>Debatt Tilbake til debattoversikt

Seminar om sakprosakritikk i dagspresse og etermedier 22.1.09

Debattinnlegg

 

Fins det en sensasjonskontrakt mellom forlagene og mediene?

Espen Søbye

Selv om det ikke står direkte i den oppgitte problemstillingen, ”Fins det en sensasjonskontrakt mellom forlagene og mediene?” er det underforstått både at det eksisterer en slik kontrakt og at det er beklagelig at det gjør det. Videre tror jeg det også ligger implisitt i den at det er mediene som først drar forlagene og deretter forlagene som drar de stakkars skyldløse sakprosaforfatterne ned i skitten.

Jeg er helt uenig i denne virkelighetsbeskrivelsen som etablerer et verdihierarki med sakprosaen på toppen, forlagene i midten og mediene helt nederst. Jeg skal ikke påstå at det aldri kan være aktuelt eller relevant å diskutere om det finnes en ondskapens akse mellom forlag og tabloidpresse. Originalt er det i alle fall ikke å påstå noe sånt. Det er blitt selve patentløsningen på det ondes problem å vise til media. I mange miljøer er det faktisk nok bare å peke i retning av media for å løse det ondes problem. Denne øvelsen er blitt et tomt ritual, som nå bare bidrar til å skjule hvor problemene befinner seg. Så hver gang du hører en person skylde på media skal du straks tenke, her er det en som har interesser av å skjule problemet for slik å sørge for at det ikke blir løst. Dette kan, men trenger ikke å være ansats til en større konspirasjonsteori, uansett det er jo deilig å kunne skylde på andre og gjøre seg selv til offer. 

Riktignok skrev Georg Johannesen en gang at et gode alltid var omgitt av to onder, men er det så opplagt at sakprosaen representerer det gode og forlag og presse det onde? Hvor smart er det av sakprosaforfattere å gå rundt å innbille seg sånne ting? Kunne vi ikke like gjerne snu på Johannesen å si at her har vi å gjøre med et onde som er omgitt av to goder. Sakprosaen representerer et onde i form av bortskjemte, selvhøytidelige og pompøse forfattere som i ignorant selvtilfredshet overvurderer seg selv og forventer at både forlag og medier skal være deres uforbeholdne og viljeløse tjenere.

Verdihierarkiet som ligger i sensasjonskontraktstesen må vi kvitte oss med. Det er på tide med en holdningsendring blant sakprosaforfattere. I virkeligheten vet vi jo at det gode og det onde har omtrent like store andeler innenfor media, forlag og blant sakprosaforfattere. Erkjennelsen av slike selvfølgeligheter er imidlertid ikke så lett å få til, det er grunn til å dvele litt ved hvorfor.

Sakprosaforfatterne er … ja, jeg vet ikke helt hva jeg tør å si, men når vi er samlet til møte i vår egen festning i Uranienborgveien 2, er vi prinsippfaste og nådeløse kritikere både av forlagenes kommersialisering og medienes tabloidisering. Hver for oss og usynlig for våre kollegaer nærmer vi oss både forlag og medier og selger, nei …. gir bort alle våre prinsipper for en bokkontrakt og et medieoppslag. Nå ja, etter utgivelsen får naturligvis forlaget skylda for at det mest interessante i manuskriptet ble strøket og etter avisoppslaget får selvfølgelig journalisten skylda for forvrengningene og misforståelsene. 

Forlagsredaktører og avisanmeldere har bunker med brev og stabler med bøker fra sakprosaforfattere som trygler og ber om å bli både antatt og anmeldt. Det er ikke noe å hovere over, tvert om, denne lengselen etter både forlag og medieoppslag er født av en viktig og riktig trang til å meddele seg. 

Her har vi å gjøre med et ytterst interessant sosialt fenomen. Som sakprosaforfattere forholder vi oss helt motsatt til forlag og til media som gruppe og som enkeltperson. Som gruppe er vi uforsonlige og kompromissløse, som enkeltperson er vi prinsippløse og i høyeste grad til salgs. Slike åpenbare motsetninger mellom hva man praktiserer i den gruppa man tilhører og hva man praktiserer for seg selv pleier å føre til frustrasjoner og lammelse, til stamming og usikkerhet og at man beskjemmet ser i gulvet. Slik er det merkelig nok ikke for oss sakprosaforfatterne, det virker ikke som om det plager oss det grann å leve i denne motsetningen. Hva er det som gjør det mulig for oss sakprosaforfattere å unngå å møte oss selv i den berømte døra?

Altså: Hvordan skal disse høyst merkverdige fenomenene forklares: motsetningen mellom individuell og kollektiv handling, at denne motsetningen ikke fører til frustrasjon, men nærmest til en glede og lykkefølelse? Forklaringen ligger i en lav gruppelojalitet. Det skyldes at de aller fleste medlemmer av NFF er medlemmer av en annen interesseorganisasjon og medlemskapet i denne organisasjonen er primært. Det er vel bare en håndfull medlemmer av NFF som har den som sin primære fagforening og interesseorganisasjon. For de fleste er NFF en ekstraforening, de aller fleste medlemmene av den har ikke sin identitet knyttet til å være NFF-medlem, men til en annen og primær fagforening som ivaretar deres arbeids- og inntekstforhold. NFF-medlemskapet og hva det måtte innebære av kurstilbud, seminarer og stipendier er et hyggelig tillegg, nærmest et slags frynsegode. De fleste NFF-medlemmer forholder seg derfor pragmatisk og avslappet til foreningen. De oppfatter ikke denne motsetningen mellom individuell og kollektiv handling som en motsetning som rammer dem.         
Det som er bekymringsfullt er at mediene i alt for liten grad benytter alle de sensasjoner som legges fram i sakprosabøker. Feilen er ikke at det er for mye, men for lite av det den oppgitte problemstillingen redd for. Hvorfor er det for lite? Hva eller hvem er ansvarlig for at for lite av den kunnskapen som utvinnes i sakprosaen får flyte ut til en større allmennhet? Hvis en sensasjonskontrakt mellom forlag og medier sikre det bør sakprosaforfattere snarest gå i spissen for at det blir opprettet slike kontrakter.

Er det for lite fordi sakprosaforfattere er for tilbakeholdne, for unnfallende, romantiserer vi det å bli oversett, er det et slags behagelig eksil vi luller oss inn i, har vi i grunnen oppnådd vårt mål når boka er antatt? Ser de fleste sakprosaforfattere på å utgi ei bok bare som en selvrealisering og noe vi gjør for å pynte CV’n. Problemstillingen burde heller ha vært hvordan det er mulig å være sakprosaforfatter og å skrive og utgi bøker uten at de blir lagt merke til. Mange er fornøyd med det. Slike bøker kan diskuteres her i Uranienborgveien 2 eller i forfatterens fagmiljø, det er jo så hyggelig og alle kan gratulere hverandre og alt koker bort i kollegial velvilje. Slikt produserer bare homogene, koselige små og selvgode miljøer. I slike selvtilfredse miljøer fins det ikke bare motstand mot forlag og media som er reell og beklagelig, men en motstand mot omverdenen i det hele tatt. 
Skyldes denne berøringsangsten og tilbakeholdenheten at sakprosaforfattere er fornøyd med tingenes tilstand? Skyldes den mangel på ambisjoner? eller skyldes den at vi ikke tar vår oppgave alvorlig? Er den et uttrykk for mangel på selvtillit? Under denne mangelen på selvtillit ligger det i så fall en overvurdering av forlag og av media. Sannsynligvis skyldes denne tilbakeholdenheten en rar blanding av både selvtilfredshet, undervurdering og mangel på ambisjoner.

I spørsmålet ”Fins det en sensasjonskontrakt mellom forlagene og mediene?” ligger det ikke bare et verdihierarki som plasserer sakprosaen på toppen og mediene underst, men også et makthierarki som nær sagt selvfølgelig går ut på at det antatte gode, sakprosaen, har mist, mens det antatte onde, mediene og forlagene, har mest makt. Men hvorfor går en sakprosaforfatter a priori gå ut fra at hun eller han er den svakeste parten? Hvorfor identifiserer alle sakprosaforfattere seg automatisk med Faust og tror at de har solgt sin sjel når de har snakket med et forlag eller en journalist? Hvorfor oppfatter ikke sakprosaforfatteren seg som likeverdig i forhold til forlag og media. Å gjøre disse helt nødvendige og prisverdige instansene til onder skyldes at man ikke tør å betrakte seg selv som likeverdig med dem. Så lenge man underordner seg kan man heller ikke anerkjennes som en likeverdig part av media og forlag. For å bli tatt alvorlig av andre må man ta seg selv alvorlig.

Spørsmålet om å ta oss selv alvorlig kan presiseres til spørsmålet om å ta oss selv alvorlig som hva? Og da støter vi igjen mot spørsmålet hva er en sakprosaforfatter, det er i alle fall ikke en homogen størrelse. Vi må vende tilbake til organisasjonsspørsmålet og den kjensgjerningen at de fleste sakprosaforfattere som er medlemmer av NFF har denne interesseorganisasjonen som en nummer to organisasjon. Detter er sakprosaforfattere som gir ut lærebøker, en bok som populariserer forskning eller en fagbok knyttet til en undervisnings- eller forskningsinstitusjonene. Det er naturligvis ikke noe galt eller noe mindreverdig med det. Denne sakprosaen er relatert til skoler, høgskoler, universitet og forskningsinstitusjoner og har sin store nytte og berettigelse. Mye av denne sakprosaen inngår i meritterende sammenhenger, det er noen få akademikere i noen få fag som klarer å skrive sakprosa som både er meritterende og interessant for en større allmennhet. Poenget i denne sammenhengen er at de aller fleste som har det som sitt daglige virke å skrive sakprosa gjør det i meritterende sammenhenger. Hva skille en meritterende fra en ikke-meritterende sakprosa? Den meritterende sakprosaen vender seg til et inneforstått publikum for å oppnå klart bestemte hensikter. Den meritterende sakprosaen skrives i et rom som er lukket eller i alle fall begrenset av gitte faglige normer og regler.
Det er ikke noe galt i dette, slik må det være, men denne sakprosaen er altså skrevet med bestemte hensikter og på bestemte måte som er definert på forhånd. Forlag og media krevet ofte at det disse sakprosaforfatterne holder for det faglige, premissene, forbeholden og modifikasjonene må utgå for at denne sakprosaen skal bli interessant i en vider sammenheng og for en større allmennhet. Norske forlag har ikke vært flinke til å få i stand slike utgivelser når det ses bort fra akademikere i fag hvor det ikke er etablert noe absolutt skille mellom meritterende og generell sakprosa, som historie og litteraturhistorie. 

Nå vet alle som har vært i kontakt med forlag og media at det ikke bare, heller ikke først og fremst, er en behagelig opplevelse. Hvorfor skal man utsette seg for det? Den meritterende sakprosaen kommer likevel rundt i det institusjonelle systemet den er ment og skrevet for. Fins det for eksempel en forlagsredaktør som følger med på hva for eksempel norske samfunnsforskere skriver i internasjonale tidsskrifter, som leser det og kan formulere en forespørsel om en sakprosabok for generellmarkedet om emnet? Jeg er ikke så sikker på det.       

Jeg påstår ikke at forlagene hadde slike redaktører før, jeg påstår heller ikke at dette betyr at en mindre faglig-akademisk offentligheten og den generelle mediaoffentligheten har glidd eller glir fra hverandre. Det er på mange måter en ny situasjon at det fins et forholdsmessig stort antall forskere som skriver og publiserer mye. Hvordan kan forlag og media bidra til å trekke kunnskapen fra denne faglitteraturen inn i den generelle samfunnsdebatten.  Her er det to parter som ikke snakker så godt sammen.
De sakprosaforfatterne det her dreier seg om vil stort sette være de samme som har NFF som sin interesseorganisasjon nummer to. De vil uansett kunne fortsette som sakprosaforfattere, og det er viktig og riktig at de gjør det.

La oss slå fast at for å heve kvaliteten på sakprosaen må det bli et yrke å skrive sakprosa forstått som ikke-meritterende sakprosa, det amerikanerne kaller ikke-fiksjon. Dette har med profesjonalisering å gjøre. Hvor mange personer er det som skriver slik sakprosa i år etter år i Norge og som har NFF som sin primære interesseorganisasjon? Det er ikke mange. En heving av standarden på generell sakprosa kan ikke skje hvis ikke et vist antall personer gis mulighet til å gjøre dette til sitt yrke. Hvor stort må dette antallet være? Det er det ikke lett å avgjøre, men la oss igjen kaste et blikk på organisasjonsspørsmålet.

Hvem har NFF som sin primære interesseorganisasjon? Det er ikke-fiksjonsforfattere på heltid. Det er vel også disse som er frilansutvalgets målgruppe. Disse ville ha interesse av en omlegging av stipendiepolitikken til NFF fra mange og små til færre og større stipendier. Hvis man vil styrke den generelle sakprosaen må foreningen føre en politikk som tar sikte på å gjøre det mulig for et gitt antall å ha det yrke å være sakprosaforfatter, det vil si at de har et økonomisk utkomme som gjør at de kan være det på heltid. I den grad det fins heltids ikke-fiksjonsforfattere i Norge er det fordi de er kommet inn under andre stipendieordninger, garantiinntekt eller statsstipend, dette skjer riktignok ofte med effektiv bistand og støtte fra NFF. Når det gjelder den generelle stipendiepolitikken til NFF, så består den i å dele litt til alle. Foreningen har valgt å være en forening for rettighetshavere å gi midler tilbake til rettighetshavere, den har i mindre grad valgt å sørge for at et mindre antall ikke-fiksjonsforfattere har kunnet være det på heltid. For å bedre kvaliteten på den generelle sakprosaen, må NFF gjennom stipendier gjøre det mulig for flere å bli heltidsforfattere. De fleste som fins i denne kategorien i dag har andre hovedsponsorer enn NFF. Det kan være problematisk at nettopp de som har NFF som sin primære organisasjon, må hente brorparten av den støtten de får fra andre hold. 
Ansvaret for å sikre ikke-fiksjonsforfattere arbeidsvilkår som muliggjør å ha dette som yrke ligger naturligvis ikke først og fremst hos NFF, men også hos forlagene. Forlagene (sammen med bokhandlere og bokklubber) burde i sin egen interesse i felleskap opprette et fond og dele ut stipendier til ikke-fiksjonsforfatterne. La oss si at det kunne delte ut ti stipendier av 500 000 kroner hvert år. Det er i virkeligheten sensasjonelt at forlagene ikke har tatt noe initiativ til å gjøre noe for denne litteraturen.

Hvorfor skal man styre sakprosaen? Hva er dens samfunnsmessige oppgave. Den er knyttet til å bygge offentlighet, hva er offentlighet? Det er lett å svare at en offentlighet, om den ikke er, så krever den i alle fall media, men media kan være mange ting og sakprosa er også et medium. Det er sakprosaens oppgave å etablere problemstillinger, begreper, resonnementer som kan skape adekvate og relevante refleksjon over tidens store spørsmål. Sakprosaen skal skape den infrastrukturen som er nødvendig for at det skal være mulig å etablere meningsutvekslinger om tidens store spørsmål slik at normer kan etableres og forkastes.


<Tilbake til forrige side Utskriftsvennlig side>