>Debatt Tilbake til debattoversikt

"Hjernevask"-debatten

Dag O. Hessen og Thomas Hylland Eriksen oppsummerer

 

Enten – eller – både – og. Et tidsfragment

Dag O. Hessen og Thomas Hylland Eriksen

– Årets medieskapte sosiobiologidebatt har vært langt slappere intellektuelt enn 1980-årenes meningsbrytninger, hevder biologiprofessor Dag O. Hessen, som i denne dialogen med Thomas Hylland Eriksen oppsummerer «Hjernevask»-debatten og kommenterer boka Født sånn eller blitt sånn?

Dag: For flere år siden spurte Harald Eia meg om å stille opp i et program der jeg skulle spille en biologiprofessor som foreleste i primatenes evolusjon – altså en rolle som ikke påkalte spesielle ferdigheter. Eia skulle sprette fram fra kulissene og si noe vittig om seg selv som representant for evolusjonens ypperste produkt. Vi forskere er jo, som politikere og gladkristne, notorisk redd for å bli oppfattet som selvhøytidelige og kjipe, så vi stiller opp på mye for å avkrefte dette. Dessuten er vi lovpålagt, innen rimelighetens grenser, å formidle faget. Eias program kunne med velvilje sies å falle innenfor disse grensene, så jeg svarte ja. Da det nærmet seg opptaksdag, kom en ny telefon. Det ville bli en liten vri på opptaket, Eia skulle sprette naken fram fra kulissene. Dermed var vi etter min mening utenfor grensene. Under tvil ruslet jeg likevel ned til auditoriet med en loslitt, utstoppet ape under armen for å starte showet. Etterpå fortalte Eia at han alltid hadde hatt lyst til å lage et seriøst program om evolusjonens relevans for mennesket. Når den tid kom, ville jeg få en ny telefon. Den kom.

Her er to poeng: 1) Det er vanskelig å vite hvor grensene går for hva man med forskerhatten på skal og bør delta i. Akademikere blir uansett amatører i underholdningsbransjen. 2) «Hjernevask» var ikke var noe innfall, hva motivet enn måtte være.

For min del var det uproblematisk å delta i programmet om raser. Det er utvilsomt viktig å bidra til å rydde opp i villfarelser omkring rasebegrepet. Og at «Hjernevask» ville bli underholdning med potensial for betydelig rabalder, visste vi flere måneder før tv-serien kom på lufta, grunnet Willy Pedersen og andre forskere som skrev kronikker og truet med å trekke seg. I en Dagbladet-kronikk ved seriens oppstart skrev jeg at jeg fryktet en ny runde med 80-tallets sosiobiologi-debatt og en polarisering. I stor grad var dette en frykt for at biologiens nyvunne kredibilitet innen store deler av humaniora skulle reverseres. Polarisering ble det, men angsten viste seg ubegrunnet. Serien gjenåpnet den uforløste sosiobiologi-debatten fra 80-tallet. Da som nå var kjønnsforskjeller et sentralt tema. Intensiteten var imidlertid større på 80-tallet, fordi sosiobiologien vokste fram parallelt med den moderne feministbevegelsen, og en frontkollisjon var uunngåelig. Ikke minst etter veterinær Weiert Velles bok fra 1983 Arv, miljø, adferd: et bidrag til likestillingsdebatten ble tidsskriftet Sirene arena for hissig meningsutveksling omkring biologisk betingede kjønnsroller, hvor debatten glødet omkring spørsmål av typen: «Er menn flinkere til å lukeparkere fordi de tradisjonelt har vært jegere med en evolusjonært og kjønnsbetinget bedre romoppfatning?» «Har gutter og menn større hang til teknisk orienterte objekter og mindre anlegg for omsorg enn jenter og kvinner?» «Er vold naturlig og kjønnsbetinget?»

Velles bok ble oppfattet som rabiat i enkelte feministiske miljøer (hvilket den ikke var), og sosiobiologien ble også i en del humanistiske og samfunnsfaglige miljøer oppfattet som irrelevant for forståelsen av menneskelige motiver og handlinger, eller som høyrevridd og antihumanistisk. Noe av angsten for «biologiseringen» av mennesket var – og er – forståelig, men mye av kritikken skjøt over mål. Noen syntes å forveksle sosialdarwinisme med sosiobiologi. Selv om nye fagfelter som evolusjonær psykologi vokste fram, så størk-net i store trekk den norske debatten i skyttergravene inntil den altså ble provosert fram av «Hjernevask». I mellomtiden var også tidsånden endret, uten at alle hadde fått med seg det. Mens det på 80-tallet var samfunnsvitere som satt med definisjonsmakten til å stemple sosiobiologi som generelt suspekt og spesielt reaksjonært, var det nå kjønnsforskningen som framsto uempirisk og avkledd, eventuelt kun iført keiserens postmodernistiske, nye klesdrakt. Naturvitenskapen hadde gjenerobret tapte skanser der postmodernismen hadde lagt sitt ulne slør over det meste på 90-tallet og drevet dekonstruksjonen dit hen at fakta ble ironiserte «fakta». Positivisme og reduksjonisme var ikke lenger ubetingede skjellsord.

Mot dette bakteppet ikke bare passer programmet og boka i tidsånden, men vil også være med på å utforme den videre. Eia og Ihle har røsket opp i intellektuell slapphet og dogmatikk på en forfriskende måte, men det er alltid en fare med slike pendelutslag at pendelen kan svinge for langt i motsatt retning. Og selv om man kan beklage at det skal være nødvendig å snakke om «kamp» eller endog «krig» mellom faglige kulturer (om det da ikke er de darwinistiske briller som fremkaller denne terminologien), så er det likevel nødvendig med fronter og reell uenighet for å røke ut argumentene fra begge sider. En slapp pragmatisme har aldri brakt oss nye innsikter. Men stillingskrig gavner ingen. Dessuten er det betydelig debatt om biologiens (genenes) relevans i enhver sammenheng også internt blant biologer, slik det også er innen samfunnsfagene. At vår evolusjonære bakgrunn gir relevant innsikt i kulturelle spørsmål, er likevel biologer enige om. Tross alt står kulturelle byggverk på en biologisk grunnmur.

Thomas: Jeg tror du langt på vei har rett, Dag, i at ryggmargs-refleksene på «Hjernevask» hos en del samfunnsvitere og humanister er ettervirkninger av oppgjøret om sosiobiologien på 80-tallet, der overforenklinger blandet seg med sterke politiske overbevisninger i en amerikansk kontekst preget av harde rettighetskamper og polarisering. Imidlertid reagerer jeg ikke bare positivt på retorikken i Født sånn eller blitt sånn? Det kan selvfølgelig skyldes at jeg fremdeles tilhører de hjernevaskede, men jeg vil i det lengste anta at det kan være andre årsaker.

Innholdsmessig er boka ukontroversiell. Den er godt skrevet, og man merker at Eia og Ihle har hentet både grep og form fra amerikansk populærvitenskapelig journalistikk. Det er kompetent gjort og ikke uten glimt i øyet. Men samtidig går de i den samme fellen som mange som skriver om kultur og samfunn i lys av evolusjonen: De erstatter én ufullstendig beskrivelse med en annen. Hos Eia og Ihle er det lite rom for kompleksitet. Den inneholder en del småfeil som en konsulent lett kunne ha rensket ut (Margaret Mead slo gjennom på 1920-tallet, ikke på 60-tallet; Charles Darwin var ikke yngst i søskenflokken, osv.), ganske mange påfallende utelatelser (sentrale forskere som kludrer til de enkle modellene) og en håndfull tendensiøse presentasjoner av forskere fra Utlandet, som i virkeligheten er mer nyanserte enn man får inntrykk av her.

Dessuten er dramaturgien i boka overtydelig, om enn ikke i like stor grad som i tv-serien. De begynner med å bekjenne at de lenge trodde på sosialkonstruktivismen, her forstått som en forestilling om at en menneskelig natur ikke finnes, altså at mennesket er uendelig formbart av sosiale og kulturelle krefter. Så innser de at de er blitt lurt, og begir seg ut i verden på jakt etter ordentlig, etterrettelig kunnskap. Denne dramaturgien er hentet direkte fra nyfrelste kristnes bekjennelser om sin omvendelse (før var jeg syndig, men så møtte jeg Jesus), og jeg tror ikke på den et øyeblikk. Hele prosjektet er selvsagt styrt av svarene de hadde på forhånd.

For det andre er polariseringen mellom sosialkonstruktivisme og ‘real science’ kunstig. Blant kjønnsforskerne har Eia og Ihle plukket ut noen som representerer et minoritetssyn. Forestillingen om at mennesket ikke er født med kjønn, og at kjønnsidentitet helt og holdent er et produkt av sosiokulturelle forhold, er aparte også blant kjønnsforskere. Jeg kjenner feministiske kjønnsforskere som riktig koste seg over at de ‘rabiate queer-folkene’ endelig fikk så hatten passet. Altså kjønnsforskere med samfunnsvitenskapelig bakgrunn som ikke har noe utestående med ideen om medfødte kjønnsforskjeller, men som tvert imot forutsetter slike forskjeller i sin egen forskning. De lever godt med denne erkjennelsen, selv om de arbeider med fenomenologiske metoder.

Ihle, som har studert sosialantropologi, vet at feministiske antropologer er enige om at menn nesten overalt har politisk makt, og at kvinner i de fleste tradisjonelle samfunn er henvist til privatsfæren. I en av de gamle pensumbøkene hans står det rett ut at sæd er billig, mens egg er dyrt, og at dette enkle, men ubestridelige faktum må danne utgangspunkt for tenkning om kjønnsrelasjoner. Men så tilføyes det at det antropologer typisk studerer, er noe langt mer spennende, nemlig variasjonene, som ikke kan forklares biologisk. Eia, som er sosiolog, har likeledes lest Stein Bråten, som mener at mennesket har en tydelig medfødt natur, som er sosialt orientert og «altersentrisk» (til forskjell fra egosentrisk). Det er intellektuelt uredelig bare å plukke ut den samfunnsforskningen som gir inntrykk av uvitenhet og manglende interesse for grunnleggende biologiske fakta. Eia og Ihle skriver seg inn i en kjør-debatt-
sjanger der konflikt er viktigere enn sannhet.

Ta eksempelet med språk. De skriver at evnen til språk er hundre prosent medfødt, mens det er hundre prosent miljøbetinget om man snakker norsk eller vietnamesisk. Greit det; språk er felles for menneskeheten, men konkrete språk er kulturavhengige. Jada. Men la meg nevne et moteksempel, for å illustrere vitsen med å drive sammenlignende kulturforsk-ning. La oss for eksempel anta at absolutt gehør er basert på medfødte disposisjoner som er noenlunde jevnt fordelt i menneskeheten. Men i vår del av verden har bare én av 10 000 absolutt gehør, mens vanlige vietnamesere demonstrerer egenskapen daglig ved å snakke et tonalt språk. Som kulturantropologen Clifford Geertz en gang sa: Vi mennesker er født med muligheten til å leve tusenvis av ulike liv, og så ender vi opp med bare å ha levd ett. Eia og Ihles jakt på universalier og enkle svar på kompliserte spørsmål gjør denne typen problemstillinger irrelevante, og gir i det lange løp lite å tygge på, men desto mer ferdigfordøyd kost.

Du skriver at uenighet er nødvendig, men at stillingskrig bør unngås. Det er jeg med på, men den mest stimulerende uenigheten er den hvor ingen av partene kun er opptatt av å vise at de har rett. Ved ikke å gi motparten anledning til å presentere sine beste argumenter, fratar Eia og Ihle seg denne muligheten. Hadde de lest sosialkonstruktivistene ordentlig – altså de beste av dem – ville de ha sett at det er bred enighet om at mennesket har en natur, men at mange forskere synes det mest utfordrende er å studere det mennesker gjør ut av sine muligheter innenfor naturgitte begrensninger og potensialer. I Født sånn eller blitt sånn? nevnes debatten om Margaret Mead og hennes forskning på Samoa, hvor hun hevdet at oppdragelsen på Samoa gjorde innbyggerne mer harmoniske enn amerikanerne. Hennes motstander, sosiobiologen Derek Freeman, presenterte forskning fra Samoa som tydet på noe annet, nemlig et høyt aggresjonsnivå og seksuell frustrasjon. Underteksten er at den ærlige Freeman hadde rett, mens den naive utopisten Mead tok feil. Andre forskere mener at begge hadde noe rett, men sånt blir det ikke overskrifter av. Selv om det er sant.

Hele «Hjernevask»-konseptet forutsetter at arv og miljø kan skilles fra hverandre, og har gitt et grovt fortegnet bilde av tilstanden i samfunnsfag og humaniora. Alt ved oss er jo naturkultur; det er begge deler samtidig. Miljøet virker inn allerede i mors liv; vi har våre genetiske forutsetninger, men også betydelig fleksibilitet med hensyn til hvilke anlegg som blir ‘skrudd på’ og under hvilke betingelser. Alle skjønner at Mozart aldri ville ha skrevet Jupiter-symfonien dersom han hadde vokst opp, med nøyaktig de samme genetiske forutsetningene, i Borneos jungel. Så hva tenker du? Er det meningsfylt å snakke om ‘hvor mye’ som skyldes henholdsvis arv og miljø, eller er det beste utgangspunktet å slå fast at alt ved oss er både arv og miljø på én og samme tid? Og hvordan ser i så fall et godt forskningsprosjekt ut, hvis man for eksempel vil studere slektskap, vold eller konkurranse?

Dag: Ja, boka framstår som klart mer nyansert enn tv-serien, dels fordi det her ikke dukker opp forskere med flakkende blikk, som settes til veggs. Spesielt er den betente rasetematikken blitt mer balansert, og kapitlene avrundes generelt med en del modifiserende utsagn. Trond Berg Eriksen hevdet i sin anmeldelse at «forfatterne ligner smågutter som sprayer hakekors på murveggen og løper sin vei», og det er mulig å se nyanseringene som nødutganger i forfatternes revehi. Det er faktisk uklart om forfatterne mener at oppdragelse av barn stort sett er spilt møye fordi «alt ligger i genene», om kjønnsroller er fastlåst og om det virkelig er samfunnsmessig relevante IQ-forskjeller mellom raser. I så fall er de definitivt på kant også med de fleste biologer.

Jeg velger å tolke nyanseringene i boka ikke som feighet, men som en erkjennelse av at virkeligheten faktisk er både natur og kultur. Selv om også boka har en klar agenda, vet forfatterne selvsagt utmerket godt at verden ikke er svart-hvit. På den annen side, det er vanskelig å dra i gang debatt fra nøytrale både-og-argumenter selv om det er der sannheten ofte befinner seg. Jeg blir oppriktig provosert av postmodernistisk nytale i queer-innpakning, men jeg har heller ikke noe problem med å se hvordan kulturell (amerikanisert?) kjønnsdivergering i dag presser fram spesielt en overdreven feminisering av jenter. Kanskje «Paradise Hotel» representerer en kulturell fortropp i så måte. Klassiske dramaturgiske grep er alltid å gjøre trekk overtydelige, og dette er noe også forfatterne benytter seg av. Faren er selvsagt at dette gir ammunisjon til antifeminisme.

Jeg tror poenget for Eia og Ihle har vært å vise at biologi, altså evolusjonære forutsetninger, er samfunnsmessig relevant. Det tilbys ingen totalforklaring, men et oppgjør med bedrevitersk avskrivning av biologi som reaksjonær og irrelevant når menneske og samfunn står på agendaen. Motiver utover dette kan også finnes, men Eia og Ihle er tross alt oppurtunister i underholdningsbransjen mer enn politiske ideologer. For dem som måtte mene at faget biologi har en implisitt reaksjonær agenda, er det verdt å minne om at det faktisk er biologisk forskning som har slått fast at genetiske forskjeller mellom ulike etniske grupper oftest er marginal og triviell, selv om den kan ha medisinsk relevans på enkelte områder. Det er også biologiske innsikter som har bidratt til å underminere den harde determinismen som sprang ut av Francis Cricks «sentraldogme» (all informasjonsgang går fra DNA, altså «alt ligger i genene»). Epigenetikken har vist oss hvordan geners uttrykk modifiseres av omgivelsene, og som du sier, er det slik at miljøet virker inn allerede i mors liv og at det er betydelig fleksibilitet med hensyn til hvilke anlegg som blir skrudd på og av. Man kan likevel stundom snakke ikke bare om genetiske føringer, men genetisk determinisme på individnivå. Det finnes gen-utgaver og «sykdomsgener» som er ganske styrende for livsløp, og det finnes genetiske føringer for matte og musikk, sprint og styrke. Allikevel, det blir tåpelig når Eia og Ihle gir inntrykk av at oppdragelse i det store og hele er bortkastet. Da glemmer man evolusjonspsykologiens yndlingsmetafor: Våre evolusjonære disposisjoner er som en lommekniv. Redskapene finnes der, men bruken er situasjonsavhengig. Ellers er det meste av tematikken i Hjernevask og Født sånn eller blitt sånn? relatert til gruppenivå: kjønn og rase. På det siste området markerer Eia og Ihle avstand til andre som løper linja ut og i fullt alvor mener at det er rasemessige forskjeller på et nivå som bør få politiske implikasjoner. Det hevder heldigvis ikke Eia og Ihle. Hvorfor da gå så høyt på banen og virvle opp mye gammelt grums her? Det svekker både serien og boka.

Thomas: Tja, det er jo strategisk spill for å sprenge lydmuren. Da bør man helst være i overkant polemisk. Men Født sånn eller blitt sånn? er slik sett påfallende tannløs, uten en eneste original politisk implikasjon. Evolusjonslæren er nesten rund som en ball hva politikken angår. I Frankrike mente de første sosiobiologene at en sterk velferdsstat og radikal utjevningspolitikk var nødvendig for å oppnå rettferdighet, ettersom individene hadde så ulik utrustning fra naturens side. Det var ikke akkurat en vanlig tolkning i USA, for å si det mildt.

Det gjenstår ett problem ut fra det du sier. Siden det ikke er marked for ‘både-og’-tenkning (som gutta for øvrig avviser som ‘doven’ – noe jeg er dypt uenig i), blir spørsmålet hvordan man som forsker skal fange offentlighetens interesse uten å bli intellektuelt uredelig. Jeg debatterte en gang med en biolog som mente at en vitenskapelig artikkel i en viss forstand måtte være et polemisk innlegg, altså bevisst ensidig. Jeg ble forarget, men kanskje han hadde noe rett. De artiklene jeg husker best fra studie-tiden, hadde gjerne ett analytisk poeng, som empirien ble brukt til å underbygge. Kanskje strategiske overforenklinger er et middel til å komme videre. Mange vil være uenige her, men det er verdt å tenke over.

Men i så fall er det nødvendig, som et første skritt, ikke å behandle hverandre som om vi var født i går. Uvitenheten om realfagene blant humanister og samfunnsvitere er nå mer enn godt nok kjent, men fra realistenes kant hører man av og til folk si at de aldri har hørt noe fornuftig i et seminarrom på HF eller SV. Et ideal for universitetet, og for intellektuelt liv i sin alminnelighet, kunne kanskje være det kosmopolitiske, forstått som evnen til å se forbi kulturforskjeller. Eventuelt supplert med lærdommen fra Rushdie-saken og karikaturstriden, nemlig at det er kulturelt selvmord å forby folk å fornærme hverandre. Det mest positive som er kommet ut av Hjernevask-debatten der jeg befinner meg, er at flere humanister og samfunnsvitere innser at de må legitimere seg bedre og synliggjøre hva de kan, også utaskjærs. Da må de uttrykke seg tydelig om gjenkjennelige problemstillinger.

Sett i et mer langsiktig perspektiv viser debatten hvordan spesialiseringen av kunnskap gjør tverrfaglighet vanskelig. For sytti eller åtti år siden kunne den jevne antropolog ganske mye biologi og geografi; slik er det ikke lenger. Man blir seg selv nok på hver eneste lille tue bortover. For å motvirke dette er det nødvendig å skape flere attraktive møteplasser, hvor det blir mulig å diskutere bortover og ikke bare innover. I så fall blir det kanskje mindre publisering i smale, prestisjetunge tidsskrifter, men desto mer dannelse.

Dag: Ja, «just-so-stories», som Stephen Jay Gould kalte det, er et problem man skal være oppmerksom på. Innen evolusjonsbiologi dreier dette seg om at man sitter med den evolusjonære fasiten til ethvert spørsmål. Også enhver menneskelig handling er biologisk rasjonell, det gjelder bare å klekke ut en plausibel forklaring på hvordan den er (eller har vært) det. Et annet metaproblem innen forskning generelt et at også forskere går i flokk, og noen og enhver skal vokte seg for å ende opp som sektsmedlemmer.

At Eia og Ihles polarisering har provosert til intern debatt og fått «de to kulturer» til å snakke seg imellom er godt nytt, spesielt fordi det denne gangen, i motsetning til på 80-tallet, er mindre destruktiv krangel og åpnere holdninger. Problemet med manglende kommunikasjon både mellom og innen fagdisipliner skyldes allikevel ikke først og fremst gjensidig mistro og ulik virkelighetsforståelse, men et tiltakende tidspress og faglig spesialisering. Akademia lider under kvantitetstyranniet, der jakten på publikasjonspoeng selekterer bort ethvert forsøk på tverrfaglighet som ikke genererer poeng og penger. Dette forsterkes av en programstyrt forskningsfinansiering, der forsøk på nyskapende tverrfaglighet som regel faller mellom to stoler. Her er det ingen vei utenom å gi rom for nytenkende samarbeid gjennom åpnere og friere prosjekter samt utvikle insentiver for forskningsformidling – om vi ikke bare skal overlate offentlige arenaer til journalisters og underholdnings-artisters tilfeldige utvalg.


<Tilbake til forrige side Utskriftsvennlig side>