>Debatt Tilbake til debattoversikt

Seminar om sakprosakritikk i dagspresse og etermedier 22.1.09

Debattinnlegg

 

En ny sakprosakritikk: Oppsummering og utsyn

Karianne Bjellås Gilje

Tittelen jeg har blitt tildelt for dette innlegget, ”En ny sakprosakritikk: Oppsummering og utsyn”, oppfatter jeg som satsplanke til å gjøre det anmeldere ikke bør gjøre:

Si noe om en en annen bok – riktignok med noe oppsummering av hva den nylig opplevde boka meddeler – men først og fremst gir et utsyn der man foreslår hva en ny bok med dette tema virkelig hadde hatt potensial til å bli, om den bare hadde vært annerledes enn den foreliggende. Så nå skal jeg levere en kort sakprosaanmeldelse av typen jeg ikke vil anbefale aviser og etermedier.

Leser vi seminaret vi nå har deltatt på, ”Den sensasjonelle sakprosaen” som en antologi om sakprosaanmelderi, spriker den, som antologier flest, i flere retninger. Hvis temaet for seminaret altså er ”anmeldelser av sakprosa i etermedier og dagspresse”, slik seminarenes arrangører opplyste til innlederne, ja så var det dette som burde vært tittelen.

Den foreliggende tittelen, ”Den sensasjonelle sakprosaen” favner, som Espen Søbye var inne på i sitt innlegg, bare ytterst få titler – de som omhandler eller er skrevet av på forhånd kjente personer. Hvorfor er så den foreliggende tittelen valgt? Man kan kanskje beskylde seminartittelens forfattere for å spille på de samme strengene som det sensasjonsmakerne de trolig ønsker å kritisere gjør. Jeg kommer tilbake til dette med hvem man trolig har ønsket å kritisere.

Titler er imidlertid vanskelig, og skal ikke overtolkes. De kan ha kommet til i siste øyeblikk, og ikke være representative for innholdet. Men i dette tilfellet illustrerer tittelen etter min mening dette seminarets sentrale problem: Hvem er det man ønsker å kritisere? Hvem tillegger man ansvaret for dagens situasjon for sakprosakritikken i presse og etermedier (som man altså underforstått sier er for dårlig)? Og hvem tiltror man makten og viljen til å endre situasjonen som man, litt implisitt riktignok, beskriver som ikke holdbar? Og endelig: Hvilke råd vil man gi til dem som da eventuelt har makt og vilje til å endre dagens situasjon – til å jobbe for en ny og bedre sakprosakritikk?

Dette kommer ikke klart nok fram i seminarets innledning – verken i invitasjonsteksten eller i Ivo de Figueiredos startinnlegg, som før øvrig har flere interessante aspekter – som anmeldere pleier å si, men som de ikke alltid begrunner.
Jeg tror svakhetene ved invitasjonstekst og innledning henger sammen med at seminarets hovedspørsmål både peker på forfattere, forlagsfolk av ulik type, kritikere, kulturredaktører og -redaksjoner i presse og etermedier.

Når man innledningsvis spør: ”Finnes det en sakprosakritikk i norske medier som tar de litterære utfordringene på alvor, eller får sakprosaen den tabloide mottagelsen den fortjener?” – så sier man implisitt at sakprosaen får tabloid mottakelse. Men det gjør den jo i all hovedsak ikke, som også Søbye var inne på: Det er mulig at den sakprosaen som får tabloid mottakelse fortjener den, men det har altså lite å gjøre med temaet ”sakprosaanmelderi”.

Når neste hovedspørsmål i innledningen er: ”Hvem er i tilfelle ansvarlig for denne situasjonen – forlagene, mediene eller forfatterne selv?” – fjerner man seg ytterligere fra hovedtemaet. Man legger opp til en diskusjon om mer eller mindre vellykkede lanseringsstrategier fra forlagene, om markedsføring og salgsstunt – og en debatt om lanseringsjournalistikk i mediene, ikke til en konkret diskusjon om dagspressekritikkens stilling på og for sakprosafeltet i dag.

Så altså: Uklarheten om hva man egentlig skulle diskutere på dette seminaret, har ført til at enkeltinnleggene ikke har blitt så gode, eller i alle fall ikke så konkrete, som de kunne blitt, selv med så mange erfarne og kloke innledere. Igjen – dette er ikke ulikt en del antologier som jevnlig dumper inn i Prosas postkasse. Når det er sagt, er det blant annet innsikter og refleksjoner innledningene i dag har gitt meg, som jeg bygger på når jeg nå skal sirkle inn temaet ”en ny sakprosakritikk”.

Men først en kort omvei om ”gammel sakprosakritikk”. I 1992, for nesten 17 år siden, arrangerte NFF også et seminar om fagbokkritikk. Også her skilte man mellom kritikken i presse og etermedier og i tidsskrifter – og som vi har gjort her – så var det anmeldelsene i avisene som i hovedsak var tema. Andreas Hompland og Jørgen Lorentzen påstår i seminarrapportens innledning at i avisenes omgang med faglitteratur er det den objektive hermeneutikken som dominerer: ”Mange kritikere gjenforteller bokas innhold uten å reflektere noe videre over verken form eller innhold. Ved å begrense seg til å la kritikken bli et innholdsresymé, velger kritikeren ikke bare den lette vei, men også den meningsløse vei. Kritikken blir stående uten egen substans, og uten noen mening i ordets rette forstand. Resultatet blir kritikkens død.”

Intet mindre. De to herrene ønsker seg likevel ikke nødvendigvis subjektiv hermeneutikk, men et møte mellom kritiker og tekst. Kritikeren skal spørre teksten: ”Hvem er du?” Ønsket om en slik empatisk lesning er lett å applaudere. Men som vi alle vet: Som med møte mellom mennesker, kan også møte mellom kritiker og tekst være flyktige, det kan være sympati eller antipati ved første blikk, og førsteinntrykket kan både bli bekreftet eller avkreftet ved nærmere kjennskap. Hvis man da har tid til nærmere kjennskap – på seminaret i 1992 snakket man også om ”litteraturkritikkens kjente åk” – tempo og kamp om oppmerksomheten.

Skal man gi noen bud på ”en ny sakprosakritikk”, kan man først konstatere at tempoet og kampen om oppmerksomheten ikke minker (noe som også illustreres ved at seminaret i 1992 gikk over tre hele dager, mens det vi deltar på i kveld går over tre timer). Men likevel – kanskje vår hang til å klage over dette har minket noe? Selv er jeg i alle fall, i likhet med Søbye, gått litt lei av at ”kulturelitens” (her forfatteres, forlagsfolks, akademikeres) tradisjonelle og ofte overflatiske mediekritikk. Arild Linneberg sa på 1992-seminaret at ”den som setter forhåpninger f.eks. til en journalistisk fagbokkritikk bør tenke seg om to ganger!” Slike utsagn kan være vittige, og vi kan humre innforstått – uten reelt ønske om eller arbeid for endring. Men så konstruktivt er det jo ikke – og jeg er glad dette ikke er sagt på denne måten på dette seminaret. For skal vi endre noe, må vi jo ha en reell vilje til å gå inn i dagspressens og etermedienes rammevilkår, og gi råd og innspill med dette som utgangspunkt.

Skal man gi råd om sakprosakritikk, må man altså først og fremst vite noe om den man gir råd til – om hvilke medier og hvilken type anmeldelser man tenker på. Det handler om at formatet teller. Om at form skaper mening, og at det er umulig å si noe presist om kritikk, hvis man ikke tar hensyn til at den utøves under svært ulike betingelser – noe også Marta orheim var inne på.

Dagbladet henvender seg til dels til andre lesere enn Klassekampen og Morgenbladet, ”Bok i P2” har igjen et annet publikum. En anmeldelse må innrettes annerledes om den er 1500, 3000, 4500 eller 7000 tegn. Erik Bjerck Hagen sier for eksempel i sin bok om litteraturkritikk at man bør sitere mye. Det er ikke mulig i de korteste formatene.

Korte formater fører for eksempel til at en sakprosaanmelder må formidle til dels lange og vektige tekster i tabloidformat. Som Tore Rem skrev i en tekst om avisenes anmelderi i Prosa 04/07 – dette ”fører til tydelighet, på godt og vondt”. Det betyr ikke nødvendigvis at man ”behøver å gå for ytterpunktene, for skamros eller slakt. Men man må fremstille klart hva det er ved denne boka som er viktig, hva dens bidrag er, hva som eventuelt er problematisk eller uforløst”.

Én vei til ”en ny sakprosakritikk”, er å gi kulturredaksjoner og andre som initierer og bestiller anmeldelser noen konkrete momenter til bruk i konkret dialog med konkrete anmeldere om konkrete bøker. Disse rådene kan gjerne være generelle, men ikke så generelle at de oppleves som festtalefraser som kun scannes én gang, oppleves som ganske irrelevante, og så legges i en skuff til neste seminar om noen tiår. Momentene må være mulig å bruke i en konkret hverdag, med konkrete frister og formater. Selvsagt kan noen frister og formater brytes – men arbeider man i en avis eller i radio, er slike brudd unntakene, ikke regelen.

Mine konkrete momenter er høyst foreløpige. De er som sagt inspirert både av innleggene her i dag, av det nevnte seminaret i 1992 som satte opp ”10 bod om fagbokkritikk” – og de er også basert på egen erfaring med mange medier.
Med revidering og tilpasning til den enkelte redaksjon, kan momentene kanskje bli konkrete og anvendbare nok til reell bruk i avis- og radioredaksjoner, og for sakprosaanmeldere i disse mediene. Momentene er ment både å argumentere for at anmeldelser av sakprosa bør ha en naturlig plass i den offentlige samtalen gjennom presse og etermedier, og si noe om hvordan dette stoffet kan håndteres.

Mottoet kan være TS Eliots kjente frase: ”There is no method but to be very intelligent”


Anmeldelse av sakprosa i presse og etermedier
Ti momenter til kulturredaksjoner og anmeldere   

1. Begrunnelsen
Hvorfor produsere og publisere sakprosaanmeldelser? Fordi en god sakprosaanmeldelse kan være en aktuell og skarp kommentar og kritikk som mediet er alene om, og et nødvendig, offentlig korrektiv til forlagens lanseringsapparat. Boka trenger ikke nødvendigvis være dagsfersk når anmeldelsen publiseres, men anmeldelsen må evne å begrunne bokas aktualitet (på godt eller vondt).

2. Bokutvelgelsen
Hvilke sakprosbøker skal anmeldes? Her setter bare redaksjonens fantasi grensene. Stikkord kan være offentlighetsverdi og viktighet. Redaksjonen bør utfordre seg selv til et visst mangfold mht. tema, forfattere osv. – uavhengig av forlagens innsalg.

3. Anmelderutvelgelsen
Både redaktøren/redaksjonen som initierer anmeldelser, og anmelderen selv, bør tenke gjennom: Hvorfor skal akkurat vedkommende anmelde? Evt. hvorfor skal vedkommende ikke gjøre det. Vurdér habilitet, sakkunnskap, kritikererfaring, formidlingsevne osv.

4. Konteksten
Teksten kommer aldri alene. Den har avsendersubjekt, en fysisk form, et forlag osv. Den kan være lansert med intervjuer el. andre nyhetsoppslag. Den utgis i en tradisjon, en sjanger, plasserer seg i et felt. Anmelderen må forholde seg til dette, og kontekst bør kommenteres i anmeldelsen.

5. Mottakeren
Anmeldelsen skal henvende seg til allment interesserte lesere/lyttere. Disse har som regel ikke lest boka, og anmelderen må ikke forutsette at mottakeren er blant de innvidde.

6. Lesningen
Anmelder må ha et forsvarlig antall timer til å lese boka. I selve anmeldelsen bør dette vise igjen i en beskrivelse som gjør at leserne/lytterne skjønner hva anmelderen oppfatter som forfatterens prosjekt.

7. Beskrivelsen
Hva sier forfatteren at han/hun vil gjøre? Hva gjøres? Hvilke sjanger er boka? Hvilke tradisjon(er) står forfatteren i? Har han/hun utgitt noe før? Beskrivelsen er ikke løsrevet fra vurderingen, og omvendt.

8. Vurderingen
Anmelderens analyse og vurdering av boka er anmeldelsens hovedpunkt. Hvordan lykkes forfatteren med det han/hun gjør? Hvordan fungerer form, språk, stil, komposisjon? Hvordan mestres sjangeren eller evt. sjangerbrudd? Hvordan plasserer boka seg i tradisjon(ene) den inngår i? Hvordan plasserer den seg i forfatterskapet? Både negativ og positiv dom skal begrunnes, oppbrukte superlativ og adjektiv kan sløyfes. Show, don’t tell. Sitater fra boka kan fungere, men ikke lange innholdsreferat eller baksidetekster. Temperatur, personlig stil, tydelig stemme og budskap i en velkomponert helhet er honnørord også om en anmeldelse.

9. Begrensningen
I sakprosaanmeldelser vurderes også forfatterens kunnskaper og evne til å meddele leseren disse. Sakprosaforfattere forholder seg til en mengde kilder og fakta – fra historie og samtid. Har forfatteren oversikt over det relevante saksområdet? Er forfatteren klar over sine begrensninger? Begrunnes valg og avgrensinger – eller bare avsløres de implisitt i boka?

Sakkunnskap er en forutsetning også i en intelligent sakprosaanmeldelse. I de tilfellene en anmelder kan mer enn forfatter om (deler av) saksområdet, bør vurderingen av den foreliggende boka likevel være det sentrale. Ensidig polemikk der boka kun brukes som bakteppe for anmelderens egen utlegging av saken, er noe annet enn en anmeldelse.

10. Redigeringen
Selv om tempoet er høyt, bør man legge inn litt tid og en rutine for redigering – det vil si gi anmelderne én eller flere kritiske lesere som redigerer anmeldelsen før publisering – med endelig godkjenning av teksten fra anmelder (dette trenger ikke ta lang tid med gode rutiner). Alle tekster blir bedre av konstruktiv motstand og redigering – også anmeldelser.

Så kan man alltids diskutere om disse ti momentene er nye. Det som i tilfelle er nytt, er vel det samme som gjerne oppleves genuint nytt med de sakprosabøkene som vi alle her ønsker at skal anmeldes: Det nye består gjerne i sammenstillingen av kjent og mindre kjent stoff på en ny måte.
Og så legger jeg altså ansvaret på arrangørene for overskriften på innlegget og dermed at denne oppsummeringen tok den retningen den gjorde – kun å kritisere seminaret litt overflatisk, og så bruke det som bakteppe for egen utlegging av saken. Dette er som sagt ikke en anbefalt metode for anmeldelser i etermedier og dagspresse.


<Tilbake til forrige side Utskriftsvennlig side>