>Debatt Tilbake til debattoversikt

Bokanmeldelse: Espen Søbye om Trond Berg Eriksen, Håkon Harket og Einhart Lorentz: Jødehat

 

Om en lurvet anmeldelse av jødehat

Jørgen Sandemose

Da Jo Benkow for noen år siden tok initiativ til en kortlevd, eksklusiv antirasistisk bevegelse, ”Norsk forening mot antisemittisme”, ble det visst litt for mange nektelser for NRK, som omtalte den som ”Norsk forening mot semittisme”.

Det kan se ut til å gå i surr også for Dagbladets kritiker Espen Søbye, når han setter seg fore å anmelde boka Jødehat i årets første nummer av Prosa (s. 40-45). Søbyes innlegg (”Antisemittisme, et unorsk fenomen?”) tar form av et partsinnlegg om antisemittisme som bør vekke oppsikt i langt videre kretser.

På s. 41 hevder Søbye at ”argumentasjonen for at antisionisme er en ny form for antisemittisme”, slik bokforfatterne legger den fram, må aksepteres som et normgivende ”innlegg til diskusjon”. På s. 45 er holdningen plutselig en annen. Der heter det at slike argumenter innebærer at forfatterne ”snakker Israels høyreside etter munnen”.

Etter et famlende forsøk (43) på å gi en økonomisk-klassemessig forklaring av antisemittismen, hevder Søbye på s. 44 med ett at saken er et spørsmål om opplysning: ”… det er ikke for mye, men for lite opplysning som fører til fascisme og antisemittisme”. Han knytter dette til Opplysningsbevegelsen fra 1600-tallet, som han hevder sto sterkt i Storbritannia og Frankrike, men ikke i Tyskland og Italia. (At den italienske fascismen ikke var antisemittisk, har helt unngått ham.) Og så får vi høre: ”Men unntak fins fra dette skjemaet også, antisemittismen var kanskje vel så sterk i Frankrike som i Tyskland i mellomkrigstida.”

Denne lite elegante akrobatikken er åpenbart tatt i bruk for at anmelderen skal få legge fram en tese om at Holocaust betydde et ”sivilisasjonssammenbrudd”. Les bare: ”Holocaust kan sies å være unikt blant folkemordene fordi det skjedde i land med demokratiske tradisjoner, selv om disse for øyeblikket var satt til side” (42).

Noen elementære fakta: Den nazistyrte jødeutryddelsen hadde sitt tyngdepunkt i Europa øst for Berlin, et område så å si blottet for borgerlig-demokratiske tradisjoner. Hadde det ikke vært for tradisjonene fra de ”sorte hundrer”, pogromene og den vedholdende antisemittismen i Øst-Europa, ville det aldri blitt noe ”Holocaust”. Disse retningene var den tyske dødsindustriens arbeidsmateriale, på samme måte som den tyske tungindustrien var avhengig av russisk olje (som den fikk av Stalin). Uten dem kunne den dødelige antisemittismen ikke ha blitt legitimert i vestligere områder, i den grad den faktisk ble det. Det er derfor en historieforfalskning av store dimensjoner som gjør seg gjeldende i Søbyes tese: ”Det verste som skjedde i det 20. århundret, skjedde i hjertet av det demokratiske Europa” (42).

Slike påstander vitner ikke nettopp om respekt for polske, ukrainske og russiske jøder – den store massen av ofre. Enda verre: Det ser ikke ut til at Søbye er opptatt med å bygge opp holdninger som kan bidra til å hindre at ”det verste” skjer enda en gang. I Østerrike, hvor den antisemittiske tradisjonen er sterk, og hvor produksjonen av SS-mordere var høy, har man en lov som gjør det straffbart å benekte at Holocaust har funnet sted. Søbye slutter opp om denne politikken (41). For en kritisk tenkning må det være åpenbart at slike paragrafer er farlige: De innebærer at sannheten ikke lenger må forsvares med fornuft og rasjonell handling. I stedet skal den beskyttes av tvangsparagrafer. I en gitt situasjon vil dette skape en automatisk oppslutning om de forbudte standpunktene. Det østerrikske borgerskap vet nok hva det gjør!

En annen sak er at en må spørre seg om hvilke kriterier Prosas nye redaktør anvender i sine vurderinger. Ytringsfrihetsprinsipper er selvfølgelig ikke absolutter, men hun burde være forpliktet til å se på hvordan de blir behandlet i det stoffet hun trykker. Og her er det litt av hvert annet å ta av. Blant de som blir forsøkt radbrukket av Søbye, er Norman Finkelstein, som har gjort en prisverdig innsats for å avsløre sionismens bagatellisering av Holocaust (dens omgjøring av folkemordet til en propagandainstitusjon). Søbye hevder at Finkelsteins standpunkt er ”absurd” (42). Påstanden er ubegrunnet, og framkommer gjennom en ”smart” vri fra anmelderens side. Han hevder at Finkelstein ”ser at det fins muligheter for å utnytte og misbruke holocaust, men han ser ikke at det fins en rekke andre og hederlige grunner for å ta opp holocaust nå.” Denne udokumenterte påstanden bruker Søbye så til å påstå at Finkelsteins teser innebærer å hevde at ”å avdekke sivilisasjonssammenbrudd, urettferdighet og overgrep” skulle bli en støtte til slike overgrep. Her kan man i sannhet tale om ”absurditeter”, og Søbye vil da heller ikke være i stand til å dokumentere et eneste ord av det han skriver.

Nevnte oppførsel er desto verre når den blir anvendt til støtte for forfatterne av Jødehat (Eriksen, Lorenz og Harket). De tre markerte seg nylig med en boykott av en forelesning fra Finkelsteins side i Oslo. De fryktet sannheten, de hadde like forseggjorte motiver som Søbye, og følgen er at Prosas anmelder tar del i en hets mot en ærlig arbeidende person som er blitt farlig for samtidens servilt-herskende norske åndelighet. At Søbye passer på å avslutte sin artikkel med å hylle motet hos Dreyfus’ støttespillere, er dermed bare egnet til å vekke forakt.

Prosas anmeldelse av Jødehat viser oss det velkjente liberale dilemmaet. Fenomener som demokrati og ytringsfrihet blir forsvart med anti-demokratiske hodninger og med sensur så snart de ”settes absolutt”, som Hans Skjervheim sa. Fenomenet ”folkemord” er vesentlig her. Helt uavhengig av Søbyes misforståelser finnes det en nær sammenheng mellom genocid og borger-demokrati. Det er med god grunn blitt hevdet (f.eks. av A.J.P. Taylor) at de vestlige demokratienes oppkomst var strukturelt avhengige av den engelske utryddelsen av irer fra 1600-tallet, den amerikanske av indianere – og så videre. Et virkelig vesentlig spørsmål, som vil sette mye av dagens Holocaust-debatt i skyggen, er om det tyskledede folkemordet på jøder er den sentrale faktor i framveksten av et ekte borgerlig demokrati i Tyskland. Det er god grunn til å tro at det forholder seg slik. Dermed er det desto bedre grunn til å foretrekke en annen form for folkestyre – ved siden av reflekterte bokanmeldelser, selvsagt.


<Tilbake til forrige side Utskriftsvennlig side>