Prosa 3-2004: Essay

Kyrre Tromm Lindvig

Deutschland unter alles?
Om de nyere bearbeidelser av krigserfaringen i Tyskland

Det er ett samtaleemne man aldri blir lei av i Tyskland, og det er den andre verdenskrig. Temaet er vanskelig, og mye står på spill. Nesten 60 år etter at den mest omfattende krigen menneskeheten har sett tok slutt, kommer det stadig nye tyske tv-dokumentarer, spillefilmer, avisartikler, bildeutstillinger og både fag- og skjønnlitterære bøker om disse seks skjebnetunge årene.

At man i Tyskland har beskjeftiget seg intensivt med den andre verdenskrig helt siden den tok slutt, er ingen nyhet. Det interessante i dag er imidlertid to ting: For det første at det nå ser ut til å være en renessanse

i interessen for Det tredje riket og den andre verdenskrig, og for det andre at mange av publikasjonene også belyser krigen sett med tyske øyne. Sistnevnte inkluderer blant annet bøker som Die grosse Flucht (2002), som fokuserer på de 14 millioner tyskere som flyktet vestover fra den fremrykkende Røde armé, og de opptil 1,5 millionene som døde under selve flukten, og boken Der Brand (2002), som tar for seg de alliertes bombing av sivile tyske mål, deriblant bombetoktene mot byene Hamburg, Dresden og Berlin.

Med et slikt søkelys på tyske lidelser kan man fort bli mistenkt for å løpe relativismens ærend, og ingen steder har debatten omkring hva man som tysker kan tillate seg å tenke og føle omkring andre verdenskrig, holocaust, Hitler og tyske bombeofre, vært sterkere enn nettopp i Tyskland. I denne artikkelen vil jeg presentere den aktuelle, komplekse tyske debatt om den andre verdenskrig.

I dag er det større åpenhet omkring krigsforbrytelser begått av den regulære tyske soldat. Dette synet, som tydeligst kom til uttrykk i en utstilling som i flere år har turnert i Tyskland – Wehrmacht-utstillingen – er i ferd med å rive ned en av Etterkrigs-Tysklands største mytedannelser: Troen på at det var «de andre» som var nazister. Særlig gikk den regulære tyske hæren, Wehrmacht, klar av de fleste anklager om krigsforbrytelser, mens SS (som av krigsforbryterdomstolen i Nürnberg ble dømt som en forbrytersk organisasjon) fikk hovedansvaret for overgrepene som ble begått. Wehrmacht-ustillingen konsentrerer seg særlig om Østfronten, hvor hoveddelen av krigsforbrytelsene fant sted (her ser vi bort fra personforfølgelser innad i Tyskland og de områder som etter hvert ble annektert av Tyskland). Utstillingen viser massiv og overveldende dokumentasjon av den regulære tyske hærens aktive rolle i krigsforbrytelser, deriblant jødeutryddelse, vilkårlig henrettelse av russiske krigsfanger, overgrep mot sivilbefolkningen og lignende. Da mye av materialet er basert på ofte meget eksplisitte fotografier, pisket dette naturlig nok opp følelsene i et samfunn som etter andre verdenskrig har vekslet mellom å forsøke å glemme og å huske.

Fortrengning
Det er flere grunner til Tysklands vilje og evne til å glemme.

Under oppbyggingen av Vest-Tyskland, et prosjekt som kun ble muliggjort gjennom de alliertes ønske om å ha en sterk bufferstat mot de sovjetiske troppene i Europa, var man helt avhengig av å innlemme mennesker med bakgrunn fra det forrige regimet i flere posisjoner i byråkratiet. Dette skyldtes delvis mangel på kvalifisert arbeidskraft, da to millioner tyske menn ikke vendte tilbake fra slagmarken, og delvis at det var umulig å finne noen som i løpet av Det tredje rikets herredømme ikke hadde deltatt i en eller annen form for organisering i form av Hitler-Jugend, arbeidstjeneste eller militærtjeneste. Nesten alle i ledende stillinger, det være seg innen akademia, statsforvaltning eller i næringslivet, hadde vært medlemmer i NSDAP. De allierte løste problemet med at de som ikke ble ansett for å være for sterkt belastet med anklager om forbrytelser, fort kunne gjenoppta sine gamle roller. Av de ca. seks millioner saker som ble prosedert foran de spesielt opprettede Spruchkammer (en slags politisk domstol)

i Vest-Tyskland, ble 98 % funnet å være enten medløpere eller ubelastede. Etter en kort omskolering, som de mest karrierebevisste tyskerne fort klarte å komme seg gjennom, var mange av de samme personene i viktige posisjoner igjen, selv om systemets struktur ble meget forandret.

Dette gikk nødvendigvis ikke for seg uten gnisninger, og da den første generasjonen krigsbarn ble voksne, gikk de ut i gatene. Vest-Tyskland fikk et 68-opprør med lokalhistorisk tilsnitt, hvor mye av fokuset lå på kritikk av foreldregenerasjonens manglende evne til å ta et oppgjør med sin fortid – på godt og særlig på ondt. Blant annet var det ut fra denne protestbevegelsen at terroristgruppene RAF (Rote Armée Fraktion) og Baader-Meinhof vokste frem. Målet var å fremprovosere det de mente var latente fascistiske strukturer i Vest-Tyskland ved hjelp av vold. Som kjent ble det ikke noen revolusjon ut av verken studentopprøret eller terroristaksjonene, og etter hvert senket en slags konsensus om krigen seg over Tyskland igjen. Man klynget seg til myten om den «rene» Wehrmacht (som tallmessig var langt større enn SS-avdelingene) og skjøv skylden over på SS, Gestapo og SD (Sicherheitsdienst, en spesialavdeling under politiet). Det var «de andre» som var nazister og krigsforbrytere, og selv ville man helst bare glemme.

De første bøkene
Paradoksalt nok handlet de fleste bøkene som kom etter den andre verdenskrig, både av sakprosa og skjønnlitteratur, om de forbrytelser som ble begått, et fokus som i stor grad har holdt seg til dags dato. Et blikk i en hvilken som helst vilkårlig historiebok brukt i ungdomsskolen i Tyskland viser hvilken vekt som er lagt på Det tredje rikets overgrep og forbrytelser.

Vest-Tysklands offisielle politikk gjenspeilet også en klar innrømmelse av skyld, som fremdeles den dag i dag styrer mye av tysk politikk. Tyskland er etter USA en av Israels sterkeste støttespillere, og deres innvandringslover var inntil for noen år siden blant Europas mest liberale. De senere års militærinnsats under FNs og NATOs flagg krevde en grunnlovsendring som ble meget sterkt debattert i den tyske Bundestag. Innen alle partier var det skeptikere som ikke likte at tyske soldater skulle bevege seg utenfor landets grenser.

I motsetning til en ofte utbredt holdning om det motsatte er det hevet over enhver tvil at det i Tyskland befinner seg meget god informasjon om de overgrep som ble begått under andre verdenskrig. På mange måter kan man si at Vest-Tyskland over natten ble best i klassen i antinazisme; det ekstremt store minnesmerket som skal bygges et steinkast fra riksdagen i Berlin, er det seneste eksemplet. Dette fokus på ens eget lands forbrytelser har ført til sterk forvirring omkring egen nasjonal identitet, noe som ble bevist til fulle for en tid siden, da selv Tysklands president og statsoverhode Johannes Rau nektet å uttale til nyhetsmagasinet Der Spiegel at han var stolt over å være tysk. Han kunne gå med på å være stolt over en del av det Tyskland har fått til i etterkrigstiden, men han ville ikke ta setningen at han var stolt over å være tysk, i sin munn (Der Spiegel nr. 13, 2001). Til sammenligning ville nok ikke Berlusconi hatt noen problemer med å si seg stolt over å være italiener, uavhengig av Italias fascistiske fortid.

«Bestefar var ingen nazist»
Nettopp på grunn av den nye bølgen av bøker som setter søkelyset på krigens Tyskland fremfor på Tysklands ugjerninger i utlandet, er denne debatten på nytt blitt revet opp. Mens noen av disse bøkene er kontroversielle i kraft av å fokusere på de sivile tyskernes lidelser, finnes det også her materiale som kaster nytt lys over hvordan tyskere ser på sin egen families deltagelse under krigen.

En av de seneste og mest oppsiktsvekkende bøkene som setter søkelyset på den vanlige tyskers involvering i krigsforbrytelser, er Opa var kein Nazi – «Bestefar var ingen nazist» (Welzer 2002a) av sosiologen og sosialpsykologen Harald Welzer. Her forklarer han også mye av bakgrunnen til at det på den ene siden finnes masse informasjon om nazisme i Tyskland, mens det på den andre siden ikke finnes en eneste nazist å oppdrive i noen familie. Det var (som i myten om Wehrmacht) alltid «de andre», naboen, noen i blokken eller nedi gaten som var nazister.

Welzers funn er særlig oppsiktsvekkende når det gjelder hvordan historien forandrer seg mens den overleveres på tvers av generasjonene innad i tyske familier: Mens bestefar i familien for eksempel kunne innrømme å ha skutt krigsfanger (dog uten å innrømme skyld, og ved å rasjonalisere det bort ved å vise til omstendighetene), så gjenfortalte særlig barnebarna historiene fullstendig annerledes. I alle tilfeller var bestefar ingen krigsforbryter; i de fleste tilfellene hadde han til og med hjulpet jøder. Det gikk så langt som at noen hevdet at bestefar hadde blitt medlem av Gestapo ene og alene for å hjelpe jøder (!). Hvis man baserer seg på Welzers representative gruppe familier, skal hele 25 % av den tyske befolkningen ha hjulpet jøder å flykte – hvis alle snakker sant, vel å merke. Med en befolkning på 80 millioner ville de tyske jødene knapt ha klart å velge i antall villige hjelpere. Sistnevnte vakte en lakonisk kommentar fra en av Welzers jødiske forskerkolleger: «Noen jøder er blitt så godt gjemt at man fremdeles ikke har funnet dem» (Welzer 2002b).

Imidlertid mener ikke Welzer på noen måte at offisiell tysk behandling av holocaust og andre krigsforbrytelser i historieundervisningen har spilt fallitt. Tvert imot mener han at nettopp fordi man søker å informere så veldig godt om nazistenes forbrytelser, opplever man fortrengnings- og forvrengningsreaksjoner, særlig hos dagens ungdom. I et intervju undertegnede gjorde med Welzer tidligere i år, mente han at opplysning er radikalt overvurdert. «Vi kan bygge så mange holocaust-monumenter vi vil, men det er symptomatisk at man knapt kan finne spor etter krigsforbrytere i tyske familier» (Tromm Lindvig 2003). Videre hevder han at det nettopp er det sterke søkelyset på nazitiden som gjør at dagens ungdom skjønnmaler besteforeldrenes handlinger. «Det som sies hele tiden, i media, i presse og ikke minst i historieundervisningen, blir ikke automatisk noe som man tar inn over seg. Man hører om den andre verdenskrig, en utenomjordisk grusomhet som ble begått av uhyrer» (ibid.). Og da er det fra et psykologisk perspektiv ikke så vanskelig å forstå at det ikke er så lett for et barnebarn å se at ens gamle og snille bestefar en gang var 20 år og i uniform.

Brann og Wilhelm Gustloff
Bortsett fra enkelte bøker og pamfletter utgitt av nynazister har det i Tyskland primært blitt publisert bøker med sterk kritisk brodd mot forbrytelsene under andre verdenskrig. Særlig forfatterne Heinrich Böll og Siegfried Lenz kan sies å tilhøre denne tradisjonen.

Denne tradisjonen har også fått fotfeste innen film, og de få filmer som omhandler andre verdenskrig sett fra den tyske soldatens perspektiv, har en tendens til å ende med eksplisitt katastrofe, selv for de enkelte fotsoldatene man får sympati for. Eksempler på dette er Wolfgang Petersens Das Boot (1981) og Sam Peckinpahs Cross of Iron (1977).

Tradisjonen har i det siste blitt utfordret av en rekke bøker som legger vekt på de tragedier det tyske folk selv opplevde under den andre verdenskrig, slik som bombingen av de tyske byer, fordrivningen av millioner av mennesker fra Pommern, Sudetenland og Preussen og massevoldtektene av kvinner i tyske storbyer – særlig i de områder som ble okkupert av Den røde armé. Mye av dette materialet har en nøktern og dokumentarisk stil, slik som de tidligere nevnte Jörg Friedrichs Der Brand og Guido Knopps Die grosse Flucht. I tillegg har det også dukket opp flere skjønnlitterære bøker hvor tyskerne blir gitt en offerrolle, særlig Günter Grass' Im Krebsgang (på norsk I krabbegang 2003), som er basert på historien om senkningen av det tyske cruiseskipet Wilhelm Gustloff i Østersjøen, som var fullastet med flyktninger. Grass, som er en av Tysklands mest profilerte forfattere, og som ofte i sitt forfatterskap har hatt tyskernes ugjerninger under andre verdenskrig som tema (slik som i Die Blechtrommel, 1958; på norsk Blikktrommen), sjokkerte både sin leserskare og hele Tyskland med sin følelsesladede beretning om hvordan et skip fullastet med flyktende barn og kvinner blir torpedert. Her døde mellom 8000 og 9000 passasjerer, en katastrofe som stiller selv Titanic på sidelinjen.

Det er generelt ikke lite tallmateriale man kan stille opp med når det gjelder å dokumentere tyske lidelser under andre verdenskrig: Bare under fordrivningen fra det østlige Tyskland (som nå blant annet er deler av Polen) døde det 1,5 millioner mennesker, mens 14 millioner måtte flykte. Dette tallet får hele Jugoslavia-krigen til å virke som en parentes. En halv million døde som følge av de alliertes bombing av tyske byer (derav 75 000 barn under 14 år), og tallene på de som døde

i krigshandlinger eller i krigsfangenskap samt de av landets egne borgere som ble henrettet på grunn av motstandsarbeid, desertering og homofili, kommer opp i mangfoldige millioner. Dette er imidlertid ikke blitt omtalt i særlig grad. Grunnene til dette er mange og komplekse, men det har på dette området i stor grad hersket en meget sterk tysk selvsensur, og særlig frykten for å bli oppfattet som revisjonist eller holocaust-relativist (dvs. at man setter jødenes og tyskernes lidelser opp mot hverandre) har vært en av grunnpilarene i den offisielle tyske politiske diskurs i etterkrigstiden. Ergo har man fortrengt sine egne ofre.

Hva er det lov å si om andre verdenskrig?
Men de ovennevnte nye bøkene rokker nå ved premissene for dette diskurssystemet, og dette skaper stor oppstandelse i tyske medier så vel som på politisk plan.

Det er mange spørsmål som stilles: I hvilken grad forstyrres oppfatningen av holocaust av skildringer av tyske lidelser? Bidrar bruken av ordet «Vernichtung» (utryddelse), som brukes i Friedrichs bok om de alliertes bombing av tyske byer, til å relativisere utryddelsen av jødene? Denne debatten kan i første omgang synes arbitrær i norske øyne, men fra tysk side er dette et meget alvorlig spørsmål: Hvilke ord er det lov å bruke om hva? Og bidrar bildene fra Friedrichs oppfølgerbok Brandstätten (som er en ren bildebok om bombekrigens effekt på tyske byer) til å fortrenge bildene fra holocaust? Man kan ved selvsyn raskt konstatere at det er like guffent å se et bål med stabler av lik på torget i Dresden som å se bilder fra Auschwitz. Kan det ene komme i veien for å se det andre?

Denne debatten, som med overveiende sannsynlighet kommer til å innta en stor rolle i tysk og i noe mindre grad europeisk offentlighet en stund til, rører ved den grunnleggende forskjellen mellom offisiell historieskriving og den såkalte «følte» historien. Welzer påpekte i sin bok at en persons egen opplevelse av historien ikke nødvendigvis blir politisk korrekt. En gjennomsnittlig tysk familie i Hamburg eller Dresden vil nødvendigvis huske de alliertes bombing best; en tysk jente som ble voldtatt av rødegardister, vil nødvendigvis huske det. Slike minner vil ha større emosjonell ladning for den enkelte enn for eksempel bilder fra konsentrasjonsleirene. Men selv om det er lett å forstå rent psykologisk, rører et annet fundamentalt spørsmål dypere: Har borgere av det landet som startet en verdenskrig som førte over 60 millioner mennesker i døden, som utryddet 6 millioner jøder og generelt begikk krigsforbrytelser i ekstremt stor skala, i det hele tatt en etisk rett til å synes synd på seg selv?

Angsten for det marsjerende Tyskland
Det er også verdt å merke seg at denne debatten ofte kobles til en vag angst om at man er bekymret for at tyskerne, ved å fortrenge sin historiske skyld, skal gjenta sine overgrep. Mye av språkbruken, både innad i Tyskland og i utlandet, viser til at man er redd for at Tyskland skal begynne å marsjere igjen. Dette var også en av de sterkeste innsigelsene mot samlingen av Tyskland i 1990, da det fra polsk og fransk hold var usikkerhet omkring hvorvidt en normalisering og gjenforening av Tyskland ville medføre at de ville gjenoppta sine stormaktsbestrebelser på bekostning av sine naboer.

Ved å sammenligne den mangel på oppmerksomhet Italia fikk da Mussolinis barnebarn ble valgt inn i Parlamentet som representant for fascistpartiet, med det fokus det er på høyreekstreme skinheads i Tyskland, er det tydelig at det fremdeles, nedfelt i allmenn språkbruk, finnes en grunnleggende angst for hva som skjer den dagen tyskerne slutter å bebreide seg selv. Denne angst finner man i alt fra banale artikler i Norges tabloidpresse, hvor det faktum at en tysk kjøpesenterkjede kommer til Norge sidestilles med en middels invasjon, til verk som utgis av internasjonalt anerkjente historikere som Daniel Goldhagen. Sistnevnte vakte ramaskrik i 1996–97 da han i sin bok Hitler's Willing Executioners (1996) om normale tyskeres rolle under andre verdenskrig hevdet at tyskere var predisponert til å måtte gjennomføre jødeforfølgelsene på grunn av særtrekk ved deres nasjon og mentalitet. Hans bok ble kraftig kritisert fra flere hold, og selv den ellers så forsiktige tyske offentlighet tok til motmæle.

Spørsmålet i dag er vel hvorvidt man mener at Tyskland er noe å frykte – og om de blir noe å frykte hvis man tillater dem å sørge over det de mistet under andre verdenskrig. En av de mest kjente bøkene om Tysklands følelsesmessige forhold til krigen påpeker nettopp at det er fordi man ikke tillater seg å sørge, at man aldri får tatt et oppgjør med Det tredje riket. Boken Die Unfähigkeit zu Trauern (1970), skrevet av psykologene Alexander og Margarete Mitscherlich, var en av de første bøkene som prøvde å nærme seg den manglende emosjonelle tilnærming til historien i Tyskland og fremhevet det å sørge over sine egne tap som avgjørende også for å kunne ta sine egne forbrytelser inn over seg.

Et annet spørsmål som også kan stilles i sammenheng med Friedrichs bok om bombekrigen mot tyske byer, er hvorvidt sivile i tyske byer er legitime mål fordi de er innbyggere i en stat som bedriver utryddelse av andre. I Der Brand er bombingens effekt beskrevet i en slik detalj at det er umulig å lese de nesten 600 sidene uten å bli kvalm: «Han hadde sin døde kone, hun hadde sin døde mann. Herr L. bar likrestene av sin kone i en sekk, bekkenet med en bit av ryggsøylen og begynnelsen av lårhalsen. Fru F bar mannen sin i en engangsgryte: Med hele bakenden og en bit av ryggsøylen» (Friedrich 2002, s. 504).

Historien om tyskere som ofre passer ikke inn i synet på tyskere som aggressorer, og den grundige dokumentasjonen av de alliertes uttalte mål om «exterminating attack» (Friedrich 2002, s. 77) på tyske byer har betydelig sprengstoff i seg, da de bidrar til å svekke de alliertes helteglorie betraktelig.

Normalisering og menneskeliggjøring
Spørsmålet er om det kanskje kan være ønskelig å legitimere tyske lidelser under andre verdenskrig, da det kan hjelpe til med å få tatt et ordentlig følelsesmessig oppgjør med Det tredje rikets forbrytelser, noe Welzer påpeker at fremdeles mangler. I sammenheng med Günter Grass' Im Krebsgang skrev J.M. Coetzee følgende: «For Grass to tell the story at the opening of the new century means something. It may even signal that it is acceptable, appropriate for all the stories of what happened in those terrible years to enter the public arena» (Coetzee 2003).

Det er ikke umulig at man, ved å la tyskerne få lov til å føle seg som ofre, dermed muliggjør at de lettere kan leve med seg selv som gjerningsmenn også. Ved å kunne tillate seg å få menneskelige lidelser som ens nærmeste har opplevd, nær innpå kroppen, muliggjør man identifikasjon med andre ofre også. Og det er kun når man kan erkjenne de feiltrinn som er blitt gjort og de implikasjoner det har hatt for alle impliserte parter, at man kan trekke noe tilnærmet lærdom av historien. Slik

sett kan de nye bøkene som legger vekt på tyskernes lidelser, trygt leses – de balanseres meget godt av den omfattende litteraturen som fokuserer på tyskernes egne ugjerninger. 60 år etter krigens slutt må man kanskje kunne se på flere sider av andre verdenskrig enn kun fra et vinnerperspektiv med dets medfølgende etiske føringer.

Et litt mindre overfladisk blikk på den tyske debatt om den andre verdenskrig enn den vi får servert her til lands, kan også bidra til å relativisere vårt syn på oss selv som en seiersnasjon, med den selvgodhet det har medført. Mens Norge med stor selvfølge marsjerer ved USAs side inn i Irak og Afghanistan, er det betraktelig større krigsskeptisisme og sunn tvil om «den rettferdige krig» i Tyskland. Så langt har Tyskland lært av historien, og det kan være et incitament til andre land også.

 

Litteratur
Coetzee, J.M: «Victims», i: The New York Review of Books, 12. juni 2003
Friedrich, Jörg: Brandstätten – Der Anblick des Bombenkrieges, Propyläen Verlag, München, 2003
Friedrich, Jörg: Der Brand – Deutschland im Bombenkrieg, Propyläen Verlag, München, 2002
Goldhagen, Daniel Jonah: Hitler's Willing Executioners: Ordinary Germans and the Holocaust, Alfred A. Knopf, New York,1996
Grass, Günther: Die Blechtrommel, Luchterhand, Darmstadt, 1958/59
Grass, Günter: Im Krebsgang, Steidl, Göttingen, 2002
Knopp, Guido: Die grosse Flucht, Ullstein, 2002
Mitscherlich, Alexander & Margarete: Die Unfähigkeit zu trauern: Grundlagen kollektiven Verhaltens, München, 1970
Rau, Johannes: «Ich liebe Menschen», i Der Spiegel nr.13, Hamburg, 26.03.2001
Tromm Lindvig, Kyrre: «Tysklands nazifortid – Barnebarna forskjønner historien» i Morgenbladet, 14.11.2003
Welzer, Harald: Opa war kein Nazi: Nationalsozialismus und Holocaust im Familiengedächtnis, Fischer Taschenbuch, Frankfurt am Main, 2002
Welzer, Harald: «Die lieben Verwandten – Wie aus den Deutschen ein Volk von Nazi-Gegnern wurde», i: Süd-deutsche Zeitung, München,12. 09. 2002. Denne artikkelen kan leses på http://lingo.uib.no:7001/2099/

 

   
forrige side
© Prosa - Faglitterært tidsskrift. Utgitt av Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening.
Uranienborgveien 2 - 0258 Oslo. Tlf.: 22 12 11 58 - Faks: 22 12 11 50. E-post: halvor.fosli@nffo.no