>Debatt Tilbake til debattoversikt

Kjell Rønningsbakk om Lars Martin Hjorthol: Alta. Kraftkampen som utfordret statens makt

 

Stalin har ikke vært i Alta

Lars Martin Hjorthol

Stalinistisk historieskriving, er karakteristikken Kjell Rønningsbakk bruker i sin anmeldelse av min bok om Alta-kampen (Tendensiøst om Alta-utbyggingen, Prosa nr. 5 2006). Årsaken er at jeg skal ha retusjert bort SVs innsats i kampen mot Alta-utbyggingen, underforstått for å gi AKP æren for de uomtvistelige seire som ble vunnet for vassdragsvern og ikke minst for samiske rettigheter i kjølvannet av nederlaget i Alta.

Det er kanskje ikke god takt og tone for en forfatter å polemisere mot en anmelder. Rønningsbakks anmeldelse inneholder imidlertid så mange kortslutninger og drøye påstander at jeg ikke klarer å la være. Rønningsbakk antyder blant annet at jeg skal ha gitt ordre om å sprenge ei anleggsbru i Alta.
    Kampen om Alta-utbyggingen var en av største politiske konfliktene i Norge i etterkrigstida, med bruk av sivil ulydighet i et omfang vi ikke har sett verken før eller seinere.    Regjeringens svar var massiv maktbruk. Rundt 10 prosent av landets samlede politistyrke ble sendt til Alta. Regjeringen godkjente på et tidspunkt planer om å bruke militære mannskaper i forbindelse med Alta-demonstrasjonene.
På mange måter var Alta-kampen et lærestykke om hvordan statens maktapparat reagerer når det opplever at statens makt er truet på et område. Mitt prosjekt har vært, med utgangspunkt i nedgraderte dokumenter og intervjuer med sentrale aktører, å finne en forklaring på hvorfor denne konflikten ble så bitter og langvarig, og umulig å løse med normale politiske virkemidler.
    Mitt tema er konfrontasjonen mellom maktapparatet og den folkelige motstandsbevegelsen, representert ved Folkeaksjonen i Alta og den løst organiserte samebevegelsen. Jeg har forsøkt å finne svar på hvorfor akkurat kampen om Alta-utbyggingen utviklet seg til et samisk opprør, til en etnisk konflikt som regjeringen og statsapparatet var fullstendig uforberedt på å takle.
    I tillegg har jeg hatt lyst til å fortelle en spennende historie.

Fordeler ikke skyld og ære
    Boka er derimot ikke et forsøk på å fordele skyld og ære, på å kåre vinnere og tapere.  Det understreker jeg i forordet. Jeg føler likevel behov for å gjenta det her, siden Rønningsbakk beskylder meg for å ha skrevet boka nærmest for å drive reklame for AKP, et parti jeg meldte meg ut av for over 20 år siden. For å si det mildt: AKP-reklame er svært fjernt fra mine intensjoner med denne boka, og jeg skjønner ikke hva slags briller Rønningsbakk har lest boka med.
    Rønningsbakk ønsker seg mer stoff om SVs arbeid mot Alta-utbyggingen på Stortinget. Han kritiserer meg særskilt for ikke å ha intervjuet Stein Ørnhøi, som ifølge Rønningsbakk ble et symbol på Alta-kampen. Greit nok, Rønningsbakk er i sin fulle rett til å ønske seg hva som helst. Jeg har imidlertid valgt å fokusere på den folkelige motstanden, ikke på stortingsdebattene. Jeg skrev fyldige referater av debattene i et tidlig utkast av manus, men strøk 90 prosent: De tilførte ikke saken noe nytt. Referatene fra de interne debattene i Arbeiderpartiets stortingsgruppe hadde atskillig større relevans for den historien jeg ønsket å fortelle. Det er det regjerende Arbeiderpartiet og dets interne dragkamper som er interessant for å forstå maktapparatets reaksjoner, i denne sammenhengen har både SV og AKP marginal interesse.
    Jeg gjør ikke noe forsøk på å bagatellisere Stein Ørnhøis rolle. Grunnen til at jeg ikke intervjuet ham er helt banal: Jeg ringte Ørnhøi noen ganger for å få hans versjon av enkelte begivenheter under sultestreiken, men han tok ikke telefonen. Jeg kan alltids kritiseres for ikke å ha prøvd hardere, men det var faktisk mange andre personer det var viktigere for meg å få i tale enn Ørnhøi.
    At jeg ikke intervjuet Hanna Kvanmo skyldes forhold som jeg på ingen måte er herre over. Hun døde som kjent i juni i fjor.

Udokumenterte AKP-påstander
    Som sagt, Rønningsbakk er i sin fulle rett til å ønske mer stoff om Alta-debatten på Stortinget. Det jeg reagerer på, er at han friskt og totalt udokumentert fastslår at mine prioriteringer skyldes et bevisst forsøk på å gi AKP æra for Alta-kampen.  Det eneste grunnlaget for hans konklusjon er at jeg på den tida var korrespondent for Klassekampen og distriktssekretær i Finnmark AKP. Ifølge Rønningsbakk betyr det at jeg var sentralkomiteens mann og partiets sjef i Finnmark. Det hadde kostet ham en liten telefon å finne ut at det var feil: Jeg var hyret av distriktsstyret som en slags reisesekretær. I et fylke med store avstander er det praktisk å ha en journalist, som likevel fyker vidt omkring, i en slik jobb. I tillegg deltok jeg på distriktsstyremøtene som sekretær.
    Rønningsbakk serverer også andre friske og totalt udokumenterte påstander om AKPs rolle i Alta-kampen. For det første at AKP hadde som strategi å holde SV utenfor, for det andre at AKP gikk inn for såkalte militante aksjoner. Begge deler er feil. Rett nok var mange AKPere aktive i Folkeaksjonen, men partiet valgte bevisst å ligge lavt, for å unngå at Folkeaksjonen fikk et stigmatiserende AKP-stempel. Av samme grunn gikk AKP-ledelsen i interne debatter sterkt mot såkalt venstreavvik, det vil si militante aksjoner, nettopp for å unngå å splitte den brede motstandsfronten.
    Jeg har sjekket opplysningene mot mine egne notater fra distriktsstyremøter i Finnmark AKP på den tida, og også i samtaler med personer som da satt i partiledelsen (som i dag forøvrig sokner til Ap og SV). Jeg har brukt ei snau side på å beskrive AKPs rolle og strategi, nettopp for å tilbakevise påstandene om at Folkeaksjonen var et underbruk for AKP.
    Rønningsbakk har tydeligvis ikke lest denne sida. Eller han velger bevisst å se bort fra opplysningene, fordi de ikke passer inn hans egen forestillingsverden. Dersom det er en bokanmeldelse du har skrevet, Rønningsbakk, hvorfor tar du ikke utgangspunkt i den teksten du faktisk har foran deg?
    Rønningsbakks insinuasjon om at jeg skulle ha gitt ordre til forsøket på å sprenge ei anleggsbru i Alta er svært grov, men for dum til å tas på alvor. Om jeg hadde visst hvem som eventuelt sto bak denne aksjonen og trakk i trådene, hadde jeg vært bra teit om jeg ikke hadde skrevet det. Foreldelsesfristen for forsøk på grovt skadeverk er vel uansett gått ut for lengst.
I arbeidet med Alta-stoffet har jeg hatt bruk for alle de kildekritiske ferdigheter jeg har tilegnet meg gjennom nesten 30 år som journalist. Det inkluderer også en kritisk distanse til mitt eget daværende engasjement i saken. Jeg spiller med åpne kort, og har gjort rede for mitt prosjekt og min dagsorden.
Men hva er din dagsorden, Rønningsbakk? Du er den eneste leseren jeg har snakket med som har klart å lese AKP-reklame ut av denne boka. For å få til det, har du jukset med fakta og sett bort fra det som faktisk står i boka. Jeg kan ikke finne annen forklaring på dine mange kortslutninger enn en djup og inngrodd AKP-fobi, et dårlig utgangspunkt for en nøktern og edruelig bokanmeldelse.
Ta av deg 70-tallsbrillene og les boka en gang til, Rønningsbakk. Med åpent sinn.

Med vennlig hilsen
Lars Martin Hjorthol


<Tilbake til forrige side Utskriftsvennlig side>