>Debatt Tilbake til debattoversikt


 

Jon Hellesnes' artikkel i Prosa 05/07 utlÝser debatt

 

Les Jon Hellesnes' tilsvar Feiltolking? til Arne Melberg, og øvrige kommentarer fra Bernt Jensen og Kalle Risan Sandås.

Jon Hellesnes
Feiltolking?
 
Arne Melberg har opponert mot artikkelen min om Nietzsches nazistiske veknadshistorie i Prosa. Han gjentar det han før har skrive: om Elisabeth Förster-Nietzsche, om Nietzsche-arkivet i Weimar og om den konstruksjonen av Nietzsche som tok form ut frå verksemda der. Denne delen av historia er velkjend, mange har kome med den, og di svartare søstera er blitt, di kvitare står Nietzsche sjølv tilbake. Denne delen av historia nemnde eg ikkje.
Derimot var og er min tese slik: Den nazistiske verknadshistoria til Nietzsche er ikkje ei historie om feiltolking, misbruk eller falskneri. Det dreiar seg om politisk bruk av Nietzsche under ei rimeleg tolking av tekststykke han sjølv faktisk har publisert. Nietzsche framhevar at eit sunt og godt aristokrati aksepterer å ofre eit utal av menneske, og at desse menneska må bli undertrykte og innskrenka " til ufullstendige menneske, til slavar, til verktøy". Det dreiar seg ikkje om "pinlige" enkeltpassasjar. Det er noko som blir variert på ymse vis gjennom skrive-perioden etter Zarathustra-verket. Dette betyr likevel ikkje at Nietzsche var ein nazist i perioden før nazismen. Det eg derimot har påstått, er at han var ei viktig kjelde for den nazistiske ideologien.
       I artikkelen min stør eg meg til tyske og israelske historikarar (jf. referansar der) som har dokumentert og drøfta blant anna følgjande: At Nietzsche-tekstar, for eksempel ”Moral für Ärzte”, var viktige i den nazistiske legitimeringa av å avlive "livsudugelege" menneske. At nietzscheanarane i partiet ikkje ble marginaliserte i NSDAP utover 1940-åra, som tidlegare antatt, og som Ernst Krieck ønskte. At Nietzsche blei offisielt feira i NSDAP og i ”Riket” så seint som oktober 1944. At riksminister Rosenberg ga ut bok om Nietzsche på partiforlaget same hausten. For å tilbakevise det eg skreiv, må ein kunne gjendrive forskarane eg refererte. Det er for eksempel klart at mykje står og fell med svaret på dette spørsmålet: Gir den nyare forskinga i Nietzsches verknadshistorie, for eksempel boka til Steven E. Aschheim, reell kunnskap eller er det berre oppspinn?
       Den kritikkverdige feiltolkinga av verknadshistoria til Nietzsche går ut på at nazistane berre feiltolka, forfalska og misbrukte han. Nettopp denne feiltolkinga av verknadshistoria har Jacques Derrida gått imot. Det fortener han honnør for. Eg kan vanskeleg sjå at Melberg har gjort noko liknande. At Nietzsches forfattarskap likevel kan lesast med utbytte av andre enn nazistar og fascistar, er eg - som nemnt i artikkelen - einig med Derrida i.
 
 
 
 
 
Bernt Jensen
Germanofobt fra Hellesnes (Klassekampen 25.10.2007)
 
Jon Hellesnes' artikkel 22. oktober er selsom lesning. Her er det om å gjøre å klistre nazistempelet på Friedrich Nietzsche (1844 - 1900), til tross for at mannen vitterlig døde flere årtier før noen fant opp nasjonalsosialismen.
At man i Nietzsches skrifter sikkert også kan finne ting som fremstår som mindre tidsmessige er sikkert riktig, på samme måte som de fleste som levde på den tiden og lenge etterpå mente at hvite mennesker hadde rett til å herske over «negre» og andre «underutviklede» - man finner for eksempel høyst interessante uttalelser om indere, svarte, jøder, gassing eller britisk imperialisme av Winston Churchill, og knapt noen nordmann født i 1844 ville i dag blitt regnet som antirasist.
      Nietzsche var et barn av sin tid, så mye for den avsløringen. Men dette handler ikke så mye om Nietzsche, det handler om at Hellesnes er ute i germanofobt ærend. Nietzsche skal tas rett og slett fordi han tilfeldigvis var tysk. Man skulle tro den sykdommen var utryddet i 2007, men nei, atter en gang viser germanofobien sitt stygge, trollete hode. Hellesnes plukker useriøst og vilkårlig fra Nietzsches forfatterskap og presenterer det som sannheten om Nietzsche, noe i samme stil som det polemiske heftet «Allahs lille brune».
       Og nei, grunnen til at Nietzsche er en filosof som er mye lest og sitert er ikke «fortrenging og kulturell gløymsle», men at Nietzsche var en stor filosof med appell til moderne mennesker, og så kan Hellesnes like det eller ikke. Å ty til polemikker med klart rasistiske undertoner er uverdig. Hellesnes' artikkel er ikke noe interessant bidrag til en debatt om Nietzsche eller noe som helst annet, men sier mest om forfatterens fordommer.
 
Bernt Jensen
berntjensen.ap@gmail.com
 
 
©Klassekampen
 
 
 
 
 
Kalle Risan Sandås
Hellesnes og Nietzsche-resepsjonen (Klassekampen 27.10.2007)
I Klassekampen 22. oktober leverer Jon Hellesnes en kritikk av Nietzsche-resepsjonen etter annen verdenskrig. Hellesnes vil få frem hvordan Nietzsches status som «kultfigur» innenfor humaniora bare kan komme av en kollektiv glemselsprosess overfor Nietzsches virkningshistorie under naziregimet. Han vil en gjengs oppfatning til livs: At Nietzsche ikke har en ideologisk forbindelse til nazismen og regimet som oppsto under det tredje riket. Hellesnes konkluderer med en oppfordring om å trå varsomt når man leser Nietzsche.

Ved å sitere åpenbart forkastelige deler av Nietzsches forfatterskap, har Hellesnes med rette påpekt at det finnes hårete sider ved denne forfatteren. Men lenger enn dette kommer han ikke. Man blir slått av hvordan Hellesnes selv klarer å dementere inntrykket av at det finnes en direkte og utvetydig ideologisk forbindelse mellom Nietzsche og naziideologien. Ved å minne om at nazistene vektla enkelte sider ved det allsidige (og til tider selvmotsigende) forfatterskapet, mens de nedtonet andre, samt å erkjenne at Nietzsche ikke hadde verken biologisk raselære eller entydige antisemittiske holdninger, har han kun bekreftet hvor vanskelig det er å trekke en klar linje fra Nietzsche til nazistene.
      Og hva med Elisabeth Nietzsches tvilsomme rolle i den nazistiske Nietzsche-resepsjonen? Det gis en rekke faktaopplysninger om hvordan nazistene beundret Nietzsche, men Hellesnes klarer ikke å overbevisende nøste nazistisk ideologi tilbake til Nietzsches filosofi.
      Det som virkelig interesserer i Hellesnes essay er den snikende følelsen av at den bygger på et usagt premiss. Det å lese Nietzsche er potensielt farlig, og/eller moralsk suspekt fordi det mellom Nietzsche og oss ligger en historisk periode med nazistisk terrorvelde. Denne periodens moralske forkastelighet er smittsom, både fremover og bakover i tid: den smitter bakover på Nietzsche, og den smitter fremover på de som forsøker å lese Nietzsche uten å lese ham på måten som dikteres av Hellesnes.

Den gjør ikke Nietzsche-lesere til nazister, men den diskvalifiserer. Å interessere seg for Nietzsche er noe «potensielt galt». Det er dette som kan få Hellesnes til å hevde at en fullstendig uspesifisert gruppe Nietzsche-interesserte verken er progressive, humanister eller demokrater men derimot «stundom svært ille», en påstand som i essayet står ganske ubegrunnet.
       Det blir derfor også uklart om det er Nietzsche eller Nietzsche-leserne det er noe potensielt galt med. Hellesnes viser holdninger i forhold til hva og hvordan noe skal leses. Man kan fritt lese de «moralske forfatterne», mens de «moralsk suspekte forfatterne» må leses på en spesifisert måte. Hellesnes har rett i å påpeke hvordan det kan være naivt å lese en forfatter som Nietzsche uten å ta hensyn til den nazistiske resepsjonen, men essayet drives av akademikerens intoleranse overfor tekster og forfattere han ikke selv kan si seg enig i.

Et friskt trekk ved filosofi er muligheten for at eldre bidrag kan få ny aktualitet gjennom nylesninger i en ny historisk kontekst. Dette er ikke Hellesnes interessert i, han vil plassere filosofiske bidrag en gang for alle; det er mest behagelig å vite hvor man har dem. Hans essay legger en irriterende, autoritær hånd over filosofihistorien som pedantisk ender med å skille mellom «riktig» og «feil» litteratur.

Kalle Risan Sandås er filosof
krsandaas@gmail.com
 
©Klassekampen


<Tilbake til forrige side Utskriftsvennlig side>