>Debatt Tilbake til debattoversikt

Debattinnlegg av Ida Berntsen


 

I grenseland

Ida Berntsen

Siste års bokhøst varmet opp en gammel debatt om hvilke grenser litteraturen bør underkaste seg. De som etterlyser en Vær varsom-plakat for forfattere og forlag må anse litteratur som en enhetlig størrelse med mulighet til felles spilleregler. Det er den ikke.

Litteratur utformes av enkeltindivider så forskjellige at de vanskelig kan tillegges felles motiv og samfunnsrolle. Litteratur er en sekkebetegnelse for nær sagt alt skrevet eller trykket åndsarbeid. Dette omfatter hele spekteret fra håndbøker til ambisiøse og grensesprengende tekster innen skjønnlitterære og sakprosaistiske utgivelser. I fjor ble diskusjonen i særlig grad knyttet til Carl I. Hagens Ærlig talt, Gerd-Liv Vallas Prosessen (begge Cappelen), Håvard Melnæs’ En helt vanlig dag på jobben og Sigurd Smidesang Rønningen og Reidar Mide Solbergs Kaptein Memo (begge Kagge). Kritiske røster hevdet at noen av disse utgivelsene, dersom de var blitt klaget inn, ville blitt felt i Pressens faglige utvalg (PFU) for brudd på Vær varsom-plakaten (VVP). Det kan de gjerne ha rett i. Spørsmålet er imidlertid om en slik innvending er særlig relevant.
    Forskjellen på journalistikk og litteratur er elementær. Journalistikk som middel for utøvelse av pressens samfunnsrolle er klart og inngående beskrevet i VVP. Det angis blant annet at «ytringsfrihet, informasjonsfrihet og trykkefrihet er grunnelementer i et demokrati. En fri, uavhengig presse er blant de viktigste institusjoner i demokratiske samfunn» og at «pressen ivaretar viktige oppgaver som informasjon, debatt og samfunnskritikk. Pressen har et spesielt ansvar for at ulike syn kommer til uttrykk».
    Sammenligningen av journalist og avis på den ene siden, og forfatter og forlag på den andre er en temmelig haltende parallell. Journalisten står formelt i et ansettelsesforhold til avisen og hever lønn. Avisen antar eller forkaster hvert ord journalisten skriver, han eier ikke sin egen tekst i annet enn åndsverklovens forstand og avisen står selv inne for det som settes på trykk. Forfatter og forlag er to likeverdige parter. Forlaget står ikke i et arbeidsgiverforhold til forfatteren. I normalkontrakten overdrar forfatteren retten til å mangfoldiggjøre sitt åndsverk til forlaget – altså å trykke og selge teksten som bok, mot en prosentdeling av omsetningen – royalty. Forfatteren eier sin egen tekst, og står som eneste avsender av innholdet, mens forlaget er rettighetsforvalter. Forfatterens eneste forpliktelse overfor forlaget er å realisere et manuskript som så langt som mulig er kvalitetsmessig ferdig i innhold og form. Redaksjonelt dekker forlagets kompetanse kvalitetssikringen og foredlingen av teksten, både faglig og litterært. Innspill forfatteren står fritt til å godta eller forkaste. Forlaget har selvfølgelig utgiveransvar, men ikke på samme måte som en avis; det kan problemfritt utgi bøker med motstridende synspunkter, og stille seg bak begge tekster. For meget enkelt å eksemplifisere forskjellen mellom subjektivt (litteratur) og objektivt (journalistikk): Når Carl I. Hagen i sin bok skriver at Lars Sponheim er en drittsekk, er det Carl I. Hagen som mener og hevder dette. Dersom journalist NN får satt på trykk en slik betegnelse i Dagbladet, er det Dagbladet som mener og hevder dette.
    «Det er en fare for at denne type karakteristikker blir mer og mer utbredt, ettersom forlagene presses kommersielt til å trekke denne type utsagn lenger og lenger for å gjøre seg bemerket i medievirvaret,» uttalte stipendiat i presseetikk, Paul Bjerke til NRK Kulturnytt i fjor. Et underliggende premiss i et slikt utsagn kan vanskelig leses på annen måte enn at forlag oppmuntrer mer eller mindre sakesløse forfattere til å legge inn saftige og kontroversielle elementer i sitt åndsverk. Det gir et fortegnet bilde av forleggeri som et skamløst spissformuleringsmaskineri, og ligger temmelig langt unna virkeligheten for alminnelig redaksjonelt arbeid.
    De fleste anstendige forlag – dem er det en del av – verken oppsøker eller skygger unna materiale egnet for skandale. Fokuset er et annet. Det redaksjonelle forlagsarbeidet retter seg mot å hjelpe forfatteren til å forbedre hans tekst både faglig og litterært, sikre at dette er en bok der han (altså forfatteren, ikke nødvendigvis forlaget) kan stå inne for alle utsagn eller påstander og i forkant kjenne til de mulige konsekvensene. En god redaksjonell prosess for alle typer bøker inneholder ikke entusiastisk hissing til strid fra redaktør til forfatter – omsorgsfull juling av tekstens svake og kontroversielle sider er snarere normen enn avviket. Og hvis vi nå skal snakke om pengemotivet, er det faktisk noe helt annet enn medieomtale et forlag higer etter: Lønnsomheten ligger i at forfatteren ønsker å utgi sin andre, tredje og alle følgende bøker på ett og samme forlag, og anbefaler sitt forlag til andre. Den beste måten å oppnå dette på, er gjennom grundig og samvittighetsfullt redaksjonelt arbeid.
    Riktignok står medieomtale høyt i kurs hos både bokkjøpere, forfattere og forlag, fordi den er uten de opplagte kommersielle bindingene som finnes for eksempel i annonsering. Imidlertid er en av de første illusjonene man mister som nyansatt i et forlag, den om proporsjonalitet mellom medieomtale og salg. Dette er tydeligvis en seiglivet myte. Ikke minst i mediene. Ifølge samme nyhetssak mener Ulf Andenæs, journalist og anmelder i Aftenposten, at det kan være nødvendig med et etisk regelverk både for dokumentar- og skjønnlitterære bøker basert på virkelige personer og hendelser: «Det kan tenkes situasjoner der en Vær varsom-plakat kunne vært nødvendig. Det burde kunne gå an å ha en selvjustisinstans eller noe lignende.»
    Finnes det da ingen grenser? Selvfølgelig. Det finnes et mylder av grenser. Og grensene flytter seg. De er i stadig bevegelse, forskjellige for ulike utgivelser. Dette er nettopp det særegne med bokutgivelser. Tilbake til drittsekken: Lars Sponheim har en offentlig posisjon der han er godt rustet til å kunne takle, rettferdig eller urettferdig, at en politisk motstander gir ham nedsettende personkarakteristikker. Det er fristende å anse dette som en del av en politikers jobbeskrivelse og arbeidshverdag, og at motstanderens valg av medium for slike ytringer – bok, radio eller avis – er likegyldig. Rent juridisk vil definisjonen etter alt å dømme være at dette har offentlig interesse. (Jeg sier «etter alt å dømme» fordi denne saken verken er anmeldt eller prøvet for retten.) En underordnet sekretær i Venstres partiapparat som opplevde det samme, ville derimot med større tyngde kunne ha anmeldt et slikt forhold som en ærekrenkelse. Hvem som er avsender og mottager flytter altså grensene.
    Forfattere og forlag har primært tre regelsett å forholde seg til, skjønt ingen er absolutte. De inkorporeres i det alminnelige redaksjonelle arbeidet med en tekst.
    1) Den juridiske grensen forholder seg til hva som er og ikke er tillatt i følge norsk lov. Det er en vanlig og udramatisk foreteelse å la en jurist lese hele eller deler av manus der forlag og forfatter er i tvil. Som regel er dette spørsmål knyttet til personvern og injurielovgivning. I rettsapparatet har det vært få saker, men som selvsensur er vissheten om en juridisk grense meget effektiv.
    2) Standens grense, også kjent som «god forleggerskikk». Dette er en skjønnsmessig og helhetlig gjennomgang ved flere sider av en bokutgivelse. Den inneholder diskusjon og bevisstgjøring mellom forlag og forfatter om tekstens innhold og mulige konsekvenser. En underliggende erkjennelse er at det som er lov, ikke nødvendigvis også er klokt eller etisk riktig.
    3) Forfatterens grense handler om hans moral og anstendighet knyttet til teksten, som han alene har kjennskap til. Eksempler er bruk av levende modeller eller andres åndsverk. Dette er den vanskeligste grensen for et forlag å identifisere. Kanskje også for forfatteren selv.
    I Nikolaj Frobenius’ Teori og praksis står sjangerbetegnelsen «roman» på tittelsiden. Til dette lille ordet er det knyttet en fotnote på en og en halv side: «Hvor slutter selvbiografien … og hvor begynner romanen? … Hvis jeg skal gjøre et overslag vil jeg si at 50 prosent, muligens så mye som 60 prosent av det som er nedskrevet, faktisk har hendt og er objektivt verifiserbart.» I et videre «NB», står det: «Ingen av personene i denne boken er fullstendig oppdiktet. Likheten med levende personer er uunngåelig og en forutsetning for alt som er festet til sidene. Forfatteren forbeholder seg retten til å komme med spotske, overdrevne, løgnaktige og sentimentale virkelighetsforvrengninger. Alle løgner er sannferdige.»
    Sitatet viser i hvilket grenseland litteraturen frivillig går inn. Mens modellen for VVP er at journalister vurderer journalisters arbeid etter felles retningslinjer, ville konsekvensen på litteraturens område bli at forleggere vurderer for eksempel journalisters, politikeres, atomfysikeres, historikeres, juristers og poeters arbeid etter ensartet standard. Det er opplagt at med den skyggeaktige uklarheten, som ikke bare Frobenius bekjenner seg til, vil en VVP fremstå som skolemesteraktig pirk, komplett uegnet til formålet. Som vel å merke ikke er å frembringe sannhet og anstendighet, men å lage en god bok (de to tingene er ikke nødvendigvis det samme). Litteraturens største kvalitet er nemlig at dens grenser – i konvensjonell forstand – ikke finnes.

Referanser

Bjerke, Paul: «Ville blitt dømt i PFU», Morgenbladet 27.4.07
Frobenius, Nikolaj (2004): Teori og praksis. Oslo, Gyldendal
Hagen, Carl I. (2007): Ærlig talt. Memoarer 1944–2007. Oslo, Cappelen
«Etterlyser etisk regelverk for bøker», NRK Kulturnytt 22.11.07, www.nrk.no/nyheter/kultur/1.3926526
Lovdata, www.lovdata.no/index-lov.html
Vær varsom-plakaten http://presse.no/Pressens_Faglige_Utvalg_PFU/Var_Varsom-plakaten/


<Tilbake til forrige side Utskriftsvennlig side>