>Debatt Tilbake til debattoversikt

Anmeldelse i Prosa 03 09: Hannah Helseth: En såkalt kvinnfolkjobb.

Debattinnlegg

 

Kan samfunnsvitenskapelige tekster innen kvinneforskningen erstattes av journalistisk saksprosa?

Kari Wærness

I Prosa 03/09 anmelder Hannah Helseth under overskriften En såkalt kvinnfolkjobb tre svært ulike bøker på en måte som er svært provoserende fra mitt perspektiv som samfunnsforsker.  To av bøkene (Anne Enger og Kristine Jullum 2009 Den lille forskjellen og Lotta Elstad 2009 En såkalt drittjobb) er sakprosabøker beregnet på et større publikum, mens den tredje boken (Karen Christensen  og Liv Syltevik (red) 2009 Kvinners arbeid er en antologi planlagt som lærebok på universitets- og høyskolenivå. Helseth vurderer alle disse bøkene ut fra de samme kriterier for kvalitet, hvorav det viktigste synes å være om de etter hennes vurdering er ”gode nok” til å fortjene et større publikum

Bare Lotte Elstads bok, basert på to måneders arbeid i en jobb nederst på rangstigen på et av Olav Thons hoteller og noen måneders ekstra finansiert tid til skriving, fyller i følge Helseth dette kvalitetskriteriet. Selv om hun erkjenner at boken Kvinners arbeid ikke er planlagt som en populær debattbok, vurderer hun den likevel bare ut fra kriterier som først og fremst gjelder slike bøker; kriterier som at stoffet er lett tilgjengelig, henger sammen og kan sies å være ”underholdende”, det vil si ikke kjeder leseren. Og på disse kriteriene skårer denne boken etter hennes vurdering lavt, selv om det ”mellom mer eller mindre kjedelige artikler…… finnes  gode og velskrevne artikler”(s.35). Konklusjonen på hennes anmeldelse tyder imidlertid på at hun har kjedet og irritert seg svært mye under lesningen. I alle fall kan jeg vanskelig tolke det kraftige sparket til kvinneforskningen som hun avslutter anmeldelsen med på noen annen måte. Etter at hun har øst en masse  lovord over boken til journalisten Lotte Elstad, konkluderer hun: ”Elstad hadde noen få måneders research og skrivetid, og ikke millioner i forskningsmidler. Likevel klarte hun det som en gang i tiden var kvinneforskningens mål. Det burde være en påminnelse til alle statsbetalte kjønnsforskere og likelønnsforkjempere” (s.36).

Etter min vurdering reiser denne anmeldelsen følgende vesentlige spørsmål som Prosa som faglitterært tidsskrift bør ta stilling til:

1) Bør ikke bøker anmeldes og vurderes ut fra hva formålet med demer ment å være? I så fall, er da riktig å la en anmelder vurdere en lærebok bare ut fra journalistiske kriterier som gjelder for populære debattbøker? Finnes det ikke andre kriterier for vurdering av kvaliteten av lærebøker på universitets- og høyskolenivå enn at de ikke skal kjede leseren og være lett tilgjengelig?  

2) Bør det ikke være et krav til en anmelder i et faglitterært tidsskrift at hun det hun velger å gjengi fra innholdet i boken hun anmelder er så noenlunde korrekt, selv om hun måtte finne det vanskelig tilgjengelig?  Det er et krav Helseth ikke lever opp til. Hun velger å gjengi innholdet i to kapitler som hun har vurdert som kjedelige, og der viser hun at hun overhode ikke har forstått hva kapitlene handler om. Kapitlet om familien i Ghana handler ikke om ghanesiske kvinners rett til å tjene penger på 60-tallet, slik Helseth synes å tro. Det handler om at den raske moderniseringen det ghanesiske samfunnet har gått gjennom i i løpet de siste femti år, ikke har medført at økt utdanning for kvinner gir resultater i form av større autonomi og innflytelse, slik situasjonen har vært i den vestlige verden. Er ikke dette av interesse for norske studenter i kjønnsforskning i dag?

Videre hevder Helseth at ”antologien avslutter symptomatisk med en artikkel om hva samfunnsforskningen burde være og gjøre, men ikke gjør”(s.36). Det er for meg helt ubegripelig hvordan Helseth kan lese dette ut av et kapitel som har tittelen ”Scandinavian research and the global south:some explorations on lessons warnings and synergies”, og som gir en nyansert drøfting av i hvilken grad tradisjoner i skandinavisk velferdsforskning kan bidra til å styrke en hardt tiltrengt sosialpolitisk forskning i den fattige del av verden.

Jeg mener altså at samfunnsvitenskapelige lærebøker innen kvinneforskning, på samme måte som lærebøker på andre områder av samfunnsvitenskapen, ikke kan erstattes av journalistisk sakprosa, slik Helseth i denne anmeldelsen implisitt formidler. Vi bør derfor finne andre kriterier enn underholdningsverdi og lett tilgjengelighet å vurdere slike bøker etter, og i denne sammenhengen bør Prosa ta et ansvar for å få fram klarerer kriterier og sikre seg anmeldere som tar slike oppdrag mer seriøst enn jeg kan se at Helseth her har gjort. At hun (som selv er utdannet sosiolog) her formidler at hun ikke aksepterer utsagn om at vi har en samfunnsmessig rangering av yrker, mener jeg viser dette.


<Tilbake til forrige side Utskriftsvennlig side>