>Debatt Tilbake til debattoversikt


 

Om forfatterstudiet i Bø – og dyremetaforer i Litteratur-Norge

Leonard Ibsen

Høsten 2006 ønsket professor ved forfatterstudiet i Bø, Eldrid Lunden, et nytt kull med «pussycats» – hennes benevnelse på forfatterstudenter – velkommen til Høgskolen i Telemark. Da trodde jeg ennå at arbeidsinnsats ville bli sett på som en kvalitet ved en forfatterstudent.

Det motsatte viste seg å være tilfelle. Den faste lærerstaben på forfatterstudiet 2006–2007, professor Lunden og teorilærer Leif Høghaug, hadde tydelig ikke sans for at studentene skrev tekster utenom obligatoriske oppgaver. I mars leverte jeg et romanutkast på 150 sider; Lunden leste manuset, vi avtalte en veiledningstime, som hun innledet med «dette har ikke jeg lest godt nok». Høghaug gjorde det enda enklere for seg selv: Han verken leste eller ga tilbakemelding.
     Lunden er for øvrig i godt selskap når hun bruker dyrebetegnelser på mennesker. Høsten 2006 kom Norges mest anerkjente forfatter, Dag Solstad, med romanen Armand V, der han utstyrte den amerikanske ambassadøren med grisehode. I sine romaner og i intervjuer viser Solstad liten eller ingen vilje til å differensiere sitt syn på USA. Han kaller seg antiamerikaner, og uttrykker et ønske om å være fri for referanser til amerikansk kultur og politikk. Men er han virkelig så frigjort?
     I Solstads litterære tekster finner man også dyremetaforer brukt på andre enn amerikanere. Fjord i Roman 1987 og romanpersonen Dag Solstad i 16.07.41 kobles begge opp til hunden, mens Armand V fra tid til annen opplever seg selv som rev. Så helt fri for «det dyriske» er vel heller ikke hans norske helter. Jeg skal ikke prøve å angi avstanden mellom personen Dag Solstad og hans romanfigurer, et par med samme navn som ham selv, eller forsøke å karakterisere båndene mellom hovedpersonene, ved for eksempel å si noe om hvor mye «hunden» Dag Solstad i 16.07.41 har å gjøre med «reven» Armand V, men jeg kan si det sånn: Jeg ble dypt skuffet da Solstad skrev et grisehode på den amerikanske ambassadøren.

Øvelseslitteratur Skuffet ble jeg også over forfatterstudiet i Bø. Etter min mening preges studiet av en slags kvasiåpen­het, et dogme som lyder omtrent slik: «Her skal man få anledning til å dyrke frem sin egen særegne stemme, og det på sin egen særegne måte.» I og for seg vel og bra, hvis lærerkreftene med engasjement hadde lest studentens litterære arbeider og anstrengt seg for å gi velfunderte tilbakemeldinger, istedenfor å fylle klasserommet med uttalelser à la «å skive er en prosess, det gjelder å komme i gang, alle må finne sin vei». Politisk korrekt drittslenging om USA og Frp-velgere har heller ikke noen plass i et klasserom, ei heller privat pludring om lærernes alkoholvaner, hvem som kjenner hvem – den slags. Og her tangerer vi noe av problemet med studiets tilsynelatende åpenhet. Å virkelig være åpen krever modenhet – at man er villig og i stand til å utfordre sine egne fordommer. Å prøve å forstå en litterær tekst krever anstrengelse og nysgjerrighet. Og parallelt: Sånn er det med fremmede kulturer også. Det fremmer ikke forståelse og toleranse å uttale seg om kulturer man vil vite minst mulig om – eller skrive grisehode på noen.
     For at dette ikke skal bli en klassisk tekst i sjangeren «ung, ukjent forfatterspire kritiserer de etablerte», trengs noen få eksempler som illustrerer det jeg mener er uprofesjonelt ved forfatterstudiet i Bø. At undervisningen begynte for sent var heller regelen enn unntaket. Når begynner vi i dag mon tro? Fem minutter for sent? Et kvarter? En halvtime? Å la studenter vente på undervisningen, tid de kunne brukt på å skrive, er uakseptabelt. Men så var altså ikke lærerne så opptatt av at det skulle skrives litteratur, men oppgaver. Problemet med oppgaveskriving, noe Thure Erik Lund påpeker i sitt essay «Om å skrive essays og romaner» (Om de nye norske byene, 2006), er at skriveoppgaver lett forblir nettopp oppgaver, øvelser. Faren er at studenten innlemmer «skriving som øvelse» som en del av den litterære skrivingen, og venner seg til at «dette er bare øvelse» når han eller hun skriver. Den egentlige skrivingen settes på vent, til det store diktet, den store romanen. Da blir det ofte med øvelsen. Jeg mener studiet ville ha tjent på å gi plass til studentens litterære arbeider. Det skal vel noe til å gjøre oppgaver mer litterære enn litteraturen selvHvorfor ikke litt færre innleveringer i året, og tid til veiledning og manusutvikling? Dette er modellen ved forfatterstudiet i København, i Bø er det to oppgaveinnleveringer i uka. Det fører til mange langdryge og intetsigende tilbakemeldingsseanser. Ved færre innleveringer ville man også fått frigjort tid til å undervise i det som i dag mangler: litterært håndverk, eksemplifisert med verdenslitteraturens beste tekster – i mange sjangere.
     Det rare med forfatterstudiet var at det på tross av sitt skrinne innhold insisterte på å være seriøst, representert ved seriøse framtoninger. Arbeidet man mutt og stille, tilfredsstilte man skolens kunstideal til fulle. Man snakket om mengdetrening, men en mengde på – la oss si 150 sider, må også arbeides med. Hvordan er vel et håndverk, som Atle Næss påpeker i sin artikkel i dette Prosa (lest i manusversjon). Men dette håndverket hørte vi lite om, både av skolens faste stab og de mange gjesteforeleserne.
     Enkeltpersonen Lundens makt over forfatterstudiets form og innhold er stor: Hun inviterer gjesteforeleserne, som nesten alle er tidligere elever av henne selv. Dessuten er hun, sammen med sin håndplukkede litteraturviter Høghaug, en av tre personer som bestemmer hvem som kommer inn på studiet eller ikke. På den måten reproduserer institusjonen seg selv. Et slikt mønster, pågått fra tidlig 80-tall og til i dag, er ikke ufeilbarlig. Jeg spør meg: Ville det vært aktuelt å invitere forfattere som Torgrim Eggen, Helene Uri eller Henrik H. Langeland som forelesere? Og hva hadde skjedd med studiet hvis man også inkluderte dyktige fortellere i den realistiske tradisjonen i den faste lærerstaben, istedenfor dagens ordning med et sterkt litteraturvitenskapelig fokus? Bør man ikke en gang forsøke å vise studentene håndverket i å bygge opp en fortelling?
     Dagens undervisning foregår i spennet mellom litteraturvitenskapen og selvrealiseringskurset, med gjesteforelesere som forteller studentene at de må finne sin egen stemme. Problemet oppstår idet Lunden og flere gjestefore­lesere ber studentene stryke alt som har med politikk, psykologi, historie og den slags å gjøre. Finner man da seg selv?
     På spørsmål om hvordan vi skulle strukturere en fortelling, fikk vi flere ganger følgende svar: Les Solstad! Burde ikke et forfatterstudium kunne tilby noe mer på spørsmålet hvordan enn å henvise til en autoritet? En autoritet som kanskje har hatt vel mye å si for det vi i Norge tenker at en roman er eller kan være. Da virker det langt mer konstruktivt å forsøke å forklare likheter og ulikheter mellom ulike sjangere og forfattere, mellom skjønnlitteratur og faglitteratur osv.
     Vi kan også spørre: Hvem er det som aldri får begynne på studiet? I et dikt av Cornelius Jakhelln fortelles det om en gutt som ikke kom inn på forfatterstudiet i Bø. Kanskje dreier det seg om Jakhelln selv, en forfatter med sterk politisk, for ikke å si moralsk, slagside, og som i år vant «den store nordiske konkurransen», Cappelens konkurranse for beste samtidsroman. I et foredrag på årets litteraturfestival på Lillehammer redegjorde Jakhelln for sin kritiske holdning til de litterære institusjonene.
     Og siden jeg alt har nevnt dyremetaforer: Jakhelln har sin egen måte å tenke om dyr og mennesker på. Han er ikke en type som projiserer dyriske egenskaper på andre mennesker. Han er mer opptatt av erkjennelsen av menneskelig natur som sådan, som han uttrykker det: «Mennesker er aper det har klikket for.» Jakhelln skriver heller om dyrenes blikk på oss.

Ikke mene for mye Lundens generelle råd om å skrive om barndommen og dens landskap – «da kan du ikke trå feil» – synes jeg ikke er spesielt godt. Heller ikke hennes generelle utsagn om at man skal være forsiktig med å mene for mye.
     Studentene ble ikke oppfordret til å mene noe om undervisningsopplegget. Det fremsto som veldig satt – i all sin slapphet. Det hjalp lite at dekanen ved Høgskolen i Telemark, Arild Hovland, i sin velkomsttale påpekte viktigheten av «å si ifra». Den eneste evalueringstimen, en pro forma-preget seanse, ble holdt i studieårets siste time. Da var også kaffeslabberaset over.
     Det vil si, én ting sto igjen. Vi skulle få resultatet på eksamen i litteraturteori. Selve eksamenen ble avviklet dagen før. Eksaminator var teorilærer Leif Høghaug, med Lunden som «ekstern sensor». Eksamenen var ganske ubehagelig: Hver gang vi kom inn på et tema jeg kunne mye om, avbrøt Høghaug og spurte om noe annet. Er det en eksaminators oppgave? Eksamenen antok «Trivial Pursuit»-karakter; det gjaldt å lire av seg den ene definisjonen etter den andre, min forståelse var ikke så interessant. Jeg følte meg utrygg. Og jeg kjente et behov for å si ifra at dette finner jeg meg ikke i. På et forfatterstudium med en så middelmådig undervisning, skulle en teorilærer som ikke engang gadd å lese mitt litterære forsøk, sitte her å stille meg spørsmål i den hensikt å blottlegge min uvitenhet? Hva var poenget? Jeg kjente at jeg måtte si ifra, trenge gjennom den fastlåste maktstrukturen. Eksaminator satt med regien: Spør jeg om noe du kan, går vi straks videre; spør jeg om noe du ikke kan, dveler vi. Men så åpnet det seg en mulighet. Etter å ha satt meg fast i den smekre paraplybetegnelsen trope, ville eksaminator ha meg til å definere metafor, gjerne med et eksempel. Om det jeg da sa var umodent eller nødvendig må andre bedømme, men jeg overførte mening fra frukten appelsin, gjennom likhet, til teorilærer og eksaminator Leif Høghaug, hvorpå hans ansikt antok den nevnte fruktens farge.
     Min språkhandling, som fikk eksaminator til å rødme, har lite til felles med den språkhandlingen som fikk Nina Skåtøy til å rødme i Solstads Gymnaslærer Pedersen. Blant annet er Nina Skåtøy fiktiv, og Leif Høghaug høyst reell. Men i begge tilfellene aktiverte språket noe kroppslig, og noen ganger, heldigvis, er kroppen sterkere enn språket. Det kan være vanskelig å utøve makt hvis kroppen din synes måten du gjør det på er patetisk.
     Å definere metaforbegrepet er én ting, noe annet er det å prøve å forstå hva som ligger i den enkelte metafor. I Jens Bjørneboes Frihetens øyeblikk kan vi lese om tyskernes forhold til grisen – deres yndlingsdyr. Vi vet også at dyrenavnet, «Schwein», ble brukt som en benevnelse på den folkegruppen nazistene prøvde å totalutrydde, jødene. Ser vi denne benevnelsen i lys av Wilhelm Reichs Orgasmens funksjon, er det nærliggende å lese den som et uttrykk for en pervers kobling av vegring og lengsel.
     Det er vanskelig å uttryk­ke dette kort og presist. En metafor er aldri lik en annen, og alle mennesker er både mennesker og forskjellige. Jeg synes det er alvorlig når Solstad skriver et grisehode på et menneske. En ting er folk som kaller kjæresten for «pus» eller «lille grisegutten min», men i det offentlige rom synes jeg man bør vite hva man driver med. Man bør spørre seg hva en dyrebetegnelse gjør med kontakten mellom den eller dem som benytter betegnelsen og den eller dem som betegnelsen brukes på. Er det for eksempel en betegnelse som er med på å skape likeverd og å styrke dialogen mellom partene? Jeg mener Lundens «pussycats» er uheldig. For meg fremstår denne halvintime metaforen som autoritær.

Modent for fornying Forfatterstudiet i Bø blir dessverre ikke styrket av sine omgivelser. Jeg kan ikke forstå annet enn at Høgskolen i Telemark er i krise. Høgskolebygget, ja, hele høgskoleanlegget er flott: Store vinduer, lyst, luftig, utsikt mot jordene i retning Seljord, og andre veien i retning Bø sentrum, kantine på to plan, galleri over foajeen – gir muligheter for sosial interaksjon – svømmehall, treningsstudio, kino, gymsal, you name it. Men en skole må også ha et innhold. Da høgskolebygget sto ferdig i 1994, fantes det tre lesesaler. Etter noen år ble to av dem brukt til andre formål, og på høgskolens siste lesesal slapp jeg som regel å skru mobilen på lydløs. Pc-salene ble primært brukt av folk som skravlet, chattet og spilte dataspill. Dette er dårlige tegn, både for høgskolen som sådan, men også for forfatterstudiet. Hvilke signaler sender man på vegne av fremtidig norsk litteratur når man plasserer forfatterstudiet i denne alarmerende slappe høgskolekulturen? Jeg mener forfatterstudiet bør legges til Universitet i Oslo. Der leses det vel på lesesalene og skrives på pc-salene? Med en slik lokalisering vil man også kunne stimulere til tverrfaglighet (og man sparer reiseutgifter for alle gjestende forfattere og forleggere).
     Jeg mener forfatterstudiet er modent for fornying, og at nye krefter bør få slippe til. Studiet bør ikke nøye seg med litteraturteoretiske refleksjoner og oppgaveskriving, men åpne opp for andre måter å arbeide med det ­(skjønn)litterære håndverket.
     I essayet «Den nye vinen. New New Journalism og litterær sakprosa i Norge» i Prosa 01/07 skriver Aslak Nore om den nye litterære journalistikken som opererer i spenningsfeltet mellom (skjønn)litteratur, journalistikk og akademia. Han refererer norske og amerikanske eksempler på forfattere som evner å gå inn i temaer som for eksempel rase og klasse, familie og kroppslighet. Her tror jeg også skjønnlitterære forfattere kunne ha mye å lære om metode – selv om dokumentarforfattere og «litterære journalister» er forpliktet på fakta på en annen måte enn en (vordende) skjønnlitterær forfatter.
     Et moderne forfatterstudium burde også kunne undervise i og problematisere det sjangeroverskridende og tverrfaglige. Man kunne lære om ulike sjangere i noe av den tiden som nå brukes til introvert språklek. I Prosa-essayet skriver Nore om fortellerhåndverket, han skriver blant annet om hvordan man skaper fortellerdriv, hvordan man integrerer en historisk komponent i nåtidsplanet, og om kriteriene for jeget i en tekst. Jeg lærte mer fortellerteknisk av å lese dette essayet enn av et helt år ved forfatterstudiet i Bø.

Forfatterstudiet i Bø, Høgskolen i Telemark, er Norges første forfatterstudium. Det er et ettårig studium med teori, skriveverksted og en seminardel. Inntak til de 15 studieplassene skjer på grunnlag av innsendte tekster. Les mer på www.hit.no/af.

 
 
 


<Tilbake til forrige side Utskriftsvennlig side>