Prosa 6-2004: Bokanmeldelse

Jeanette Sky om Bodil Stenseth: Pakten

Når hypotesen gjør blind

Bodil Stenseth:
Pakten
Munch – en familiehistorie
404 sider, illustrert
Aschehoug 2004



Jeg har latt meg gripe og forbanne, jeg har vært inntatt og irritert. Jeg har lest Bodil Stenseths bok om Edvard Munch og hans familie. Til tider har jeg ikke klart å legge den fra meg. Jeg lot meg synke inn i en familie innvevd i det sene 1800-tallets kultur og samfunn. Det har vært spennende lesning; ja, det har vært rent ut «hyggelig» for å tale med Munch-familiens vokabular, eller «besettende» som Stenseth selv sier. Hun gir på mange måter et fascinerende innblikk i en tid og en families sammensatte mentale rom.

     Men forfatteren har lagt inn miner – små bomber som detonerer og forstyrrer lesningen. Hun har spredd sin hypotese om pakten rundt om i teksten uten videre fyllestgjørende begrunnelse. Det er plagsomt. Og dessuten fullstendig unødvendig. Hypotesen virker påklistret. Den blir aldri riktig forklart eller diskutert, og finner, så vidt jeg kan se, lite hold i materialet hun bretter ut over de drøyt 350 sidene. For mens kildene synes å antyde andre retninger, presserende problemer, intriger, psykiske dilemmaer og religiøse konflikter, er Stenseths alltid like entydige og enkle forklaring på det meste: «den stilltiende pakten familien inngikk».

     Stenseth skriver om familien som et «univers av intern kommunikasjon», hun skriver om en families «emosjonelle arv». Dette er interessante perspektiver, men spørsmålet er om materialet hun har til rådighet, gir grunnlag for å konkludere med eksistensen av en pakt. Var det virkelig slik: «På grunn av de arvelige sykdommene som lå til familien på mors- og farssiden, fikk de halvvoksne barna forståelse av at de selv ikke måtte gifte seg og få barn» (s. 122)? Eller overser Stenseth et viktig religionshistorisk aspekt i tidens mentalitetshistorie og familiens mentale rom – nemlig vekkelseskristendommen? Når man kommer fra en familie som Edvard Munch med flere slektsledd med sogneprester, en far som ble lege og haugianer, og som videre giftet seg «nedover» med en kjøpmannsdatter og haugianer fra Fredrikstad, burde en historikers interesse våkne. I hvert fall våkner min nysgjerrighet som religionshistoriker. Ikke minst tatt i betraktning at mye av uoverensstemmelsen mellom far og sønn dreide seg om nettopp religion og synet på frelse.

     Stenseths bok har vakt reaksjoner. Først ble den holdt tilbake på grunn av familien Munchs innsigelser. Når den senere ble lansert, har dens ledende hypotese om en pakt mellom Edvard og hans søsken blitt kritisert, om ikke også latterliggjort. Tore Rem anbefalte i sin anmeldelse i Dagbladet boken som et skrekkeksempel på hvordan biografier ikke skal skrives. Til Stenseths forsvar kan det sies at det ikke er en biografi i tradisjonell forstand hun har skrevet. Som hun selv formulerer det: «… det [er] uriktig å kalle boken en Munch-biografi (…) Bildet jeg tegner av Edvard Munch er ikke fyllestgjørende; det er de familiehistoriske og mentalitetshistoriske konturene jeg streker opp og feltene jeg fyller i hans portrett» (s. 11). Stenseth insisterer med andre ord på å ha skrevet en mentalitetshistorie, og det er da også slik jeg har forsøkt å lese hennes bok. Jeg har lest boken som en mentalitetshistorie som benytter familien Munch som et prisme å se tiden gjennom, og som benytter perioden og dens idé og mentalitetshistoriske univers som et opplysende bakteppe som får frem konturene i individenes liv. Men hva slags mentalitetshistorie er det egentlig? Og hvorfor gjør hun så lite ut av et så viktig mentalitetshistorisk trekk som en families religiøse tilhørighet, når denne stadig er til stede i deres egen korrespondanse og nedtegnelser?

     Stenseths mentalitetshistorie består på mange måter i å parafrasere det biografiske materialet og innimellom legge inn noen avsnitt med ulike mentalitetshistoriske parafraseringer fra forfattere som Philippe Ariés og andre. Dette kunne vært interessant om Stenseth i større grad hadde tolket det mentalitetshistoriske og det biografiske opp mot hverandre. Slik boken nå er ordnet, blir det biografiske og mentalitetshistoriske i overveiende grad stående hver for seg. Og verst av alt: Hennes hypotese finner ingen riktig begrunnelse ut fra det rikholdige materiale hun presenterer. Å skrive mentalitetshistorie kan ikke utelukkende dreie seg om å lete etter det uuttalte på bekostning av det som faktisk formidles klarest i kildematerialet. Det er som om de siterte brev og dagbøker snakker et språk Stenseth ikke riktig forstår. Det er som om hun har benyttet en tolkningsnøkkel som reduserer mer enn åpner materialet. Dette er synd, for det er et spennende materiale hun bretter ut, og interessante perspektiver hun tidvis presenterer.

     Stenseths største problem er at hun ganske enkelt ikke makter å sannsynliggjøre sin hypotese, samtidig som hun lukker materialet for andre interessante tolkninger. Hennes sterkeste kort er periodens forståelse av sykdom og arv. Og det skal sies at hun briljerer i sin håndtering av sykdomshistorie. Men selv i Munch-familiens overfokusering på sykdom og helse synes hennes paktsteori å motbevises. Mens søsknene som regel forklarer tæring og psykiske lidelser med henvisning til ytre faktorer, skriver Stenseth det stadig inn i periodens opptatthet av arv. Materialet antyder sant nok en ambivalens i denne sammenheng. Men nettopp denne ambivalensen speiler også periodens usikkerhet angående hva alvorlige sykdommer som tuberkulose skyldtes.

     Sykdom og helse synes å bli et samlende språk i familien. Sykdomsfokuseringen fremstår som et slags kjærlighetens og nærhetens språk mellom familiemedlemmene. Det er gjennom utveksling av bekymring for hverandres helse at de uttrykker en form for omsorg og omtanke. Sykdom var sentralt i familien Munch, ikke bare på grunn av flere tidlige dødsfall i familien (noe som ikke var helt uvanlig på denne tiden), men også fordi faren var lege. Sykdomshistorier kan i seg selv være smittsomme, og ved lesning av denne boken kan man komme til å kjenne bakteriene florere i egen kropp. Her er så mye luftveisproblemer, blodhoste og giktfeber at kroppen snart kan begynne å verke. Det er mye som tyder på at spesielt Edvard tidlig utviklet en sterk identitet knyttet til svak helse. Han blomstrer i sine sykdomsbeskrivelser, og de bærer med seg en forunderlig lengsel etter å være syk. Dette poengterer da også Stenseth. Med ord fra Finn Skårderud lyder det: «Å være syk eller lidende, er også måter å forholde seg på.» Stenseth mener derfor at «For Edvard Munch kan sykdom tidlig ha blitt en rolle han søkte tilflukt i, en rolle som styrket hans mulighet til å realisere kunstnerdrømmen» (s. 108).

     Sykdom kan slik tolkes som et element i hans selvmytologisering. Ikke bare har han slått seg opp med to tomme hender, men også på tross av en sterkt skrantende helsetilstand. Han synes å utvikle en egen glede ved pasienttilværelsen. Fra sin innleggelse på nervesanatorium lyder det: «Her går nu Kuren i fuld Gang – jeg elektriseres, masseres og bades hver dag – Doctoren sier jeg har manglet Elektrisitet og overhodet er meget svækket» (s. 302). Sykdom blir nesten et vakkert smykke for Munch, og hans mange sanatorieopphold antar av og til karakter av ferieopphold. Som moderne leser blir man nær misunnelig på dette borgerskapets stadige flukt inn i en pleiende sanatorietilstand, med luft- og badekurer.

     Men ikke alle behandlingsinstitusjoner var like behagelige. Edvards søster Laura opplevde nok en annen pasienttilværelse innenfor veggene på Oslo Hospital, der bruken av tvang var utbredt i behandlingen av ubemidlede psykiatriske pasienter. Historien om Laura er i det hele tatt et tragisk kapittel i familien Munchs historie. Men hennes skjebne synliggjør kanskje noen av spenningene i 1800-tallets samfunn. Hun blir et bilde på den unge kvinnen som ikke finner sin plass i borgerskapsfamiliens idealverden. Dratt av en åpenbar lyst til frigjøre seg fra familien, makter hun ikke å etablere en posisjon for seg selv. Slik blir hun det tragiske motstykket til broren Edvard, som reiser ut i verden og blir en kunstnerisk suksesshistorie.

     Kvinner i det sene 1800-tallets kultur hadde ikke mange muligheter for å skape selvstendige liv. De kunne i høyden få en karriere som lærerinner eller sykepleiere, men aller helst skulle de gifte seg og leve ut sitt liv som mor. Laura maktet ingen av delene. Utenfor familiens skjød manglet hun beskyttelse, og i 1892 legger hun seg etter egne vilje inn på det nyopprettede Gaustad Sindsygeasyl. Hun var åpenbart plaget av psykiske problemer, men også av en god porsjon forvirrede religiøse svermerier. Hun later til å ha trivdes på Gaustad. I hvert fall ville hun ikke ut igjen da broren Andreas forsøkte å få henne hjem. Dette taler sitt eget språk. Det forteller noe om hvordan familiestrukturen må ha virket beklemmende og kanskje sykeliggjørende på den unge kvinnen.

     Var det kanskje noe med familiens klamme rammer hun forsøkte å flykte fra? Var dette også tilfelle med Edvard, som så snart han fikk sjansen valgte å unngå nærkontakt med sine søsken og tante? Hvordan lar et slikt perspektiv seg forene med en eventuell pakt? Kan det være helt andre kulturelle og psykologiske mekanismer som førte til at søsknene Munch, med unntak av Andreas, valgte å ikke gifte seg? Å gifte seg innebar store økonomiske forpliktelser for en mann, og ganske sterke personlige begrensninger for en kvinne. Tante Karen og Inger fikk i sin tosomme tilværelse også en utstrakt frihet til å organisere sine liv etter egne ønsker. At de synes å konsentrere så mye oppmerksomhet om Edvards liv og kunst, kan ganske enkelt forklares med at Edvards reiser og suksess som kunstner også ga mening til deres liv. Det gjorde deres eget liv litt større. Slik Stenseth ser det, forholder det seg annerledes: «Edvards kunst (…) var barnet (…) som skulle leve og føre familienavnet inn i fremtiden. (…) Edvards kunst ble deres redning fra undergangen» (s. 123). Kanskje kan man snarere se familiens organisering som et forsøk på å skaffe seg frihet innenfor ganske begrensede samfunnsmessige rammer? På hver sin måte skapte de seg et frirom fra samfunnets konvensjoner, og valget om å ikke få barn kan like gjerne tolkes som en av de få mulighetene for slik frihet som var tilgjengelig i samtiden.

     Stenseth vier den religiøse siden ved familien Munch overraskende liten oppmerksomhet. Teller vi antall avsnitt som direkte kommenterer familiens religiøse tilhørighet ville det kanskje utgjøre rundt syv-åtte sider. Dette til tross for at både far og mor var haugianere, en religiøs bevegelse utgått fra Hans Nielsen Hauge, som først ble legal i Norge etter opphevingen av Konventikkelplakaten i 1842. Hauges forkynnelse hadde først og fremst bred appell blant bønder og arbeidere. For Edvards far må omvendelsen ha betydd en viss deklassering eller understreking av en sådan. Et sentralt moment i Hans Nielsen Hauges forkynnelse var en botspreget omvendelsesforkynnelse med vekt på kampen mot synden og understrekning av det etiske liv i gode gjerninger. I løpet av 1850-årene ble haugianismen innlemmet i indremisjonen og fikk et klart evangelisk preg. I Edvards sentrering rundt synd, skyld og oppofrelse finner vi kanskje ikke så mye elementer av en hemmelig pakt, men snarere spor etter en oppvekst i et strengt religiøst miljø, der fokus orienterte seg rundt sykdom, arbeidsmoral og frelse.

     I Edvards mange henvisninger til at han skulle komme fra «et klosteraktigt Hjem», aner vi nettopp konturene av en religiøs, pietistisk dimensjon fra hans oppvekst. Stenseth ser derimot i slike beskrivelser ytterligere bekreftelser på en pakt: «Et klosteraktig hjem – det er familiepakten» (s. 124). Når Edvard under sitt opphold på Jacobsons Nervesanatorium i Danmark sies å ha lidd av vrangforestillinger om å være omgitt av «Politibetjente», finner ikke Stenseth bare et skyldkompleks, men ytterligere en indikasjon på at han hadde forbrutt seg mot pakten. Hun ser en «dypereliggende konflikt, en skyld- og straffeproblematikk som bunnet i den stilltiende overenskomsten han og søsknene hadde fått forståelsen av…» (s. 297). Slike påstander er mildest talt tendensiøse. Hvorfor benytter ikke Stenseth seg av det mentalitetshistoriske materialet hun har til rådighet? Hvorfor tar hun ikke i betraktning tidens religiøse univers og familiens pietistiske religiøse bakgrunn?

     Edvards stadige opptatthet av skyld, skam, frelse, død, helse og helbred kan like gjerne tolkes i lys av det religionshistoriske bakteppet som å være en «stilltiende inngått pakt» med sine søsken. Kanskje er ikke historien så taus som Stenseth skal ha det til? Er det mulig at Stenseth påtvinger materialet en stemme det aldri har hatt, samtidig som hun er døv og blind for hva materialet faktisk sier? I sin argumentasjon for en pakt argumenterer hun blant annet ut fra Bibelens paktsforståelse og påpeker at «Mennesker som er fortrolige med Bibelen, slik Munch-familien var, vet meget vel hva en pakt er». Ja, det gjør de sikkert. Men det viktigste er kanskje at mennesker som vokser opp i et hjem preget av vekkelseskristendom, vil preges av forestillinger om bot, synd og fortapelse. I Munch-materialet er det mye som tyder på at nettopp dette var et vanskelig punkt mellom Edvard og faren. En av deres største tretter dreide seg om «hvor lenge de vantro ble pint i helvete». Helvetesvisjoner og syndstanker behøver på ingen måte å handle om noen paktsinngåelse. Det religiøse er i seg selv et mentalitetshistorisk element som har preget familien, dens handlinger og forestillinger, enten i opposisjon eller samsvar med deres far og tantes religiøse tro.

     Men Stenseth gir seg ikke med Bibelen som argument for en paktsinngåelse. I sitt testamente hadde «den dødssyke moren bedt om at barna måtte holde fast ved Herren, slik at de alle, som Gud hadde bundet sammen, kunne samles i himmelen for aldri mer å skilles» (s. 123, Stenseths utheving). Stenseth mener at ordene må ha fått følgende betydning: «De gjenlevende måtte holde sammen, fordi det ville være skjebnesvangert for barna om de giftet seg og satte barn til verden.» At morens formuleringer i testamentet var ganske typiske i denne periodens religiøse verdensbilde, tas ikke med i betraktning. Dette til tross for at periodens opptatthet av sykdom, død, synd og frelse ofte orienterte seg rundt forestillingen om at familier skulle gjenforenes i et evig, himmelsk paradis.

     1800-tallet kan ses som en brytningstid hva gjelder forestillinger om himmel og helvete. Helvetes skremsler begynte å slippe taket til fordel for en mer romantisert himmel, en himmel som speilet borgerskapets familiestruktur. Flerfoldige bøker fra perioden presenterte himmelen i ordelag som omgjorde den til et borgerskapssamfunn i forskjønnet form. Det hersket en spenning mellom himmel- og helvetesvisjoner. Synd, skyld og skam sto mot frelse og forsoning. Sykdom og død skapte et behov for forsonende paradisvisjoner i motsetning til truende helvetesvisjoner. Munchs far synes å ha vaklet mellom troen på forsoning og truende undergang, og hans religiøse verdensbilde må ha skapt et mentalt spent forestillingsunivers i familien.

     Stenseth trekker ingen slike religions- og mentalitetshistoriske linjer, men mener snarere at «Familiesamholdet ble hellig – et tegn på pakten, deres stilltiende overenskomst» (s. 123). At familiesamholdet ble hellig, er det ingen grunn til å betvile, men at en pakt skulle trone den, virker høyst usannsynlig. Stenseth er imidlertid monoman på dette punktet. Fra å antyde en mulig pakt, sklir hun snart over i en konstaterende posisjon. Pakten forklarer snart det meste i familiens liv. Den forklarer søsteren Lauras psykiske lidelse («den stilltiende pakten familiemedlemmene imellom ble for tung å bære for henne», s. 201); den forklarer Edvards kunstneriske suksess («Pakten hadde båret frukt», s. 300) og hans kjærlighetslivs fiaskoer. Selv broren Andreas' død er et resultat av at han brøt pakten om ikke å gifte seg, mener Stenseth. Dette til tross for at han døde av en lungesykdom. Hos Stenseth lyder det derimot: «Broren hadde (…) brutt forbudet mot å gifte seg, noe som trolig medvirket til hans tragiske endelikt» (s. 297).

     Det finnes snart ikke den ting i deres liv som ikke legges inn under Stenseths teori om en pakt. Det dreier seg om en pakt som ikke er uttalt, men som Stenseth mener å kunne lese ut av kildene. Enkelte steder finner hun i Edvards private, litterære nedtegnelser sant nok forestillinger om at han ikke ville gifte seg på grunn av sykdom han skal ha arvet etter sine foreldre. Men er ikke dette mest sannsynlig en kunstnerisk romantisering i pakt med tidens naturalistiske tradisjon, og gir den ikke også legitimering for hans frie ungkarsliv? At han drømmer om sin far, spesielt etter at han har «forbrudt seg», kan vel like gjerne tolkes i lys av farens strenge religiøse syndsforståelse som et brudd på «pakten»?

     Pakten virker simpelthen som en fiks idé som forfatteren enten har sett seg fullstendig blind på eller som er blitt lagt til etterpå som et slags tilsynelatende samlende perspektiv. I så måte er det et perspektiv som setter hele det spennende materialet i et tåkeslør. Først og fremst virker det som om forfatteren selv har begynt å tro på den ordmagi hun leser ut av korrespondansen mellom Munch-familiens medlemmer. Ordet «hyggelig» dukker opp jevnt og trutt i kildene som en slags forsikring om at alt er svært fint selv om det ikke riktig virker sånn. Så også med Stenseths insistering på «pakten». Den synes forsøkt lagt over et materiale som egentlig forteller helt andre historier. Ifølge Stenseth gir pakten «mening til det som var basert på uutsagte bindinger mellom familiemedlemmene og det som ble til som en innforstått overenskomst mellom hver og en av dem» (s. 122). Kanskje ville hun tjent på å lytte bedre til hva materialet selv formidler. 

 

   
forrige side
© Prosa - Faglitterært tidsskrift. Utgitt av Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening.
Uranienborgveien 2 - 0258 Oslo. Tlf.: 22 12 11 58 - Faks: 22 12 11 50. E-post: halvor.fosli@nffo.no