Prosa 1-2005: Foredrag

Tore Rem

Hvor god er biografien?

Det er ingen tvil om at norske biografier er i medvind for tida, og at miljøet profesjonaliseres. I et foredrag arrangert av Norsk kritikerlag i november 2004 ønsket professor Tore Rem å komme med noen advarsler: Biografier kan bli for dominerende i offentligheten, og de kan skrives med altfor totaliserende ambisjoner. Biografien som bransjeyndling trenger kritikk.

Dette er et innlegg over oppgitt emne. Og la meg innledningsvis markere at selv om jeg som litteraturforsker knapt nok lar meg irritere over at skjønnlitteraturen får oppmerksomhet, gleder det meg derimot, som sakprosakritiker, at Norsk kritikerlag med dette arrangerer en debatt hvor sakprosaen står i fokus. Jeg er neppe den eneste som har lurt på om arrangørens navn ikke i virkeligheten var ment å være Norsk skjønnlitterært kritikerlag.

Jeg akter å gjøre ett overordnet poeng om biografiens dyder og laster, og da helst om det siste. Og jeg vil begynne med å lese et lite utdrag fra årets for meg kanskje mest forbilledlige norske biografi:
Jeg må innrømme at jeg verken vet nøyaktig hvordan dette liv har vært eller hvorfor det har vært som det har vært. Jeg er verken spåkone eller psykolog, bare en biograf. Og som biograf blir jeg nødt til å spørre om det overhodet er mulig å beskrive et liv uten at dette påvirkes av egne tankeganger og verdier, og medgir at det selvsagt ikke er mulig. En objektiv, endegyldig biografi finnes rett og slett ikke. Jeg bygger riktignok på tekster, samtaler, tv-programmer og intervjuer, men de er ikke bevis, de er høyst indisier. Så selv om jeg i bokarbeidet har vært opptatt av å være kildekritisk, etterrettelig og metodologisk drøftende slik at leserne kan se kortene mine og prøve påstandene vil det alltid være et element av subjektivitet i fremstillingen. Men bare i liten grad har jeg basert biografien på løse rykter.1

De mistenksomme i landet vil ha forstått, i alle fall da de kom til siste setning, at dette er en parodi. På innbretten finnes flere markører: Yngve Skomsvoll, uautorisert leverandør av Harald Eias levned, presenteres som en «biografenes biograf», en forfatter som er kjent for sin «metareflekterende innfallsmetode».

Dere kan sikkert gjette på denne parodiens mulige forelegg hos enkelte av våre mest profilerte biografitenkere. At en parodiker som Skomsvoll så vidt elegant makter å fange det nye, mer bevisste forholdet til biografiskriving, sier noe om hvor forutsigbare ting raskt blir i et lite land som Norge, og særlig innen et faglig sett lite og miskjent felt. Det avslører hvor kort avstanden er mellom at noe framstår som et betimelig korrektiv til at det blir en utvendig og konvensjonell flinkhet.

I denne sammenheng skal jeg la være å tilby lignende oppskrifter. I stedet iler jeg til verket, til et poeng som innebærer en utfordring til den kritiske praksis, og som vil antyde et svært så overordnet svar på hvor god denne biografisjangeren nå egentlig er.

Det er mulig at en kritikers fremste oppgave i denne biografibølgens tid, ikke er å la seg drive med, men å komme seg inn på det tørre. Altså å stille seg litt, om enn kanskje bare litt, kritisk til det naturlige ved biografiens store popularitet. Og i alle fall å avveie og vurdere i hvilken grad den enkelte biografi gjennom metode, behandling av materialet og tekstlig framstilling forholder seg til biografisjangerens potensielle svakheter, problemer og ensidighet. Og da etterlyser jeg ikke den tunghendte metarefleksjon. Sjangerydmykhet kan kommuniseres på så mange vis (jeg mener ikke engang at de tydelige fortellerstemmer behøver å bli borte; fortellerstemmenes subjektivitet kan i den rette sammenheng regnes som innreflektert). Det handler om å ta alvorlig den kunnskap og innsikt vi har ervervet oss om forholdet mellom det individuelle og det sosiale, i språk som i samfunn.

Kanskje kunne det vært sagt atskillig om Tor Bomann-Larsens bok av året, selveste Brageprisvinneren. Jeg lar meg i alle fall besnære av forholdet mellom hovedtittelen Folket og undertittelen Maud og Haakon II. Hva er forholdet mellom disse individene og det store kollektivet? Men her vil jeg i stedet trekke fram en diskusjon knyttet til Bomann-Larsens tidligere arbeid, med særlig adresse til Nansen og polfarerne.

Det handler om en liten debatt mellom nevnte biograf og historikeren Narve Fulsås i Aftenposten tidligere i høst, i forbindelse med lanseringen av Norsk polarhistorie. Etter at Fulsås hadde gått i rette med Bomann-Larsens videreføring av mytologiseringen av Nansen og dennes betydning for unionsoppløsningen, blant annet i avslutningen av første bind av hans kongebiografi, svarte biografen med en ishavsfrisk formulering: «Alt i alt er det mer dekkende å si at Norge ble samlet i en hule på Franz Josefs Land enn i rotunden på Løvebakken.» 2

«Er det like godt tenkt som det er skrive?» spør Fulsås i sitt svar. Og jeg koster på meg å sitere fortsettelsen:

Korleis skulle [Bomann-Larsen] kunne grunngje at polartriumfane var viktigare enn ei rekkje andre faktorar og prosessar som det er nærliggande å tenkje på i denne samanhengen? Var t.d. polarbedriftene viktigare for nasjonal samling enn innføringa av folkeskule med allmenn alfabetisering og sosialisering til ein felles, sekularisert skriftkultur? Var dei viktigare enn politisk demokratisering med parlamentarisme (1884) og allmenn mannleg røysterett (1898) (det var ikkje minst demokratiseringa som gjorde dei konstitusjonelle spørsmåla i unionsstriden så kompliserte å løyse)? Var dei viktigare enn samferdselsrevolusjonen med telegraf, dampskip, jarnbane og aviser som skapte ei felles nasjonal nåtid som ikkje hadde eksistert i 1850? Var dei viktigare enn økonomisk modernisering og marknadsintegrasjon? I forhold til desse prosessane er polarentusiasmen, etter mi oppfatning, nasjonsbygging light. 3

Og derfra går Fulsås videre til å vurdere svakhetene i påstandene om «folkets skjellsettende opplevelser» i forhold til Nansens ekspedisjoner, samt å påpeke at svensker var blant polarekspedisjonenes største støttespillere, sammen med norsk høyreside altså at de unionsvennlige også gledet seg over at Nansen rasket over isen.

Det er, som dere skjønner, aktørperspektivet som får gjennomgå. Og dette kommer ikke fra en strukturfiksert marxist, men fra en bredt orientert historiker med kulturhistorie og intellektuell historie som spesiale. I moderne nytid kjenner jeg få eksempler på en mer kontant påvisning av det ensidige aktørperspektivets svakheter.

Jeg skal gi ett annet eksempel, knyttet mer direkte til et av årets biografiprosjekter. Knut Olav Åmås' Hauge-biografi, Mitt liv var draum, ble ikke borte i bokhøsten, slik mange kanskje hadde fryktet. La meg innledningsvis, og uten pliktfølelse, si at det er en bok som fortjener å bli tatt alvorlig. Den skriver seg inn i den i internasjonal sammenheng velkjente undersjangeren «scholarly biography», og kan, i alle fall tekstinternt, knapt beskyldes for å låne grep fra sensasjonsjournalistikken. Det er seriøst, respektfullt og hederlig gjennomført.

Når dette er nevnt, må jeg samtidig si at jeg har atskillig større problemer med bokas akademiske eller teoretiske pretensjoner. Og denne viktige dimensjonen ved prosjektet synes få av anmelderne å ha gått inn på. Jeg leser Mitt liv var draum som et sterkt villet bidrag til en profesjonalisering av biografiforfatterne og til en videre institusjonalisering av sjangeren. Og antagelig er det derfor alle som har sagt eller skrevet noe positivt om biografisjangeren, skal få være med på laget det vil si i Åmås' avslutningskapittel. Resultatet er en nokså outrert eklektisisme, eller kanskje snarere en opphopning, som i sin tur skaper en rekke teoretiske inkonsekvenser og svakheter.

Her skal jeg nøye meg med å peke på det som relaterer seg til mitt poeng, aktørperspektivets begrensninger. Svært samtykkende siterer Åmås den amerikanske Henry James-biografen Leon Edel på «kor potensielt fruktbar den akademiske biografien kan vera i ei kollektivistisk tid».4 Edel siteres blant annet på at det å skrive biografi er å «write the history of our culture and of our civilization», intet mindre, og Åmås kommenterer: «Dette er eit storslått program, skrive for nesten 50 år sidan. Det er på ingen måte verkeleggjort. Samtida treng ikkje eit slikt program mindre i dag.»

«Hold your horses!» som det heter på Edels morsmål. Lever vi virkelig i en «kollektivistisk tid»? Her lurer jeg på om forfatteren har tatt sitt verv som grunnlegger av og leder for Norsk biografisk selskap litt for alvorlig. Bør vi ikke, sånn helt til å begynne med, kontekstualisere individet Edel i hans amerikanske femtitall, med dets naturlige reaksjoner mot de totalitære regimer i Tyskland, Italia og Sovjet, og endatil minne om at mannen skriver rett etter at McCarthyismen har hatt sin glanstid?

Er det ikke heller slik at vi befinner oss i en ny individets tidsalder? At det er en nyviktoriansk tillit til individet, et nyliberalistisk paradigme, som råder? Og gitt at man godtar en slik diagnose, undergraver ikke dette noe av det tvingende nødvendige ved biografiens misjon i norsk offentlighet, slik den framstår hos Åmås, som en sjanger som nettopp tar på seg ansvaret for å løfte fram individet? Det at denne teoretiske premiss kobles til et såkalt eksistensfilosofisk grep i forhold til Åmås' prosjekt ellers i boka, med vekt på Hauges valg og valgfrihet som individ, gjør ikke problemet mindre. Man kan selvsagt lure på om denne tilsynelatende allmenngyldige tilnærming passer særlig godt på gatebarn i Brasil eller Calcutta, men i denne sammenheng ligger det vel tilstrekkelig undringspotensial i om den passer på Hauge. Delvis har det med Hauges forutsetninger, med tid og sted å gjøre, men i tillegg vil jeg mene at en slik tilnærming må få sin ytterste utfordring i møte med mental lidelse, for ikke å si psykosen. På dette punkt deler jeg Ingunn Øklands innvendinger mot å bruke dette perspektivet på denne dikteren, uten at jeg utelukker at det eksistensfilosofiske prosjektet kan ha radikale dimensjoner i lokale og gitte historiske sammenhenger.5 Men samtidig kan det vel være en fare for at innsiktene fra konstruktivismen gjøres ensbetydende med en forestilling om at individet skaper seg selv?

Og kanskje er det nettopp et motsatt fokus som er mest betimelig i dag? For å si det med Arne Johan Vetlesen i Klassekampen nylig: «Skal ein provosere i dag, må ein ta parti for det kollektive framfor individualismen; setje vi-et framfor eg-et.»6 Reklamespråket har for lengst adoptert Sartres individualisme- og autentisitetsretorikk, påpeker han.

Det er ikke vanskelig å se at biografien fyller åpenbare og viktige behov i vår individfokuserte kultur. Men mitt hovedpoeng er altså at biografien dermed står i fare for å bli et ytterst konservativt prosjekt. Og da tenker jeg både på det tekstinterne, i et ensidig aktørperspektiv og en bekreftelse av det frie individ. Og teksteksternt, på et overdrevent fokus på selve sjangeren, på biografibølgens plass i kulturen.

Jeg er slett ingen motstander av biografien. Jeg tror selvsagt at biografers arbeid kan få fram mye ny kunnskap og samtidig være knakende god lesning. Og at det bør verdsettes. Men jeg mener altså at kritikere bør ha blikk for biografiens grunnleggende problemer og dens rolle i kulturen. At de bør være på vakt for de elementer som styrker det ensidige aktørperspektivet, for de biografier som ikke markerer sin egen begrensning, eller som ikke presenterer kontekst som annet enn krydder. Det holder altså ikke bare å være medlesere av biografens gode intensjoner.

Det handler, fra kritikerens side, i denne for den norske biografien så institusjonsbyggende, profesjonaliserende og sjangervarebyggende tid, om også å beholde et blikk for biografiens begrensede forklaringspotensial. Det er sjelden vanskelig i vår lille, harmoniserende kulturkrets å finne mennesker som er villig til å si noe hyggelig. Det gjelder også om biografien. Men midt i all denne hyllesten, kan vi, for den samlede formidlingsaktivitet og kunnskapsproduksjons skyld, trenge kritikere som tør å stille motspørsmålene.

Hvor god er biografien? Det spørs hva slags krav man ønsker å stille til den, og hvilken type biografi man tenker på. Jeg har liten tvil om at biografien, slik den nå synes å profesjonaliseres og utvikles i Norge, har potensial til å strekke seg lenger, høyere om den kanskje ikke trenger å bli skrevet raskere enn før. Biografien kan være så god bare den kan være, når den, og dens lesere, har dens begrensninger in mente, når den ikke insisterer på å ha en totaliserende kraft. Og når den, mener jeg, ikke opptar en for stor del av den samlede produksjonen av sakprosa og/eller den oppmerksomhet denne får.

Man kan selvsagt ikke stille de samme krav til alle biografier, det har blant annet med utgivelsens ambisjonsnivå og sannhetspretensjoner å gjøre; på den annen side går det an å skrive enkelt og formidlende mot en kunnskapsbakgrunn og med et refleksjonsnivå som ikke nødvendigvis manifesterer seg eksplisitt i teksten, men som gjør at det formidlede holder seg innenfor de krav man rimeligvis kan stille, om kunnskap, etterrettelighet og sjangerbevissthet.

Da er jeg avslutningsvis kommet til en fast topos i norsk avisdebatt, og i responsen på kritikk. I sin anmeldelse av Bomann-Larsens siste kongebok i min egen avis Dagbladet avsluttet John O. Egeland med å referere til kritikken av forfatterens «idealistiske historiesyn», og her må vi anta at det var Fulsås han siktet til. Først gir Egeland en rekke eksempler som tyder på at det kan være noe i denne kritikken, men så velger han allikevel å avfeie den: «Er det en svakhet? Bare hvis man tror at historiske verker eller bøker skal gi den endelige eller hele sannheten om sitt tema. Slikt er meningsløst. Bøker om historiske forhold kan aldri være endelige. Siste ord blir aldri sagt.»7

Nærmere sannheten er det vanskelig å komme.

Og der slutter anmeldelsen. Men hva slags konsekvenser burde et slikt syn få for den kritiske aktiviteten generelt, og for den alminnelige produksjon av kunnskap i det norske samfunn, eller, litt mindre pretensiøst, for nivået på den kulturelle samtalen? Det er ikke vanskelig å finne paralleller til Egelands floskler fra høstens norske ordskifter, som at Karsten Alnæs minner om at hans «verk ikke er ment for universitetet» og at Tomm Kristiansen i sin respons til Terje Tvedt påpeker at «professorer må finne seg i at andre faggrupper behandler hans [sic] forskningsobjekter».8

Slike argumenter burde i grunnen sette en stopper for all debatt. Det finnes dypsindige former for relativisme; men dette er relativisme av det mest lettsindige slaget. Utsagn av denne typen impliserer at vi kan legge fra oss alle krav til kunnskap, refleksjon og etisk vurderingsevne. For øvrig kan man, helt avslutningsvis, lure på om ikke slike utspill også passer særdeles godt sammen med sterke forlagsinteresser omtrent like godt som penger på bok. Man trenger neppe å ha pleiet sine konspiratoriske tilbøyeligheter over lengre tid for å kunne gjøre slike slutninger. Også i forhold til de kommersielle interessene i bransjen mener jeg at norske kritikere kan være litt mer på vakt enn de gjerne er. Og kanskje gjelder dette, ikke minst, i møte med en av de sjangere som for tida kan synes å være blant bransjens yndlinger.  

 

 

   
forrige side
© Prosa - Faglitterært tidsskrift. Utgitt av Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening.
Uranienborgveien 2 - 0258 Oslo. Tlf.: 22 12 11 58 - Faks: 22 12 11 50. E-post: halvor.fosli@nffo.no