>Debatt Tilbake til debattoversikt


 

Motsvar til Asta B. Lydersens bokanmeldelse av Ragnhild A. Sollund: ”Tatt for en annen”.

Helene O. Gundhus

Asta Busingye Lydersen har i Prosa 06 07 skrevet en interessant bokanmeldelse av Ragnhild A. Sollunds bok - Tatt for en annen. En feltstudie av relasjonen mellom etniske minoriteter og politiet. Med utgangspunkt i egne erfaringer framhever Lydersen bokens kvaliteter når det gjelder å underbygge mange svarte minoriteters opplevelser i møte med politiet i Norge.

Hun roser hvordan boken dokumenterer det hun og andre svarte minoriteter i Norge erfarer i møte med politiet, nemlig ”hvordan politiet ofte kategoriserer og generaliserer i sin samhandling med bestemte etniske grupper. Dette kan igjen føre til forskjellsbehandling og feilvurderinger.” Lydersen applauderer dette og lignende arbeider, siden de på en forskningsbasert måte bekrefter det som hittil har blitt kritisert for å være påstander eller bare underbygget i britisk og amerikansk litteratur uten overførbarhet til norske forhold.    
            Lydersen kritiserer likevel Sollunds forskningsarbeid fordi det ikke når målgruppa hun mener den burde hatt. Hun skriver: ”Sollunds bok er dessverre skrevet i et tørt og uformidlet forskerspråk, fra en forsker til forskere – utilgjengelig for de berørte gruppene i politi og blant minoriteter. Hva om Gyldendal hadde bearbeidet boken til en mer tilgjengelig versjon for ungdom og for studentene på Politihøgskolen?” Argumentet til Lydersen synes dermed å gå slik - siden funnene reflekterer mange minoriteters erfaringer, bør målgruppa være bredere enn andre forskere. Det er nemlig mange som ville hatt nytte og glede av å lese Sollunds nyanserte og viktige bok. Hun ønsker seg derfor en omarbeidelse av teksten slik at også ungdom og politistudenter kan lese den.
            Det er her jeg, som forsker og underviser på Politihøgskolen stopper opp og undrer meg. For er dette en bok som kun adresserer forskere? Er boka utilgjengelig for politistudenter på Politihøgskolen? Lydersen har nok rett i at dette ikke er en debattbok for ungdom. Målgruppen slik jeg forstår det er først og fremst studenter i høyere utdanning. I følge mine vurderinger er dette også en styrke ved boken, at den nettopp treffer denne målgruppen og ikke kun henvender seg til forskere. Boken er langt fra utilgjengelig for andre enn forskere, den er lettlest og velskrevet, bruker bevisst gode eksempler, oppsummerer kapitler og forklarer mer utilgjengelige begreper på en forståelig måte. Den klarer å formidle svært komplisert teori og empiri på en tilgjengelig måte, samtidig som den innholdsmessig er modig og aktuell. Boken har derfor ikke kun et smalt nedslagsfelt blant politiforskere og kriminologer i Norge.
            Som fagansvarlig for og underviser i forebygging på master, grunn- og videreutdanningen på Politihøgskolen er boken etterlengtet. Politiets relasjon til etniske minoriteter er et prioritert tema på Politihøgskolen. Hittil har studentene kun lest anglo-amerikansk litteratur på området, og det at det kommer en lærebok som bygger på empiri fra en norsk kontekst dekker et behov på et viktig og aktuelt fagfelt. Både observasjoner og intervjuer kan brukes i teoretiske diskusjoner og praktiske caser i undervisningen, også de mer erfaringsbaserte videreutdanningene. Det at boken fremstår som utilgjengelig for politistudenter og andre velferdsstatlige yrkesutøvere, vil jeg herved avkrefte. Til tross for at genren er en fagbok, målgruppen er studenter i høyere utdanning, og den behandler et komplisert tema, er boken både lettlest, velskrevet og svært spennende å lese, og langt fra utilgjengelig for andre enn forskere.   


<Tilbake til forrige side Utskriftsvennlig side>