Prosa 5-2004: Bokanmeldelse

Ole-Martin Ihle

Hiphop-Norge som et hav av detaljer

Øyvind Holen: Hiphop-hoder – fra Beat Street til bygde-rap
333 sider
Spartacus 2004

Den beste og mest betydningsfulle boka om amerikansk hiphop, heter Hip-hop America. Den er skrevet av Nelson George og er på 212 sider. Øyvind Holen har skrevet bok om Hiphop-Norge. Den heter Hiphop-hoder – fra Beat Street til bygde-rap og er på 333 sider.

Boka har fått god mottakelse i dagspressen og er blitt karakterisert som «pionerarbeid», «engasjerende», «grundig og lærerik», en bok der man «kommer under huden på norsk hiphop». Dette kan ikke få stå uimotsagt. Hiphop-hoder bærer preg av liten eller ingen sjangerbevissthet, mangelfulle analyser og et skrikende fravær av redaktørarbeid. Forfatterstemmen er utydelig og drukner i et hav av detaljer som får både leseren og Holen til å miste retningssansen. Dette er synd fordi Holen i virkeligheten er en velartikulert, kyndig og kritisk musikkskribent. I Hiphop-hoder er denne mannen ugjenkjennelig.  

Hiphop-hoder begynner med en «historietime om kulturens røtter». Holen beveger seg hurtig fra det som i boka kalles Bronx, som vi går ut ifra er the Bronx, på 70-tallet til hiphopens globale gjennombrudd på 90-tallet. Dette gir et godt utgangspunkt for å forstå norsk hiphop som glokalt fenomen, slik sjangeren har utviklet seg fra Beat Street til bygde- rap. De kulturelle linjene adjunkt Holen trekker opp i «historietimen» sin, er imidlertid både lange og tynne. Ifølge Holen kan for eksempel «røttene til graffiti og rap spores tilbake til helleristninger og afrikansk fortellerkunst, mens breaking har røtter i kampsport og en rekke forskjellige akrobatiske danser».

Nå kan man vel egentlig si at skriftspråket i seg selv kan spores tilbake til helleristninger, og fortellerkunsten og talespråket til Afrika hvor det moderne mennesket tross alt «ble født». Men man blir ikke klokere på graffiti og rap ved å si at uttrykkene har røtter i det skrevne ord og det muntlige språk. Om det er Thor Heyerdahl eller steinalderkostymene til Wu-Tang Clan Holen har latt seg forlede av, må gudene vite. At Holen velger å fokusere på Afrika og huleboere i stedet for sosiale, kulturelle, historiske, politiske og etniske forhold i New York, gir imidlertid et frampek mot to gjennomgående tendenser i boka: hans mytebegjærlige fremstilling av norske hiphopere – som villmenn og farlige outsidere som lever på siden av samfunnet og nekter og tilpasse seg sivilisasjonen – og hans servile vegring mot enhver analyse av norsk hiphop. Dette er bokas hovedproblem.

På tampen av innledningen skriver Holen: «Norsk hiphop er fortsatt som sex og bedriftsfotball: Det er morsommere å være deltaker enn tilskuer.» Slik forholder det seg med Hiphop-hoder også. For på den lange reisen fra Beat Street til bygde-rap skåner ikke reiseguiden «tilskueren» for en eneste liten knaus i det ulendet som kalles norsk hiphop. Hiphop-hoder er derfor ingen bok om norsk hiphop, men et plettfritt regnskap. Ikke en eneste desimal blir rundet av.

Holen har for eksempel funnet det for godt å forære så å si hver eneste norske hiphop-artist et eget kapittel. Dette er en merkelig distribusjon som jeg har til gode å se i andre musikkbøker (med unntak av leksikon). Demokratisk er det kanskje, men det fører også til at man fort mister konturene av syne. Holen hadde vært tjent med å velge ut noen få artister og bygge fortellingen rundt dem. I Greil Marcus' klassiker Mystery Train er det for eksempel fire artister som bærer en megetsigende fortelling om amerikansk populærmusikk. Men Holen velger i stedet prinsippet: «Her er det rom for alle!». Hiphop-hoder sier like lite om norsk hiphop som telefonkatalogen sier om det norske samfunnet. De er begge rike på navn og demografiske detaljer, men i tilfellet Hiphop-hoder tjener de ofte ingen hensikt.

Verken som faktaopplysning eller narrativ drivkraft kan jeg se viktigheten av å vite at MC Cey og Leo Fossen «traff hverandre på grunnkurs på tegning, form og farge på Manglerud videregående skole» eller at «Trepan vendte tilbake for å avtjene siviltjeneste på Hoeggen ungdomsskole i drabantbyen Risvollan i Trondheim». Slike detaljer er boka breddfull av. Men i denne henseende skal ikke forfatteren ha skylda. Holen er debutant og har hatt et stort materiale å forholde seg til som det er fort gjort å se seg blind på. At ikke forlaget hans, Spartacus, har tatt tak i dette, er derimot skremmende, og vitner om slett redaktørarbeid. Heldigvis blir detaljfetisjismen til Holen innimellom ufrivillig komisk. Som den tragiske Peter Korpi Hansen i Dag Solstads Roman elleve, Bok atten har nemlig Lars i Tungtvann også «utdannet seg til linseoptiker i Kongsberg». Men i motsetning til hva vi vet om Korpi Hansen «jobbet [Lars] som party-Dj i Hemsedal fra 1994–1997», legger Holen til, for de som måtte være interessert.

Hiphop-hoder er en intervjubok. Det kan settes store spørsmålstegn ved denne sjangerformens evne til å belyse historien om norsk hiphop. Særlig fordi fortelleren Holen trekker seg tilbake og lar de endeløse sitatene tale for seg selv. Et merkelig valg, men det har kanskje en forklaring. «Hiphop kan ikke og bør ikke ta hensyn til utenforstående synsere, da mister hip hop sin identitet», har King Zize-redaktør Bård Øvrevoll sagt til Dagsavisen. Norske hiphopere er ekstremt hårsåre og er livredde for alle former for besmittelse. Selv «pølse-og-Vidar Theisen-rapping» oppfattes som et angrep, som «en latterliggjøring av vår kultur». Don Martins tordentale mot Ravi er karakteristisk: «Dette er en innblanding fra folk som ikke har noe med hiphop å gjøre ... når du tilhører en isolert og uglesett subkultur, blir du bare irritert når andre blander seg inn.»

Skal du skrive bok om norsk hiphop, må du altså trå varsomt, og det gjør Holen. Han skriver om alt og alle i så rosende, i verste fall nøytrale, ordelag at man begynner å lure på om en samlet hiphop-nasjon har truet ham med juling (slik ryktebørsen vil ha det til at ble Dagbladets revolverjournalist Magnus S. Rønningen til del) dersom han slenger noe dritt. De eneste gangene Holen tør opptre som bøddel, er derfor overfor «den avskyelige pizzafyllreklamen» eller åpenbare «sellouts» som Scenic, Farell, Shortcut og Organix, men selv disse er tildelt hvert sitt kapittel i boka.

Holen truer aldri identiteten til de norske rapperne, verken med synsing eller ved å stille spørsmål ved noe som blir sagt. Sitatene blir fulgt opp med supplerende kommentarer og bekreftende nikk. Innimellom viser han riktignok til amerikanske og internasjonale trender for å sette dem i perspektiv. Her har Holen rikelig med litteratur å støtte seg til, men foretrekker ofte sine helt egne definisjoner: «Gangster rap er lokalpolitikk; den holder seg til nabolaget, peker ut problemer, roper på ansvarlige og ber om hjelp.» Disse SOS-meldingene må i ni av ti tilfeller eventuelt være morsekodet. Bortsett fra å bytte ut New York og LA med Oslo og Follo blir likevel norsk hiphop dårlig forklart ut fra en norsk kontekst.

Den journalistiske formen hvor refleksjon og estetisk argumentasjon er så godt som fraværende, har ikke bare gjort Hiphop-hoder til en ørkenvandring av en leseropplevelse (forestill deg en Aftenposten-artikkel på 333 sider), men også til et rent talerør for det konforme Hiphop-Norge – en bok der de har kunnet foredle og pusse på sine egne selvbilder. Når Holen er til stede i teksten, er det også for å portrettere norsk hiphop slik mor tror at det er og norske hiphopere vil at det skal være: en lovløs outsiderkultur. Samfunnets «Ubudne gjæsta» for å si det med Tungtvann som mener hiphop-miljøet «blir sett på som mindreverdig av folk flest» og «ville blitt brent på bålet dersom vi hadde levd i en annen tid». Med tanke på den velviljen som til tross for det diskutable nivået er blitt norsk hiphop til del de siste årene, låter denne kjettermetaforen lite plausibel. Men Holen jatter med, boka igjennom.

«Han besøkte hyppig Oscar i Slettheia, innvandrerdelen av Kristiansand, hvor det fantes et mindre hiphop-miljø,» skriver Holen om Salvador i Darkside of the Force. Innvandrereer som kjent farligere enn vanlige folk – selv i lille Kristiansand – og er man blant dem, blir man selv en smittebærer. Dansken i Klovner i Kamp er heller ikke mors beste barn: «På skolen utmerket han seg som en som gjorde det stikk motsatte av det han ble bedt om.» Det gjør (ikke) saken bedre at Dansken var en del av den beryktede Tåsen-gjengen, hvor de «slåss og gjorde lovbrudd sammen». Vi får også høre rystende historier om «the valley of terror» (Groruddalen), om «gangsterne på Bekkelaget» (Bekkelaget er et rolig villastrøk i Oslo Sør), om politiets røffe behandling av hiphopere i Bodø, om Casts «doble outsiderstatus som hiphoper og ‘svarting'», om Onkel P, som når han er «ferdig med dagens første frokost-halvliter, sniker seg ned i ryggsekken, jekker en billigøl og smugler den oppi halvlitersglasset», om politirassiaer, rusmisbruk, ja til og med besittelse av våpen. Hva Equizec skulle bruke våpnene til, ville vi likt å vite. Holen skal imidlertid ha honnør for å ikke ha gitt Julian «Mesterhjernen» Alexander mer taletid.

Underdog-myten norske hiphopere, med god drahjelp fra Holen, spinner rundt seg selv, er en pastisj over en sosial lidelsesmyte med opprinnelse så milelangt fra den vesle velferdsstaten Hiphop-Norge at utfallet blir hinsides enhver parodi. Riktignok passer hiphoperne bestandig på å påpeke at hjemstedet deres ikke kan sammenliknes med the Bronx eller Compton, men det er visst ikke så veldig langt unna heller, skal vi tro dem på deres ord. Lars og Sigurd har vokst opp mellom den iranske, sørafrikanske og belgiske ambassaden på Skillebekk, men «nekter for at vi liksom skal være velstående rappere med gullhår i baken. Sånn er det bare ikke!». Keepin'it real! På Skillebekk!

Vinni Paperboy – som for øvrig har oversatt den svarte slangfrasen youknowwhatImsayin' til «skjønneruhvajegmener» og attpåtil har greid å inkorporere det som en naturlig del av sin dagligtale – er barn av foreldre som jobber i NORAD. Ikke særlig hardcore kanskje, men han har vokst opp i Afrika, noe Holen vet å benytte seg av når han skal etablere det velsituerte barnet som «ekte vare»: «I Afrika var Vinni omringet av fattige barn hver dag, og spilte basket og hang med folk som ikke eide noe. Da blir det lettere å identifisere seg med de svarte rapperne i USA.» Som vi allerede vet: Afrika = Negere = Fattige/Utstøtte/Farlige etc. = svarte rappere fra USA. Hvorfor Vinni i det hele tatt må identifisere seg med svarte rappere i USA for å lage hiphop, kan man selvsagt spørre seg om. Vinni har på sin side skjønt at oppvekst i Afrika ikke garanterer for troverdigheten, og benytter seg i stedet av Norges eneste bombesikre strategi for sosial deklassering: dop.

Heri ligger selvfølgelig også nøkkelen til bygderappens suksess: Når alle vet at Oslo er en trygg by å bo i, innvandrere flest er mest opptatt av å være lovlydige borgere og økning i billettprisen på T-banen blir utgangspunkt for hiphop-tekster, er det naturlig å vende seg mot noe langt mer eksotisk og spennende: Bygda! Som alle vet er Bygde-Norge fullt av galskap: råning, rølp og slagsmål. På bygda beiter fortsatt villmannen fritt, og i hovedstaden har man bare vage forestillinger om hva han egentlig foretar seg. «Har han ikke skytevåpen også kanskje?» Bygdedyret er Norges eneste neger, og rølperappen til Jaa9 og Onkel P blir plutselig siste skrik i O-town. Harry is the new loud!

Hiphop-hoder er en underlig bok. Av språket å dømme ønsker Holen å kanonisere norsk hiphop. Men når handlingen stort sett spiller seg ut i gymsaler og fritidsklubber, blir kontrasten mellom Holens beskrivelser og det han faktisk beskriver, til ren Spinal Tap-komikk. I Hiphop-hoder blir 28.-plasser på VG-lista til «utrolige», konserter på Solfestuka i Longyearbyen til «merkedager», Apollo til Askepott, artister «biter seg fast i sju uker» på en 35.-plass på VG-lista, og Beat Street er ikke det eneste fenomenet som får store ringvirkninger gjennom Holens mange sprengstoffmetaforer. I Hiphop-hoder rammer det meste som «bombenedslag» og det er stadig «lynnedslag» og ting som «eksploderer».

Disse «bombene», som strøs jevnt fordelt ut over boksidene, jevner imidlertid de fleste distinksjoner med jorden. I Holens bok trer nemlig få hiphop-artister frem som viktigere enn andre. Norsk hiphop er viktig per se.

I denne sammenheng er Holens bok beslektet med et kulturstudium, noe som for så vidt passer godt med ungdomsklubb-vibbene i norsk hiphop. Imidlertid er boka blottet for analytiske perspektiver. Dette er snodig, fordi Holens litteraturliste stort sett består av akademiske titler. Det virker som om Holen ikke har klart å bestemme seg for hva slags bok han vil føre i pennen, og Hiphop-hoder ender opp som en merkelig hybrid mellom mastodont, avisartikkel, verdinøytralt leksikon og monografi. Holen har samlet stoff til en doktorgrad, men greier ikke foredle materialet. Det er pinlig at et anerkjent og velrenommert forlag som Spartacus har gitt ut notatene hans i bokform.

En god musikkbok skal være en oppgradering av platesamlingen din. Den må gi deg noe ekstra-musikalsk

– noe som på en eller annen måte setter musikken i perspektiv. Dette gjør ikke Hiphop-hoder. Holen prøver forgjeves, men det er musikkfilmens virkemidler han vil kopiere. Med intervjuer og konsertopptak kan musikkfilmen hensette deg i en følelse av historisk nærvær – et kitschmodus som får deg til å klype deg selv i armen og spørre: «Er det virkelig Elvis jeg ser? Er det virkelig Elvis som snakker?» Det må imidlertid en atskillig bedre forfatter til enn Holen for å få leseren til å tenke: «Er det virkelig Don Martin som sier dette?»

Hiphop-hoder slutter med et av bokas mange Fokus-kapitler. Denne gangen handler det om kristen-rap. Og ivrig og interessert som alltid forteller Holen om kristen-rapperne Våt Sopp og Evig Poesi – om Våt Sopps «gjennombrudd på Skjærgårdsfestivalen på Risøya ved Tvedestrand i 2001» og Evig Poesis «jazzinspirerte melkehyllest, ‘Drekka Mer'». Den viden kjente rapperen Dyp Tanke får bokas siste ord: «Vi blir veldig godt mottatt i kristne kretser (...) og det har kanskje vært noe av faren, vi er nesten litt for godt mottatt. Folk tror at når kristne mennesker lager musikk som er kul, så er det liksom bare for de kristne. Dette er helt motsatt av det vi tenker.»

Slik slutter betegnende nok historien om norsk hiphop etter en lang og krunglete ferd – fra Afrika til kristen-rap – med en ikke spesielt dyp tanke.  

 

   
forrige side
© Prosa - Faglitterært tidsskrift. Utgitt av Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening.
Uranienborgveien 2 - 0258 Oslo. Tlf.: 22 12 11 58 - Faks: 22 12 11 50. E-post: halvor.fosli@nffo.no