourdieu-påvirkede antologien Bokhistorie, som ble slaktet av Arild Linneberg i Morgenbladet 12.–19. juni 2003, lar de fleste spørsmål relatert til bokhistorie hvile i sin tilstrebet humørfylte, men – nettopp – forvirrede, anmeldelse i Dagbladet.

 

   
forrige side
© Prosa - Faglitterært tidsskrift. Utgitt av Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening.
Uranienborgveien 2 - 0258 Oslo. Tlf.: 22 12 11 58 - Faks: 22 12 11 50. E-post: halvor.fosli@nffo.no