>Debatt Tilbake til debattoversikt

Kommentar til Christopher Haanes artikkel i Prosa 06 07


 

Karolingiske feillesninger

Christopher Haanes

Jeg må begynne med å takke Øivind Rannem for deler av sitt innlegg, der han kommenterer min artikkel «Codex» i Prosa 06/07. Han har rett i at min kommentar om at Karl den Store (lat. Carolus) var dyslektisk/ordblind baserer seg på svake kilder. Riktignok støttes min kommentar av hans biograf, munken Einhard, som Rannem, siterer, men kun dithen at Karl den Store hadde problemer med å skrive hele livet. Fra dét til å slutte at han var dyslektisk er det et godt strekk. Og det er beklagelig at jeg har bidratt til akademisk ryktespredning.

Rannem tar med en egen kritikk av sin bok Typografi og skrift [1], der han selv opplyser om at: «Hans [Karl den Store, min anm.] mottiltak var en forordning der han initierte utviklingen av en ny skriftnormal som skulle gjelde hele Frankerriket». Godt at vi kan åpne fagfeltet og gå oss selv i kortene samtidig som vi kan påpeke andres mangelfulle kilder. Jeg er heldigvis ikke alene om a gremmes over mangel på presisjon i egen tekst. 

Nå går Rannem lenger enn å påpeke nevnte feil i omtalen av Karl den store. Han begår en klassisk feilkritikk: Han tillegger meg oppfatninger jeg ikke har uttrykt.  «Haanes’ formulering mer enn antyder at Karl så å si var “prosjekteier” og Alkuin var “prosjektleder” eller ”sjefdesigner” for et slags ”utviklingsprosjekt”». Som kalligraf er jeg selvsagt klar over at den karolingiske minuskel ikke er et «designprodukt» – et resultat av en beslutning foretatt av en «sjefsdesigner». Det har jeg aldri hevdet. Den har flere kilder, blant annet halv-uncialen og endel kursive halv-uncialer. Ullman [2] snakker om disse som «moren» og «faren» til den karolingiske minuskel, og diskuterer lystig med seg selv om hvem Den Karolingiske Ungen ligner mest på. Jeg har skrevet om dens gradvise fremvekst i de tre fagbøkene jeg har utgitt om skrift [3]. Det gleder meg at en fagmann som Rannem ser og anerkjenner at skrift ofte er et resultat av en lang og omstendelig prosess. Men det skal vanskelig underkjennes at Karl den Store var en mektig beslutningstager i reformeringen av undervisningssystemet og den systematiske kopieringen av manuskripter. Og at karolingiske minuskler fra Tours er uovertruffne i klarhet og utførelse er hevet over tvil. Så kan man diskutere hvordan det kan ha seg at den karolingiske minuskelen blir «universal throughout the Carolingian empire in the course of a few decades» [4]  (i det minste mellom år 800 og 1000 [5]). Min påstand er at dens spredning og konsekvens i manuskripttradisjonen er et resultat av en bevisst reform. Igangsatt av Karl den Store. Og kanonisert av Alcuin. Som Michelle Brown uttrykker det: No other medieval ‘reform’ of script, or rather canonization of an evolved script, was as far-reaching and systematic as that of Caroline minuscule [6] . At det finnes pre-karolingiske minuskler i mindre perfeksjonert form før Alcuin er ingen nyhet.

Jeg siterer Beatrice Wardes kjente essay/tale «The Crystal Goblet». Igjen ilegges jeg oppfatninger jeg ikke har uttrykt: «Under overskriften ”God sats er usynlig” legger Haanes frem den klassiske ideen om at typografien skal være transparent og ikke fremheve seg selv på tekstens og innholdets bekostning som en udiskutabelt prinsipp». Udiskutabelt prinsipp? Rannem ser seg også nødt til å opplyse meg om at «Men riktig så enkelt er det vel ikke. Typografien rår over en nærmest uendelighet av formmessige muligheter og nyanser, både når det gjelder komposisjon, skriftvalg og skriftstørrelser. ». Jeg ser for meg hvordan en skomaker forklarer en annen skomaker hvordan sålen er en sentral bestanddel. Jeg har undervist grafiske designere i typografi i tjue år. Skulle det ha unnsluppet meg at typografiske beslutninger blant annet handler om komposisjon, skriftvalg og skriftstørrelser? Jeg er nok dum på mange måter, men hadde jeg vært så bortreist hadde jeg funnet meg noe annet å bedrive.

Jeg skriver da også i min artikkel at «Boken er i de fleste tilfeller [min uth.] tekstens tjener», «Eksperimentelle bøker har sin plass i bokfloraens randsoner» og at «visse bøker trenger behandling utover det konvensjonelle». Er ikke dette å ta høyde for hva Rannem etterlyser? At det finne alternative grafiske strategier i skriftanvendelse enn Wardes «usynlige typografi» er jeg slett ikke blind for, selv om Rannem byr på en førerhund.

Nå handler slett ikke min artikkel om den karolingiske minuskel, men er et forsøk på en kritikk av norsk bokformgivning, blant annet. Rannem imøtegår ikke tekstens hovedanliggende. Jeg får et lite gufs av fortid: Min «Håndbok i kalligrafi» ble den anmeldt av en typograf som hverken respekterte eller hadde særlig kjennskap til kalligrafi som fagfelt, men heller valgte å anmelde boka som en bok om typografi. På basis av et par setninger jeg skrev om hans fag. Og min bok «Bokstavelig» ble anmeldt av en krimforfatter i Bergens Tidende [7]. Skal man sette en smed til å kritisere en skomaker?

Min bønn til norske forleggere var ganske enkelt «Gi noen av bøkene en hensynsfull og litterær behandling forankret i god typografisk praksis». Hvis Rannem er uenig i dette, ville det interessere meg å høre hvorfor.

Noter:
1.  Rannem, Øyvin: Typografi og skrift. Abstrakt 2005.
2.  B.L. Ullman, Ancient writing and its influence, s. 106. University of Toronto Press.
3.  Christopher Haanes, Håndbok i kalligrafi, Aschehoug 1994.  Kalligrafi, veiledningshefte, NRK Fale 1998. Bokstavelig, Aschehoug 2004.
4.  Scribes and Scholars, L.D. Reynolds & N.G. Wilson, Oxford University Press 1991, 3. utg.
5.  Donald Anderson, Calligraphy – the Art of Written Forms, s. 80. Dover Publications 1992 [orig. 1969].
6.  Michelle Brown, A Guide to Western Historical Scripts, s.66. University of Toronto Press 1990.
7. Pål Gerhard Olsen, Bergens Tidende.


<Tilbake til forrige side Utskriftsvennlig side>