>Debatt Tilbake til debattoversikt

Sakprosa

Debattinnlegg

 

Empati på pensum. Om narrativ sakprosa

Per Vaglum

Når gikk det opp for meg at jeg måtte begynne å skrive narrativ sakprosa – eller faginformert skjønnlitteratur, som den også kan kalles? Sammen med kolleger hadde jeg ferdigstilt en medisinsk lærebok, og jeg satt og leste gjennom det ferdige produktet. Ubehagelige spørsmål dukket opp: Hvor er det blitt av alle erfaringene du har hatt som lege? Hvor står det om alle utfordringene du har møtt og hvordan de kan håndteres? Hvor er lidelsen og håpløsheten? Jeg gikk til de tradisjonelle lærebøkene i min spesialitet, psykiatri. Den samme opplevelsen også der: Noe vesentlig manglet. Lærebøkene formidlet ikke noe om hva det vil si å få/ha en psykisk lidelse eller hvordan fasene i utviklingen av lidelsen foregår hos den enkelte pasient. Bøkene formidlet heller ikke den psykologiske prosessen som skjer i behandlingen av enkeltpasienter. Eller hvilken psykisk utfordring hver enkelt lidelse kan være for den syke, for pårørende eller for behandlerne. Jeg oppdaget at jeg kunne lese lærebokkapittelet om schizofreni uten å bli berørt av den enorme psykiske smerte som denne lidelsen påfører alle berørte. Og at jeg kunne lese om angst eller depresjon uten å kjenne empati. Språket var faktisk det samme som i læreboka om influensa. I enkelte lærebøker var det såkalte «kasuseksempler» eller «kliniske vignetter». Men de var aldri skrevet i et språk som berørte meg som leser – slik som noveller eller prosadikt kan gjøre det.

Sakprosa og skjønnlitteratur Det gikk opp for meg hvor store forskjellene var mellom den tradisjonelle læreboka i psykiatri og den tradisjonelle romanen. Læreboka holder seg til fakta, romanen er løgn og forbannet dikt. Kravet til «sannhet» er altså forskjellig. Læreboka formidler generell viten om grupper av sykdommer og personer. Romanen formidler kunnskap på et individuelt og konkret plan, men kan likevel tematisere allmenne eksistensvilkår klarere og mer direkte. Læreboka må studentene lese gjennom uansett kvalitet, romanen er fritt valg og må vinne sin leser fra første side. Lærebokas intensjon er å gi alle lesere den samme kunnskap, romanen stiller leserne fritt til hva de henter ut. Lærebokas kunnskap er reduksjonistisk og søker en helhetsforståelse som legitimerer intervensjoner og kontroll, romanen formidler en aspektforståelse, en mangetydighet og kan la tingene være som de er. Læreboka formidler ikke følelser eller psykologiske prosesser. Det gjør romanen. Altså må man som forfatter velge?
Jeg ville prøve å blande sjang­rene. Innenfor de menneskebehandlende profesjoner er det et stort og mangfoldig stoff som bare kan formidles ved å blande sjangrene hvis vi ønsker at det skal berøre leseren som fagperson og få konsekvenser for yrkesutøvelsen. Hva kjennetegner en tekst som berører? Erik Bjerk Hagen (2004) setter bl.a. opp disse (av sju) viktige kriterier: «Når vi leser, puster vi fortere eller blir åndløse av spenning, eller får gåsehud. Vi blir begeistret. Teksten spiller en viktig rolle i vårt liv når vi senere tenker på verket, og gir oss et sjokk av annerledeshet, av å bli overveldet av noe som er større og mektigere enn oss selv.» Sagt på en annen måte: Hvis menneskeskildringene eller det tema som omhandles, berører leseren, gir teksten et innblikk i hvordan andre mennesker tenker og føler i bestemte situasjoner. Dermed utvides leserens viten om andres livsverden og bidrar til å klargjøre egne handlingsvalg og kan stimulere til selvrefleksjon. Og bør ikke både en psykiatrisk lærebok og en roman ha som ambisjon å berøre leseren og gjerne gi et gjenkjennelsens sjokk? Kan disse sjangrene kombineres? Trond Berg Eriksen (Morgenbladet 2003) var skeptisk til dette: «Psykiatere som vil være litterater og litterater som vil være psykiatere, bør spyles og skifte klær hver gang de forlater sine opprinnelige hus.»

Narrativ sakprosa Hva skulle så likevel skille den narrative sakprosa eller faginformerte roman/novellesamling fra den «ekte» romanen? Det første er vel at den faginformerte romanen har et formål eller et budskap. Forfatteren må ha en mening om hva leserne helst skal sitte igjen med etterpå. Det andre kravet må være at den delen av teksten som beskriver faglige forhold (som symptomer, utføringen av en behandling, terapeuters og pasienters atferd eller reaksjoner i bestemte situasjoner, psykoterapeutiske dialoger osv.) må være autentisk og faglig sannferdig og berøre leseren som fagperson. Det er selvsagt fint om leseren stimuleres til å dikte med, men det er ikke noe mål i seg selv. Underteksten er ikke det viktigste. Dialoger brukes for eksempel i romaner for å drive handlingen fremover eller for å karakterisere personene. I en faginformert roman kan dialogens hensikt være å belyse psykoterapeutiske samtaler og hvordan de påvirker pasientens tenkning, følelser og handlinger. Det blir derfor en annen form for dialog. Begge typer litteratur kan selvsagt bruke slike knep som «cliff hangers». Det fine med faginformerte romaner er ellers at de kan leses med varierende briller: snart for å gripe det faglige stoffet, snart for å berøres av hva som skjer med personene i fortellingen.
    Hva blir så min definisjon av narrativ sakprosa/faginformert skjønnlitteratur? På det medisinske fagområdet vil det være litteratur som bruker skjønnlitterære virkemidler i sakprosa med en pedagogisk målsetning. Sakprosaen skrives av fagfolk (og pasienter), den er faglig autentisk og korrekt og formidler «hva som kan skje når det skjer». Målet er å skape en relasjon mellom leseren og personene i verket som berører leseren som fagperson. Den narrative sakprosaen må selvsagt ikke komme i veien for at studenter oppfordres til å lese skjønnlitteratur med relevans for faget. For eksempel gir Gunvor Hofmos dikt et enestående, autentisk bilde av prosessen inn i en psykose. Og Virginia Wolffs Mrs Dalloway er en berørende skildring av ektefellens reaksjoner på at partneren glir inn i en psykose.

Hindringer for narrativ sakprosa Når gikk det opp for meg at den narrative sakprosaen ses som en felle for fagforfatteren, og ikke anses som liv laga i den eksisterende bokverdenen? Det har langsomt gått opp for meg etter å ha skrevet og publisert noen slike bøker. Det står store og tunge hindringer i veien for denne sjangeren. Noe av det første jeg oppdaget, var at forlagsverdenen og det enkelte forlag i stor grad er delt i to verdener: fagbokforleggeriet (som iblant har egne forlag) og det skjønnlitterære forleggeriet (som av og til inkluderer «dokumentar», men sjelden fagbøker beregnet på profesjoner eller studenter). Disse to holder god avstand fra hverandre, og unngår (for enhver pris?) å gå i hverandres bed, også angående markedsføring og kontakt med bokhandlene – som igjen har rigide avdelinger. Den narrative sakprosaen kan være interessant både for fagfolk og den allmenne leser, fordi den kan leses med to typer briller. Likevel plasseres den bare blant fagbøkene, og aldri også blant skjønnlitteraturen. Forleggerne synes ikke å ha særlig stor tro på den narrative sakprosaens salgspotensial. Som en fagbokforlegger sa: «Vi gir nå bare ut bøker som sikkert kommer på pensum eller som vi tror vil selge i stabler.»
Og narrativ sakprosa er i liten grad blitt pensumlitteratur, selv innenfor de menneske­behandlende yrker som medisin, psykologi, sykepleie, fysioterapi og ergoterapi. Der tror mange fortsatt at den tradisjonelle læreboka alene er god nok til å forme en profesjonell identitet. En ung turnuslege skrev til meg at hun nettopp hadde begynt å jobbe i psykiatrien, men var frustrert og ville velge en annen spesialitet. Så leste hun en av mine narrative sakprosabøker, og ombestemte seg. Bøkene hadde evnet å vise hva det å være psykiater egentlig gikk ut på, skrev hun.
En siste grunn til at narrativ sakprosa synes som et dødfødt prosjekt, er at sjangeren faller mellom de litterære støtteordningene. Konsulentene vurderer slike bøker til verken å være ordentlig sakprosa eller tilstrekkelig skjønnlitteratur.

De livsviktige fortellingene In­nenfor mange fagområder er fortellinger om personer, interaksjoner og relasjoner mellom mennesker, og om sosiale og kulturelle prosesser, bokstavelig talt livsviktige. Fortellingene belyser hvordan forskjellige faktorer som er identifisert gjennom gruppestudier og på et overindividuelt nivå, faktisk spiller sammen hos enkeltpersoner, familier og små grupper. Lesningen berører leseren som fagperson. Den tradisjonelle lærebokas kunnskaper er viktige, men ikke nok. Skal vi få den narrative sakprosa som vi har behov for, er et første steg at fagmiljøene anerkjenner behovet og åpner pensumlistene. Denne sjangeren bør også få en anerkjent plass i «læremiddelutvalget for høgere utdanning» og/eller i innkjøpsordningene.


<Tilbake til forrige side Utskriftsvennlig side>