>Debatt Tilbake til debattoversikt

Biologiprofessor Inger Nordals artikkel i Prosa 4 10

Tilsvar til Inger Nordal

 

Skinnuenighet om kvinner, medisin og evolusjonsforskeres syn

 

Iver Mysterud, Biologisk institutt, UiO
Tore Slagsvold, Biologisk institutt, UiO
Ivar Mysterud, Biologisk institutt, UiO
Bjørn Grinde, Folkehelseinstituttet
Vibeke Kennair Ottesen, kriminolog, Oslo
Mons Bendixen, Psykologisk institutt, NTNU
Leif Edward Ottesen Kennair, Psykologisk institutt, NTNU
Terje Bongard, Norsk institutt for naturforskning
Eivin Røskaft, Institutt for biologi, NTNU
Per Johan Jakobsen, Institutt for biologi, UiB

Biologiprofessor Inger Nordal presenterer i Prosa nr. 4/2010 i spalten ”Kortversjonen” Karin Johannissons bok Den mörka kontinenten. Kvinnan, medicinen och fin-de siècle. Det er nedslående å se hvordan 1800-tallets forskning hadde et feilaktig og urealistisk syn på kvinner, sykelighet og ”kvinnesykdommer”. Selv om vi ikke har lest boka, skjønner vi godt at Nordal synes den er viktig. Ikke desto mindre blir vi forundret når vi leser om hvem Nordal mener er for og mot boka, dens framstilling og teser. Hun skriver at de som er for er ”Feminister og kritikere av en dogmatisk evolusjonsteori som ukritisk overføres til homo sapiens.” De som er mot angis å være ”Sosiobiologer og evolusjonære psykologer som mener det er genene som i all hovedsak forklarer menneskelig adferd generelt og kjønnsroller spesielt.

Fellesnevneren for oss som skriver dette innlegget er at vi i mange år har interessert oss for og/eller aktivt forsket på mennesket i lys av evolusjonsteori. Nordal vil nok plassere oss i den kategorien hun omtaler som sosiobiologer og evolusjonspsykologer. Vi er imidlertid totalt uenige i at fagfolk med slik bakgrunn og tilnærming til virkeligheten vil være uenige med Johannnisson eller mot hennes teser i denne boka (slik Nordal framstiller innholdet). Tvert imot er vi alle for dette. Det har i medisinens og biologiens historie vært gjort, sagt og skrevet mye om kvinners natur og kjønnsforskjeller det i dag er enkelt å ta avstand fra. Nordal skaper skinnuenighet og konstruerer falske faglige fronter når hun påstår det motsatte. Det er for øvrig ikke nødvendigvis noen motsetning mellom feminisme og evolusjonspsykologi, jf. at ”evolusjonær feministisk teori” er et veletablert fagfelt.

Det er også feil å påstå at sosiobiologer, evolusjonspsykologer og andre fagfolk som i evolusjonært lys er interessert i vår arts (eller andre arters) atferdstilbøyeligheter hovedsakelig mener det er genene som forklarer fenomenene. Vi er i høyeste grad også opptatt av miljø. Selv om mennesket og andre arter har medfødte atferdstendenser, vil individene fungere i et gitt miljø og således påvirkes av miljøforholdene. Det som både karakteriserer mennesket og en rekke andre dyrearter er at vi er fleksible i forhold til miljøet. Men dette er ikke det samme som at fleksibiliteten er uendelig i alle retninger. Tvert imot, det finnes medfødte atferdstendenser man kan anta ble formet gjennom evolusjonsprosessen fordi de under de rådende miljøforholdene var hensiktsmessige for overlevelse og formering. Dette er en arv vi bærer på i dag (her kommer genene inn): Vi fødes med visse motivasjoner, følelser og tilbøyeligheter, mens andre mangler. Det betyr heller ikke at disse tilbøyelighetene er uunngåelige eller ønskelige! Tvert imot, for å kunne takle dem, både på individ- og samfunnsnivå, må de fram i lyset. Mange er problematiske, og krever innsikt og forståelse for å kunne hindres. Derfor er miljøet viktig. Miljøet kan dempe eller forsterke en atferdstendens, og dette kan vi bruke aktivt for å forme et godt samfunn. Hvordan en atferdstendens vil slå ut i et gitt miljø er et empirisk spørsmål. Dette gjelder særlig når miljøet er sterkt endret i forhold til miljøet arten ble til i gjennom evolusjonsprosessen. Det gjelder både for mennesker og andre dyr.

Avslutningsvis fortoner det seg både merkelig og lite fruktbart å sette opp gener som noen motsetning til miljø. I en tid da epigenetikken (miljøets påvirkning på genene) synes stadig viktigere bør man heller fokusere på hvordan ulike miljøfaktorer kan aktivere eller deaktivere gener (og atferdstendenser), hvilke gener som er mest påvirkelige for hvilke miljøfaktorer og hvilke gener som i liten grad lar seg påvirke. Dette burde alle biologisk interesserte fagfolk kunne enes om, heller enn å konstruere skinnuenighet om fortidens forkvaklede vitenskapssyn omkring kvinner, sykelighet og ”kvinnesykdommer”. Ironisk nok er dette i seg selv utslag av manglende kunnskaper om menneskeatferd.


<Tilbake til forrige side Utskriftsvennlig side>