Prosa 6-2004: Kortversjonen:

Sverre Gunnar Haga: Edvard Munch – nærbilde av et geni (1945)

Teori og praksis.
Om å skrive Edvard Munchs biografi som skjønnlitterær forfatter

Munchs kunst er selvfølgelig den umiddelbare årsaken til at det er verd å skrive om hans liv, men mitt anliggende har vært mennesket Munch, organisert som en fortelling styrt av den ubønnhørlige kronologien som ingen slipper unna, skriver forfatteren Atle Næss i dette poengterte foredraget om hvordan han har arbeidet i sitt skriveverksted.

Jeg har kommet til biografien fra romanhåndverket, og tenker forhåpentligvis som en skjønnlitterær forfatter – det er i alle fall på det området jeg har min grunnleggende kompetanse. Innenfor biografiens begrensede rammer bruker jeg derfor ikke tid og plass på metadiskusjoner. (Slikt forekommer riktignok i romaner, men er kjedelig der også.) Det er ikke viktig å skrive at denne biografien er resultatet av så og så mange valg, av en forutforståelse, av prioriteringer og utelatelser – fordi dette er så opplagt. All skrift er valg og dermed bortvalg, alle personer innenfor en tekst eksisterer i kraft av teksten og dermed i kraft av forfatterens valg. På det elementære skriftplanet er det ingen forskjell på en biografert person og en oppdiktet romanperson – begge består av bokstaver på et hvitt ark. Det er ingen grunn til å bruke leserens tid på noe såpass selvfølgelig.

     Nå stiller naturligvis biografien i tillegg stramme krav forhold til dokumentasjon og etterrettelighet – men det vil ikke si noe annet i denne sammenhengen enn at alle de tekstelementene man velger å legge puslespillet av, skal kunne dokumenteres og vurderes kildekritisk. Igjen – med mitt utgangspunkt er det ikke naturlig å trekke denne kildekritiske diskusjonen inn i selve teksten i særlig grad. Alle valgene som er gjort, gjennom hele teksten, innebærer et element av fortolkning. Man behøver ikke ustanselig gjøre oppmerksom på det. Mange steder kan leseren selv slutte seg til kildens posisjon – for eksempel når man siterer fra brev. Men jeg skal blankt innrømme at noen steder er en diskusjon helt nødvendig. Et relevant eksempel: Det stedet der Munch mest energisk hevder at han kommer fra en syk slekt og derfor ikke må gifte seg og få barn, fortolker jeg ut fra sammenhengen overveiende som et forsøk på å bli kvitt en spesiell kvinne (Tulla Larsen). Andre har fortolket dette som et utsagn med generell gyldighet.

     Min skjønnlitterære bakgrunn gjør at jeg legger vekt på fortellingen og persongalleriet. De to tingene henger tett sammen: fortelling handler ofte om indre eller ytre konflikter, og ytre konflikter er knyttet opp mot personer.

     Den praktiske arbeidsmetoden bak denne boka er helt ukomplisert: Jeg startet med å lage en del enkle databaser. Hovedbasen var et dag-til-dag kronologisk skjema over hvor Munch befant seg, hva han gjorde og hvem han var sammen med. Det ble et forholdsvis omfattende dokument, 150 sider med linjeavstand 1, skrevet i stikkordsform. Her var det trolig materiale til en biografi som var tre ganger så lang som den jeg kom til å skrive, grovt regnet ca 7500 enkeltopplysninger

     I tillegg lagde jeg andre baser, f.eks. over steder og personer. Særlig det siste la jeg ganske mye vekt på, og jeg brukte atskillig tid på å kartlegge Munchs nettverk og hvordan disse menneskene sto i forhold til hverandre. Trolig ble det noen få tusen opplysninger her også.

     Jeg innbiller meg at jeg startet arbeidet forholdsvis forutsetningsløst med å samle materiale og lese tidligere framstillinger. Men ganske snart kom jeg til den oppfatningen – som ble en av vinklingene inn til materialet – at kretsen rundt Munch var mye viktigere enn det tradisjonelt hadde vært lagt vekt på. Venninner og slekt har riktignok vært omtalt, men venner, mesener, kunsthistorikere og kritikere og for så vidt også motstandere, spilte en stor rolle i det som man litt flott kunne kalle «konstruksjonen av Edvard Munch». Christian Gierløff, Jens Thiis og Jappe Nilssen er sentrale navn her. Også for det rene livsoppholdet var vennene viktige, ja, avgjørende i en fase. Ikke minst de tyske; dr. Linde i Lübeck og Gustav Schiefler i Hamburg er to av de viktigste. (Forholdet til Tyskland ble forresten også en slik vinkling.)

     For en romanforfatter spiller slike personer en særlig rolle. Det er de som utgjør veven rundt en hovedperson, stiller ham i relieff og kontrast, spilles ut mot ham, belyser ham og er deltagere i scener hvor hovedpersonens trekk trer klart fram. Jeg tror jo det er dette som er fornuftig bruk av «skjønnlitterære virkemidler» – et diffust og lite egnet begrep – i en biografi, ikke tildiktning av lakuner, forsøk på å gjengi den biografertes tanker eller konjekturer om hvilke følelser som fylte ham i et gitt øyeblikk. Eller for den saks skyld å strø utsøkte metaforer ut over teksten. Skjønnlitteraturens bidrag ligger i arbeidet med dramaturgien – det element av struktur som må legges ned over enhver tekst for å gjøre den leselig.

     Det måtte velges og skjæres vekk i de 150 sidene med enkeltopplysninger. Valget av bipersoner, om man vil, var viktig for denne struktureringen. Et nokså elementært skjønnlitterært prinsipp er at man ikke kaster inn viktige bipersoner helt plutselig. De må bygges opp, rett og slett være interessante – og gjenkjennelige – for leseren. (Gjenkjennelighet er ikke helt uviktig i en tekst på 540 sider.) Derfor lar jeg Jappe Nilssen gi Meisse Dørnberger en opiumssigarett på side 89. Han skal etableres for leseren før han begynner å elske Oda, tigge penger av Munch, støtte maleren i Aula-striden og endelig dø på side 488 til akkompagnement av Munchs nostalgiske minneord. Hele poenget med dette er jo ikke Jappe selv, men at han var viktig for Munch. Da må han også få plass. Det samme gjelder i prinsippet for alle, selv om det naturligvis ikke kan gjennomføres strengt. Men selv en perifer figur som Johannes Kajanus, egentlig bare brukt som eksempel på at Munch fikk glødende beundrere blant dem som var en generasjon yngre enn ham, blir nevnt tre ganger, ikke bare én. Er han først med, skal han være med så han merkes.

     Selvfølgelig er ikke dette konsekvent gjennomført – noen viktige personer dukker jo faktisk opp bare én gang i Munchs liv og forsvinner igjen. Men denne tankegangen ligger i bunnen, som et av premissene for framstillingen.

     Eksemplet Kajanus viser også et annet elementært skjønnlitterært grep jeg har lagt stor vekt på. Det er å levendegjøre gjennom representative episoder. At Kajanus søker om å få utsatt starten på militærtjenesten for å få med seg en Munch-utstilling, sier ganske mye om det engasjementet Munchs bilder skapte hos de mottagelige. To fornemme enker, som hadde vært gift med hver sin Stang-bror, røk nesten opp i rettssak over Munchs tidlige portrett av Georg Stang. Den episoden illustrerer utmerket den omvurderingen av Munchs kunst som fant sted i det bedre borgerskap – tidligere hadde portrettet nemlig i årevis ligget «henslengt i en rull på loftet sammen med gamle julehefter og annet papir».

     Selvsagt er det en forskjell fra skjønnlitteraturen. Hadde dette vært en roman, ville rekken av episoder fått stå praktisk talt ukommentert; de kunne ha blitt formet etter fortellingens krav. I en biografi må episodene letes fram, velges ut og innføyes med mer eller mindre nennsom hånd. Da er det knapt til å unngå at man her og der diskret må gjøre oppmerksom på hvilken funksjon de har i sammenhengen.

     For hovedsaken er bildet av Munch, helst like sammensatt og nyansert som om han skulle ha vært en helt virkelig romanperson. Romanforfatterens metode her – eller en av dem, den jeg og de fleste moderne forfattere bruker – er jo å trekke seg inn i bakgrunnen og la materialet tale for seg. Jeg forteller selvsagt hva Munch leste og tenkte på, hvilke kunstnere han så og diskuterte, om åndsstrømninger i tiden og Tysklands syn på «det nordiske». Men jeg er like interessert i å vise Munch på utstilling, mens han maler portretter, når han diskuterer kunst, er sammen med sine kvinner, idet han skrives inn på klinikken – men også når han seiler langs kysten for å finne seg et hjem i Norge, krangler med skattevesenet eller lager mat til slektningen Ravensberg på moderne elektrisk komfyr. For leseren skal Munch være som en detaljert mosaikk, holdt sammen av noen underliggende tolkninger, men uten reduksjonistiske merkelapper. Det er f.eks. helt klart at Munch hadde store psykiske problemer i en ganske lang periode, men jeg er veldig lite opptatt av å sette en diagnose på ham. Jeg er interessert i å se ham i forskjellige situasjoner der hans ustabile psyke skapte vanskeligheter, og la ham stå fram for leseren slik at hun selv kan danne seg et bilde av hans tilstand. Jeg velger blant de tusenvis av dokumenterte detaljer for å skape dette bildet.

     Jeg er ikke kunsthistoriker, men forteller. Ut fra min tenke- og skrivemåte blir Munchs kunst et nivå i teksten, i interaksjon med andre nivåer. Jeg påstår at det er interessant å vite hvor, når, til hvem og under hvilke omstendigheter Munch malte sine bilder, og jeg tillater meg å peke på hvordan han bruker og gjenbruker opplevelser og mer eller mindre portrettlike skikkelser i sin kunst. Munchs bilder er selvfølgelig den umiddelbare årsaken til at det er verd å skrive om hans liv – men mitt anliggende har vært mennesket Munch, organisert i skrift som en fortelling styrt av noen forutsetninger og den ubønnhørlige kronologien som ingen slipper unna. Å forme myldret av de sju tusen detaljer til et livsportrett, strukturert etter det urgamle organisasjonsprinsipp vi kaller en fortelling – det har vært tanken bak denne biografien. Det høres kanskje ikke så ambisiøst ut. Men det er nå et slikt mål jeg har arbeidet mot, og jeg tror vel at det egentlig er ganske ærgjerrig når alt kommer til alt.

 

   
forrige side
© Prosa - Faglitterært tidsskrift. Utgitt av Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening.
Uranienborgveien 2 - 0258 Oslo. Tlf.: 22 12 11 58 - Faks: 22 12 11 50. E-post: halvor.fosli@nffo.no