4-2004: Artikkel

Marianne Bjørndal

Forlag i fritt forfall?

Om forholdet forlag og forfatter

Er forholdet mellom forfatter og forlag i endring? Er det en relasjon i ubalanse? Er redaktøren forfatterens støttespiller eller en kilde til frustrasjon? Hva er det som motiverer oss som jobber med å utgi bøker? Marianne Bjørndal, forlagsredaktør i Pax, prøver å svare på disse og andre spørsmål i denne artikkelen.

En forlagsredaktørs oppgave er å velge ut, redigere, publisere og spre bøker, det vil si tanker og ideer. Det er en hel liten samfunnsoppgave å bidra til dette. Et forlag skal utgi god og viktig litteratur. Bøkene skal leses, diskuteres, omtales, elskes, opprøre, begeistre, hates, provosere, ergre, kritiseres og more. Det knytter seg mye stolthet til oppgaven, men både stoltheten og samfunnsoppgaven, teksten og forfatteren, kan bli fjerne i det daglige. Livet på kontoret evner ikke alltid å favne dette store.
For å kunne gi ut viktige bøker, trenger forlaget gode forfattere som kan skrive og som har noe å si. Til flere. Dette er selvsagt banalt, men en påminning om hvem som bør stå i sentrum for redaktørens arbeid. En forfatter trenger et forlag. (Dette er også et normativt utsagn.) Hun trenger en forlagsredaktør. Det er flere veier til en bokutgivelse, men den inkluderer alltid relasjonen forlag og forfatter og i særdeleshet delrelasjonen redaktør og forfatter. Med et forlag og en forfatter som vil ha hverandre, skulle alt ligge til rette for et fruktbart samarbeid. Men blir de lykkelige sammen, disse to? Eller preges forholdet av en ubalanse, der den ene part er mer avhengig av den andre?

Arrogante og hensynsløse?
Dette er et forsøk på en refleksjon rundt forholdet mellom forfatter og forlag. Den er basert på flere års arbeid som redaktør i et mindre norsk forlag, men er også inspirert av forfatteren Tor Edvin Dahls artikkel i Prosa 6–2003.
Dahl hevder at avstanden mellom forlag og forfatter bare øker og øker. Han viser til angsten og følelsen av uviktighet som oppstår i påvente av respons fra forlaget. Og han synes å mene at forlaget nærmest kan velge og vrake blant forfattere, mens forfatteren står i en langt mer sårbar situasjon. Dahl etterlyser en gjenetablering av det nære forholdet mellom de to parter. Et forhold bygget på en felles, personlig interesse for de bøkene som lages.
Jeg ble på ingen måte provosert da jeg leste dette; jeg ble forundret. Jeg tenkte: Er ikke virkeligheten slik Dahl etterlyser? Samarbeider ikke vi redaktører med likeverdige forfattere i et gjensidig ønske om å utgi viktige og gode bøker? Er jeg blind på mitt eget arbeid? Tror vi redaktører at vi har et tett samarbeid med forfatteren, mens hun derimot føler seg glemt og ignorert? Det er i nært samarbeid med forfatterne at de gode bøkene skapes. Forfatteren skal oppleve å bli ivaretatt av forlaget. Redaktøren er bokas kvalitetssikrer. Hvis avstanden mellom de to øker, er det alvorlig.
Forholdet mellom forlag og forfatter er en profesjonell relasjon. Den ene skriver, den andre redigerer. Dette kan i og for seg skje i brevs form, per e-post eller på telefon, altså i en typisk avstandsrelasjon (selv om vi alle vet at det kan bli både tett, åpenhjertig og brutalt i e-brevene). Denne måten å arbeide på utelukker ikke nødvendigvis den personlige interessen.
Å levere fra seg en tekst vil ofte si å gi fra seg noe nært og personlig. Det gjelder også sakprosa. Det er redaktøren som forvalter teksten når forfatteren har sluppet taket i den. Den bør ikke forvaltes av en fremmed, men av noen forfatteren føler seg trygg på. Hva har så skjedd med forlagene og deres redaktører og relasjonen til de skrivende? Jeg blir alltid skeptisk når noen hevder at alt var så mye bedre før, men jeg må ta påstanden seriøst når jeg selv rammes av den. Er det slik at forlagene preges av et generelt forfall? Preges vi av likegyldighet? Av kynisme og manglende empati? Av kommersialisering og markedsanalyser? Av angsten for røde tall? Er vi redaktører arrogante, hensynsløse, stressede og uten visjoner? Klarer vi ikke å skjelne viktig fra uviktig?
Jeg skal ikke forsøke å besvare hvert enkelt av disse spørsmålene, men heller si noe om redaktørenes drivkraft og derigjennom forholdet til forfatteren.

Potensielle svikere
Jeg tror ikke det er galt å hevde at forlag, forfattere, lesere og samfunnet har felles mål: Å skape et mangfold av litteratur og spre et mangfold av kunnskap, tanker og ideer.
En rekke forhold er bestemmende for å nå dette målet, også de bransjepolitiske rammebetingelsene. De er ikke tema her, men kan fort kunne bli det. De bransjepolitiske og kulturpolitiske vilkårene betyr opplagt noe for forholdet mellom forlag og forfatter og for hvilke bøker forlagene kan tillate seg å utgi. Å forholde seg til et forlag vil både si å avfinne seg med hvilke bøker forlaget kan tenke seg, eller har mulighet til, å utgi og hvordan det arbeides med den antatte boka. Å si nei er en viktig redaksjonell oppgave.
Å takke nei er ikke synonymt med likegyldighet eller mangel på interesse, slik det kanskje kan oppfattes av forfatteren. Gode rammevilkår for forfatter og forlag kan ivareta mangfoldet. Den bebudete innkjøpsordningen for sakprosa er i så måte et gode for alle parter.
Det er altså i møtet mellom forlagsredaktør og forfatter at boka, den endelige teksten, blir til. Det dreier seg om skriving, lesning, redigering, kommentering, diskusjon, omarbeiding, avvisning, ros, kritikk, kutting, presisering, omstrukturering, tydeliggjøring av forfatterstemmen, språklig bearbeiding. Det er her teksten finner sin endelige form. Her er redaktøren samarbeidspartner, samtalepartner, forfatterens viktigste hjelper, støttespiller og kritiker. Eventuelt er redaktøren forfatterens kilde til frustrasjon, angst og aggresjon.
Å være forfatter og forholde seg til et forlag er åpenbart ikke bare enkelt. Forfatteren er prisgitt forlaget på mange måter: tiden det tar redaktøren å lese manuskriptet, redaktørens tilgjengelighet, forlagets evne til å fatte en beslutning, forlagets kapasitet, stabilitet, organisasjon og antall mennesker involvert i hvert bokprosjekt. Hun må forholde seg til kommentarene og eventuelle krav fra forlaget. Manus må bli lengre, kortere, strammere, annerledes, mer formidlende, mer teoretisk, ha flere eksempler, mer pedagogisk, mindre pedagogisk osv. BR> Det kan synes som en sårbar situasjon der den ene dirigerer og den andre nikker. Selv om det er slik at det er forlaget som antar eller ikke antar, er avhengigheten toveis. Hvis forholdet bygges på gjensidig forståelse, respekt og tillit, er det mulig å bli lykkelige sammen. Det finnes opplagt tilfeller der dette svikter, og jeg vil hevde at begge parter er potensielle svikere.
Forfatteren er avhengig av lydhørhet overfor redaktøren, men redaktøren må også være lydhør overfor forfatteren.
En forlagsredaktør plikter å gi forfatteren individuell behandling. Skribentene er ulike. Manuskriptene er forskjellige. Noen forfattere trenger nitid oppfølging, påminning og oppmuntring, mens andre nesten er selvdrevne. Noen manus trenger mild redigering, mens andre må bygges om, bygges ut, kløyves, skjæres i eller løftes. Til dette kreves tenkning, hardt arbeid og motivasjon hos begge parter.
Også redaktøren trenger motivasjon og stimulering. Og her kan forfatteren være til hjelp. En forlagsredaktør kan også føle seg utilstrekkelig: Ikke sjelden venter minst én forfatter samtidig som tre omslag skulle vært i boks. Katalogtekstene er uferdige og korrekturlesere venter. Så er det redaksjonsmøte. Bunken over innkomne manuskripter er stor. E-brevene som er kommet siden i går er mange. Telefonen ringer. Der gikk den timen. Hauger av små ting preger hverdagen. Mens forfatteren venter, er redaktøren fortvilet over ikke å få svart henne. En annen bok klargjøres for trykkeriet. Siste korrektur er foretatt. Orddelingene er sjekket. Litteraturlista har blitt enhetlig. Registeret er på plass. Også en redaktør kan kjenne uro og angst. Engstelse for å overse feil. Fortvilelse knyttet til tiden som ikke strekker til. Forfatteren føler seg kanskje glemt, mens samvittigheten gnager på redaktørhold. Han har mange prosjekter i arbeid, men ønsker at hver enkelt forfatter skal føle seg unik, men å lykkes er ikke alltid mulig. Og kanskje er uroen og samvittigheten nødvendige drivkrefter? Motsatsen er muligens kynisme og arroganse?

Kjeks og pastiller
Det oppleves som et privilegium å utgi bøker. Hva gjør så en forlagsredaktør lykkelig? Utvilsomt et manuskript som er godt å lese, interessant og morsomt å redigere. Et elegant språk. Nye tanker. En engasjert og samarbeidende forfatter, en glad og takknemlig forfatter, en arbeidende og responderende forfatter, en forfatter man føler seg trygg på. Og arbeidet munner alltid ut i noe konkret, boka. Det er stimulerende i seg selv. En god anmeldelse gjør også yrkeslivet godt å leve.
Hva gjør så en forlagsredaktør fortvilet? Jeg har allerede nevnt tiden som ikke strekker til, at annet arbeid tar bort konsentrasjon, at et ulest manus ligger og skriker etter oppmerksomhet. Det er også frustrerende når en forfatter ikke klarer å omarbeide manus i riktig retning, når det likevel ikke har løsnet etter en tredje gjennomgang. Men det er en del av arbeidet vårt. Direkte provoserende er det når en forfatter ikke viser engasjement for egen bok etter at redaktøren har jobbet med struktur, språk og innhold. Det forekommer nemlig! Når tekstprodusenten skriver for egen CV, og det er i dette øyemed at publikasjonen, boka, har betydning, er det trist å være redaktør. Som kjeks og pastiller er bensin for barnehagebarna på tur, er forfatterens entusiasme og arbeidsglede bensin for redaktøren. Så enkle er også vi.

Å danse med forlag
«Det er lett for dem neste gang å velge en annen forfatter, vi forfattere har langt færre forlag å velge mellom.» Igjen refererer jeg til Tor Edvin Dahl.
Påstanden er både sann og usann. Sann fordi det unektelig er flere forfattere enn forlag. Som det er flere velgere enn det er partier. Men er det så «lett» å velge en annen forfatter neste gang? For det første er det ikke bare å plukke forfattere, i alle fall ikke gode forfattere. Påstanden er dessuten problematisk fordi det ikke er min erfaring at forlagsredaktører tenker slik. Å utgi en bok vil også si å satse på et forfatterskap, en forfatter.
Om da ikke dette prinsippet om en forpliktende fremtid sammen er i oppløsning? Ønsker forlagene løsere forbindelser eller er kanskje forfatterne i frivillig bevegelse? Og hvorfor ikke? Jeg har byttet strømleverandør, jeg har flere ganger byttet leverandør av telefonitjenester. Jeg har tre bankforbindelser på en gang. I økende grad er vi en gjeng shoppere. Jeg rister på hodet av folk som niholder på sin bankforbindelse av lojalitet når andre banker tilbyr bedre vilkår. Burde ikke forfatteren tenke på samme måte? Å be noen forvalte en tekst er forhåpentlig noe helt annet enn å be noen ta vare på penger, og det er nettopp her behovet for nært samarbeid og gjensidighet kommer inn.
Å utgi en ung, ukjent forfatter, enten han er skjønnlitterær eller faglitterær, representerer en risiko i økonomisk forstand. Det kan også være særdeles arbeidsintensivt. Det kan ses på som en investering i et forfatterskap. Men hva med den neste boka? Kommer hun tilbake til forlaget med den, eller har hun truffet noen kulere å leke med? Man kan anta at hvis forfatteren danser rundt, kan det få forlagene og redaktørene til å skjerpe seg. Eller det kan føre til at forlagene blir skeptiske til å svinge seg med nye og ukjente.

Er tre lesere nok?
«Vitsen med å utgi en bok, må jo være å tjene penger på den,» var et utsagn jeg ble konfrontert med som ung forlagsredaktør. Jeg tror jeg mumlet noe om at det fantes noen andre kriterier for utgivelse også. En forfatter er mer enn en vareprodusent. Enhver redaktør ønsker å utgi viktige bøker. Det er en lykkelig ting å utgi en bok som er arbeidet med over lang tid, som har vært gjenstand for bearbeiding og refleksjon, som tar i bruk empiri og teori og som i seg selv kan være et bidrag til en nytenkning.
Tor Edvin Dahl hevder at slike bøker har synkende status:
«Det betyr at bøkene i stadig mindre grad er resultatet av mange års arbeid – ofte et helt livs innsats – der opplevelser og fagstoff er blitt gjennomtenkt og bearbeidet intellektuelt og emosjonelt, der det har fått farge og særpreg fra den enkeltes helt unike personlighet. Det betyr at de bøkene som ikke springer ut fra en idé om hva folk vil ha, men ut fra et ønske om å si noe viktig, noe som ikke er sagt før, noe som er fullstendig annerledes, blir færre og færre.»

Jeg håper og tror at Dahl tar feil. På den annen side, hva vil det si at en bok er viktig? Dahl viser til Gordon Hølmebakks helteutsagn om at selv om en viktig bok bare ville nå femti, ja, kanskje bare ti eller tre lesere, så skulle den ut fordi den var viktig. For å sette det på spissen, hva gjør en bok viktig hvis den kun har tre lesere? Å nå 100 lesere er da i seg selv både viktigere og morsommere enn å utgi for tre. Å nå 1000 lesere er morsommere enn 100. Hvis leserne er tre, er det ikke da slik at en annen bok bør få komme ut i stedet? Bøkene som utgis, fortrenger andre utgivelser. Forlagene skal utgi for de mange og utgi for de få. Begge deler er en del av vår forpliktelse overfor oss selv, forfatterne, leserne og «samfunnet», men det er like fullt vår forpliktelse at de få ikke er altfor få.
Om forfallshypotesen har noe for seg, bør ikke jeg svare på. Forlag og dets redaktører oppleves sikkert både som gode hjelpere og som kilde til frustrasjon. Men forfatteren skal vite at hun også betyr mye for redaktørens arbeid i det daglige. Og jeg skjønner ikke annet enn at det fortsatt i stort monn dreier seg om et tett samarbeid.

 

   
forrige side
© Prosa - Faglitterært tidsskrift. Utgitt av Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening.
Uranienborgveien 2 - 0258 Oslo. Tlf.: 22 12 11 58 - Faks: 22 12 11 50. E-post: halvor.fosli@nffo.no