Prosa 1-2005: Bokanmeldelse

Erle Sørheim

Mangfoldig om melankoli

Espen Hammer: Det indre mørke
Et essay om melankoli
152 sider
Universitetsforlaget 2004

Espen Hammers nye bok omhandler et emne som er et av de mest myteomspunnede og mangetydige begreper i vår vestlige kulturhistorie, nemlig melankoli. I over 2000 år har begrepet blitt brukt på utallige måter, det har kunnet beskrive naturen like gjerne som menneskets indre, og ordbruken har gradvis fjernet seg langt fra den opprinnelige betydningen.

Ordet er nemlig sammensatt av «melas» og «khole» som på gresk betyr henholdsvis «sort» og «galle». Dette stammer fra den antikke legevitenskaps (mis)forståelse av fenomenet som en tilstand preget av en for stor produksjon av sort galle i kroppen. Men selv om grekernes medisinske diagnoser kanskje var tvilsomme, var deres forståelse av denne menneskelige tilstanden høyst plausibel. Så når den antikke forfatteren av Problemata spør: «Hvordan kan det ha seg at alle mennesker som har oppnådd fremragelse innen filosofi, statsmannskunst, poesi eller de andre kunstene er melankolikere, eller smittet av sykdommene som skyldes sort galle?» er dette et spørsmål som også i dag har aktualitet, og et av mange Espen Hammer drøfter i Det indre mørke.  

Boken er svært vidtfavnende. Den er inndelt i seks kapitler, som alle drøfter melankolien fra ulike synsvinkler.

Vi får et fenomenologisk, et historisk og et psykologisk perspektiv, samt en drøftelse av melankolikerens forhold til tid, hans/hennes mulighet for overskridelse og en analyse av den postmodernistiske melankolien. Denne pluralismen er på mange måter både bokens styrke og svakhet. Mangfoldet gjør den spennende og variert å lese, samtidig som Hammer er dyktig til å bringe allerede behandlede temaer opp igjen og gjøre dem relevante for de nye perspektivene.

Men til tider blir denne behandlingen litt for kjapp og overflatisk, slik at man sitter igjen med mye uavklart.

Dette problemet kommer godt fram når Hammer for eksempel behandler Heidegger i det første kapitlet. Heidegger forklarer melankoli verken som et indre traume eller som en ytre faktor, men snarere som en selvstendig dimensjon av vår eksistens. Denne forklaringen er god, mener Hammer, men den gir ikke «noe plausibelt bilde av de komplekser og konflikter som ligger bak symptomene» (s. 21).

Dette er det først den psykoanalytiske teorien som gir oss, hevder han. Men hele Heideggers utlegning om menneskets erfaring av intet og den angsten og relativiteten den forårsaker i oss, ville her være naturlig å drøfte som mulige årsaker for den melankolske tilstanden han beskriver.

Slike forenklede slutninger er det naturlig at man støter på i en bok på bare 152 sider, og det er ingen alvorlig innvending så lenge boken er utstyrt med et så godt fotnoteapparat, stikkordregister og liste over referanselitteratur.

Et godt essay kjennetegnes av at det gir deg interesse for emnet og en lyst til å utforske det mer, og det gjør i høyeste grad Espen Hammers bok.

Det er spesielt de litterære eksemplene i boken, som umiddelbart fanger oppmerksomheten. Siden melankolien, som Hammer formulerer det, «er en modus av menneskets levde erfaring» (s. 22), vil disse erfaringenes uttrykk i litteraturen gi oss en supplerende forståelse av melankolitilstanden.

Hammer fører de litterære bruddstykkene elegant inn i samspill med den overordnede filosofiske tematikken. Når han behandler Heideggers noe kompliserte væren-i-verden-begrep og hvordan melankolien er en modus av denne, trekker han inn en passasje fra Georges Perecs roman Et sovende menneske, som illustrerer denne tilstanden direkte og presist: «Til å begynne med er det bare en slags utmattelse eller tretthet, som om du plutselig har blitt klar over at du lenge, i mange timer, har ligget under for et snikende, lammende ubehag, ikke akkurat smertefullt, men likevel utålelig, med den sykelig søte og kvelende fornemmelsen av å være uten muskler eller ben, av å bære en sekk med poteter omgitt av andre sekker poteter.» (s. 22)

I femte kapitlet, hvor Hammer spør om det finnes en relasjon mellom erfaringen av meningsløshet og menneskets higen etter det transcendente, overmenneskelige, bruker han Beckett som eksempel. Først, i sitt essay Om Proust   fra 1931, hyllet han kunstens evne til å utslette jeget og løfte mennesket mot det absolutte. 30 år senere har han begynt å betvile muligheten for transcendens, og i Krapp's Last Tale skildrer han en mann som sitter og hører på sine egne gamle lydbåndopptak om og om igjen, og som ikke klarer å gripe nuet, men bare dveler ved den for lengst passerte fortiden.

Dette speiler også melankolibegrepets egen historiske rolle. Fra å være en higen etter noe annet, og en nødvendighet for storslått kunst, blir melankolien i etterkrigstiden en mindre romantisk og heller en svart og meningsløs tilstand, skapt av en følelse av mislykkethet og tapte muligheter, ifølge Hammer.

Boken ønsker altså ikke å komme med bombastiske påstander og definisjoner, men vil heller være en «guide» som loser oss igjennom melankoliens mange versjoner og uttrykk. I den historiske gjennomgangen gjøres nettopp dette når vi føres fra begrepets greske opprinnelse opp igjennom middelalderens syn på depresjoner som en dødssynd (Dante plasserte i La Divina Comedia den melankolirammede i helvetets syvende sirkel), via renenssansens gjenoppdagelse av den medisinske diskursen, til Kants kognitivistiske forklaringsmodell, hvor depresjonen blir henlagt til alene å være et «elendighetsbedrag» i fornuften, en «falsk tenkning», og videre mot moderne sosiologiske teorier, blant annet illustrert med Emile Durkheims Selvmordet, «hvor krisen settes i relasjon til sosiale sammenhenger»

(s. 61), og helt frem til Elizabeth Wurzels Prozac Nation, hvor den depressives (nå benyttes ikke lenger det opprinnelige ordet melankoli medisinsk) erfaring av sin tilstand blir uvesentliggjort, og behandlingen i sterk grad knyttes til medikamenter alene. Hammers mål med denne korte historiske gjennomgangen uttaler han selv i starten av kapitlet: «Melankolien tilskrives ikke lenger noen mening; man tar en pille, kanskje gjennomgår man en samtaleterapi. Resten er opp til en selv.»

«Å bevege seg bakover i melankolibegrepets historie innebærer [derfor] å gjenvinne noe av denne [tapte] meningen» (s. 36). Det er altså en genealogisk undersøkelse i tradisjonen etter Nietzsche, Weber og Foucault Hammer her tar oss med på. Å kjenne et ords opprinnelse og historie er også å kjenne dets mening, selv når historien vitner om en svært variert bruk.

Meningsuttømmingen av melankolibegrepet, som ironisk nok også kjennetegner den melankolske tilstanden i seg selv, er altså et av hovedmotivene for å skrive denne boken. Hammer ønsker å gjenreise begrepet og gjøre det meningsfylt igjen, og i denne historiske delen lykkes han i stor grad med det.

Den psykoanalytiske tilnærmingen til melankolien (Freud benyttet seg fremdeles av dette begrepet) får også mye plass. Hammer fremhever spesielt Freuds skille mellom sorg og depresjon. Den sørgendes sorg er begrunnet i et konkret tap, den er fremtidsrettet i sitt ønske om å legge tapet bak seg. Den melankolskes sorg dreier seg derimot ofte om et mindre konkret tapsobjekt som den melankolske ikke riktig har erkjent, og sorgen er tilbakeskuende. Det er altså deres forhold til tiden som skiller de to tilstandene fra hverandre, hevder Hammer (og Freud.) Mens den sørgende aksepterer tingenes forgjengelighet, stritter melankolikeren imot og idealiserer den fortiden som aldri vil kunne komme tilbake.

I det neste kapitlet viderefører Hammer denne problematikken og spør: «Hva slags forhold har melankolikeren til tid?» (s. 95) Ifølge den tyske filosofen Michael Theunissen, som Hammer siterer, er mening til stede i den grad vår tid er «fylt», og   når tiden er «fylt» slutter den også å være påfallende. I motsetning til dette er melankolikerens tid «tom», meningen med tilværelsen er tapt, og «dagene følger hverandre i sin likhet og monotoni» (s. 95).

For å finne en vei ut av denne tilstanden trekker Hammer blant annet inn Schopenhauers idé om at kunsten, og da særlig musikken, kan rykke mennesket ut av den dagligdagse, monotone tidserfaringen og gi det en tidsoverskridende erfaring, en frigjøring fra det trivielle. Dette er jo en fornuftig tanke for enhver som har opplevd en skikkelig konsert.

I avsnittet «Avsluttende uvitenskapelighet» fremhever Hammer den melankolske erkjennelsen av vår forgjengelighet også som nettopp en mulighet til å tre ut av depresjonen idet den kan få oss til å glede oss over den tiden vi tross alt har. Det er tydelig at Hammer her er redd for å bli for banal og uakademisk, men den fellen faller han ikke i, for hans språk er saklig uten svulstige metaforer, og hans referanser og historiske kilder er mange.

Espen Hammer har skrevet et essay som underholder, men som samtidig byr på mye kunnskap. Han er tydelig engasjert i sitt emne, og dette klarer han å overføre til leseren. Boken er fint og oversiktlig lagt opp, noe som gjør det enkelt å «hoppe inn» ulike steder i teksten for å repetere noe av det man hadde glemt etter første gjennomlesning. For det er virkelig mange navn og teorier som nevnes her! Selv hadde jeg gjerne sett at essayet hadde vært enda lengre og grundigere, men da ville det jo strengt tatt ikke vært et essay lenger.

Hammers klare talent til å formidle gjør at vi uansett kan håpe på mye spennende litteratur fra ham i tiden fremover.  

 

   
forrige side
© Prosa - Faglitterært tidsskrift. Utgitt av Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening.
Uranienborgveien 2 - 0258 Oslo. Tlf.: 22 12 11 58 - Faks: 22 12 11 50. E-post: halvor.fosli@nffo.no