>Debatt Tilbake til debattoversikt

Debattinnlegg av Frank Rossavik


 

Etikk av egeninteresse

Frank  Rossavik

Tidligere i høst hadde vi tilløp til en debatt om etikk i bokbransjen. Som svar på forlegger Ida Berntsens artikkel i Prosa 04/08, publisert i kortversjon i Aftenposten, luftet bl.a. Paul Bjerke på nytt ideen om en bokbransjens variant av pressens Vær varsom-plakat (VVP).1 Tanken ble dels avvist, dels ble behovet bagatellisert.

På en måte er det overraskende, på en annen måte ikke. Ikke overraskende fordi bokbransjen ikke er som andre bransjer. Bokprisene er regulert. Store forlag, bokklubber og bokhandlerkjeder eier hverandre, og bruker makt deretter. Detaljistleddet tar det aller meste av profitten. Forfatterne får minst, og må på toppen av alt avstå såkalt innbindingsfradrag (et ord Wesensteen ville ha lansert med glede). Der pressen har pinlig nøyaktige, uavhengig kontrollerte opplagstall, kan forlagene påstå hva de vil om en boks salgstall. Gås de på klingen, kan de kryptisk mumle noe om «ut til bokhandel», uviss retur, rabattert salg, og det ene med det andre. Det er altså ikke rart ordet etikk skaper usikkerhet og mistro.2
På den annen side: Burde ikke forlagene og bokbransjens organisasjoner se faretegnene? De siste årene har en rekke utgivelser, spesielt dokumentarbøker og biografier, gitt dårlig PR. Uten at jeg har forsket på saken, er det mitt klare inntrykk at den berømte «blodtåka» som sies å regjere visse avisdesker, gjør seg stadig mer gjeldende også hos forfattere og forlag.
Det er i så fall alvorlig, fordi boken fortsatt har ry på seg for å være noe av verdi, langt mer enn en avisartikkel. Når for eksempel etablerte journalister som meg iblant fristes til å skrive bøker, er det verken for å nå flere lesere eller å tjene penger. De aller fleste bøker går jo i langt lavere opplag enn vi er vant til, og det skal mye til for at royalty og subsidier fra Fritt Ord/NFF dekker den ulønnede permisjonen.
Noen vil vel påberope seg et kall, andre muligheten til å gå i dybden. Men for meg – og mange andre, tør jeg påstå – er prestisjen i en bokutgivelse minst like viktig. Som journalist rangerer jeg omtrent på nivå med politikere og halliker. Som forfatter, derimot, opplever jeg bukking og skraping overalt. Og det selv om mine to bøker strengt tatt er alminnelig journalistikk mellom to permer.
Tåler forlagene at bokens ry rives ned, delvis som følge av at journalister skriver bøker for å få lirt av seg ting de aldri ville fått lov til å publisere der de jobber til daglig?
I september, da etikk i bokbransjen hadde sin lynvisitt på avisenes dagsorden, deltok jeg i panelet på Prosas debatt på Litteraturhuset. Et konkret eksempel vi kom til å snakke om, var Mia Gundersens selvbiografi, skrevet med Hege Storhaugs hjelp. Her finnes den sprengfestlige passasjen om at Gundersen en gang kom til å dele seng med Kjell Inge Røkke, visstnok uten at «noe» skjedde. Jeg hadde tatt for gitt at forlag og forfattere her hadde formulert seg med omhu, for å få tabloidene til å kjøre tvetydige oppslag og irritere Røkke, slik at han nå – i motsetning til i sengen – gjorde noe, noe som kunne skape blest om boken. Derfor ble jeg forbløffet da Aschehougs sjefredaktør Harald Engelstad fra salen kunne opplyse at de ikke engang hadde merket seg og diskutert dette avsnittet. Jeg vet ikke hva som er verst, at de er spekulative, eller at de er bevisstløse. Uansett viser eksemplet Gundersen/Røkke behovet for større etisk bevissthet.
Eller for å ta et annet eksempel: I Lars Sigurd Sunnanås Skibbrudd, om Redningsselskapet, for øvrig en god og viktig bok, har forfatteren i sin iver etter å kjølhale tidligere generalsekretær Monica Kristensen Solås’ fiender, tatt med at en av dem (i tjeneste som politimann) lot seg avsuge av en arrestant ni år før han startet i Redningsselskapet. Mannen ble først dømt for utnyttelse av sin stilling, senere frikjent. Spartacus forlag virket ikke direkte nedstemt da den omtalte (fånyttes) gikk til Namsretten for å få boken stanset.
Avsugningen hadde neppe passert en våken desk i et medie­hus, og i alle fall hadde ikke Røkkes og Gundersens felles døgnhvile gjort det. Paradokset er selvsagt at sistnevnte historie likevel havnet på avisforsidene. Avisene hadde jo ikke selv bidratt til å bringe opplysningene inn i det offentlige rom, og følgelig ble fristelsen nå for sterk. De blir trolig dømt i Pressens faglige utvalg (PFU) like fullt (Røkke har klagd). Jeg kunne lett ha nevnt flere eksempler.
I sin avvisning av forslaget om en VVP for bokbransjen, er Ida Berntsen opptatt av å fastslå klare skiller mellom litteratur og journalistikk. Argumentasjonen er formalistisk, og stedvis nokså kunstig. Hennes hovedpoeng synes å være at forlagene også har utgiveransvar, men «ikke på samme måte som en avis», for forlaget «kan problemfritt utgi bøker med motstridende synspunkter, og stille seg bak begge tekster».
Og det kan aviser ikke? Som kommentator (men ikke redaktør) i Bergens Tidende kan jeg gi uttrykk for synspunkter som ikke bare strider mot hva en av mine kolleger har skrevet dagen før, men også mot avisens syn på lederplass. Slikt skjer ikke så sjelden, og ikke bare i BT. I tillegg kommer selvsagt at aviser og andre medier stadig viderebringer de forskjelligste synspunkter fra eksterne meningsytrere. Ida Berntsen understreker at jo, også forlagene har grenser. «De er i stadig bevegelse, forskjellige for ulike utgivelser,» noe hun åpenbart mener er bra. Hun nevner tre grenser eksplisitt. En er jussen (som også gjelder mediene), og en annen forfatterens «moral og anstendighet, som han alene har kjennskap til». Jeg ser at det her ligger et dypere poeng; hensynet til forfatterens frihet. Men jeg lar det ligge nå; VVP er jo ikke redaktørens våpen mot journalisten, men et institutt hele bransjen er blitt enig om. Berntsens tredje grense er «god forleggerskikk», og her skal hensynet til hva som er klokt og etisk riktig komme inn. Problemet er at god skikk er udefinert i bokbransjen, mens nettopp VVP definerer den i pressen. En fellende dom i PFU avrundes med at mediet «har brutt god presseskikk».
VVPs styrke er at den gir normer hele bransjen står bak, og at den gjelder likt i alle medier. Selv om den som kjent ikke avverger alle overtramp, skaper den en bevissthet om kjøreregler og etiske grenser i redaksjonene. Ingen liker å havne i PFU. For mange er det også verre enn å havne i retten; domstolene kan jo alltids hevdes å ikke forstå pressens samfunnsrolle eller å true ytringsfriheten.
     Jeg tror bokbransjen kan trenge noe liknende. Ikke en kopi av VVP, men noe som kan vokse ut av en egen debatt. Bransjen kan likevel finne ideer i VVP. Paragraf 4.3, for eksempel: «Vis respekt for menneskers egenart (…). Fremhev ikke personlige eller private forhold når dette er saken uvedkommende.» Eller paragrafene som gir den som utsettes for sterke beskyldninger rett til samtidig imøtegåelse. Av frykt for å påføre noen infarkt, vil jeg ikke foreslå at angrepne parter skal få skrive etterord. Men er det ikke mulig å kreve at forfatteren informerer berørte om anklager og andre kontroversielle passasjer, og tar hensyn til reaksjonene (uten nødvendigvis å etterkomme alle)? Dette var i hvert fall min tillemping av VVP i arbeidet med biografien om Einar Førde. Ida Berntsen frykter at en bokbransje-VVP ville bety at «forleggere vurderer for eksempel journalisters, politikeres, atomfysikeres, historikeres, jurister og poeters arbeid etter ensartet standard». Det lyder skrekkelig, men jeg tror ikke noen ønsker etiske regler for poeters skildring av havet, ensomheten og orrfuglen. Og det er da vitterlig mye rart som kommer på trykk i norsk presse, selv om vi har litt selvjustis. Dette handler om omgangen med det som er ment å være fakta, det som handler om navngitte mennesker og institusjoner.
Selvsagt blir det vanskelig å finne frem til normene, og å gjøre avgrensninger. Hva for eksempel med en lurvesjanger som nøkkelromanen? Jeg tror likevel bokbransjen ville ha godt av å gjøre et helhjertet forsøk, og se hva som kunne komme ut av det.

Noter
1    Paul Bjerke: «Lettvint om Vær varsom-plakat» Aftenposten 13.09.08, http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/article2652194.ece 2    For ordens skyld: Dette er delvis humoristisk ment.

 


<Tilbake til forrige side Utskriftsvennlig side>