>Debatt Tilbake til debattoversikt

Seminar om sakprosakritikk i dagspresse og etermedier 22.1.09

Debattinnlegg

 

Den sensasjonelle sakprosaen

Ivo de Figueiredo

2008 var året da sakprosaen utfordret skjønnlitteraturens posisjon i norsk litterær offentlighet. Betegnelsene «forfatter» og «litteratur» skal ikke lenger være ensbetydende med den skjønnlitterære sorten. Sakprosaen er allestedsnærværende, fra togtabellen til essayet, med et spenn fra det nyttige til det kulturelt betydningsfulle. Slik har vi slått oss for brystet, vi som har kjempet den gode sak i medier og på tallrike seminarer. Det er på tide å gjøre opp status. Er vi så gode som vi vil ha det til? Er norsk sakprosa der vi gjerne vil den skal være?

Jeg mener nei. Det skrives god norsk sakprosa i dag, men et edruelig tilbakeblikk på jubelåret 2008 bør etter min mening få oss til å innta en mer ydmyk holdning overfor den skjønnlitterære institusjonen vi gjerne vil utfordre. En av årsakene til fjorårets høye sigarføring, er at vi har operert med et svært vidt sakprosabegrep. Johan Tønnesson, som har frontet sakprosaen på en prisverdig måte, har gjort det med en professoral sjangertoleranse som nok er akademisk aktverdig, men som gir få klare holdepunkter for å vurdere sakprosaens kvaliteter som litteratur. For forskeren er alle tekster like verdifulle, men man erobrer ikke litteraturens høyborg med bruksanvisninger og soppbøker.

Lave forventninger Norsk litterær sakprosa lider av en kronisk mangel på forventninger, som henger sammen med svakt utviklede forestillinger om hva litterær kvalitet er i saklitterær sammenheng. En biografi prises høyt hvis den er «spennende som en kriminalroman», akademikerne applauderes hvis de klarer å «popularisere» faget sitt og skrive «lett og flytende». Men språk og litterære grep er mer enn en smekker form som trekkes ned over et saklig innhold. Å bruke språket er i seg selv en erkjennelsessøkende handling, såkalte litterære grep en integrert del av den intellektuelle prosess som skrivingen er.
    De lave forventningene finnes både hos forfatterne og i den litterære institusjonen som omgir dem, fra forlag til kulturredaksjoner. I dagspressen er interessen for sakprosaen langt på vei styrt av sensasjoner og salgstall, mer enn litterær kvalitet. Medieomtalen av Ingar Sletten Kolloens Snåsamannen ble en endeløs avisføljetong om opplagstall og penger, diskusjonen rundt Mia Gundersens selvbiografi dreide seg mest om hvem som (ikke) hadde ligget med hvem, ja, selv Olav Njølstads monumentale Hauge-biografi har blitt mottatt mer som en historisk nyhetssak enn som sakprosa. Det siste eksempelet støtter bare delvis opp om min bekymring. For er det ikke vitterlig en seier for sakprosaen at en murstein av en politisk biografi topper listene og høster så mye seriøs omtale som den tross alt har fått? Er det kanskje bare å akseptere at sakprosa stort sett skrives, formidles og leses som 95 prosent sak og 5 prosent litteratur? Kanskje, men da gir det ingen mening å sidestille sakprosaen med den estetiske og eksistensielle sprengkraften den gode skjønnlitteraturen kan by på.
    Det trengs bedre utviklede, sjangerspesifikke kriterier å vurdere sakprosaen etter. Sakprosaen lider under en underutviklet og til dels feilkalibrert litterær institusjon. Mange har snakket om en sensasjonskontrakt mellom forlagene og mediene. Men hva skal man med kontrakter når man har sammenfallende interesser? Avisene kan vanskelig snakke seg bort fra sine egne oppslag. Men slipper forleggerne for billig unna når de, med dannet forargelse, fnyser over medie­nes forsimpling av litteraturen, når de selv nødvendigvis kjenner verdien av en prangende VG-forside? Den største bristen i forlagsleddet er likevel at man slipper bøker som er uferdige eller for dårlige. Jeg har selv anmeldt bøker i fjor som nærmest må regnes som svik mot forfatteren fra forlagets side. Kan norske sakprosaredaktører med hånden på hjertet si at de henter maksimalt ut av hver bok? At de utvikler vesentlig litteratur og forfatterskap, og gir forfatterne den fruktbare motstand og det litterære vekstrommet som de beste skjønnlitterære redaktørene gjør? Jeg tillater meg å tvile.

Kritikkens funksjon Det er mange veier til bedre sakprosabøker, men ett sted å begynne er i sakprosakritikken i dagspressen og etermediene. Mediene har ideelt sett en dobbelt funksjon ved på den ene siden å legge premisser for offentlighetens mottagelse gjennom omtale og anmeldelser, og på den andre siden gi konstruktiv motstand og veiledning for forfattere og forlag.
    Ideelt sett, altså. I virkeligheten er det slik at mens mange skjønnlitterære kritikere kan påberope seg en viss grad av faglighet, ser det dessverre ut til at en sakprosabok kan anmeldes av hvem som helst med en viss interesse for saken. Når anmelderen står uten nevneverdig litterær kompetanse, blir resultatet fort at kritikken blir for snill. Ja, selv skolerte anmeldere, som i skjønnlitterære sammenhenger opererer med avanserte analyser, kan redusere seg selv til enkle faktafetisjister og referenter i møte med f.eks. forfatterbiografien. I slike tilfeller er forklaringen ikke manglende kompetanse, men manglende interesse for sakprosa som litteratur. Poenget er selvsagt at den litterære analysen er en forutsetning for å forstå innholdet, saken, i en sakprosabok. Et godt eksempel er Dagbladets anmeldelse av Snåsamannen, der det slås fast at forfatteren skriver «rene fakta» uten å fortolke! Historien er altså ikke litteratur, men sannhet. Ikke overraskende avslører anmelderen at også hun er blant dem som har følt kraften fra Joralf Gjerstads varme hender.
    Det finnes enkelte gode sakprosakritikere i pressen, som klarer å kombinere et subjektivt temperament med en viss formbevissthet. Men til tross for disse fremstår sakprosakritikken stadig som en underutviklet sjanger. For noen anmeldere er kritikken et utløp for egne tapte ambisjoner, for andre en anledning til å fortelle anekdoter ingen vil høre eller en catwalk for sitt eget ego – det man i Morgenbladet kaller «subjektiv kritikk». Kritikken kan imidlertid ikke ses isolert fra den øvrige journalistikken. En bok man fra forlagenes side forventer (planlegger) en viss oppmerksomhet rundt, formidles gjerne gjennom tre sjangere med stigende kulturell betydning – nyhetsjournalistikken, kulturjournalistikken og litteraturkritikken. De færreste sakprosabøker tas opp i alle sjangrere. Slik løper mediene forlagenes ærend og tilbyr villig spalteplass til sakprosa med stor sensasjonsverdi, men liten litterær verdi. For kulturredaksjonene er denne arbeidsfordelingen bekvem, siden man kan vise til kritikken som seriøst alibi og late som om avisenes forsider ikke har noe med dem å gjøre. Det er mulig smerten ved å arbeide i Dagbladet blir mindre på denne måten, men det er til liten trøst for leserne som ser litteraturen forsvinne mellom Mia Gundersens duvende bryster.
    For sakprosakritikken er det avgjørende at kulturredaktørene viser større visjonær handlekraft både overfor anmelderne og redaksjonskollegiet. I tillegg trenger vi å diskutere selve grunnpremissene for kritikkens form og funksjon. Et sted å begynne er å ta stilling til følgende ideale, ja, banale og grunnleggende krav til en anmeldelse:
    Lesning. Utgangspunktet for en anmeldelse må være en sympatisk lesning og en redelig presentasjon av det som med all rimelighet må antas å være forfatterens prosjekt.
    Drøfting. Skjematisk bør man kunne skjelne mellom: a) En drøfting av bokens prosjekt på dets egne premisser, med en vurdering av fremstillingens empiri, fortolkninger og litterære grep. b) En drøfting av andre mulige, og kanskje mer fruktbare, tilnærminger, gjerne basert på utvidet empiri og alternative fortolkningsmodeller.
    Utsyn. En anmeldelse bør gi et selvstendig bidrag ved å behandle et gitt emne i spennet mellom forfatterens prosjekt og en mer allmenn saklig, faglig og litterær diskurs. I dette ligger at anmelderen må være seg bevisst egne forutsetninger og forkjærligheter. Dette utelukker ikke polemikk, bare den er redelig og evner å åpne, ikke innsnevre, forståelsen for emnet som diskuteres. Det er altså ingen grunner for kritikeren til å ofre sin subjektive stemme, varmen eller stinget som gjør kritikken til en leseverdig sjanger i seg selv.
    Er så disse idealkravene mulig å leve opp til innenfor dagspressens stramme rammer? Ja, absolutt, hvis man er god. Og gode kritikere kommer ikke av seg selv, de må dyrkes fram. Bare slik kan kritikken være med å tukte sakprosaforfattere og forleggere, inngå som et konstruktivt ledd i det litterære systemet og i beste fall heve nivået på norsk litterær sakprosa.


<Tilbake til forrige side Utskriftsvennlig side>