>Debatt Tilbake til debattoversikt

Norsk som fagspråk


 

Tidsskriftene som arena for å styrke norsk som fagspråk

Rune  Ottosen

La meg for det første starte med å si at jeg er for publisering i engelsk-språkelige tidsskrifter der det er naturlig. For å ta et aktuelt eksempel. Jeg har i høst publisert en artikkel i Journalism Practice som er et fagfellevurdert tidsskrift utgitt på et stort internasjonalt forlag. Jeg sider dette innledningsvis for at vi ikke skal få en skinndiskusjon. Det jeg er motstander av er at man skal tvinge folk til å skrive på engelsk der det ikke er naturlig.


Jeg skrev i høst en debattartikkel i Norsk Medietidsskrift om medienes dekning av politivold i forbindelse med Obioraosaken i Trondheim. En kortversjon havnet på kronikkplass i Adresseavisen. Jeg brukte min forskningsbaserte kunnskap til å delta i den offentlige debatten. Av disse tre publiseringsformene er det bare den jeg skrev på engelsk som gir min avdeling på Høgskolen i Oslo penger i kassa. Jeg er altså mot et system som i praksis straffer universitets- og høgskoleansatte som også vil henvende seg til en bredere allmennhet med sin forskningsbaserte kunnskap. Med begrepet tvinge mener jeg tvinge i praksis fordi det nåværende systemet favoriserer engelsk språk på en helt urimelig måte. For igjen å bruke meg selv som eksempel. I 2004 ga jeg ut en fagbok om Journalistrollen i endring med tittelen i Journalistrollen mellom marked og idealer. Det lå mange års forskning og arbeide bak denne boken som jeg faktisk er ganske stolt av. Normalt blir denne boken enten klassifisert som fagbok eller lærebok og den brukes som begge deler. Så vidt jeg har fått brakt på det rene ga denne boken ikke noe økonomisk utteling for min avdeling. Men for meg er denne boken også formidling av forskning til andre medieforskere, noe av det som står her er også publisert i tidsskrifter, men mye er det ikke. Det er uforståelig at en slik sjangeroverskridende bok ikke automatisk premieres.  Dette er meningsløst og særskilt ille for min utdanning der faglitterært forfatterskap om for eksempel avisspråket, er det mest naturlig fagspråket ganske enkelt fordi godt norsk språk er journalisters viktigste arbeidsredskap. Ved å opprettholde et premieringssystem som presser folk til å skrive på engelsk er det helt åpenbart for meg at også norske tidsskrifter blir skadelidende. Enhver forsker har et begrenset antall timer til skriving. Ulike former for diffuse eller klare signaler fra sjefer og omgivelser som oppmuntrer, roser og premierer dem som skriver på engelsk i tidsskrifter av høyeste kategori gjør noe med deg. Vi ønsker alle å bli anerkjent i våre fagmiljøer og de strukturelle føringene som ligger i dette systemet gjør samlet sett at det skrives færre gode artikler på norsk til solide og viktige norske tidsskrifter. Det er jeg overbevist om. Derfor er jeg glad for de signalene vår nye minister Thora Aasland har gitt om at regjeringen kan komme til å snu på dette spørsmålet. St. meld 7 har i sammendraget de forløsende ord som lyder slik: ”Departementet vil imidlertid arbeide for å forbedre statistikk- og indikatorgrunnlaget og senere vurdere en formidlingskomponent i finansieringssystemet. Departementet vil også vurdere å utvide forskningskomponenten til å stimulere til utarbeidelsen av lærebøker og andre akademiske arbeider som har et bredere publikum enn tradisjonelle vitenskapelige arbeider”. Dette er lovende signaler. Hvis det i tillegg hadde stått noe om behovet for å sikre og beskytte norsk som fagspråk hadde jeg blitt enda lykkeligere.

En av dem som har skrevet mest fornuftig om denne problematikken er professor Anders Johansen UiB i et innlegg i NFFs tidsskrift Prosa nr. 1 2006. Han ble som meg sjokkert over manglende utteling for boken Virksomme ord som han ga ut sammen med sin kollega Jens E Kjeldsen. Boken tar sikte på å dokumentere den politiske talens historie i Norge. Det er en murstein på 750 sider og har en tilhørende digital database. Den sistnevnte er et nyttig arbeidsredskap for forskere som ønsker å gå videre med dette arbeidet. Slike formidlingstiltak blir overhode ikke premiert selv om det kan ligge et par års arbeide bak. Johansen reflekterer over det faktum om at de to forfatterne hadde hadde skaffet sin utdanning mer penger om de hver for seg hadde skrevet en artikkel på engelsk i denne perioden de jobbet hardt med verket og databasen. Johansen har også noen viktige refleksjoner om forholdet mellom naturvitenskap, humaniora og samfunnsvitenskap. Det gir mer mening å tenke ensidig tidsskriftpublisering på fagområder der det viktigste er å bygge sten på sten i akkumulert kunnskap der det endelig resultatet fører til et vitenskapelig gjennombrudd uten at de metodiske spørsmålene er viktige for allmennheten. For eksempel kan resultatet av en medisinsk artikkel bli en ny medisin som er viktige for store pasientgrupper uten at allmennheten trenger innsikt i forskningen bak. For samfunns- og kulturvitenskapene er det derimot en del av forskningsoppdraget å legge til rette for samfunnets selvrefleksjon. Jeg siterer Johansen: ”Samfunns- og kulturvitenskapen, derimot, har til oppgave å legge til rette for samfunnets selvrefleksjon. Disse disiplinene ivaretar den kollektive hukommelsen, tar overblikk over en forvirrende samtid, skarsstiller moralske dilemmaer, kompliserer de mest selvfølgelige ting. Deres berettigelse består i at de forstyrrer  og beriker den  politiske og kulturelle offentlighet. Tabell-formen er ikke alltid egnet til det; ofte må de til med lengre fortellinger og resonnemneter.” (Joahnsen 2006:59).

Til denne type arbeider er fagboken eller et godt norsk kulturtidsskrift den mest egnede arena. En arena som Universitets- og høgskolerådets regler eksplisitt avgrenser seg mot, jeg siterer deres hjemmeside:
”Det avgrenses spesielt mot fagtidsskrifter og kulturtidsskrifter. Fagtidsskrifter er rettet mot (ikke-vitenskapelige) faggrupper innen bestemte profesjoner eller samfunnssektorer. Med kulturtidsskrift menes tidsskrift som tar sikte på å nå et allment publikum med informasjon og refleksjon om kultur- og samfunnsspørsmål, eller som gir plass for presentasjon og analyse av kunstartene og kulturvern (Norsk kulturråds definisjon)”.
Selv når Universitets- og høgskolerådet gir noe konsesjoner  til formidlingsarbeide diskrimineres gode norske tidsskrifter.
I innstillingen Sammen om kunnskap II vil UHR gi poenguttelling for kronikker, men ikke for tidsskrifter som Samtiden (Grue 2007). Dette er for meg helt uforståelig. Slik regelverket praktiseres i dag blir det verken poenguttelling for kronikker eller artikler i Samtiden, prosa eller Syn og Segn. Hva har egentlig UHR mot skikkelige anerkjente norske tidsskrifter?

Jeg er motstandere av det eksisterende poengsystemet  ikke bare fordi jeg mener at viktige fagbøker som for eksempel De nasjonale strateger av Rune Slagstad eller Norsk innvandringshistorie fortjener å bli premiert på linje med publisering i engelskspråklige tidsskrifter, men fordi de bidrar til vedlikeholde det norske språket og det er en verdi i seg selv i en globalisert verden der engelsk språk er i ferd med å erobre hegemoni på en måte som truer mindre språk som det norske.

EU tilpassing truer forskningsfriheten
Vi må ikke undervurdere betydningen av EU tilpasning og en tiltagende ønske om overnasjonalitet som i seg selv kan være en trussel mot forskningsfriheten. Det er åpenbart at tellekantreformen er et direkte resultat av Bologna-erklæringen som ble vedtatt av 29 utenriksministre (inkludert den norske) den 19. juni 1999. Den eksplisitte målsettingen var en harmonisering av den høyere utdanning. En slik harmonisering kan ha mye for seg og både studenter og ansatt i høyere utdanning har på mange måter fått en mindre komplisert hverdag i det viktige arbeidet med internasjonalisering. Men prosessen gjør det også lettere å kontrollere og sentralisere forskningspolitikken på en måte som kan være en trussel mot den akademiske friheten. Hans Kolstad peker i en kronikk i Aftenposten på noen mulige farer. Mange av debattantene i debatten om tellekanreformen har undervudert betydningen av EU-toppmøte i Lisboa i 2000. Her ble det bestemt at EU skulle bestemme de framtidige målene for utdanningssektoren i Europa. Her må det understrekes at EU ikke formelt har overnasjonalitet på utdanningsområdet. Bolognaprosessen kan ifølge Kolstad innebære at tilpassingen til Bologna i praksis innebærer en prosess i retning overnasjonalitet. Her kan den kvantitaivt orienterte reformprosessen få utilsiktede bivirkninger som er en trussel mot friheten til den enkelte isntitusjon. Hvis man ser nærmere på målsettingen og begrunnelsen for å øke kvaliteten og effeketiviteten (hvem er vel i seg selv mot slike honnørord) åpner det seg en mulig skjult agenda. Nøkkelen ligger i begrepet ”kunnskapsøkonomi” som knyttes til behovet for effektivisering. Effektiviseringen i kunnskapsøkonomien knyttes eksplisitt til å styrke Europas konkurransekraft i en globalisert økonomi. Stimulering av økonomi kan selvsagt være et mål for forskning og utvikling, men skal det være det eneste og skal det til enhver tid være det eneste? Her tilraner EU seg en definisjonsmakt som hører hjemme i den demokratiske debatten i hvert enkelt land i Europa. Norge må selv definere hva vil med vår forskning og utdanning uten at det skal knyttes så strengt til markedets betydning. Kolstad peker på at den autoritære og kontrollerende siden ved EUs utdanningspolitikk kommer til synet i sluttordet i erklæringen fra Lisboa-møte. Her tas det til ordet for mer koherente tiltak på felleskapsnivået innenfor utdanning og opplæring. Målet er å utvikle et et strukturelt rammeverk for politiske inngrep som skal styrke nytteverkningen og effektiviteten og i det store og hele den politiske innvirkningen på EUs integrasjon. Siden Norge som ikke-medlem stadig prøver å demonstrere at vi er den flinkeste gutten i EU-klassen kan dette perspektivet være nyttig å ha i bakhode i vår egen debatt om tellekanter og stimuleringsmekanismer. (Kolstad 2007) De måle og kontrollsystemene som foreslås som styringsmekanismer i denne debatten er nettopp slike rigide regler som vi diskuterer her i dag.
Dette kan være en trussel mot den akademiske institusjon som vi bør ta på alvor. I den aktuelle debatten bør vi merke oss at det som startet med behovet for harmonisering og tilpassing om bachelor og masterløp kan ende med et kontrollapparat for EU for å styre hva det skal læres bort  og forskes i på europeiske lærersteder. Ønsker vi å tilpasse oss denne markedstanken eller skal vi løsrive oss fra den? Regjering har fortsatt makt å stake ut en egen kurs, men vil den bruke den? Vi kan starte med å endre det rigide kontrollsystemet. Erfaringen viser at kvantitativ resultatmåling fører til at forskning heller fokuserer på det området som gir interne kortsiktige gevinster enn det som vanskelig lar seg måle. Jeg tror en bieffekt av dette igjen kan bli kjedligere tidsskriftartikler på engelsk på bekostning av norske tidsskriftartikler og faglitterære bøker.

Kilder:
Grue, Jan 2007. Om å skrive utover. Prosa 04/07
Johansen, Anders 2006. Hva nå Djupedal? Prosa 01/06
Kolstad, Hans 2007. Universitetets fall. Aftenposten 9.10. 2007.

Innlegg holdt på debattmøte ”Tellekantsystemet – blålys for norske tidsskrifter og norsk som fagspråk?” Litteraturhuset 5. desember 2007 i regi av Norsk Tidsskriftforening

 


<Tilbake til forrige side Utskriftsvennlig side>