>Debatt Tilbake til debattoversikt

Bokessay av Jo Eggen i Prosa 03 07

Kommentar i Klassekampen 26.07.2007

 

Mer enn bare tekst

Arne Johan Vetlesen

Forfatteren Jo Eggen forsøkte i sitt bokessay i Prosa 3/2007, trykket i kortversjon i Klassekampen 4. juni, å ta et oppgjør med «demoniseringen» av Slobodan Milosevic - skjønt uten å fortelle om det å fremsette alvorlige anklager mot en person er ensbetydende med demonisering, samt uten å skille mellom person og handlinger. I mitt tilsvar her i avisen 28. juni dokumenterte jeg, med belegg i en rekke kilder, at påstanden om demonisering er grunnløs: Noe slikt ble ikke bedrevet av noen av de ledende aktører - politiske, diplomatiske, militære, intellektuelle - som fra vestlig side utformet handlemåten overfor Milosevics regime. Det som fantes av sterke kritikere, var uten nevneverdig innflytelse.

Stikk i strid med Eggens påstand er det faktum at Vestens ledere - Clinton, Major, Mitterand, samt meglerne Akashi, Owen og Stoltenberg - tviholdt på «forhandlingslinjen» overfor Milosevic på en måte som ga ham en internasjonal legitimitet han visste å utnytte. Bruddet med denne fredningen av Milosevic kom først etter at han hadde sittet drøye ti år ved makten, i form av den Nato-ledede intervensjonen i mars 1999, foranlediget av serbiske styrkers offensiv i Kosovo fra høsten 1998.
Det er bemerkelsesverdig at Eggen, i sitt tilsvar 11. juli, unnlater å kommentere min tilbakevisning av hans hovedpåstand. Det kan tolkes positivt: Som en taus innrømmelse av at han tok feil. Riktignok erklærer han: «Jeg trur ikke et øyeblikk på det vestlige fiendebildet av ham [Milosevic]». Dette er imidlertid en subjektiv troserklæring, eller besvergelse om man vil, fremsatt uten argumentasjon.
I mitt innlegg rettet opp jeg opp unøyaktigheten Eggen påviste i min omtale av Milosevics taler. Eggen er ikke den eneste leseren av min bok Evil and Human Agency (Cambridge 2005) som har oppdaget unøyaktigheten, men han er så langt jeg vet alene om mene at den kompromitterer min øvrige analyse (som forøvrig ikke knytter Milosevics taler til folkemord, slik Eggen på ny hevder; jeg skriver i stedet at «Milosevic fleshed out the major motifs that were to legitimate the war soon to follow», side 180). Også på dette punktet blir Eggen svar skyldig i sin kronikk: Jeg skrev at det er vanskelig å se hvorfor det skulle gjøre en slik enorm forskjell om Milosevic i Kosovo 24. april 1987 sa til en serbisk folkemengde «ingen skal få slå dere igjen», eller «dere skal ingen få slå», eller «dette folk må ingen slå».
Eggens store oppdagelse er at ulike fagbøker inneholder ulike versjoner av Milosevics uttalelse. Eggens grep består i å mistenkeliggjøre troverdigheten til samtlige bøker, fordi de har hver sin versjon. Men hvilken forskjell forskjellene skulle gjøre - for Milosevic, for tilhørerne, for det videre hendelsesforløpet - forteller Eggen leserne intet om. Det blir med antydningens kunst - skjønt grepet som sådant er en klassiker innen den revisjonistiske sjanger: Bombarder kildene med petimeteraktige konsistenskrav, og se om ikke deres autoritet svekkes.
Eggens tilsvar er fritt for henvisninger til hendelser, med unntak for pukkingen på hva Milosevic sa ved en anledning i 1987 og en i 1989. Jeg utfordret Eggen til å sette Milosevic-sitatene inn i et minimum av kontekst, av et før og etter og med fokus på interaksjonen mellom avsender, budskap og mottaker, gjerne ved hjelp av distinksjonen mellom denotativ og performativ talehandling, en gjenganger siden John Austins «How to do things with words» dannet skole for snart 50 år siden. Men Eggen vil slett ikke sette sitatene han bringer inn i noen sammenheng; han vil sågar gjøre det til en dyd at han lar være, med henvisning til at «det er skrevet mer enn nok av panoramaoverblikk». Ikke vil Eggen vite av historisk kontekst, og ikke vil han utruste seg med faglig-hermeneutiske verktøy. Prisen for denne purismen er at kronikken fremstår som innholdstom: den mangler en verden av konsekvenser, inklusive lidelser, å relatere seg til.
Eggens kronikk trykkes på tolvårsdagen for de bosniske serbernes innmarsj i Srebrenica 11. juli 1995. Eggen kan like det dårlig, men det er det bred enighet om at Milosevic i sine taler i 1987 og 1989 spilte det nasjonalistiske kortet (av opportunistiske grunner snarere enn genuin ideologisk overbevisning), og at massakrene som fulgte i årene 1992-95, ikke bare er de alvorligste forbrytelser mot menneskeheten på europeisk jord etter 1945, men er utenkelige uten den kampanje under navnet «etnisk rensning» som Milosevics nasjonalisme både ga støtet til og legitimerte. Har Eggen noe å melde om denne sammenhengen - siden han er så opptatt av berettigelsen eller mangelen på sådan for å fordømme Milosevic?
Nei. Det eneste Eggen har å melde, tar form av raljering med at jeg, med belegg i en rekke anerkjente kilder (Eggen spør meg forresten om mine kilder, men for hver kilde han selv angir for sin analyse, har jeg angitt tyve for min; slik forholdet mellom essay og fagbok kanskje må være) mener at det Milosevic sa, kom til å vise seg «forferdelig farlig».
Det bor 12.000 flyktninger fra Bosnia i Norge. Deres historie er i stor grad et produkt av Milosevics regime. Noen av dem leser Klassekampen. For alt jeg vet kan Eggens raljering med forhistorien til at et sekssifret antall mennesker ble drept under parolen «etnisk rensning», være den eneste oppmerksomhet Srebrenicas tolvårsjubileum fikk i norsk offentlighet. Eggen kan spørre: Hva så? Deretter har han sjansen til å beklage sin raljering overfor ofrene; til å gjøre det motsatte av hva Milosevic gjorde i Haag, der han brukte sin forsvarerrolle til å trakassere vitner og overlevende, slik opptak og utskrifter viser.
«Jeg leser bare tekster, og må stadig tenke meg om», bedyrer Eggen, før han fyrer av avslutningssalven om «den forbløffende uvitenheten» han finner hos undertegnede. Eggens ståsted er åpenbart ikke bare forskjellig fra ofrene for Milosevics politikk - de være seg bosnisk-muslimske, kroatiske eller serbiske. Hans ståsted er rendyrket intellektuelt: «Jeg kan bare si noe fornuftig om detaljer: hvordan oversettes en setning av Milosevic?»
Som sagt, det finnes mange, også her i landet, som har et mindre tekstlig, mer selvopplevd forhold til både hva Milosevic sa og hva han gjorde. Eggen kan kokettere i rollen som fordomsfri, åpen, nysgjerrig, ikke-dømmende intellektuell (i dårlig skjult kontrast til de av oss som feller moralske dommer) så mye han orker. Han velger seg Thorvald Stoltenberg som foretrukken kilde, megleren hvis syn på «konflikten» ble mer og mer uatskillelig fra Milosevics, slik Aage Borchgrevink og Kjell Arild Nilsen (begge utelatt hos den som ellers etterlyser kilder) har vist.
Det finnes et univers utenfor det talte og skrevne ord; en mer eller mindre direkte forbindelse mellom sistnevnte og handlinger - ordenes konsekvenser - som Eggen må konfrontere dersom han vil lage, slik han sier, «et helt annet bilde» av Milosevic. Et bilde der, med Eggens ord, Milosevic kan fremstå som en som er - hold deg fast - «opptatt av verdien ved det flernasjonale». En original tese, uberørt av enhver empiri, enhver utenomtekstlig realitetssjekk; en av flosklene Milosevic sendte ut når det passet ham, ment for de godtroende. En tese som (om jeg skal ta Eggens på ordet) lar Milosevic fremtre som en av de mest misforståtte statsmenn i nyere tid, det være seg hos sine egne, det være seg hos sine motstandere. En tese fra et skrivebord, til hån for ofrene. En tese hvis sannferdighet er lik null. «Etnisk rensning» handlet om å ødelegge eksisterende multietnisitet med vold.


<Tilbake til forrige side Utskriftsvennlig side>