>Debatt Tilbake til debattoversikt

Anmeldelse av boken Solskinn og Død

Randi Solhjell: Nordmenn i koloniale Afrika – en oversett historie

 

Nordmenn i Kongo: Å lese og å forstå

Bjørn Godøy

I Prosa 03/10 gir anmelder Randi Solhjell min bok, Solskinn og Død, hard medfart. Hun etterlater et inntrykk av en bok skrevet på tynt empirisk grunnlag, og som er mer opptatt av å resirkulere banale oppfatninger enn av å søke ny innsikt. Det hele munner ut i en anbefaling om ikke å lese boken. God, gammeldags slakt, med andre ord.

Solhjell skal ha ros for faktisk å ta et standpunkt i sin anmeldelse, i motsetning til den nøytrale omtale-sjangeren som mange andre anmeldere gjemmer seg bak. I sin indignasjon over min fremstilling av kongoleserne kommer hun imidlertid i skade for å forveksle form med innhold.

Hun gjør et poeng ut av at Solskinn og Død er lettlest og populærvitenskapelig, men uten at det er ment i positiv forstand: «Boken mangler tidvis dybde og referanser».

Den første påstanden er jeg enig i. For å gjøre dette marginale temaet tilgjengelig for den jevne leser, ble boken skrevet i et enkelt og kortfattet språk. Jeg kunne gjerne skrevet en tykkere bok, konklusjonene hadde likevel blitt de samme. Men greit nok. Liker ikke Solhjell bokens stil, så liker hun den ikke. Da står hun i sin fulle rett til å slakte.

Når det kommer til innvendingene om manglende referanser, skjønner jeg mindre. Jeg hadde vel trodd at 590 noter skulle gi noenlunde dekning for 216 siders tekst. Tydeligvis ikke, uten at Solhjell spesifiserer akkurat hva hun mener er ubegrunnet – bortsett fra beskrivelsene av kongolesiske voldskulturer. Bokens tema er tross alt nordmennene i Kongo. Hvilke referanser savner hun i forhold til fremstillingen av dem?

Dessuten tar Solhjell feil når hun harselerer over mitt «plutselige» innsyn i kongolesiske voldskulturer. Det er ingenting plutselig over dette. Flere av notene til kapitlene syv og ni forklarer hvor jeg har hentet informasjonen fra, som nr. 205, 211, 212, 218, 219, 277, 279 og 281. I litteraturlisten står noen av de titlene som jeg har basert meg på, bl.a. bøker skrevet av antropologene Jan Vansina og Kajsa Ekholm-Friedman og historikeren Robert Harms.

Attpåtil påstår Solhjell at Mørkets Hjerte er min hovedreferanse til å forstå voldskulturene i Kongo! Hvor i all verden kommer denne ideen fra? Joseph Conrad var bare et halvt års tid i Kongo i 1890, tre år før den første norske offiseren dro dit. Under oppholdet brøt han sammen psykisk og fysisk. Dersom jeg trengte en slik «hovedreferanse», hadde jeg sett meg om etter en mer etterrettelig en enn Conrads subjektive, mystifiserende fremstilling.

Noe annet er at man i en tekst om Kongostaten vanskelig kan komme utenom Mørkets Hjerte, nettopp fordi romanen i så stor grad har påvirket vestlige forestillinger om Kongo. Det er i et slikt metaperspektiv jeg kort tar for meg Mørkets Hjerte, uten at Solhjell later til å oppfatte det poenget.

Lettlest er ikke alltid det samme som lettfattelig.


<Tilbake til forrige side Utskriftsvennlig side>