5-2004: Bokanmeldelse - diverse

Rita Augestad Knudsen

Nytt dameblad

Kristin Engh Førde (red.): Fett 1/2004
52 sider, illustrert

Det mye omtalte tidsskriftet Fett er her. Fett er en ny og friskere utgave av Kvinnefrontens medlemsblad Kvinnejournalen, og navnet «Fett» er en forkortelse for «Feministisk tidsskrift». Etter min mening kunne imidlertid tidsskriftet fått et bedre navn. Den første assosiasjonen til ordet er nokså ekkel, og tidsskriftet føyer seg dermed inn i rekken av norske feministutgivelser med frastøtende eller forsøksvis rebelske navn: Utflod, Grell, Missbehave og Ovary Action er noen eksempler. Hvorfor må det være sånn? Riktignok er «fett» sikkert også ment å skulle signalisere noe kvinnelig, flott og noe som står i motsetning til dagens skjønnhetsideal. «Fett» er også er et åttitallsuttrykk for noe som er «kult, esse» men for lesere under 35 er nok ikke denne betydningen den første man kommer på. Navnevalget har også medført en mengde med pinlige ordspill i andre medier, men dette er jo ikke Fetts feil.

Som kvinne i begynnelsen av 20-årene, med noe utdannelse og en over gjennomsnittlig interesse for feminisme, burde jeg være midt i tidsskriftets målgruppe. Og tross navnet, var jeg spent på og hadde forhåpninger til Fett da jeg fikk det i hånden.

I Fetts leder skriver redaktør Kristin Engh Førde: «Med Fett vil vi revitalisere feminismen. Vi vil utforske dilemmaene, videreutvikle teoriene, skjerpe argumentasjonen, identifisere de viktigste kampsakene og hisse til handling når det trengs.» Slik jeg ser det har Fett dessverre mislyktes i å realisere sine ambisjoner.

I en introduksjonstekst på siden etter Fetts leder, skriver tidsskriftets kulturredaktør Siri Lindstad at nummerets tema er kjønn i populærmusikken: «Fordi vi ser at det ikke er mulig å gå utenom. Men også fordi vi ser potensialet til noe annet.»

Den første teksten om kjønn i populærmusikken er et intervju med Surferosa-Mariann og Eddie Guz fra Carburators; den heter «Om hva som er femi og hva som er macho». Hvorfor Fett har av alle veltalende, reflekterte mennesker som finnes i norsk musikkmiljø plukket ut disse to, er for meg komplett uforståelig. Hvorfor dette intervjuet skal være det aller første Fett-leseren møtes med, er enda mer gåtefullt. Er det slik tidsskriftet vil være «fett»? Ved å trekke frem to PR-kåte B-kjendiser som kjekker seg rundt en banal «problemstilling»?

Det kvinnelige intervjuobjektet er intervjuets «heltinne» og «vinner», noe som gjøres overmåte tydelig i intervjuets siste setning: «En-null til Mariann». Hennes insistering på å være et intetkjønn, eller en «person» i stedet for noe kvinnelig, blir fordelaktig trukket frem i kulturredaktørens introduksjonstekst, i tillegg til at dette nevnes flere ganger i selve intervjuet. Et lignende uttrykk for ikke å ville være ett kjønn, eller å ville gi uttrykk for begge kjønn samtidig, finner man også på Fetts forside. På rosa bakgrunn er det avbildet en søt dame med mye sminke, flosshatt, sigar og prinsessekjole som har bustet til håret. Kort sagt kombinerer hun typisk mannlige og typisk kvinnelige elementer i sin påkledning. Siden denne fremtoningen opptrer to ganger i løpet av tidsskriftets aller første sider, er det nærliggende å spørre seg om det er denne overfladiske androgyniteten Fett mener er feminismens moderne uttrykk.

I intervjuet sier Surferosa-Mariann at «hvis du er et jenteband har du enklere for å slå gjennom», og Eddie Guz svarer: «Det er en av tingene som gjør at du får avsmak for jenteband.» Det er all grunn til å tro at disse utsagnene uttrykker holdningen til store deler av norsk musikkmiljø. Men i stedet for å gripe fatt i denne omvendte diskrimineringen og de negativene konsekvensene denne får også for kvinnelige musikere selv går kulturredaktør Lindstad i en senere artikkel løs på temaet booking av kvinnelige band. Her er problemstillingen snudd på hodet. Med årets Øyafestival som det fremste skrekkeksempelet hevdes det her at kvinner forfordeles.

Artikkelens utgangspunkt fremstår som anstrengt og søkt. Hvorfor skal man betvile Øyafestivalens bookingansvarlige Claes Olsen når han sier: «Vi booker band basert på kvalitet, ikke fordi de er enten gutter eller jenter.» Tror Lindstad at det eksisterer en ond konspirasjon blant bookingansvarlige om å bevisst velge bort kvinner som presenterer like god eller bedre musikk enn menn og dermed gi sitt publikum et dårligere tilbud fordi de for enhver pris ikke vil ha jenter på scenen? Temaet er blitt dekket av andre medier tidligere, og Fetts artikkel er i tillegg oppsiktsvekkende dårlig skrevet.

Blant de andre av Fetts tekster som faller inn under temaet «kjønn i populærmusikken», finner man en kort tekst om at noen tenåringsjenter synes at syngedamen Christina Aguilera ikke bør klage over at noen tar henne på rumpa når hun «spiller horete» og kler seg utfordrende. Apropos macho-diskusjonen tidligere i tidsskriftet: Er ikke dette en ultra-macho holdning, så vet jeg ikke hva som skal være det. Den neste artikkelen er seig og lang, og omhandler jenter som lager bråkete og morsom elektroclash med et politisk utgangspunkt eller med politiske overtoner. Så får leseren syv korte tilsynelatende umotiverte intervjuer med kvinner som spiller gitar. Den siste av Fetts tekster som er ment å passe under temaet «kjønn i populærmusikken», er et kort intervju med forsidedamen. Hun heter Agnete Maria Kjølsrud og synger i band. Fett-redaksjonen kunne like gjerne omdøpt sitt tema til «kvinner i populærmusikken».

Fetts kulturredaktør skrev i sin introduksjonstekst at det ikke er «mulig å gå utenom» kjønn i populærmusikken. Men etter å ha lest tekstene som omhandler dette i Fett, har det ikke blitt tydeligere for leseren hvorfor Fett mener man må fokusere på dette. Eller viktigere: hvordan Fett forholder seg til kjønn i populærmusikken, hva problemene er, og hvordan man kan gå frem for å endre dem. Det eneste eksemplet på «kvinneundertrykking» i denne delen av Fett, finner man i den allerede nevnte artikkelen om band-booking. Det er fristende å anta at hvis Fetts kulturredaktør ikke har funnet verre eksempler på «kvinneundertrykking» i populærmusikken enn dette, har hun enten gjort dårlig research, eller så har kvinner svært få problemer på populærmusikkens område.

Her kommer man inn på noe av det som er Fetts hovedproblem. Feminismen er en ideologi som er ment å skulle bekjempe undertrykking av kvinner. Da er det naturlig at et feministisk tidsskrift identifiserer slik undertrykking. Det gjør ikke Fett. Like alvorlig: Fett avdekker ikke engang hva tidsskriftet mener feminisme er, eller hvorfor redaksjonen mener Norge trenger et feministisk tidsskrift. Engh Førde skriver i tidsskriftets leder at: «Redaksjonen har laget det vi selv har savnet en feministisk deloffentlighet, en arena der feministiske problemstillinger og debatt står i sentrum. Det trengs sårt.» Men et av Fetts største problemer er at tidsskriftet slett ikke overbeviser leseren om at dette trengs. Dersom Fett hadde hatt en mer global agenda, hadde det sannsynligvis vært enklere for redaksjonen å finne viktige eksempler på undertrykking av kvinner. Teksten som omhandler fortielse av omskjæringi Norge, er inne på et slikt spor.

Også en annen tekst peker mot en mer interessant retning Fett kunne gått i. Bidraget til religionshistoriker Dag Øistein Endsjø, «Feminismens konsekvens», er det eneste i denne utgaven av Fett som bringer inn nye perspektiver på feminismen, og som klarer å sette feminismen inn i en større sammenheng. Endsjøs artikkel går dypere, griper videre og er langt bedre skrevet enn de andre av tekstene i Fett.

Det er uklart hva den omdiskuterte artikkelen til Martine Aurdal om Janne Haaland Matlary har å gjøre i Fett. Er poenget med artikkelen at Matlary kanskje har det artikkelforfatteren beskriver som religionsfanatiske sider og/eller et uvanlig syn på sex-relaterte emner på tross av at hun er kvinne? Hun er professor, har et familieliv og er tilsynelatende «en av oss» (feminister) men det er bare på overflaten. I virkeligheten er hun ikke engang noen ordentlig kvinne, men en «mørkemann» med skjult agenda. Da er Linda Johansen en bedre feminist, tross hennes mørke fortid som pornostjerne og puppebeib. «Er hun en av oss nå?» spørres det på Fetts forside. Det underforståtte svaret er at «ja, nå er hun en av oss (feminister, reflekterte kvinner), men det var hun ikke før». I intervjuet snakker Johansen om sin nylig utgitte selvbiografi, og «avslører» for n'te gang at hun egentlig er veldig blyg. Så skinnet kan bedra! Skjønt blyg og blyg: Noen setninger senere utbryter Johansen: «For meg var oppmerksomheten som en drug (sic.)! (...) for meg var det et rus (sic.) bare å være foran kameraene.» Ingenting i artikkelen begrunner hvorfor Fett intervjuer Johansen. Betyr det at det er nok å være en kvinnelig kjendis for å få tre siders plass i Fett?

Skuffende nok preges Fett av mangel på fokus, problematikk og agenda. Det virker som om Fett vil være litt av alt pupp & pop, og samtidig gi leseren teoretiserende artikler med akademisk tyngde. At dette mislykkes, rammer Fetts helhet. Noe som kunne ha gitt tidsskriftet et klarere fokus, er om det hadde hatt tydeligere og mer interessante fiendebilder. Teksten om Matlary virker som nevnt malplassert, og overbeviser ikke om at hun fortjener plassen som feminismens sjefsfiende.

To andre fiender som dukker opp i to Fett-tekster hver, er heller ikke holdbare motstandere for den norske feminismen. Den første av disse er Nils Rune Langeland, som det gjøres narr av i to korte og forsøksvis morsomme tekster. Men er en satirisk Dagbladet-spaltist og historiker, hvis forlengst utdebatterte prosjekt har gått ut på å peke på mannens identitetskrise, virkelig Fetts største busemann?

En annen fiende i dette Fett-nummeret synes å være ekteskapet. Midt i tidsskriftet, i teksten «Evig troskap reaksjonært eller revolusjonært?», skriver en ung kvinne at hun har tenkt å gifte seg. Måten teksten er skrevet på, og dens plassering, synes å si mye om tidsskriftredaksjonens tenkemåte. Forfatteren av teksten føler åpenbart at hun må unnskylde at hun har valgt å gifte seg, øyensynlig fordi hun føler at det strider mot at hun er feminist og «raddis», og fordi ekteskapet «har vært en ublid skjebne for mange kvinner». At forfatteren forsøker å overbevise seg selv om at hun har valgt riktig, med setninger som: «Jeg er feminist, snart gift, og stolt av det», gjør meg litt trist på hennes vegne, og jeg får lyst til å klappe henne på hodet og spørre henne om hvorfor hun er blitt så usikker på kjærligheten. Tror hun at ekteskapet skal bli en ublid skjebne for henne også? Hvorfor gifte seg da? Og hvis det ikke er det hun tror: Hvorfor ellers skrive en slik tekst?

For at ikke Fett-leseren, etter å ha lest teksten om ekteskapet, skal begynne å tro at det er normalt for en feminist å gifte seg, er en annen tekst plassert på samme side. Hovedbudskapet i denne teksten er: «Jeg vil ikke gifte meg og jeg har ikke lyst på barn. Jeg har aldri hatt lyst på barn.»

Selv om Fett etter mitt syn mangler både fokus og helhet, kan man se konturene av en bestemt form for feminisme i tidsskriftet. Den er kjedelig, forutsigbar og tannløs, og avslører et skremmende uniformt syn på enkelte aspekter ved feminismen. I korte trekk kan denne feminismen presenteres ved å peke på hva slags mennesker som synes å være Fetts motstandere, og hvem tidsskriftet fremstiller som sine idealer.

Fett synes å anse dem de ser på som «mannemenn» i tidsskriftet representert ved Eddie Guz, Claes Olsen og Nils Rune Langeland (!) som noen av sine mest sentrale motstandere. Mannemennene må åpenbart betraktes som farlige fordi de mener kvinner er annerledes enn menn og kanskje passer til å gjøre andre ting enn menn, og fordi Fett oppfatter at de jobber for å utelukke kvinner fra visse samfunnsområder. Kanskje Fett mener at man som feminist bør unngå menn generelt? I hvert fall må man for enhver pris ikke gå i den fella det er å gifte seg med dem.

De aller farligste og ondeste av Fetts motstandere later imidlertid til å være visse kvinner, kvinner som ikke er feminister på den rette måten. Kanskje kaller de seg ikke feminister i det hele tatt! Spesielt to typer kvinner synes Fett å ha mye mot. Den første typen er den kvinnen som «spiller horete» og utstråler sex uten å ha noe åpenbart gjennomreflektert eller problematiserende forhold til det. Denne representeres i Fett ved Christina Aguilera og Linda Johansen riktignok ved den tidligere utgaven av henne, før hun reflekterte over og skrev bok om seg selv og sin rolle, ble «en av oss» og avslørte sin blyghet. Den andre typen farlig kvinne er den som besitter maktposisjoner og tror hun er noe uten å samtidig være Fetts type feminist. Janne Haaland Matlary er den eneste representanten for denne typen kvinne i det første nummeret av Fett, men henne forsøker man til gjengjeld å «ta» ekstra grundig.

Av idealmennesket presenterer Fett to varianter, begge er kvinner. Den første er både vellykket og ydmyk slik som sosiolog Cathrine Holst fremstår i intervjuet med henne, og Linda Johansen etter at hun ble «en av oss». Den andre idealkvinnevarianten uttrykker mandighet/tvekjønnethet på en utagerende måte som Surferosa-Mariann, elektroclash-damene og forside-Agnete. Er det virkelig bare disse to utgavene av kvinner det er plass til i Fetts feministiske verden?

Tar man dette tenkesettet ett hakk lenger, ser man at det også omfatter hvordan kvinner bør uttrykke maskulinitet og kvinnelighet. Fett fremstiller det som forbilledlig at kvinner utagerer maskulinitet uten å nødvendigvis reflektere over det. Samtidig ser Fett kritisk på kvinner som uttrykker sin kvinnelighet og sin kvinnelige seksualitet for tydelig i hvert fall hvis de ikke har problematisert det skikkelig først, og vært gjennom mange runder med at dette egentlig bare uttrykker at de vil tilfredsstille menn, deres drifter og blikk. Er det dette som er Fetts feminisme?

Det føles vanskelig å kalle Fett et tidsskrift. Både i innhold og innpakning ligner det mer på et blad eller et magasin. Svært få av artiklene i tidsskriftet skiller seg nevneverdig fra tekster man hver uke kan lese i flere norske publikasjoner, som for eksempel Dagbladet, Klassekampen, Kvinner og Klær, Spirit eller Plan B. Fett inneholder ganske korte artikler om musikk, parfyme, aspekter ved å være kvinne samt noe drøvtygd kjendisstoff. De fleste artiklene i Fett skiller seg riktignok fra artikler i for eksempel Dagbladet ved at de jevnt over er dårligere skrevet. For å gjøre Fett til et bedre tidsskrift burde redaksjonen aller først jobbe med å høyne den språklige kvaliteten på tidsskriftets tekster. Dernest burde Fett tydeliggjøre for leseren hva tidsskriftet vil, hvordan og hvorfor. Fett bør klarere uttrykke sine tolkninger av feminismen, og hva de mener feminismen har å bidra med i dag.

Dagens Fett fremstår som introvert og navlebeskuende, laget av unge damer med få identifiserte problemer, men med stor lyst til å være i offentligheten. Deres kanskje største problem er at de ikke makter å tydeliggjøre hva deres problemer går ut på. Det synes ikke som om noe står på spill for disse feministene, og ingenting av det de tar opp ser ut til å koste dem noe. Feminismen tidsskriftets utgangspunkt kan betegnes som en frigjøringsideologi og/eller avsløringsstrategi, men redaksjonen har verken funnet noen å frigjøre eller noen å avsløre.

For mange føles det sikkert bra å kalle seg feminist. Men uten klare kampsaker, agendaer eller problemer fremstår den norske feministbevegelsen som Fett representerer, som hjemløs, bortskjemt og selvopptatt. Verden er full av gode kampsaker for den som vil arbeide for økt frihet og likeverd for mennesker. Fett overbeviser ikke leseren om at man i Norge i dag skal bruke sin energi og sitt politiske engasjement på feminismen. Selv mener jeg ikke at kamp mot kvinneundertrykking hører fortiden til, og jeg tror at et feministisk tidsskrift kan ha noe for seg i Norge i dag. Men dette er på tross av, og ikke på grunn av, det første nummeret av Fett.

 

   
forrige side
© Prosa - Faglitterært tidsskrift. Utgitt av Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening.
Uranienborgveien 2 - 0258 Oslo. Tlf.: 22 12 11 58 - Faks: 22 12 11 50. E-post: halvor.fosli@nffo.no