Prosa 6-2004: Bokanmeldelse

Espen Schaanning om Carl-Erik Grenness: Hva er psykologi

En lekmann leser en innføringsbok og tenker sitt

Carl-Erik Grenness: Hva er psykologi
150 sider
Universitetsforlaget 2004



Det er ikke uten en smule beklemmende uro jeg i det følgende skal forsøke å si noe om Carl-Erik Grenness' bidrag til Universitetsforlagets Hva er-serie.

     Denne uro er knyttet til mine forutsetninger som anmelder. Jeg tenker da ikke først og fremst på det faktum at jeg selv verken er psykolog eller har noen som helst utdannelse innenfor dette feltet. (Jeg må innrømme at jeg nølte en stund før jeg sa ja til å anmelde en bok jeg ikke hadde forutsetning for å vurdere det faglige innholdet i, men siden Hva er-bøkene skal fungere som introduksjoner for et allment publikum, tenkte jeg at jeg jo kunne si noe om hvordan boken fungerte på meg selv som representant for dette publikummet.) Nei, det som gjorde meg urolig, var at Grenness fra starten av signaliserer at jeg som lekmann lever i villfarelse. Han kan nemlig opplyse oss om at mye av hva vi tror å vite om psykologer «stort sett er feilaktig», og at «mye av den psykologiske kunnskap som formidles gjennom daglig snakk og medie-oppslag [er] ukorrekt».

     Ja, ikke nok med det. Han hevder sågar at «høyere utdannelse hindrer forståelse av hva psykologi handler om» (Grenness' egen kursiv). Nå er Grenness en mann som setter empirisk belagt vitenskap høyt, ja, som anser en slik vitenskap som det eneste akseptable grunnlag for psykologi som akademisk disiplin, så man må vel tro at hans påstander er solid belagt med empirisk forskning. I så fall må jeg psykologisk sett – med mine to doktorgrader – ha usedvanlig dårlige forutsetninger for å forstå hans bok. Det er sannelig litt av en kalddusj å bli møtt med på første side. Jeg må derfor – motvillig og beklemt – straks be om forståelse for at mine betraktninger i det følgende er foretatt ut fra en posisjon som beviselig er preget av uforstand og manglende mottagelighet overfor det som omtales.

     Det sier seg selv at å redegjøre for faget psykologi – med alle dets utallige retninger og områder – innenfor rammen av 150 sider ikke kan være noen lett oppgave. Grenness innrømmer da også selv at det er umulig å skaffe seg en systematisk oversikt over fagets mange fasetter. Måten Grenness har organisert sin bok på, er det ingenting å si på. Den faller i tre deler: Den første og største tar for seg psykologi som vitenskap, den andre omhandler psykologi som profesjon og den siste behandler etiske utfordringer for psykologien som fag. Når det gjelder psykologi som vitenskap trekker Grenness opp et kort historisk bakteppe. Her gjennomgår han filosofiens historie fra Platon til Kant (!), før han sneier innom behaviorisme, gestaltpsykologi, psykoanalyse og humanistisk psykologi. Hva disse psykologiske retningene står for, gjør han imidlertid ikke rede for, noe som kan virke rart når han bruker så god plass på å fortelle om Platon og Aristoteles, Descartes og Kant. Og særlig rart kan dette synes når han ustanselig terper på at filosofien har vært en hemsko for utviklingen av empirisk psykologi. Men noen stor svakhet er vel dette neppe, siden det er minimalt med plass han uansett ville ha kunnet vie disse skoleretningene innenfor bokens snevre rammer.

     For Grenness har nemlig andre hjertebarn. Han understreker med fynd og klem at psykologien først ble vitenskapelig med frontfigurer som Gustav Theodor Fechner (1801–1887) og Wilhelm Wundt (1832–1929). Fechner grunnla «eksperimentalpsykologien», der han undersøkte hvordan mennesker reagerte ulikt på fysiske stimuli (lyd, lys, temperatur osv.), mens Wundt forsøkte å benytte eksakte målemetoder og statistiske analyser i sine reaksjonstidseksperimenter og assosiasjonsstudier. Det var først i kjølvannet av slike metoder at det ble skikkelig dreis på psykologien, skal vi tro Grenness. Psykologien ble først skikkelig vitenskap når den tok i bruk systematisk observasjon, eksperimenter og korrelasjonsmetoder (der man måler sammenhenger mellom to eller flere variabler). Grennes gir en god beskrivelse av hvordan disse benyttes, hvilke feilkilder som må tas i betraktning og ikke minst hvordan forskerens fortolkninger er preget av den kulturelle kontekst han står innenfor. Likeledes gir Grenness oss en grei innføring i den forskning som foregår på det biologisk-fysiologiske grunnlaget for mentale prosesser. Vi får vite at nervesystemet, det endokrine systemet (kjertlenes sekresjon) og immunsystem påvirker og påvirkes av psykologiske faktorer, at genetiske disposisjoner påvirker atferd, at evolusjonspsykologien kan gi innsikter i hvordan den menneskelige psykologi kan betraktes som et resultat av naturlig seleksjon, og ikke minst at kulturelle mønstre innveves i vår konstitusjon fra fødselen av. Med sikker hånd fører Grenness oss her inn i noen av de mest sentrale problemstillingene og skisserer hva man hittil mener å vite.

     Grenness bruker betydelig mindre plass på å skildre psykologi som profesjonell hjelp, til tross for at denne virksomheten ifølge ham selv er en viktigere side ved psykologien enn den akademiske. Det er jo også den siden de fleste av oss forbinder med psykologi. Som han gjør oppmerksom på er det «abnormalpsykologi» som historisk sett utgjorde grunnlaget for psykologi som terapeutisk praksis. Man ville forsøke å hjelpe folk med personlige problemer og gjøre noe med avvikerne. Denne siden av psykologien vokste således fram ut fra praktiske sammenhenger der man ville eller måtte løse konkrete atferdsproblemer og mellommenneskelige konflikter. Det grodde fram en sverm av hva Grenness kaller «psykoingeniører» som skulle rette opp skakkkjørte individer, og vi fikk pedagogisk psykologi, psykoterapi, rettspsykologi og industripsykologi.

     Som Grenness gjør oppmerksom på oppstod det dermed også diagnosesystemer, og han gir oss noen smakebiter fra disse endeløse og stadig økende og mer differensierte diagnoselistene (angstlidelser, stemningsforstyrrelser, barne- og ungdomsforstyrrelser, personlighetsforstyrrelser, schizofreni, alderdomsplager, seksuelle forstyrrelser, rusmiddelfortyrrelser). Og som den vitenskapstro mann han er, er Grenness ærlig nok til å innrømme at forskningen på dette feltet gir nedslående resultater:   Det er tvilsomt om psykoterapi gir positive effekter, og det er lite som tyder på at erfarne psykologer skulle være bedre terapeuter enn uerfarne. Grenness vil likevel ikke overlate psykologien til «kvakksalvere», for han mener at det tross alt er bedre at den terapeutiske praksisen er basert på vitenskapelig kunnskap. Han gir oss dessverre ingen begrunnelse for denne kullsviertro på vitenskapsbasert terapi (mine helt uvitenskapelige inntrykk er at psykiatriske pasienter ofte får best hjelp av hverandre, og at folk med psykiske vansker ofte kan få god hjelp av folk uten embetseksamener, men med stor evne til innlevelse, empati og trening i å møte medmennesker), men setter sin lit til at det ut fra de utallige terapiretningene kan utvikles et sett av felles terapifaktorer (aktiv deltagelse fra pasienten i terapien, nære bånd til terapeuten, håp og terapiteknikk).

     Endelig presenterer Grenness oss for noen refleksjoner omkring psykologi og etikk. Dels forsøker han å argumentere for at et evolusjonsteoretisk perspektiv kan redegjøre for hvordan verdier har sin basis i menneskets genetiske arkitektur, dels gir han eksempler på hvilke etiske problemstillinger man som forskende eller terapeutisk psykolog kan stå overfor.

     Man oppdager imidlertid raskt at Grenness ikke bare er ute etter å beskrive sitt fag, men også å definere det og holde det rent for utskudd. Han signaliserer tidlig at han er skeptisk til utglidninger her: «Individuell frihet i det å gi svar på spørsmålet ‘Hva er psykologi?' kan føre til en uheldig fragmentering av faget, og dermed en reduksjon av fagets vitenskapelige og profesjonelle status.» Mest skeptisk er han til filosofene:   «merkelig nok nekter mange filosofer å slippe taket i psykologien,» klager han.

     Måten han utdefinerer dem på, er både velkjent og effektiv. Først tar han utgangspunkt i seg selv. Som ung mann begynte han å studere filosofi, men oppdaget så – etter å ha modnet og blitt forstandig – at filosofien hadde lite å bidra med i spørsmålet om hva det vil si å være menneske. Dernest påviser han en analog utvikling i faghistorien: Først var det filosofene som forsøkte å finne ut av menneskets sinn, men etter hvert som tiden gikk, begynte man å støtte seg mer på empiri enn tomme spekulasjoner. Dermed ble den ekte varen født – psykologi som empirisk vitenskap, og filosofien kunne legges tilbake på skraphaugen. Det som gjorde Grenness til en fornuftig mann, var det samme som gjorde psykologien til en ærværdig og statusgivende vitenskap. Jeg vet ikke hvor bevisst Grenness har vært i valget av denne fortellerstrategien. I kapitlet «Psykologi som historiefortelling» har han i alle fall blikk for at slike fortellerfigurer fungerer legitimerende for den posisjonen som psykologihistorier skrives ut fra: «Historien om psykologiens fremvekst som vitenskap er nemlig en fortelling (narrativ) i psykologisk forstand, en fremstilling av saksforhold hvor man hele tiden forsøker å rettferdiggjøre ens eget perspektiv (og perspektivet til den gruppen man tilhører) på hva som utgjør psykologiens ‘vesen' (kjerne eller identitet).» Det kan godt være at Grenness selv bevisst, freidig og bramfritt har tatt i bruk denne framstillingsformen for å overbevise sine lesere. Men jeg må innrømme at jeg er i tvil. For det kan virke som om Grenness tror at han har løsrevet seg fra denne typen selvlegitimering, siden han hevder at dette var en strategi som psykologien måtte benytte i sin startfase, da det var «opportunt» å knytte seg til de anerkjente naturvitenskapene.

     Mer åpenbart er det at Grenness bruker denne narrative figuren til å bekjempe sine motstandere. Filosofene har ingen respekt for empirisk forskning, roper han ut, og han finner det «irriterende» at det går an å mene at «mange menneskelige fenomener ikke kan analyseres med tradisjonelle   psykologiske metoder». Ikke nok med det. Reven har også sluppet inn i hønsegården: «Det gjør ikke saken lettere,» hevder han, «at mange fagpsykologer inntar samme standpunkt som filosofer.»

     Nå hører det vel snarere til regelen enn til unntaket at akademikere skiter i eget reir eller forsøker å skyve ut kolleger som de anser for å være gjøkunger. Men det forekommer meg unødvendig at man i en introduksjonsbok – der man uansett ikke har plass til å argumentere utførlig for sin posisjon enn si redegjøre for motpartens argumenter – bruker så mye krefter på å utdefinere sine fiender i faget.

     Dessuten får Grenness' utrenskningsstrategi et noe (ufrivillig) komisk skjær når man konfronterer den med det han kaller for «inngruppe versus utgruppe-motsetninger»: Vi definerer oss selv ved å knytte oss til en inngruppe som gir høy selvaktelse og sammenligner denne inngruppen gjennom «fordommer som devaluerer utgruppen». Ja, Grenness benytter sågar eksempler fra sitt eget fag. I forskermiljøer finnes det grupper som «føler seg ‘bedre' enn andre ved systematisk å devaluere de andres innsats og egenskaper,» hevder han. Og stridighetene i det 20. århundre mellom ulike skoleretninger i psykologien kan nettopp leses slik: «man blir blind for egne svakheter, og bruker mest energi på å avvise alternativer til egen teori». Noe av det mest bemerkelsesverdige og oppsiktsvekkende med Grenness' bok er imidlertid at han – samtidig som han rakker ned på sine fagfiender – i fullt alvor synes å mene at stridighetene i psykologifaget og polariseringen i inngrupper og utgrupper nå er et tilbakelagt stadium: «Høylydte forfektere av isolerte ‘ismer' henvises til historiens annaler,» mener han å konstatere. Større blindhet for egen utrenskningspraksis og polariseringsbestrebelser har jeg knapt sett maken til.

     En annen merkverdighet ved Grenness' bok er hans tilbakevendende påstander om at vitenskapelig psykologi skarpt må atskilles fra det han kaller «dagliglivets ‘psykologi'». Interessant psykologisk forskning består i å frambringe «kontraintuitiv» kunnskap, dvs. kunnskap som rokker ved forestillingene til folk flest. Det skal således være vitenskapelig «bevist» at skoleflinke barn er mer fysisk robuste, at folk med høy IQ ikke er dårligere sosialt tilpasset sosialt samliv, eller at straff ikke er den mest effektive måte å hindre avvikende atferd på. Vi får tro Grenness på hans ord når han hevder at «folk flest» har motsatte oppfatninger (jeg hadde det ikke). Men jeg har vanskelig for å forstå at det han for eksempel serverer oss om våre selvoppfatninger, er særlig grensesprengende. Her fortelles vi for eksempel at vi gjerne identifiserer oss med en bestemt gruppe, at vi sammenligner oss med andre eller at vår selvfølelse påvirkes av erfaringer. Jeg kan ikke med min beste vilje tro at folk flest er uvitende om slike ting. Eller hva med påstander som: «mennesker med lav selvaktelse mistrives», «lykkes man i en utfordrende oppgave, føler man seg mer kompetent, mislykkes man, synker selvfølelsen», «resignasjon er påvist å kunne stamme fra negative erfaringer med å forsøke seg på å løse problemer», «undersøkelser viser at måten andre oppfatter oss på, betyr noe for hvem som liker oss» osv. Det kan jo være greit å få slike selvfølgeligheter vitenskapelig bekreftet. Og det kan sågar godt være at psykologien som fag har bidratt vesentlig til at de er blitt selvfølgeligheter. Men å presentere slikt som nyskapende innsikt må vel være å gjøre folk dummere enn de er.

     Til slutt kan jeg ikke dy meg for å vise til bokens baksidetekst der det framgår at Grenness' «faglige hovedområde er innen organisasjon og ledelse». Man finner nemlig spor av dette engasjement også innenfor bokens to permer. Grenness kan nemlig fortelle oss at han som ekte 68-er solidariserte seg med arbeiderklassens kamp, men at han med årene – med den før nevnte modning og tiltagende forstand –   oppdaget at dette var barnestreker. Nei, skulle man komme noen vei med arbeidsvilkårene, måtte man betrakte «arbeidslivets ledere som partnere». «De som har størst mulighet til å endre arbeidslivet, finnes ikke på ‘gølvet' eller i fagforeninger», hevder Grenness: «De finnes som ledere på alle nivåer i en organisasjon.» Ut fra denne uttalte vilje til å rette sin psykologiske bistand oppover, til de mektige og rike, blir det plutselig forståelig at Grenness i begynnelsen av boken går så hardt ut mot psykologi som ikke er vitenskapelig. Her kan han nemlig vise til at lederne i store og mellomstore organisasjoner aksepterer og kjøper konsulenthjelp «som ut fra et faglig synspunkt er på høyde med å spå i kaffegrut». Mitt hverdagspsykologiske instinkt sier meg imidlertid at denne kritikken må ha en sammenheng med at disse «kaffegrut»-psykologene opptrer som konkurrenter på det samme marked som Grenness selv. Et marked hvor det er mynt å hente, for som Grenness påpeker: «Pseudovitenskapelig aktivitet utgjør en industri med millionomsetning.» Ikke rart Grenness vil framstå som vitenskapelig og dermed seriøs, tenker jeg.

     Men som nevnt innledningsvis er det vitenskapelig bevist at jeg med min (altfor) høye utdannelse har særdeles små forutsetninger for å forstå hva psykologer holder på med, så mine hverdagspsykologiske betraktninger kan man sikkert ikke feste særlig lit til. Ja, etter alt å dømme har de vel egentlig bare bekreftet den påviste sammenhengen mellom høyt utdannelsesnivå og lav forståelse for psykologi. Selv om jeg i utgangspunktet synes det er strålende at det finnes psykologer som kan hjelpe mennesker som har det vanskelig, må jeg likevel – ut fra det jeg har sagt ovenfor –   motvillig gi Grenness rett når han klager over at «mange faggrupper er kritiske til psykologisk kunnskap». Min trøst får være at han føyer til: «Verst er det at denne kritikken også finnes innad mellom psykologer.» Det betyr vel i det minste at jeg er i godt selskap.

 

   
forrige side
© Prosa - Faglitterært tidsskrift. Utgitt av Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening.
Uranienborgveien 2 - 0258 Oslo. Tlf.: 22 12 11 58 - Faks: 22 12 11 50. E-post: halvor.fosli@nffo.no