>Debatt Tilbake til debattoversikt


 

Norsklæreboka : noen sjangerbetraktninger

Liv Alveberg

I septembernummeret av Prosa (04/06) uttalte redaksjonens utvalgte ekspertpanel seg over fire sider om årets lærebøker i norsk. Ekspertene, som Prosaredaksjonen valgte å kalle dem, besto av en gruppe elever ledet av en norsklærer fra Oslo Katedralskole. At redaksjonen bruker betegnelsen eksperter, vitner i beste fall om en noe klønete språkbruk; ordet ”bruker ” er da i all beskjedenhet en bedre betegnelse. En lærebokbruker vil ha sitt bestemte perspektiv å målbære i en vurdering. Disse brukerne har bladd i bøkene og på nokså fritt grunnlag, uttrykt noen synspunkter om dem. I all vesentlig grad dreier disse seg om ren synsing.

Jeg synes at Johan Tønnessons tankevekkende og klargjørende etterord Fire teser om læreboka, der han setter ”ekspertpanelets” usystematiske uttalelser inn i en faglig og profesjonell sammenheng, redder prosaredaksjonens ære i denne sammenhengen. Jeg hadde selv sett fram til en atskillig mer interessant og grunnleggende kritikk i dette tidsskriftet enn det som er kommet fram i pressen i løpet av høsten. Vi som utvikler lærebøker og studerer sjangeren, savner fremdeles kompetente anmeldere i det offentlige rom. For å bøte på noe i denne situasjonen slutter jeg  meg til Tønnessons avrundende oppfordring: Kjør debatt! Her er mitt bidrag.

Læreboka som artikkelsamling-bildebok-arbeidsbok-antologi
Årets tre salgsvinnere på norsklærebokmarkedet for Vg1, Tema, Grip teksten og Panorama,  har ytre sett en rekke ting til felles. De er omfangsrike, med et snitt på 450 sider, de er tunge (godt over en kilo), de er bilderike og de har alle fargerike og kreative omslag og korte assosiative navn. Og likheten slutter ikke der. Alle tre bøker er såkalte alt-i-ett-løsninger. Med bakgrunn i læreplanen er det lagt inn: fagstoff, oppgaver, bildestoff og aktuelle tekster, skjønnlitterære og saksorienterte. Alt stoffet er presentert i rammen av en bok. Grunnen til at jeg nevner dette eksplisitt, er fordi det ikke alltid har vært slik. Tidligere, i generasjonen før reform –94), ble norskstoffet gjerne presentert i flere bøker; fagbøker, lesebøker og arbeidsbøker. Da Samlaget i kom med alt-i-ett-løsninga Kolon i 1994, lanserte de samtidig en sjanger som straks etablerte seg som den ledende og som andre forlag raskt kopierte. Det er greit å konstatere at det er både praktiske og økonomiske grunner til suksessen. Mer problematisk er det at sjangeren (alt-i-ett- læreboka  som bok) i liten grad er blitt vurdert ut fra et faglig og pedagogisk ståsted. Jeg tar ikke mål av meg å gjøre en grundig analyse her, men vil peke på noen trekk ved sjangeren som i det minste ansporer til en viss problematisering.

Læreboka som fagforteller
Når norsklæreboka tar mål av seg å opptre som både fagbok (teoretisk og praktisk), oppgavebok, antologi og bildebok, samtidig som den samler alt dette stoffet med utgangspunkt i læreplanmåla, må resultatet bli en nokså kompleks konstruksjon. Som bok betraktet er denne sjangeren en slags hybrid; en blandingsform med mange ulike teksttyper som hver for seg peker på svært ulike faglige perspektiver. I denne konstruksjonen bryter fagfortellinga helt eller delvis sammen. Det er ikke lenger rom for å skape oversikt og sammenheng i faget. Er det meningen at læreboka ikke lenger skal ha en slik rolle?

Læreboka som oppslagsverk
Artikkelsamling-bildebok-arbeidsbok-antologien er egentlig en konstruksjon som forsøker å balansere i samspillet mellom lærer, elev og undervisning. Den krever en styrende lærer som gir lese- og oppgaveanvisninger. Men dersom noen skulle velge å arbeide uavhengig av lærerens anvisninger, vil de da finne fram? Som tekstkonstruksjon må læreboka sies å være svært krevende. Den forutsetter lesere som behersker en rekke koder som er underforstått i strukturen. I dette tilfelle dreier det seg blant annet om en fagdiskurs som kanskje er kjent for mange norsklærere, men er den det for eleven?

Læreboka som undervisningsopplegg
En annen sak er at alle de tre lærebøkene indirekte innbyr til den godt innarbeidede metodikken i mange klasserom; man leser om et faglig emne, så gjør man noen oppgaver etterpå for å se om man har forstått. I alle tre bøker presenteres fagstoffet først med oppgaver etter.  Nå vil nok mange hevde at denne faste kronologien godt kan brytes, bøkene skal verken leses fra perm til perm eller fungere uavhengig av den enkelte læreres undervisning.  Jeg tror problemet er mer grunnleggende; i hvilken grad er alt-i-ett-løsningen det fleksible verktøyet læreren trenger for selv å ta hånd om undervisningsarbeidet? Lærebokforsker Egil Børre Johnsen har flere ganger påpekt at den kompakte lærebokkonstruksjonen verken hjelper læreren til å bli selvstendig i sin lærergjerning eller eleven i sitt personlige læringsarbeid. Så hvem gagner egentlig denne sjangeren?

Læreboka som bildefortelling
Norskbøkene framstår, som etter hvert mange andre lærebøker, også som bildebøker. Man kan si at det er for å understreke den multimodale tekstvirkeligheten, det at tekster i dag som regel opptrer i samspill med visuelle uttrykksmåter. Da har illustrasjonsgraden i bøkene fått et alibi. Hensikten er nok i utgangspunktet mer prosaisk; bøker uten bilder selger ikke i skolen i dag. Det er mange lærebokredaktører som har revet seg i håret over dette. Hvordan skape faglig relevans i bildeutvalget i ei norskbok? Det mangler ikke på kreative bildeuttrykk i de tre verkene. Bildene er også jevnt over av god kvalitet og kan sies å være representative for en del norskfaglige emner; de gir et tverrsnitt av norsk samtidskunst og/eller relevante kunst- og kulturuttrykk. I noen av bøkene dominerer fotografiet, i andre er det mer mangfold. Men det alle tre bøker har til felles, er den tidvis svake forankringen rent faglig. Ikke så rart, når egne bilderedaktører påtar seg den jobben, som regel etter at lærebokteksten foreligger. Resultatet blir mer eller mindre samhandling med fagteksten, i den grad det overhode er noen slik samhandling. Det er et kjedelig punkt jeg peker på her; når brukerne forventer en høy grad av illustrering, uavhengig av fag, vil mange illustrasjoner peke langt ut av tekstuniverset. Da er kanskje det grunn til å spørre om bildeutvalget bidrar til faglig forståelse, om bildebruken er pedagogisk forsvarlig? Hvis ikke kan bildene virke mer splittende enn samlende for forståelsen og mer distraherende enn motiverende under lesingen. Det er vanlig å anta at ungdommer i mindre grad lar seg distrahere av bildebruk og er flinkere til å lese bilder siden de er så vant til å møte dem i ulike sammenhenger. Da er det etter mitt skjønn viktig å minne om at bilder er kraftige virkemidler som suger til seg blikket og leses med høyst forskjellig resultat. Bildefortellingene i norskbøkene sprenger alle forsøk på et noenlunde samlet fagperspektiv. Svært mange av bildene må sies å være pynt. Er det er godt pedagogiske grep å pynte lærebokteksten?

Norsklærerboka: en sjanger i spagaten for å tilfredstille alle krav?
Tema, Panorama og Grip teksten forsøker alle, på sitt vis, å forene alle kravene som stilles, uttalt og uutalt, til sjangeren norsklærebok. Bøkene skal være rimelige, undervisningsrelevante og svare på læreplanens krav. De skal være motiverende, tiltalende, holdbare, praktiske og enkle å bruke. Det er lett å se seg blind på alle kravene. Læremiddelutviklerne glemmer kanskje rett og slett å definere sjangeren ut fra eget ståsted? Kanskje er det derfor på tide å frigjøre sjangeren fra det klamme undervisnings- og læreplangrepet og gjøre den mer sjangermessig selvstendig, mer metodisk uavhengig? Bare ved å redefinere sin rolle i undersvisningssammenheng kan læreboka framstå som et mer selvstendig bidrag i undervisninga, et bidrag som verken styrer læreren eller underkjenner sin betydning som primærkilde i faget.

Liv Alveberg er lærebokredaktør og student på Faglitterært Forfatterstudium (Høgskolen i Vestfold)

Litteratur
Prosa 04/06: Karianne Bjellås Gilje: ”Klar, ferdig løft! Fem norskverk vurdert av fem eksperter”
Johan L. Tønnesson: ”Etterord: Fire teser om læreboka”
Egil Børre Johnsen (red.): Lærebokkunnskap Innføring i sjanger og bruk (Aschehoug 1999)
Norsklæreren 02/98: Egil Børre Johnsen:  ”Vi som elsket lærebøker”
Umberto Eco: “The role of the reader Explorations in the semiotics of texts” (1985)
Hein Ellingsen og Terje Borgersen: Flytende bilder. Bildet i skriftkulturen (Cappelen Akademisk Forlag 2004)


<Tilbake til forrige side Utskriftsvennlig side>