>Debatt Tilbake til debattoversikt

Kommentar til debattinnlegget "Jens Christian Hauge og okkupasjonshistorien" av Tore Pryser i Prosa 04/07


 

Jens Christian Hauge og ”Vestfold i krig”

Egil Christophersen

I et debattinnlegg om ”Jens Christian Hauge og okkupasjonshistorien” i siste nummer av det faglitterære tidsskriftet Prosa, og i en kronikk i Morgenbladet nr. 36, viser Tore Pryser til et brev fra Jens Christian Hauge som omhandler undertegnede. Jeg vil gjerne utdype og supplere Prysers fremstilling på dette punktet.

Brevet er skrevet til motstandsmannen Gunnar Fosser i Vestfold, og gjaldt en kopi av en rapport som Hauge hadde gitt ham. Rapporten var skrevet av den norske radioagenten Hans Clifton, og omhandlet hans arbeid for Secret Intelligence Service (SIS) i Vestfold og Buskerud under krigen. Fosser, som visste at jeg holdt på med boken ”Vestfold i krig”, fortalte meg at han hadde denne rapporten, og jeg gav naturligvis uttrykk for at jeg gjerne ville se den.  
      I det omtalte brevet til Fosser motsetter Hauge seg å la meg få tilgang til rapporten. Begrunnelsen er todelt: For det første mener Hauge at SIS antagelig ville ha motforestillinger mot å utlevere en slik rapport til en historiker. For det andre tviler han på om jeg er i besittelse av den nødvendige ”innføling”, som han uttrykker det. Bakgrunnen for Hauges tvil om min ”innføling” skal i følge brevet ha vært en disposisjon jeg hadde laget, og som han hadde sett. Dette var en foreløpig disposisjon som jeg hadde presentert for bokkomitéen etter om lag et halvt års arbeid. Jeg viste for øvrig den samme disposisjonen til professor Magne Skodvin i et møte som jeg hadde med ham i Oslo. Han oppfordret meg til å fortsette slik jeg hadde begynt. 
      Gunnar Fosser nøt stor respekt for sin innsats i motstandsarbeidet under krigen. Han hadde vært distriktssjefens høyre hånd under oppbyggingen av Milorg i Vestfold, og var sammen med sin kone blant de arresterte under opprullingen i mars 1944. Han satt på Møllergata 19 helt frem til frigjøringen, og var gjennom en rekke forhør hos Gestapo på Victoria Terrasse, uten at de fikk ham til å snakke.  
      Dette var en mann som Hauge hadde den aller største respekt for. Det vet jeg, for jeg har vært sammen med dem begge, både hver for seg og samtidig. Kanskje måtte det en sånn mann til for å trosse Hauge, for Fosser lot meg få tilgang til rapporten slik at Hans Clifton og hans fremragende etterretningsarbeid kunne få sin velfortjente plass i Vestfolds krigs- og okkupasjonshistorie.  
      Ikke alle utviste en slik integritet og et slikt mot overfor Hauge. Det førte til en del unødvendige misforståelser og unødvendig uenighet i bokkomitéen for ”Vestfold i krig” at Hauge, via to tidligere medlemmer av Milorg i Vestfold som hadde plass i komitéen, flere ganger forsøkte å gjøre sine synspunkter gjeldende. Han advarte spesielt mot å gi kommunistene noe særlig plass i fremstillingen. Undertegnede hadde imidlertid full støtte fra de fire andre komitémedlemmene, som for øvrig også hadde vært med i Milorg, når jeg fremførte mine faglige argumenter for måten jeg hadde behandlet kommunistene på i manus. Dermed ble det slik. Men lett var det ikke. 
      En tid etter at vi hadde hatt pressekonferanse på boken, ringte en journalist i en vestfoldavis meg og fortalte at han dagen før pressekonferansen hadde blitt oppsøkt på jobben av to medlemmer av bokkomitéen.  Det viste seg å være de to som hadde stått i kontakt med Hauge. De ville at journalisten på pressekonferansen skulle uttale seg negativt om min behandling av kommunistene. Journalisten bad dem høfligst forlate kontoret, fortalte han meg. Hauge hadde nok ikke noe med dette grove overtrampet å gjøre, men at deres kontakt med Hauge og hans synspunkter på kommunistenes plass i motstandskampen kan ha medvirket til at de to oppsøkte journalisten, ser jeg ikke bort fra.  

Av Egil Christophersen

historiker/førstekonservator 
 


<Tilbake til forrige side Utskriftsvennlig side>