>Debatt Tilbake til debattoversikt


 

Prosaforbrytelser

Siri Meyer

Norges lover er en mektig bok. Ved hjelp av denne sakprosateksten skiller dommerne mellom atferd som gagner og skader samfunnet, og måler ut straffen for forbrytelser. Men hvor er «lovboken» som skiller mellom sakprosa og skjønnlitteratur? Hva er domsgrunnlaget når en forfatter støtes ut av det gode selskap som prosaforbryter?

Hva er en forfatter? Det norske skriftlandskapet er preget av endringer som fant sted i det 17. og 18. århundret. I artikkelen «Hva er en forfatter?» skriver Michel Foucault om hvordan det vokste frem to ulike diskurser med hver sin subjektposisjon, én med forfatterfunksjon og én uten.1 Innenfor diskursen med forfatterfunksjon blir tekstene klassifisert, lest og vurdert ut fra tankefiguren mannen-og-verket. Forfatternavnet er ikke et hvilket som helst navn: forfattersubjekter skapes ved at teksten tilskrives en indre enhet (et personlig nærvær, beskrevet i individualiserende og psykologiserende termer), en egen eksistensmodus og grenser mot andre tekster.  Forfatterfunksjonen er også et redskap til å skape orden i tekstuniverset. Tekster som ligner hverandre stilistisk, holder et stabilt kvalitetsnivå, og kan innordnes et ensartet tankeunivers, grupperes sammen og regnes som eksempler på samme forfatterskap. Forfatterskap er en grunnkategori i vårt skriftlandskap. Uten dette ville vi ikke hatt noe Ibsen-år.
Den andre diskursen kjennetegnes av et «usynlig» subjekt; «forfatterfunksjonen slettes ut». Her tjener det navnet som følger teksten kun til å «velsigne et teorem, et utsagn, en enkel virkning, en egenskap, en samling av elementer eller et patologisk sykdomsbilde».2 Tekster innenfor denne diskursen blir ikke klassifisert, lest og vurdert som uttrykk for et personlig nærvær. Tvert imot. De gis autoritet som sannhetsvitner nettopp i kraft av fraværet av en personlighet og individuell stil.  Når vi leser en legejournal, spør vi ikke etter legen, men etter sykdommen.
    Vi kan forenklet kalle de to diskursene skjønnlitteratur og sakprosa. Diskursene er uløselig knyttet til fremveksten av et juridisk og institusjonelt system: opphavsrettigheter, strafferettslige prosedyrer, eiendomsretter knyttet til distribusjon og salg av tekster, støtteordninger, interesseorganisasjoner, faglige eksperter av ulike slag, etc. Norsk faglitterær forfatter- og oversetterforening (NFF) er en sentral aktør i det juridiske og institusjonelle systemet som håndhever skillet mellom de to diskursene. NFF har derfor også en egen «prosadomstol» (en «nemnd»), hvor tekster klages inn for grense­overskridelser. Det skjedde blant annet med min siste bok, Ibsen på frifot, et lite stykke narrativ sakprosa, som ble dømt til å være skjønnlitteratur.

Et spørsmål om form Før litteratur- og prosa-diskursene dukket opp, ble tekster produsert, lest og omsatt på helt andre måter. Som Foucault sier: «De tekster vi i dag kaller ’litterære’ (fortellinger, historier, epos, tragedier, komedier) ble en gang akseptert, satt i sirkulasjon og verdsatt uten spørsmål om forfatterens identitet. Anonymiteten forårsaket ingen vanskeligheter […]. På den andre siden ble de tekstene vi nå kaller ’vitenskapelige’ […] i middelalderen akseptert som ’sanne’ bare når forfatterens navn var angitt. ’Hippokrates sa’, ’Plinius beretter’ […] var markører […] og skulle mottas som tegn på at her ble sannheten fremvist.»3
Hva slags sannhets- og lærdomseffekt som kan tilskrives en gitt sjanger eller skrivemåte, kan derfor være svært forskjellig. Som Georg Johannesen skriver: «Sakprosa, akademisk normalspråk eller journalistisk bruksprosa, er like kunstige resultater av lang trening og oppøving som for eksempel ballett i forhold til uhemmet bruk av kroppen.»4 Dagens skriftnormer, våre «prosalover», kan ikke gjøre krav på konstant og universell gyldighet. Skriften er åpen for mange slags innovasjoner. Som sakprosaforfatter opplever jeg ofte trykket mot sjangerens grenser som en produktiv kraft; en intens lyst ved å skrive.
Men hva er det som vekker begjæret etter kunnskap hos leseren? Som foreleser i kunstteoriens historie har jeg merket meg at Platons Symposion er blant studentenes favoritter. Den er ikke skrevet etter moderne prosalover. Hvis Platon hadde skrevet Symposion i dag, ville forlaget sikkert foreslått tittelen Hva er skjønnhet? I dag er det helt alminnelig å spørre nettopp slik. Platon valgte en helt annen lærdomsform. Han lar ulike dimensjoner ved det skjønne foldes gradvis ut under et gjestebud, med alle gjestene liggende rundt bordet. De tar ordet etter tur, og holder lange taler til skjønnhetens pris. Den første taleren dveler ved kroppen og begjæret som vekkes i oss. Eller rettere sagt i mannen, for rammene for drikkegildene i antikkens Hellas var det homososiale og homoerotiske fellesskapet. Sokrates, som er en av gjestene, blir åpenlyst begjært og beilet til i teksten. Neste taler løfter blikket noe, og innlemmer sjelen blant det som bør elskes. Og slik fortsetter tanken å stige og skape et utsyn som stadig blir videre, inntil det også omfatter det guddommelige.
Forventningene er skyhøye, idet Sokrates, som introduseres som den vise – til slutt griper ordet. For endelig skal vi vel få svaret som samler alle momenter ved det skjønne i en klar og presis definisjon? For en moderne leser er slike forhåpninger helt naturlige, for svært mange lærebøker er skrevet over hva-er-lesten.
    Symposion gjør det motsatte. Sokrates svarer ved å gripe til en fortelling, hvor en gåtefull kvinne, Diotima fra Mantineia, fører ordet. Og hun snakker ikke prosa. Ved hjelp av språklige bilder, besvergende ord og visjonære glimt, lokker hun leseren med seg, samtidig som hun slipper taket: den siste biten av veien til erkjennelse må hver enkelt av oss gå selv. Skjønnhetens vesen lar seg ikke utsi på en generaliserende måte. Kanskje den ikke engang lar seg uttrykke språklig?
    Hvordan skal vi karakterisere utsigelsesposisjonen i en tekst som Symposion? Hvordan posisjonerer den skrivende seg overfor leseren og stoffet? I våre vitenskapelige tekster får den skrivende autoritet ved å bruke det språket som forvaltes av institusjonene på kunnskapsfeltet, med fagspesifikke begreper og referanser til andre forskere. Dette språket setter skriveren i en maktposisjon over leseren. Men teksten markerer også autoritet ved sin stil-løshet; ved ikke å vekke oppmerksomhet om formen eller stilen. Ved hjelp av dette retoriske grepet skapes et inntrykk av at virkeligheten trer direkte og uformidlet frem, som om skriveren var Sannhetens budbringer.
    Symposion har også mange trekk som gir teksten et autentisk preg. De fleste av personene som opptrer, har samme navn som kjente skikkelser fra historien. Og drikkegilder var en etablert sosial praksis. Hadde teksten vært skrevet i dag, ville vi kanskje sagt at den var en blanding av hjemme-hos-reportasje og kjendisstoffet i Se og Hør. Teksten er dessuten en øyenvitneberetning; skriveren sier at han skriver ned en historie som virkelig har skjedd, med en av de tilstedeværende som kilde.
Men samtidig sår teksten tvil om sin egen sannhetsgehalt. Historien innledes med at Glaukon møter Apollodoros på veien og ber ham om å fortelle hva som skjedde under det vidgjetne drikkegildet. Ryktene har ikke lagt seg, selv om det er mange år siden det fant sted. Apollodoros svarer at han ikke var der, men han kjenner historien fra en av gjestene, Aristodemos. Det er hans historie Glaukon beretter. Skriveren og fortelleren er altså to forskjellige instanser i teksten, og fortellerinstansen rommer to forskjellige stemmer; Apollodoros og Aristodemos. Sistnevnte viser seg å være et ikke helt pålitelig sannhetsvitne; han falt i søvn og gikk glipp av den siste delen av selskapet. Ikke desto mindre er det hele med i teksten.
    Utsigelsesposisjonen i Symposion er mangestemmet og ustabil; vi vet ikke helt hvem vi skal lytte til som den største autoriteten. Leseren må velge selv. Det tales heller ikke «fagspråk» som kan fortelle leseren hvem som er leg og hvem som er lærd. Denne usikkerheten om hvem som taler «sannhet» er tydelig markert i teksten. Og ikke uten grunn, for utsigelsesposisjonen er en viktig del av didaktikken; det «innholdet» som skal formidles. Det er ikke mulig å fange skjønnhetens vesen i et hva-er-spørsmål. Kunnskapsobjektet i teksten er av et annet slag, og krever et annet språk, en annen form, enn våre dagers sakprosa.
    Valget av form er alt annet enn prosaisk. Det er et spørsmål om hvilken virkelighet som skal synliggjøres i offentligheten. Utdannings- og forskningspolitikken bør derfor skifte fokus: Ikke bare se på innhold, men også på form. En innovasjonsstrategi som bare handler om fagfelt og satsningsområder, skaper ikke nye virkeligheter.

Medusas latter Kvinner hadde ikke adgang til drikkegildene, like lite som til andre makt­arenaer. Men i Symposion er hun tildelt den aller viktigste rollen. Når turen kommer til Sokrates, blir han forlegen og vet ikke riktig hva han skal si. I stedet for å si noe på egne vegne, gjengir han det han har hørt Diotima fortelle. Og hun fører leseren nesten helt frem til skjønnhetens gåtefulle opphav, som den klokeste av alle. Diotima er en subversiv fortellerinstans som undergraver makten og åpner seg for leserens egne forestillinger.
    Hvordan lyder Medusas latter? Antagelig fryktelig, for Medusa var et uhyre med slanger til hår. Den som møtte blikket hennes ble forsteinet. I essayet «Medusas latter» vil Hélène Cixous rydde vei for noe nytt, «det feminine» i skriften, som hun kaller det.5 Denne stemmen i teksten kan dukke opp både hos kvinner og menn og kaller på medusisk latter. Skriveprosessen hos Cixous er uløselig knyttet til destruksjon og overskridelser av prosalover. Ammunisjonen henter hun fra kvinnekroppen, driftene og begjæret. Ordforrådet stinker! Og teksten er tidvis syngende og besvergende.
    «Medusas latter» har allerede blitt en klassiker, akkurat som Symposion. Tekstene er spor av en europeisk kultur som har dårlige vekstvilkår i Sakprosa-Norge. I Norge måles teksters verdi opp mot prosalov nummer 1: snusfornuften. Derfor er for eksempel flere viktige innsikter fra Makt- og demokratiutredningen fremdeles så godt som ukjente. I debatten som fulgte etter utredningen var det ingen som undersøkte hva som var sagt om makt og demokrati i andre former enn tradisjonell sakprosa; for eksempel i Makten går til scenen (Nationaltheatret) og Midlertidige utopier (Museet for samtidskunst). Min egen «oppsummering», essayet «Imperiet kaller. Et essay om maktens anatomi», ble diskutert i Aftenposten og i Morgenbladet uten hensyn til formen – som om det var en ren faktatekst. I Danmark derimot var resepsjonen en helt annen. I essayet inngår den skrivende en helt annen kontrakt med leseren, og skaper en annen virkelighet og et annet kunnskapsobjekt enn tekster i utredningsprosa.
Vi kan bare gjette oss til hva en forlagsredaktør på sakprosafeltet ville sagt, om hun eller han fikk en tekst som Symposion på bordet. Eller hva en universitetslærer ville tenkt om studentene begynte å skrive som Cixous. «Hvilken målgruppe er dette skrevet for?» ville forlaget spurt. «Faller ikke teksten utenfor støtteordningene?» «Er det ikke egentlig skjønnlitteratur?» Og på universitetet ville man ropt på saklighet og etterlyst argumentasjonen. Kanskje ville det gått med Platon og Cixous som med andre som forbryter seg mot de norske prosalovene: De forsøker seg aldri igjen.

noter
1  Foucaults tekst, som er fra 1969, er oversatt til norsk av Frode Molven i Atle Kittang, Arild Linneberg, Arne Melberg og Hans H. Skei (2003): Moderne litteraturteori. En antologi. Universitetsforlaget.
2  Ibid., s. 294.
3  Ibid., s. 293.
4  Georg Johannesen (1978): «Sakprosa», gjenopptrykket i Georg Johannesen (2004): Om den norske skrivemåten. Cappelen.
5 Teksten er fra 1975. Den finnes i norsk oversettelse i Atle Kittang, Arild Linneberg, Arne Melberg og Hans H. Skei (1991): Moderne litteraturteori. En antologi. Universitetsforlaget.


<Tilbake til forrige side Utskriftsvennlig side>