>Debatt Tilbake til debattoversikt

Debattinnlegg av Nan Bentzen Skille


 

Kulturlivets deltakere og tilskuere

Nan Bentzen Skille

Det var under Litteraturfestivalen på Lillehammer for noen år siden. Arne Skouen og jeg satt bakerst i Bankcaféen og observerte hvordan rommet langsomt ble fylt av et summende forventningsfullt publikum, folk som fant frem langs bordene og benket seg – for å høre et foredrag, et intervju, en opplesning, eller hva det nå var som sto på programmet akkurat den kvelden. Plutselig datt det ut av Arne Skouen: «Hvordan hadde det vært med kulturlivet her i Norge, om det ikke hadde vært for dere kvinner!» Han sa det ikke som et spørsmål, men med mange utropstegn. Etter å ha tatt et raskt overblikk over publikum, måtte jeg innrømme at 9 av 10 var kvinner, de fleste sågar «godt voksne».

Festivaler – med og for hvem? Jeg bruker ordet «innrømme» med vilje, for som mangeårig medlem av rådet for Norsk Litteraturfestival, den som begynte med et Undset-seminar på Nansenskolen for 15 år siden, har jeg vært med på mange diskusjoner om hvordan vi skulle få mannfolka med og ut på banen – og aller helst også de unge guttene. Forandringene i løpet av disse 15 årene er påfallende. Gjennom målbevisst arbeid har det lykkes festivalen å engasjere et bredt og sammensatt publikum, hvor andelen menn og ungdommer av begge kjønn nå er så stort, at vi hvithårete damer faktisk begynner å bli verneverdige. Derfor støkk det i meg da jeg leste et intervju i Dagbladet i vår, hvor sju av forfatterne som skulle komme til Lillehammer på sommerens festival, ble presentert: Alle de sju var menn, det samme var intervjueren og den intervjuede. Ni menn på banen – ikke en eneste kvinne! Jeg tenkte med forskrekkelse at nå blir det bråk. Men – vi kan jo si heldigvis for festivalen: Det kom ikke et pip. Og heldigvis for publikum inkluderte det endelige programmet mange sterke kvinnenavn, som Margaret Atwood, Naomi Klein og Ebba Witt-Brattström. Godt var det, for litt senere brøt en av sommerens snakkiser ut, med kritikk av alle musikkfestivalene som var dominert av mannlige artister.

The Angry Young Men … Og jeg tenker: Så rart at så mange av dem som arbeider med kultur ignorerer at en stor del av det publikummet de er avhengig av består av kvinner? Og jeg tenker: De må ha glemt, eller aldri lært, den leksa vi lærte på 1970-tallet: Det som påstås å være av «allmenn» interesse, er i mange tilfeller av størst interesse for «alle menn». Da jeg studerte engelsk litteratur ved Universitetet i Bergen, sto «The Angry Young Men» sentralt på læreplanen: unge menn med arbeiderbakgrunn som var fulle av frustrasjon og opprørs­trang. Det var John Osborne, Kingsley Amis, John Brain og andre, forfattere som stormet frem på 1950-tallet med all den vitalitet og energi som kan frigjøres når en tidligere taus samfunnsgruppe plutselig slipper til og griper ordet.

… og The Hungry Young Women  Med The Golden Notebook av Doris Lessing var det de sulteforede unge kvinnene som gjorde sin entré på den litterære scenen, som tvang seg frem med stor kraft og forlangte å bli hørt. «The Hungry Young Women» kaller jeg dem gjerne. En av mine studievenner, Anka Ryall, var nettopp kommet hjem fra USA, og hun kunne fortelle at der var det et fag som ble kalt «women’s literature», og det var godkjent som et eget universitetsstudium. Høsten 1975 samlet vi en håndfull medstudenter, satte opp en pensumliste som begynte med Mary Wollstonecraft og endte med Doris Lessing, og med denne listen gikk vi fra professor til professor og spurte pent om noen kunne ta på seg ansvaret som veileder for vårt prosjekt. De tre første sa nei, men så banket vi på døren til professor Lars Hartveit, og han sa ja, om enn noe nølende. Dermed ble kvinnelitteratur godkjent som eget emneområde, for første gang ved et norsk universitet, så vidt jeg vet.
    Selv skrev jeg min hovedoppgave om The Golden Notebook, som var en av de mektigste romanene i den store bølgen av kvinnelitteratur som slo inn over oss i 1970- og 80-årene og omformet det litterære landskapet for evig og alltid. Den var med på å definere en epoke. Nok en gang ble vitaliteten fra en hel befolkningsgruppe frigjort og sprøytet inn i det litterære kretsløpet, og forlagene skjønte fort at «The Hungry Young Women» appellerte til en enorm leserskare. Kvinnelige forfattere ble plutselig interessante for bransjen, og kvinnelitteratur dukket opp som fagfelt på høyskoler og universiteter overalt.

Wendela Hebbe I Sverige feires i år kvinnenes inntog i pressen, for i høst er det 200 år siden deres første kvinnelige yrkesjournalist ble født. Wendela Hebbe (1808–1899) ble ansatt i Aftonbladet i 1841, og noen år senere introduserte hun sosialreportasjen som en ny genre i avisen. Jubileet for Wendela Hebbes fødsel markeres med en antologi redigert av Ami Lönnroth: Empati och engagement. En kvinnolinje i svensk journalistikk. Foreningen Wendelas Vänner har dessuten delt ut to priser i løpet av året; én til forfatterne av boken Sjukt billig, som tar opp de elendige arbeidsvilkårene for kinesiske steinarbeidere, og én til journalisten bak en usentimental reportasje om svenske renholdsarbeidere som vasker tog og jernbanestasjoner – under hardt tidspress mellom ankomst og avgang.
    Ledelsen som ansatte Wendela Hebbe i Aftonbladet fikk fort merke at den kvinnelige journalisten tok opp andre saker og presenterte dem på en annen måte enn sine mannlige kolleger. De merket seg også, på samme måte som forlagsbransjen i 1970-årene, at det lønte seg å ha en kvinne i staben, fordi hun fikk et stort og nytt publikum i tale. Forklaringen ligger ifølge Ami Lönnroth i dette: «Läsaren blir berörd först om det som skrivs talar direkt till den egna erfarenheten, de egna funderingarna över livet och verkligheten. Bara om man lyckas upprätta en jämnbördighet med sin läsare kan man som skribent nå fram.»1

Blind for egen makt «Kvinnors journalistik nedvärderas därför att kvinnor nedvärderas.»2 Så enkelt. Så fundamentalt. Dette hevder Anne Jakalas i en av artiklene i den nevnte antologien, og hun viser at veien frem til demokrati i mediene, også i Skandinavia, ennå er lang. Det gjelder ikke bare antall kvinnelige bidragsytere og kilder. Kvinnene blir fremdeles oftere enn menn stående på det nederste trinnet i redaksjonenes hierarki, og er overrepresentert på «myke» stoffområder: interiør, helse og «human interest»-saker, mens kollegiet som jobber med det «harde» stoffet – nyheter, økonomi og politikk – er mer blandet. Og vi er alle så grundig marinert i stereotyp kjønnstenkning at vi lar dette passere. Arbeidsfordelingen fungerer utmerket i en presse som ser det som sin viktigste oppgave å speile makten. Har ikke kvinner makt, kan de ikke gis plass.
    Men så stiller Jakalas det kjetterske spørsmålet: er det virkelig medienes fremste oppgave å speile makten? Hva med å definere forbedring som en ambisjon? Hun innser at å sette seg slike mål er vanskelig, fordi det er maktens privilegium å være blind for sin egen makt. Også innad i redaksjonene. Når en kvinnelig journalist ser seg selv i speilet, ser hun en kvinnelig journalist, men når en mannlig journalist ser seg selv i speilet, ser han en journalist. Punktum. Det mannlige oppfattes som det universelle. Skal man forstå behovet for endring, kreves det konstant trening i å se virkeligheten fra den andres perspektiv.

Den enøyde offentligheten Rettferdighet som argument er ikke særlig effektivt, da er det bedre å vise til økonomi. Rett som det er får jeg tilbud om å abonnere på et eller annet litterært tidsskrift, og hver gang det skjer, tar jeg et raskt overblikk over bidragsyterne. Hvis listen består av 90 prosent menn, kanskje med et par kvinnelige knapphullsblomster, legger jeg bladet bort. Jeg orker ikke mer av Adorno, Habermas og Derrida, og jeg har i grunnen fått nok av Solstad, Fløgstad og Kjærstad også. Jeg ønsker å bruke min tid og mine penger på andre måter.
    Jeg tror det er mange kvinner som reagerer som meg, og jeg synes det er rart at ikke flere redaktører og forleggere og festivalarrangører tar inn over seg det enkle faktum at det straffer seg på pungen å ignorere en stor del av sitt potensielle publikum. Det er dumt, og det er urettferdig, og jeg spør meg selv: Hvor enøyd har den norske offentligheten lov til å være? Og hvor lenge vil majoriteten av kvinner akseptere å behandles som en minoritet?


Noter
1    Lönnroth, Ami (red.): Empati och engagement. En kvinnolinje i svensk journalistikk. Tusculum Förlag (2008), s. 25. www.tusculum.se
2    Ibid. Jakalas, Anne: «Kvinnors journalistik nedvärderas därför att kvinnor nedvärderas», s. 215.


<Tilbake til forrige side Utskriftsvennlig side>